Den aller første gangen jeg googla navnet mitt, det var vel rundt år 2000, kom det opp kun ett resultat. Det var et sitat: «I do not like to work in groups.» Dette ble sagt av meg, frustrert kunststudent i Skottland, etter en dårlig erfaring med gruppearbeid. Jeg kjente skam, og trodde at nå var det dette verden skulle tenke om meg.
Så hvordan er situasjonen i dag? Som kunstner sitter jeg stort sett alene, isolert på mitt atelier. Dette er en arbeidssituasjon som er beskrivende for de fleste kunstnere. Mange av oss liker å isolere seg, særlig i utprøvende faser. Samarbeid med andre kunstnere er ofte definert av et prosjekt med visse rammer.
Kunstverket Workshop (2010 – ongoing) av Ciara Philips har også et rammeverk, men prosessen er snudd på hodet. I andre samarbeid jeg har vært involvert i utvikler vi først et konsept eller en ide og så produserer vi. I denne workshopen er det selve produksjonen, det å «lage sammen» som former prosjektet. Gjennom prosessen har vi delt tanker, opplevelser og kunnskap. Vi har lest tekster høyt sammen, og lært praktisk om silketrykk. Samtalen dannet grunnlaget for produksjon, og alt som ble produsert var i fellesskapets eie. Hver økt bygget videre på erfaringene og arbeider fra tidligere økter og slik vokste resultatet frem. Jeg skal ta dere med på min reise i samarbeidet.
- Samling. Tou Trykk.
Ni kunstnere utgjør torsdagsgruppa som jeg er del av. De fleste kjenner hverandre og mange har atelier på Tou. Men ingen kjenner Ciara. Ciara er mild, glad og avslappet. Stemningen er god. Vi presenterer oss for hverandre, og imens blir det gjort notater på et stort ark. Vi deltakere forteller om vårt forhold og erfaring med trykking, og beskriver hva vi jobber med på atelierene våre. Notater på arket:
Nature, inner nature, ecology, the small movements of the wind, edible paintings, shadow/trace, family home videos, how people meet, sex, contact, relation between people, commerce, new layout, changes in nature, printing, sense of craftship, ‘real work’, status of objects, narratives, gestures, relational art, visual record of when things collide, secret subjects.
Vi snakker litt om notatene og ser at det finnes en del fellestrekk. Men snart må vi i gang med praktisk arbeid. Vi skal trykke silketrykk ved hjelp av sjablonger. Ciara demonstrerer teknikken. Hun tegner en enkel tegning på et papir og skjærer denne ut. Legger så sjablongen på arket hun vil trykke på, med en silketrykkramme over. Heller malingen i en stripe nederst i rammen og drar malingen over silkeduken. Malingen går gjennom der sjablongen er åpen, den enkle formen overføres til arket og sjablongen fester seg til silkeduken. Nå kan man trykke mange like bilder, eller rive i sjablongen, legge til og trekke fra – skape nye uttrykk. Det hele ser lekende lett ut, og vi gleder oss. Denne enkle måten å trykke silketrykk på er ny for mange. Vi deles i par for å samarbeide om egne trykk.
«Skal jeg lese litt fra en tekst før vi begynner?», spør Ciara og gjør nettopp det.
On de-organisation
Or
What one can do, what one does, what one aims to do, what one allows to be done, how precise and defined one’s aims are at the outset, what one refuses to do, who one refuses to do it with, who one, ideally, would like to do it with, who one ends up doing it with, why one does it, why one is tempted not to do it, why one thinks one is doing it, why others think one is doing it, how, in the end, it gets done. 1
Så står vi der, partneren min og jeg og ser på hverandre. Hvordan skal vi gå frem? Det er bare å hoppe i det, begynne å tegne på et ark. Jeg tegner en bølgete linje. Skal vi ha et hull, spør hun. Ja, svarer jeg. Vi kan godt ha et hull. Egentlig synes jeg at det er noe ubehagelig over det hele, noe keitete. Det skal være rom for begge, men vi har ikke et felles språk. Når hun da trekker frem en linjal for å tegne rette linjer, kjenner jeg at øynene mine utvider seg. Det er som om jeg kjenner fysisk at våre måter å uttrykke oss på kræsjer, at de ikke lar seg blande. Vi er olje og vann.
Jeg ser rundt meg – kjenner godt begge i paret ved siden av, men de kjenner ikke hverandre, og nå snakker de forbi hverandre. De ender opp med å lage sjablonger hver for seg, og skrenker inn samarbeidet til et minimum – du holder ramma for meg mens jeg trykker så holder jeg ramma for deg etterpå. Et annet par kjenner hverandre godt og er i full gang med trykkeprosessen. Arka sprer seg rundt dem som et virus på gulvet – energien oser. Jeg skulle ønske at jeg var der, med den slagkraften og ikke her med oss to… Jeg kjenner meg snill – på en sånn idiotisk måte: «jo, det er greitt for meg viss det er greitt for deg?» Det går slik: «du tegner en strek så tegner jeg en strek. Du trykker et trykk og så trykker jeg neste. Skal vi skifte farge. Ja, kanskje det. Hva tenker du om grønn? Eller skal vi gå for en rosa?» Det er jo en dialog, men vi jobber med hver våre ting, bare på samme ark.
Et par dager senere leser jeg teksten On de-organisation igjen og disse ordene treffer meg: What one can do, what one does, what one aims to do, what one allows to be done…Jeg ler, teksten illustrerer min opplevelse av første trykkeseanse på Tou trykk.
2. Samling, Tou Trykk
Ciara har forstua foten i en sykkelulykke og stiller opp på krykker. Derfor skal vi ikke trykke i dag, men tegne. Vi begynner med en samtale. Ciara spør om tendenser i kunstfeltet her i Norge. Vi snakker litt om natur og klimaendringer, men ender opp med å snakke mest om det å overleve som kunstner, om kunstnerens forhold til institusjoner, om skattesystemer og kunstutdanning. Ciara noterer utsagn på et stort papir:
How much you do want it? Will you be challenged? Being available. Saying no. Having confidence. Giving space to factors that are otherwise absent. Is it incomplete? Is it still shining?
What’s not good enough? People don’t go deep enough to get it right. No real real conversation. Rebel artist. Completing other people’s things. It had holes in it. It was enigmatic. Leaving things exposed. In betweenness.
Within the system. What we should expect in professional situations. Not having time and resources. Conditioned to do so much. Silent refusal. Tax sheets for artists. Incomplete. Collapse.
Abuse of power. They want to break you. Feeling an obligation towards something. Crying during critiques. Making a deal with the professor. Being humiliated. Soft in Sweden.
Vi starter med å brette store ark til hver vår bok. Med utgangspunkt i notatene skal vi tegne. Vi skal tegne en tegning i boka vår for så å bytte bok med en annen, tegne videre i den nye boka, og bytte bok igjen. Slik skal vi fortsette til bøkene er ferdig tegnet. Vi kan tegne videre på andre sine tegninger, tegne over, viske ut eller begynne på en ny side. Det er vanskelig å begynne. Jeg vet ikke hva jeg skal tegne – kjenner meg tom. Jeg tegner en firkant og sender boka videre. Får en ny bok og tegner videre på en tegning der. Hun ved siden av meg knurrer irritert, boken hennes er fortsatt blank. Til slutt tegner hun en sint liten mørk krussedull. Den er som et punkt – et hull i arket. Det blir hennes varemerke. Hver gang hun mottar en bok tegner hun dette aggressive punktet. Helt til punktet utvider seg og flyter inn i en større helhet. Tegningen utfolder seg og aggresjonen blir borte. Og nå er vi alle i flyt. Fine tegninger vokser frem. Bøkene beveger seg på kryss og tvers over bordet. Samtalen har forflyttet seg fra munnen til hånden, og tegningene lever sitt eget liv. Før vi går hjem leser Ciara en ny tekst.
Why “Energy: Yes! Quality: No!”?
“Energy: Yes! Quality: No!”is one of my guidelines as an artist. It is an affirmation, it is something constitutive for my work and I have always been faithful to it. “Energy: Yes!” is the assertion that things which have their own energy are important. Energy is what counts, Energy is what I can grasp, Energy is what I can share and Energy is what is Universal. “Energy: Yes!” is a statement for movement, for the dynamic, for invention, for activity, for the activity of thinking. I want to say “Yes” to Energy as such, Energy as the idea of a possible accumulation, as a battery. It is about saying “Yes” to something without establishing an exclusive criterion. I use the term ‘energy’ as a positive term because it includes the other, it is beyond good and bad – even bad energy is Energy – and Energy is situated beyond cultural, political, aesthetical habits.
“Energy: Yes!” is to oppose thinking in terms of ‘quality’ and the criteria of Quality.
I am against the label Quality, everywhere, and in Art also of course. Therefore I propose to follow the guideline “Quality: No!” and oppose it to: “Energy: Yes!”. But, “Quality: No!” is the refusal to be neutralized by the exclusive criteria of Quality. Quality is the luxury reflex to keep a distance with everything which doesn’t have Quality. I don’t know what has Quality, nor where there is Quality. As an artist I refuse to adopt the term ‘quality’ for my work and I don’t want to apply it to the work of others. Quality is always a try to establish a scale, to distinguish ‘high quality’ or ‘low quality’, but I don’t know, myself – today – what kind of work has Quality. I use the term ‘quality’ as a negative term, because it excludes others, because it’s only an ‘international thing’ and because it makes the distinction between good and bad. Quality is exclusive, luxurious and based on tradition, identity and particularism. I need another criterion – today.
Therefore I propose to follow, as a guideline, “Energy: Yes! Quality: No!” 2
3. Samling, Tou Trykk.
Viss jeg husker rett, åpna vi den tredje samlingen med denne teksten:
Being a Human Being
(for Mordechai Vanunu)
not to be complicit
not to accept everyone else is silent it must be alright
not to keep one's mouth shut to hold onto one's job
not to accept public language as cover and decoy
not to put friends and family before the rest of the world
not to say I am wrong when you know the government is wrong
not to be just a bought behaviour pattern
to accept the moment and fact of choice
I am a human being
and I exist
a human being
and a citizen of the world
responsible to that world
—and responsible for that world 3
- Tom Leonard, “Being a Human Being,” hentet 27.11.2019, https://www.tomleonard.co.uk/online-poetry-and-prose/poem-being-a-human-being.html.
Det er en tekst med et stort alvor, og jeg føler meg skyldig. Tar jeg nok av mitt ansvar overfor og for den verden jeg lever i? I hvilke situasjoner er det jeg setter meg selv foran fellesskapet? Kanskje er det slik at alle kjenner på skyldfølelse og skam. Energien i gruppa er i alle fall litt tung i dag.
Vi skal trykke nye silketrykk på papir. Denne gang med emulsjon og belysning. Motivet vi skal bruke printer vi på en gjennomsiktig film (eller tegner/maler på filmen med lystett blekk). Prosessen med å overføre motivet til silketrykkramma er litt som å fremkalle et foto. Vi påfører en uv-sensitiv emulsjon på silkeduken, og belyser den nå lyssensitive duken gjennom filmen. Der lyset slipper gjennom filmen blir emulsjonen herdet, porene i silkeduken blir da tette og ingen trykksverte vil kunne presses gjennom. De områdene som har vært beskyttet av motivet vil fortsatt være åpne. Det er som om selve silkeduken blir en sjablong.
Vi leter etter motiver i notatene og tegningene fra forrige samling, men også i private bilder. Til sammen printer vi ut fem filmer/motiver, men det viser seg at vi bare har preparert to silketrykkrammer med emulsjon. Kanskje er vi for mange personer til to rammer? På gruppa vår er det flere som har mye erfaring med silketrykk – er det slik at de trekker seg tilbake for å slippe oss nybegynnere til? Er det slik at ‘nå skal dere lære silketrykk’ i stedet for at ‘nå skal vi trykke silketrykk’? Jeg vet ikke helt hva det er, men vi mangler energi, finner ikke rytmen og til tider sliter vi med å få malingen gjennom duken.
Når seansen er over, er beskjeden klar: «Å trykke silketrykk er mye mer givende enn dette. Vi må gjøre det en gang til! De som vil kan komme her neste torsdag.» Det er midt i høstferien. Jeg skal puste frisk luft på fjellet og kan ikke delta.
4. Samling, Kunsthall Stavanger.
Når jeg kommer til Kunsthallen ligger alle trykka spredt ut på gulvet. Noen har hatt en fin seanse i høstferien. Jeg kjenner nesten ikke trykka våre igjen. Alle filmene er tatt i bruk, og motivene går inn i en dans med hverandre. I tillegg har de trykket oppå de famlende sjoblongtrykka fra første samling. Noen trykk er klipt opp og montert på nytt i collager, andre har fått helt nye elementer inn. Selv om jeg ikke var med på seansen i høstferien kjenner jeg eierskap. Dette er vårt uttrykk. Det er kunst.
Vi sitter rundt et stort bord i den ene gallerisalen på Kunsthall Stavanger. Dette er basen for Workshop (2010 – ongoing) gjennom utstillingsperioden til Ciara Phillips. Under åpningen var veggene her svartmalte og tomme. Nå er de fylt med notater fra de forskjellige gruppene skrevet med kritt. Her står også tekstene vi har lest høyt. Det som står skrevet gir meg et innblikk i de pågående prosessene til de andre gruppene. Jeg har tidligere bare kjent på tilhørighet til gruppen jeg selv er med i, men i dette rommet kjenner jeg at gruppen er en del av en større helhet. Nå skal resten av arbeidet foregå her i kunsthallen. Vi skal bearbeide materialet vårt videre ved hjelp av en fargekopimaskin, saks og lim, tusj og maling. Vi kan gjøre hva vi vil. Her er ikke noe mitt eller ditt, alt kan brukes, alt er lov. Vi leker, den ene assosiasjonen tar den andre. Stemningen er konsentrert, og kopimaskinen spyr ut nye arbeider. Etter denne seansen skal Ciara samle alt materialet fra alle gruppene og bruke det til å sette sammen en bok.
5. Samling, Kunsthall Stavanger.
Boka er ferdig trykket og sendt til bokbinder. Ciara har jobbet på spreng for å ferdigstille utvalget, trykke overtrekkstekstilen og forsatsene til bokpermene. Vårt felles prosjekt er avsluttet, og vi kan begynne med blanke ark igjen. Som et avsluttende prosjekt skal vi trykke silketrykk på tekstil. Vi skal bruke tekst som motiv, og leter etter passende ord/sitater. Veggene er fulle av ord, men i jakten på det rette ender vi opp med å lese erotiske dikt fra en norsk diktsamling som Ciara nettopp har anskaffet seg. Jeg får boka plassert i hånda, og blir bedt om å lese høyt:
Så sexy
-et stønn
Å du e så sexy
Så sexy
Æ like det
Åå åå du e så sexy
Din kropp
Ditt smil
Din direkte energi
Og din tvil …
Åh åååååh du e så sexy
Så sexy …
Deilig
Æ ønske ikkje mere
og se
og si
Åååååh åh åh åh ååh du e
sååååååååååååååå … hh
Thank you. 1
Vi blir muntre og flaue, praten går. Snart noterer vi aktuelle sitater på veggen, og ender opp med å skjære ut sjablonger av disse:
The sun is coming. Slikketrykk. Åh åååååh, thank you. I screen you.
Vi trykker på t-skjorter, tekstiler, gardiner og ved et uhell – på gulvet. Vi har etablert en god rytme og arbeidsflyt i gruppa. Produksjonen vokser frem, og snart er hele gulvet dekket av tekstiler til tørk.
6. Workshop Wrap Party, Kunsthall Stavanger
For å runde av prosjektet inviterer kunsthallen alle workshopdeltakerne og publikum til en uformell avslutningsfest med kake og kaffi. De håndbundne bøkene ligger pent i en stabel. Alle deltakerne får to bøker hver, en vi skal ha selv og en vi skal gi til noen som vil ha glede av den. Alt materialet vi har produsert blir fordelt mellom deltakerne. Jeg kommer hjem med en bunke arbeider.
Om kvelden blar jeg gjennom boka. Tittelen What is good contact, er trykket på forsiden. På baksiden er det trykket et stort spørsmålstegn. En åpen tittel, et åpent spørsmål.
Jeg tenker på mengden av visuelle uttrykk som bare vår gruppe produserte i løpet av perioden. Sammen med alt det som ble laget i de andre gruppene er omfanget enormt. I denne boka har Ciara forent alle gruppenes arbeid til ett verk.
Det er fint å se hvordan mitt og vårt arbeid blander seg med de andre sitt arbeid og skaper en felles enhet. Det blir et bilde av det som ligger mellom oss. The workshop har skapt sitt eget fellesskap, et felles eierskap til kunsten, samtalene og ideene. Jeg tenker igjen på teksten Being a human being, og tenker at følelsen av å tilhøre et fellesskap hvor hvert enkelt individ er likestilt og har like muligheter til å påvirke samspillet, ikke bare er viktig for individet selv, men er essensielt for et godt fellesskap. Fruktene av gode fellesskap er gode verdensborgere. Jeg blir litt melankolsk når jeg tenker på at det er over nå, men vi har allerede snakka vi om at vi ønsker å fortsette samlingene.
Ciaras metode er inspirert av den amerikanske nonnen, kunstneren og pedagogen Corita Kent. Kent utviklet et sett regler for sine studenter ved Immaculate Heart College Art department. Jeg vil trekke frem regel nummer 6: «Nothing is a mistake. There´s no win and no fail. There´s only make.» og regel nummer 8: «Don´t try to create and analyse at the same time. They´re different processes.»
Det har vært en befriende prosess å være del av Workshop (2010 – ongoing), fra de første selvbevisste strekene til den frie flyten – det har gjort noe med meg personlig. Samarbeid med andre har fått en utvidet betydning. Jeg har tenkt på samarbeid som en måte å utvikle meg selv og mitt eget kunstnerskap på – nå tenker jeg at et samarbeid er en måte å utvikle et fellesskap på, og i dette fellesskapet er det rom for personlig vekst. Det er som om jeg har gått i terapi for den kunstneriske prosessen – jeg kjenner meg mindre kritisk til meg selv og mer åpen for leken. Det gjenstår bare å si:
Kjære Ciara,
Åh åååååh, thank you.
Ingeborg Kvame har en Bachelor of Arts fra Robert Gordon University, Aberdeen, Skottland. Utvalgte sepraratutstillinger: Inn i naturen, Oslo Utmark; Å møte Eva i skogen, Studio 17, Stavanger; Slow Motion, Bryne Kunstforening; T // O // T, Grünerløkka Kunsthall, Oslo; Obscure, Prosjektrom Normanns, Stavanger; Mørk Materie, Haugesund Billedgalleri, Haugesund. Utvalgte duo- gruppeutstillinger: Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger, Kunsthall Stavanger; Find Your Eyes vol.2, Kulturøya, Stavanger; EKPGO, Tegnebiennalen 2016; Boblen, Kuppelkupp, Stavanger Kunstmuseum; Den enes brød den andres død, Vestlandsutstillingen 2014; Flag New York City, Pavilion Without Walls, Performa 13. Kvame har deltatt på UNTITELED Art Fair, San Francisco, hun er omtalt med et dybdeintervju i Fukt # 12, Magazine for contemporary drawing, og hun er representert i samlingen til Stavanger Kunstmuseum, Haugesund Kunstforening og Royal Scottish Academy of Art & Architecture.