I forkant av Klas Erikssons performance «Oilers in a Bottle» ble jeg fortalt at 30 røykbomber, av sorten fotballsupportere bruker på fotballkamper, skulle gå av og at røyken kom til å velte innover oppmøtte ved Tou Scene. En mur av sort røyk bygget seg opp, men skuffelsen var stor da den, i stedet for å velte innover publikum, løste seg opp og forduftet. Det hele var over på noen minutter, og minnet mer om et dårlig sankthansbål enn en performance.
Ironisk nok vil jeg påstå at denne performancen, selv om vinden stakk avgårde med røyken, ender opp med å bli det mest interessante med hele prosjektet, sett i lys av resten av utstillingen. Om jeg trekker opp noen kunsthistoriske linjer finner vi den kinesiske kunstneren Cai Guo-Qiang som har jobbet en del med eksplosiver i landskap. Cai fremstiller med sine verk den kosmiske balanseloven Ying Yang (skapelse og ødeleggelse). Han bruker ofte fyrverkeri og krutt som er ganske ukontrollerbare elementer. Dette ser han i forhold til, og som en kontrast til, den kontrollerte undertrykkelsen av ytringsfriheten i Kina. Røyken er et ukontrollerbart element i Erikssons «Oilers in a Bottle» og kan ses som en kommentar til oljebyen Stavanger og den usikkerheten som finnes i oljebransjen i dag. Erikssons kommentar «Nothing last forever» er enkel, men blir ekstra tydelig i denne performancen. Røyken er flyktig, det er også oljen.
Performancen er en del av Klas Eriksson prosjekt I Just Wanna Get Close To You kuratert av Power Ekroth for Prosjektrom Normanns i Erfjordgt.8. Utstillingen er hans første separatutstilling i Norge, men han har tidligere stilt ut på større biennaler og institusjoner som The Bucharest Biennale og Telemark Kunstsenter (TKS). Flyktigheten som ble så tydelig i performancen «Oilers in a Bottle» finner vi igjen i utstillingen. Verket «Death by Nature» er to felgkryss og en Volvogrill satt sammen som en smiley. En direkte referanse til populærkulturen og Volvoindustrien, som en gang var Sveriges levebrød. Begge verk påpeker hvordan det vi oppfatter som det fundamentale ved et samfunn er flyktig og foranderlig.
Prosjektet består i tillegg til performancen og utstillingen av en ‘veggpiece’. På Rogaland Kunstsenter har Eriksson malt fasaden (over en veggpiece som allerede fantes på veggen) med «LOL (Lucifer or Lord)» som er en direkte fortsettelse av et tidligere verk «LOLERZ (++)». «LOLERZ (+ +)» var et midlertidig arbeid han laget på fasaden til TKS som ligger i en gammel bankbygning midt i sentrum av Skien. Arbeidet var delvis en respons på at kunstsenteret lå i Norges Bank-bygget, men også på at utstillingen hadde et totalbudsjett på 25.000 kr. Arbeidet ble heftig diskutert i lokale medier. Mange mente det var pøbleri, mens andre støttet det. Norges kunnskapsminister skrev et innlegg i lokalavisen hvor han mente at kunsten burde nærme seg folket, bygge på håndverkstradisjon og ikke være stygg. Verket på RKS er det ingen som har kalt pøbleri. Denne tråden blir tatt opp igjen i utstillingen hos Prosjektrom Normanns. Som aktivistisk kunstner bruker han populærismen til å ”fucke up”, som i denne teksten fra Reptilhjärnan #1-2013:
”SEE I WILL, ALWAYS, LOVE THE ARTS SO MUCH
WE ARE THE ARTS NOBODY ELSE CAN TOUCH
ARTIST, I LOVE THEM
THEY ARE THE ONLY TEAM I LIKE
THE OTHERS ONES ARE SHITE
AND NOW IM GONNA TELL YOU HOW I FEEL..
FUCK Peter Kanyon FUCK Abramovich
FUCK you___________you son of a bitch.”
(Klas Eriksson & Man. United song Fuck you all 2013)
Fotballreferansene er mange i Erikssons arbeider, og han virker nysgjerrig på hva som skjer med mennesker psykologisk og sosiologisk når man opptrer som en gruppe. I forbindelse med dette prosjektet solgte Eriksson også supporter-skjerf som bærer skriften « Pride of the Art World. Konstnär. On Tour. 2015 Since Forever.» Han undersøker med disse verkene hva som skjer når man bruker elementer fra populærkulturen i en annen kontekst.
Foruten performancen er verket «I Just Wanna Get Close To You», som har samme tittel som prosjektet, en stedspesifikk installasjon som tiltrekker seg min interesse. Først og fremst fordi jeg synes det et utrolig vakkert verk, på en ”skitten” måte. Det består av gule bilvaskesvamper stablet opp mot galleriveggen som en mur. Svampene har han brukt til å vaske Statoil-stasjonen i Haugesundsgaten med. Slik har de blitt svarte av olje og skitt fra bilene. Med verket flyttes det performative som skjer i det offentlige rom inn i den hvite kuben og tydeliggjør en konsekvens av oljen, og vårt forbruk. Midt i rommet har han plassert en pidestall med egenutviklede spillechips fra 2014. Bakgrunnen for verket er at han hadde et latterlig dårlig budsjett på 2.000 kr i forbindelse med en utstilling han skulle gjøre, så han bestemte seg for å gamble, satset alt på svart, og vant. Pengene brukte han blant annet på å utvikle egne chips. På chipene står det «A Budget in total (A BIT)» og speiler på den måten budsjettet til prosjektet samtidig som det påpeker det inflammerte forholdet kunst og penger har.
Det finnes mange lag i Erikssons prosjekt. Det gir velkjente populistiske symboler ny konnotasjon, og stiller spørsmål til de fundamentale verdiene og ”sannhetene” et samfunn er bygget på. Økonomiske verdier mennesket til stadighet prøver å kontrollere. Han stiller elementære spørsmål som; når er kunst vakker og når er den aktivistisk? Hva er kunst, og hvilken rolle spiller institusjonen?
Med sin aktivistiske holdning pirker Klas Eriksson borti et viktig tema for Stavanger og for kunsten generelt, nemlig dens relasjon til penger. Han stiller spørsmål ved at kunsten skal være pen, og samtidig realiseres på utmagrede budsjetter. Kunst har nødvendigvis ikke i seg selv så stor markedsverdi, men har derimot en stor egenverdi. Prosjekter som dette er ofte avhengig av offentlig økonomisk støtte. Så med et verk som «A Budget in total (A BIT)» er det virkelig en ”statement” at et kunstverk er realisert på ulovlige penger. Man kan kontrollere mengden støttende økonomisk kapital til kunstprosjekter, men man kan ikke kontrollere kunsten.
