Frida Hansen fremhevet vevens egenverdi gjennom det synlige grepet med serienummer for å sikre verksrettighetene, et pragmatisk tillegg i vevens mønster. Den psykologiserte motivkretsen kan tenkes å omfavne både et skeivt blikk og det kvinnelige subjektet, selv nøkken er attråverdig i hennes symbolistiske forestillingsverden og havfruene er stygg-glade på sine egne premisser, lik forløpere til Picassos groteske Demoiselles d’Avignon. Tittelen, Vugg båten, er lånt av en annen havfrue, Aaliyah, den amerikanske sangeren som mistet livet i et flykræsj på vei fra innspillingen av musikkvideoen med samme navn. Rock the Boat.
Vi har observert besøkende nappe kraftig i draperiene, de vil kjenne tykkelsen på veven. Mangelen på ærbødighet illustrerer kanskje eierskapet Hansen satte seg fore å implementere hos tilskueren. Mange vet ikke hvor skjøre tekstilene er etter år med forfall. Men hvor går grensen mellom vanskjøtte og institusjonell ærbødighet? Det er lett å sentimentalisere en rosenhage.
Hansen var en kunstner med utadrettet blikk. Hennes motivkrets var preget av kontinental symbolisme i en tid der norske kunsthåndtverkere var forventet å bygge opp under vår nasjonale identitet. Hansens motiver ble kritisert for ikke å være nasjonalistiske nok. Men hva betyr det idag? Båten vugger. Vi gjorde en mislykket avstøpning av en av betongblokkene nazistene satte opp langs kysten av Jæren for å hindre hjelp fra de allierte styrker. På folkemunne kalles disse hitlertenner. Folk har formet disse betongklossene, etset dem mindre med alkohol, urin og saltvann. Alle venter på at de skal forvitre med tiden. Målene våre korresponderte ikke med materialet og skulpturen krympet, ble lilla som et lik trukket opp av de Aegiske havet. Vårt forsøk på å innlemme det uønskede monumentet i en ny motivkrets endte i brukskunst. Nå er hitlertanna et fruktfat på museumsdirektørens kontor.
Vugg båten introduserte en gummibåt som luktet fersk plastikk inne i den mausoleumsaktige museumspresentasjonen, silkestoff påmalt nye motiv og en hitler-tann tilvirket etter målene til en av betongklossene som utgjør det uønskede krigsminnet på Jæren. Vi gav bort alt vi hadde laget til de som ville ha. Intervensjonen hentet inspirasjon fra en krengende båt, offentlige samtaler som preger forvaltningen av Hansens verk. I ordskifte og berøring oppstår det overføringer av symbolsk mening både kunstnerisk og politisk. Enkelte kritikere unnviker sin egen samtid. En utadrettet praksis vris mot folklore. Tolker vi henne bare, vever teksten vi trenger inn i hennes oeuvre? Publikum bryter museets regler i all sin vilje til å forstå. De vugger båten.
