Jeg kjenner meg entusiastisk etter å ha vært på oppdagelsesferd i Kristin Velle-Georges utstilling Elpensita hos Bryne Kunstforening. Den lekne og modne utstillingen er overraskende nok Velle-Georges første separatutstilling. Navnet Elpensita kommer fra språket esperanto og betyr, løst oversatt, oppkonstruert, tenkt eller skapt. Utstillingen Elpensita består av tegninger og objekter, og er nøye gjennomtenkt i sin helhet og ikke minst i detaljene. Tegnearbeidene som er karakteristiske og fulle av egenart finner du direkte på veggen, eller på papir, og på noen av gjenstandene. Mange av gjenstandene er funnet, andre har kunstneren laget selv, og heller mer mot det abstrakte fordi de ikke representerer noe i seg selv. De supplerer tegningene og gir dem en romlig dimensjon, men tegningen er allikevel ikke avhengig av objektene. Mange av objektene derimot er avhengig av tegningene, og virker derfor umodne i forhold til integriteten de tegnede verkene faner. Dette kommer av bevisste eller ubevisste valg kunstneren tar.
Bevisst eller ubevisst?

Mange kunstnere på begynnelsen av 1900-tallet drev med automatisme. Automatisme, inspirert av Freud og Jung, handler om å skape kunst utenfor bevisst kontroll for å kunne uttrykke det ubevisste. Freud og Jung utførte sine første psykoanalyser på denne tiden som eksperimenterte med automatisk tegning. Ved automatisk tegning beveges hånden “tilfeldig” over papiret og er i stor grad frigjort fra rasjonell kontroll. Automatisk tegning skal slik kunne avsløre noe av psyken som ellers ville forblitt undertrykt. Velle-Georges tegnede verk er ikke automatiske tegninger, men de henter frem noe fra underbevisstheten. De har et intuitivt utgangspunkt, men preges av bevisste nøyaktige repetisjoner av den tilsynelatende intuitive streken. Disse verkene har organiske former som lager abstrakte mønster og har et mer biomorft formspråk. Det surrealistiske bimorfiske utrykket hadde som utgangspunktet å skape et kunstverk uten bevisst kontroll, men endte ofte i abstrakte komposisjoner med organiske former som ligner organismer. Disse kunstverkene beveger seg i grenseland mellom det bevisste og det ubevisste. Det gjør også Velle-Georges tegninger, og det er nettopp denne dimensjonen som gjør dem så interessante.

De organiske formene fra tegningene går igjen i mange av objektene. En av de første objektene vi møter er en emballasjeavstøpning i gips og betong, som inviterer til et hav av assosiasjoner, bokstavelig talt. Jeg får assosiasjoner til marinbiologi; vekster, dyr og organismer i havet. Formen, og fargen som er beige og lysende oransje, kan minne om en brennmanet. Velle-George er oppvokst ved havet, og hun er opptatt av objekter hun finner i sitt nærmiljø. Dette reflekteres i materialet og formen objektene har, som treverket fra en båt i hagen eller vepsebolet som hun fant hengende på en barnevogn som sto lagret hjemme. Treverket har hun gitt et nytt utrykk ved å tegne på det. Hun har også festet en gren til det, og på grenen henger en sammenrullet ståltråd og plastikkperler som er smeltet i stekeovnen. Dette er først og fremst en lek med materialer. De ”funne objektene” har byttet kontekst, og objektenes nye rolle er konstruert slik at de spiller på subjektive materielle assosiasjoner. På den måten har objektene ingen videre mening i seg selv, i alle fall ikke for meg, men de fungerer som en visuell avtrekker. Sammenstillingen av objekter, materiale og teknikk skaper koherens i utrykket, samtidig som den visuelle avtrekkeren går av i alle retninger.

Fantasi eller kunnskap?

Velle-George er opptatt av forholdet mellom objektive og subjektive ”sannheter”, og mellom fantasi og kunnskap. Da spesielt hvordan vår observasjon og persepsjon blir, bevisst eller ubevisst, filtrert gjennom personlige erfaringer. Denne fenomenologiske tilnærmingen deler hun med Barbara Hepworth (1903-1975) som har uttalt: ” I, the sculptor, am the landscape. I am the form and i am the hollow, the thrust and the contour”. Det er flere grunner til at jeg tenker på Hepworth. En er at hun har vært gjenstand for en lokal diskusjon, men hovedsakelig fordi Hepworths rene og stramme, men samtidig levende organiske former er skulpturelle arbeider inspirert av landskapet nord i England, der hun vokste opp. Mange av Velle–Georges objekter har utgangspunkt i hennes nærmiljø og blir en del av hennes tegninger, en del av hennes persepsjon, en del av henne.

Forholdet mellom kunnskap og fantasi, og den motsetningen som ligger i dette forholdet kommer spesielt tydelig frem i et av objektene som består av flere mindre objekter. De er klippet ut av en bok og ligner små insekter i formen. Kanskje mest fordi de virker så sindige der de henger, en og en festet med nåler til veggen. Blant alle ordene man kan lese på dem finnes ord som: spiritist, synlige verden, naturvitenskapelig, åndene, ukjente, hypotese og forhold. På den måten tar kunstverket opp forholdet mellom det som er synlig og det som ikke er synlig, eller mellom kunnskap og fantasi. Dette er en av de få skulpturelle kunstverkene som klarer seg alene, uten å inngå i et forhold til tegningene eller utstillingens helhet.

Esperanto, som ordet elpensita kommer fra, er et konstruert og politisk nøytralt verdensspråk, men har i dag endt opp som en kuriositet. Utstillingen Elpensita er oppkonstruert rundt forholdet mellom tegningen og objektene. På en smidig og smart måte setter Velle-George sammen tegningene og objektene via materielle assosiasjoner. På den måten legger hun til rette for et møte mellom det bevisste og det underbevisste, det synlige og det ikke synlige. I lokalene til Bryne kunstforening har alle de modne tegningene funnet sin rette plass, mens objektene har funnet en lekeplass, og jeg tar meg selv i å tenke at jeg gleder meg til å se dem vokse opp!