There’s a place in my small mid-western hometown in Missouri that is arguably the most important institution in the county – more so than the courthouse, the plethora of churches, banks, insurance agencies, feed stores, and Walmart. It’s called the White Grill, and it’s a diner that has been open every single day since 1938. It has proudly never cleaned its grill, which is why it has the best burgers you’ll ever taste anywhere. For all of its socio-cultural importance, the White Grill has a surprisingly small footprint; only about five tables and a collection of stools lining the counter. Last I visited you could still smoke inside.

It’s the place where you have a pre-dawn cup of coffee, sign a business contract over suzy-Qs, and meet up after the football game. At the Grill (as it’s affectionately abbreviated) you can see old men debating, friendly reunions, young couples kissing, and borderline respectful arguments of all kinds. Thankfully there’s little room for fisticuffs but if necessary, there’s an obliging train yard right out back. It’s one of the few places in which one can see all segments of the population from infants to the elderly gathered together in a single room, engaging with each other to some degree. In short, it’s where Life happens, and it’s the place that I return to physically and in my mind whenever I feel academically stumped or creatively bored.

I’ve wondered from time to time why such an unassuming place had so thoroughly captured my imagination and inspired me when little else could. Certainly the relationship between creativity and cafes is long and well documented. Originally founded in 1686, Café Procope in Paris’ 6th arrondissement counted Voltaire, Jean-Jacques Rousseau, Diderot and D’Alembert among its regular clientele. The coffeehouses of eighteenth-century London ushered in one of the greatest eras of literature known to the modern west. The cafes in Paris’ Montparnasse district are now famous for enabling the lives and work of artists and writers such as Henry Miller, Sinclair Lewis, Anaïs Nin, Picasso, Man Ray, Ernest Hemingway, Gertrude Stein, F. Scott Fitzgerald and T.S. Eliot, to name only a few. More recently, San Francisco’s historic Vesuvio Café served as an essential hub for the Beat generation, and was frequented often by Neal Cassady, Jack Kerouac, Alan Ginsburg, and Dylan Thomas.

It is clear that, though often un-credited in their time, these spaces provided critical meeting points for the exchange and nurturing of creative processes. But why? What is it exactly about these kinds of restaurants, bars and cafes that seems to nurture creativity far more than any formal institution? And further, as an American now living in Scandinavia, I wonder if these kinds of cozy, creative spaces exist at all?

With these questions in mind, I was thrilled when I recently stumbled across Ray Oldenburg’s book The Great Good Place, where I first encountered the term “third place.” Through sociological research and direct lived experience, Oldenburg helps sketch an outline of the character of the Third Place, and its crucial importance to society as a whole – and I would add, to the creative life of a city. Culturally speaking, the crucial importance of Third Places cannot be overstated. There is a problematic modern belief pervading our cultural sphere that creativity is individual and heroic, when in fact, it is collective. And therefore this informal cultural collective must have a physical space in which to gather, discuss, argue, and form new ideas not previously existent to the individual creator.

Before diving into the crucial importance of Third Places, let’s first try to define what it is; it’s borders and characterizing features.

According to Oldenburg, the first place is the home, the second is a place of employment, and the third is The Third Place, “a generic designation for a great variety of public places that host the regular, voluntary, informal and happily anticipated gatherings of individuals beyond the realms of work and home.” ¹

Each of these is autonomous and physically separate from the others, with the Third Place requiring no one to play host/guest and where people may come and go as they please. In short, Third Places are interstitial locations in which the full spectrum of humanity can be seen, heard, and enjoyed – a place where people can be most themselves. In previous times, these Third Places were among the most architecturally prominent buildings in a society. Recall the colosseums, forums, public gardens and bathhouses of ancient societies the world over. However as industrialization initiated urban sprawl, these Third Places necessarily became smaller, localized and perhaps even more effective for their human scale. With recent developmental trends however, these Third Places are neither prominent nor prolific, and often lacking altogether. However these essential Third Places do still exist in cities, towns and villages across the globe. Though distinct in their specific appearance and offerings, all share common and essential characteristics. These include neutral ground, mixers, conversation, accessibility, regulars, low profile, and playful mood.

Third Places serve as non-territorial zones. They are neither the occasional uncomfortable intimacy of a home, nor do they contain the professional pretense and competitive nature often found at the workplace. They instead offer a relaxed, un-intimidating environment where very little is required of the guest and the goal, in general, is connection rather than any specific accomplishment. As Oldenburg puts is, a one-time visit to a home is “a poor substitute for the friendly tavern or coffee-counter where one is always welcome. The neutral ground (space upon which one is not burdened by the role of host or guest) of Third Places offers the great ease of association to important to community life.” ³

Due to their unbiased stance, Third Places often function as mixers or levelers – spaces that even the playing field for anyone who enters, regardless of the economic and political power structures that determine so much of the life and interaction outside of the doors. A worker may sit next to a CEO, a liberal may share a bar with a conservative, and a group of teenagers may take their place in line behind an elderly couple. This is not to say that everyone in a Third Place are friends. But rather that a Third Place is a place where many different kinds of people are able to come into contact with each other. Functionally speaking, these community-friendly meeting places serve as “sorting areas.” According to Oldenburg, “Third Places often serve to bring together for the first time, people who will create other forms of association later on.” This function is the key to creative collaborations, social movements, and political uprising.

Of all of the characteristics of Third Places, it is perhaps the lively conversation that first impresses one upon entering. Conversation of all kinds, from storytelling to political debate, whispered commentary and raucous laughter, is the main activity and the space is set up to accommodate that. Seating will be set up in clusters, lights will often be dim, and music, if present at all, will be low enough not to impede conversations. Employees are not excluded. Rather they are unofficially tasked with instigating conversations and facilitating introductions.

In order for a Third Place to function in society in the ways described above, it must be easily accessible. It needs to be close by, most often embedded in a neighborhood, easy to find and without barriers to entry such as a need for reservations or requirements on dress, or restraints on the amount of time one may stay. Perhaps most importantly, the Third Place offers long opening hours. A Third Place is the go-to place that requires no thinking ahead. It is the natural choice for a variety of social activities.

The convivial atmosphere of the Third Place is created and maintained most consistently by the regulars. According to Oldenburg, “an individual can have many friends and engage them often ONLY if there is a place he or she can visit daily and which plays host to their meetings.” The accessible nature of Third Places ensures a mix of generations as well as demographics. ⁴

However not addressed by Oldenburg is the financial expense of going out. Third Places must have regulars to maintain a cohesive community atmosphere. In order to have regulars who represent a broad spectrum of society (artists, curators, writers, and musicians), the Third Place must be also be affordable.

Third Places must also keep a low profile. Physical considerations within the architecture must be taken into account such as human scale, accessibility, and the prioritization of pedestrians over cars. If these communal meeting points are to be entrenched in the neighborhoods that they serve, they can no longer exist on the grand scale of past eras. They now most often consist of relatively small, unassuming yet comfortable locations.

In keeping with the low profile, the mood of the Third Place is generally playful. More than civic duty and sharing of resources (which they certainly facilitate), these places provide fun. Conversation is at times fervent and lighthearted. There are arguments and laughter. …It is rich. It is full of life!

To summarize all of the above characteristics, the Third Place is a home away from home; a living room separate from one’s own private residence. It is a place in which loitering is not an offense, where your face is known after only a few visits, and where humans are more than customers. My hometown haunt, The White Grill, easily fulfills all of these above characteristics, albeit perhaps unwittingly. Its long opening hours, low prices, human scale, central location in the community, bustle and conversation, and wide demographic representation explain why it has been endlessly inspirational throughout my life. And the lack of many of these characteristics in places that I have since lived and worked help to explain the absence of inspiration, connection, and community.

We have now thoroughly outlined the characteristics of the Third Place. But why is their existence crucial in a healthy society? In his introduction, Oldenburg states that, “all great cultures have had a vital informal public life, and necessarily, they evolved their own popular versions of those places that played host to it.” ⁵

Throughout history these Third Places have functioned as staging areas, places to collect and organize – a place that everyone in the community knows. “Third Place are political fora of great importance. In many countries, the emergent solidarity of labor owed strictly to the profusion of cafes in which workers discussed their common problems, realized their collective strength, and planned their strikes and other strategies.” ⁶

By their very nature, Third Places allow for open access and un-directed interaction. Personally it is this characteristic that I find most appealing. Unlike formally organized spaces that bring together people whom are already like-minded and interested in similar topics or activities, Third Places serve as mixing pots, allowing for integration and the sharing of ideas across set boundaries such as career field or economic status. More locally, these cafes, bars, and restaurants also serve as places to discuss neighborhood development, local philosophies and principles for decision-making, among other issues. Critical issues can be given voice in an informal public arena and the creativity and inspiration of the collective can be called upon.

But where are these places today? As I observe artists sequestered in their own studios or residences, I wonder at what physical location do they come in contact with other creative producers, as well as the public at large that (hopefully) in some way informs their work? Since moving to Scandinavia, I’ve noticed a particular trend towards high-priced, upscale restaurants and cafes, as well as limited opening hours, both of which discourage the daily and long-term attendance of regulars as discussed above. Where are the White Grills of Norway and Sweden? Where are the reasonably priced and welcoming neighborhood pubs, local cafes, and lunch shops? What place would be equally appropriate for an artist to meet a curator, workers to take a coffee break, and friends to share a casual dinner? Certainly not every such Third Place will serve as a nexus for creative production or socio-political revolution, but the possibility for such meetings and their outcomes must continue to exist in order for creativity and community to flourish.

As Oldenburg states in The Great Good Place, “If we valued fraternity as much as independence, and democracy more than free enterprise, our zoning codes would not enforce the social isolation that plagues our modern neighborhoods, but would require some form of public gathering place every block or two.” ⁸

The means of nurturing community and creative expression can be planned and built into our current environment just as easily as it has been planned out of it. This includes supporting not just the physical buildings themselves but also the business and social models that make these Third Places possible, as outlined above. The need for and importance of Third Places has been demonstrated as critical across all levels: individual, societal, and creative. However with a few notable exceptions, modern development of the cityscape has moved steadily towards more sterile environments less conducive to connection, discussion, and integration. Certainly not every such Third Place will serve as a nexus for creative production or socio-political revolution, but the possibility for such meetings and their outcomes must continue to exist in order for creativity and community to flourish.

Rather than a pat solution, I would like to end with a question. Avoiding the creation industry or interest-specific spaces, how might we help to create and foster these essential Third Places in our own communities? For those working to directly support the arts, we might question what “the arts” really need to thrive? More galleries, museums and exhibition spaces? Or more comfortable, affordable and accessible meeting places in which to gather, share ideas, and create an impactful creative community?

 Det tredje stedet

Forbindelsen mellom kreative miljøer og stamstedene deres har vært lenge kjent og godt dokumentert, og praktiske tiltak for å legge til rette for kreative uttrykk er noe som kan planlegges og bygges inn i våre nåværende bylandskap. Men slike steder er lette å overse og står i økende grad i fare for å bli borte. CAS-redaktør Heather Jones beskriver i dette essayet det som kjennetegner slike «tredje steder», skisserer deres historiske betydning og undersøker hvordan man best kan støtte kreative miljøer i byene våre.

//

I min lille hjemby i delstaten Missouri i det midtvestlige USA finnes et sted som gjerne kan sies å være lokalsamfunnets viktigste institusjon, i enda større grad enn tinghuset, de mange kirkene, bankene, forsikringsselskapene, fôrutsalgene og den lokale Walmart-butikken. Stedet heter White Grill, og det er et typisk amerikansk spisested, eller diner, som har holdt åpen hver eneste dag siden 1938. White Grill er stolte av at de aldri har renset grillen sin, noe som er grunnen til at de serverer de beste burgerne du noensinne har smakt. Til tross for stedets sosiokulturelle betydning har White Grill et overraskende lite fotavtrykk, med bare rundt fem bord og et knippe barstoler langs disken. Sist jeg var innom var det fortsatt lov å røyke innendørs.

White Grill er et sånt sted der folk tar seg en morgenkaffe, signerer en forretningskontrakt over Suzy Q-småkaker eller samles etter at det lokale skolelaget har spilt en . På «The Grill», som stedet heter på folkemunne, kan du se gamle menn debattere saker og ting, venner som treffes igjen etter lang tid, unge par som kysser, og halvveis uhøflige småkrangler av alle slag. Heldigvis er det ikke nok plass for virkelig knuffing og slåssing, men om nødvendig finnes et skiftetomt like bak spisestedet. White Grill er et av de få stedene i byen der du kan se hele det demografiske spektret, fra spedbarn til de aller eldste, oppholde seg i ett og samme rom og omgås hverandre i noen grad. Kort sagt, dette er et sted der livet selv utfolder seg, og det er dette stedet jeg vender tilbake til både rent fysisk og i tankene mine når noe akademisk virker uoverkommelig eller jeg har gått lei av det kreative.

Innimellom har jeg lurt på hvorfor et såpass beskjedent sted har festet seg så sterkt hos meg og inspirert meg når lite annet har greid det. Forholdet mellom kreativitet og kafeer har jo lenge vært kjent og er godt dokumentert. Sagnomsuste Café Procope i det 6. arrondissement i Paris ble opprinnelig grunnlagt i 1686 og hadde størrelser som Voltaire, Rousseau, Diderot og D’Alembert som stamgjester, mens kaffehusene i 1700-tallets London ga støtet til en av den vestlige litteraturhistoriens rikeste epoker. Kafeene i bydelen Montparnasse i Paris har blitt kjent som bakteppet for livet og arbeidet til kunstnere og forfattere som Henry Miller, Sinclair Lewis, Anaïs Nin, Picasso, Man Ray, Ernest Hemingway, Gertrude Stein, F. Scott Fitzgerald og T.S. Eliot, bare for å nevne noen. I nyere tid fungerte San Franciscos historiske Vesuvio Café som et viktig knutepunkt for Beat-generasjonen og ble ofte besøkt av forfattere som Neal Cassady, Jack Kerouac, Alan Ginsburg og Dylan Thomas.

Selv om slike steder sjeldent fikk anerkjennelse i samtiden, er det i ettertid klart at de fungerte som viktige møtepunkter der kreative prosesser ble utvekslet og støttet. Men hvorfor er det sånn? Hva er det egentlig ved slike restauranter, barer og kafeer som synes å inspirere kreativitet langt mer enn formelle institusjoner gjør? Og som amerikaner som nå bor i Skandinavia, spør jeg også meg selv – finnes i det hele slike hyggelige og kreative fristeder mer?

Med disse spørsmålene i bakhodet var det med stor glede at jeg nylig kom over den amerikanske sosiologen Ray Oldenburgs bok The Great Good Place, der jeg først ble kjent med begrepet the third place, eller «det tredje stedet». Ved hjelp av sosiologisk forskning og erfaringer fra livet skisserer Oldenburg det som kjennetegner slike tredje steder, og han forklarer også hvorfor de er så viktige for samfunnet som helhet – og, som jeg selv ville ha lagt til, for en bys kreative liv. Med tanke på kulturfeltet kan man nemlig ikke overvurdere hvor viktige slike tredje steder er. Det moderne kulturlivet gjennomsyres av et problematisk syn om at kreativitet er individuell og heroisk, mens den egentlig er en kollektiv prosess. Nettopp av den grunn må dette uformelle kulturkollektivet ha et fysisk rom der skapere kan komme sammen, diskutere, argumentere og utvikle nye ideer som de tidligere ikke har kjent til hver for seg.

Før vi går nærmere inn på hvorfor slike tredje steder er så viktige, la oss først prøve å definere hva som kjennetegner dette begrepet.

Ifølge Oldenburg utgjøres det første og andre stedet av henholdsvis hjemmet og arbeidsplassen, mens det tredje stedet er «en samlebetegnelse for mange ulike offentlige steder der enkeltmennesker kan samles i gledelig forventning på en regelmessig, frivillig og uformell basis utenfor arbeidets og hjemmets domener».

I arkitektonisk forstand er det tredje stedet like utpreget som et hjem eller et arbeidskontor er. Slik Oldenburg beskriver det, har de ulike stedstypene sine spesifikke samfunnsfunksjoner og «kjerneinnstillinger». Dagliglivet må således «finne sin balanse innenfor tre erfaringsdomener. Det første er det huslige, det andre er det innbringende eller produktive, og det tredje er det inkluderende sosiale, der et fellesskap både legges til rette for og feires.»

Hvert av disse domenene er selvstendige og fysisk atskilt fra de andre, der det tredje stedet ikke krever at noen opptrer som vert eller gjest, og hvor folk kan komme og gå som de selv ønsker. Kort sagt befinner slike tredje steder seg i et mellomrom der hele det menneskelige spekteret kan ses, høres og nytes – det er et sted hvor folk i størst grad kan være seg selv. Før i tiden var tredje steder gjerne blant de mest arkitektonisk fremtredende bygningene i et samfunn. Tenk bare på amfiteatrene, foraene, de offentlige hagene og badehusene i oldtidssamfunn over hele verden. Men i takt med at byene utvidet seg som følge av industrialisering, ble disse tredje stedene nødvendigvis mindre, mer lokale og kanskje enda mer tilpasset et menneskelig skala. Utviklingstendenser i nyere tid har imidlertid gjort at disse tredje stedene hverken er fremtredende eller særlig utbredte lenger, og ofte mangler de helt. Likevel er det fortsatt mulig å funne slike kritisk viktige tredje steder i både byer, tettsteder og landsbyer over hele kloden. Selv om de skiller seg fra hverandre i hvordan de ser ut og hva de tilbyr, har de alle noen viktige trekk til felles: De utgjør alle et nøytralt møtested der man kan treffe andre mennesker på like fot, der den gode samtalen flyter, der folk lett kommer inn, der stamgjester trives, der den arkitektoniske profilen holdes lav og der alt foregår i en leken atmosfære. I det følgende vil jeg i tur og orden se nærmere på disse trekkene.

Tredje steder fungerer for det første som ikke-territoriale soner. De preges hverken av hjemmets tidvis ubehagelige intimitet eller de faglige kravene eller det konkurransepreget som ofte kjennetegner en arbeidsplass. Det de heller tilbyr, er et avslappet og avvæpnende miljø der det kreves veldig lite av gjesten, og der målet stort sett er å søke sammen med andre mennesker fremfor å løse en bestemt oppgave. Som Oldenburg sier det, er et engangsbesøk i noens hjem «en dårlig erstatning for en vennlig kro eller kaffebar der man alltid er velkommen. Den nøytrale grunnen (altså det stedet der man ikke tynges av rollen som enten vert eller gjest) som kjennetegner tredje steder, legger godt til rette for det samkvemmet som er så viktig for nærmiljøer.»

Nettopp fordi de har et nøytralt ståsted, fungerer tredje steder ofte som møtesteder der folk kan bli kjent med andre på like fot, uavhengig av de økonomiske og politiske maktstrukturene som bestemmer så mye av livet og den sosiale omgangen utenfor dørene. En arbeider kan sitte ved siden av en administrerende direktør, en fra venstresiden kan sitte i baren sammen med en fra høyresiden, en gruppe tenåringer kan ta plass i køen bak et eldre par. Dette betyr ikke at alle på slike tredje steder er venner. Det er heller snakk om at tredje steder er et rom der mange ulike typer mennesker kan komme i kontakt med hverandre. Funksjonelt sett fungerer disse fellesskapsfremmende møteplassene som «sorteringsområder». Ifølge Oldenburg tjener «tredje steder ofte som et innledende samlingssted for mennesker som senere danner andre former for fellesskap». Denne funksjonen er selve nøkkelen til både kreative samarbeid, sosiale bevegelser og politiske opprør.

Av alt det som kjennetegner tredje steder, er det kanskje den livlige samtalen som først slår deg når du kommer inn et sted. Samtaler av alle slag, fra gode historier og politiske debatter til halvhviskede kommentarer og høylytt latter, er selve kjerneaktiviteten, og rommet selv er formgitt for å understøtte dette. Sitteplasser settes opp i klynger, belysningen er gjerne dempet, og musikken, hvis den i det hele tatt er til stede, vil være lav nok til ikke å overdøve samtalene. Også de ansatte er en del av dette, ved at de har fått den uoffisielle oppgaven med å sette i gang samtaler og presentere folk for hverandre

For at et tredje sted skal oppfylle sin sosiale rolle på de måtene som er beskrevet ovenfor, må det være lett tilgjengelig. Det må være i nærheten av folk, og da gjerne som fast inventar i et nabolag; det må være lett å finne; og det må helst være fritt både for adgangshindre, som for eksempel kleskoder eller at man må bestille et bord på forhånd, og for begrensninger på hvor lenge man kan oppholde seg der. Det viktigste for et tredje sted er kanskje at det er åpent lenge. Et tredje sted er stamstedet som ikke krever forhåndsplanlegging. Det er det naturlige valget for en rekke ulike sosiale aktiviteter.

De som mest konsekvent skaper og opprettholder den gemyttlige stemningen man finner på tredje steder, er stamgjestene. Ifølge Oldenburg «kan en person ha mange venner og ofte omgås dem BARE hvis det er et sted han eller hun kan besøke daglig og som utgjør vertskapet for treffene deres». De tredje stedenes tilgjengelighet sørger for en god miks av ulike generasjoner og demografiske grupper.

Oldenburg sier imidlertid ingenting om hvor mye det koster folk å gå ut. Tredje steder må ha stamgjester for å holde den gode fellesskapsstemningen ved like, og for å ha stamgjester som representerer et bredt spekter av samfunnet (deriblant kunstnere, kuratorer, forfattere og musikere), må det tredje stedet også tilby overkommelige priser.

Tredje steder må også holde en lav profil. Arkitekturen må forholde seg til fysiske hensyn som menneskelige dimensjoner, allmenn tilgjengelighet og en prioritering av fotgjengere over biler. For at disse sosiale møtestedene skal feste seg i lokalmiljøene de er ment å betjene, kan de ikke lenger følge de monumentale størrelsene fra tidligere tiders. Nå om dagen er stedene som oftest relativt små og upretensiøse, men likevel komfortable.

I tråd med denne lave profilen har tredje steder gjerne en leken stemning. På slike steder har folk det gøy, mer enn at de gjør samfunnsplikten sin eller deler på ressursene (selv om tredje steder også legger til rette for dette). Samtalene er til tider intense og muntre, og det kan veksle mellom småkrangling og latter. Samtaler er berikende og fulle av liv!

Hvis vi skal oppsummere alle disse kjennetegnene, er tredje stedet altså et utested der man føler seg hjemme – det er en slags stue et annet sted enn ens egen privatbolig. Det er et sted der det et lov å bare stå og henge, der du blir kjent igjen etter bare noen få besøk, der folk er mer enn bare kunder. Det lokale stamstedet mitt i USA, White Grill, oppfyller lett alle de kjennetegnene beskrevet ovenfor, selv om stedet kanskje ikke gjør det med vilje. Dinerens lange åpningstider, rimelige priser, menneskelige dimensjoner, sentrale beliggenhet i lokalsamfunnet, tilrettelegging for liv og røre og gode samtaler, samt dens inkludering av aller alders- og befolkningsgrupper forklarer hvorfor stedet har vært så uendelig inspirerende gjennom hele mitt liv. Og fraværet av mange av disse kjennetegnene på steder jeg siden har bodd og jobbet, bidrar til å forklare en tilsvarende mangel på inspirasjon, tilknytning og fellesskapsfølelse.

Vi har nå sett nærmere på det som kjennetegner tredje steder. Men hvorfor er de så kritisk viktige for et sunt samfunn? I innledningen til boken sin nevner Oldenburg at «alle de store kulturene har hatt et livsviktig og uformelt offentlig liv, og av den grunn utviklet de alle sine egne populære utgaver av de stedene der dette livet kunne utfolde seg».

Forskere har diskutert hvor viktig et uformelt offentlige liv, adskilt fra hjemmet og fra arbeidsplassen, har vært for enkeltindividene. Men tredje steder spiller også en viktig rolle i samfunnet selv som en egen enhet.

Gjennom historien har tredje steder fungert som iscenesettelsesområder, som steder der man kunne samles og organisere seg – dette var steder som alle i samfunnet kjente til: «Tredje steder er politiske fora med stor betydning. I mange land vokste arbeiderbevegelsens solidaritet frem som et direkte resultat av et stort antall kafeer der arbeiderne kunne diskutere sine felles problemer, manifestere sin kollektive styrke og planlegge streiker og andre strategier.»

Det er vanskelig å tenke seg den amerikanske revolusjonen uten de mange kroene og kaffehusene der den felles misnøyen kunne spres og opprøret kunne planlegges. På samme måte var kafeene i Paris nøkkelsteder for utvekslingen av nyheter og ideer, og de var ofte mer pålitelige og i alle fall mer brukt enn avisene. «Under den franske revolusjonen ble kafeene til sentre for heftig politisk debatt og aktivitet, ofte ledet av medlemmer fra de revolusjonære klubbene.»

Noe som altså kjennetegner tredje steder, er at de er tilgjengelige og legger til rette for fritt og uplanlagt samkvem, og det er nettopp denne egenskapen jeg selv tiltrekkes mest av. I motsetning til formelt organiserte rom som samler mennesker som allerede er på bølgelengde og interessert i de samme emner eller aktiviteter, fungerer tredje steder som en slags blandebolle, der folk kan integreres og der ideer kan deles på tvers av yrke, lommebok eller andre rigide skillelinjer. I nærmiljøer fungerer disse kafeene, barene og restaurantene også som steder der man kan diskutere for eksempel utviklingen i nabolaget eller lokale ideer og prinsipper for hvordan beslutninger skal fattes. Viktige lokalsaker kan dermed tas opp på en uformell offentlig arena, der kollektivets skaperkraft og entusiasme får slippe til.

Men hvor finner vi disse stedene i dag? Når jeg ser kunstnere som driver for seg selv i sine egne atelierer eller boliger, lurer jeg på hvor de rent fysisk treffer enten andre kulturprodusenter eller publikummere, altså folk som (forhåpentligvis) på en eller annen måte påvirker arbeidet de gjør. Etter at jeg flyttet til Skandinavia, har jeg lagt merke til at utviklingen har gått både mot dyre og eksklusive restauranter og kafeer og mot begrensede åpningstider, to fenomener som legger en demper på at stamgjester kan treffes daglig og over lang tid – nettopp dette viktige kjennetegnet som ble diskutert ovenfor. Hvor i Norge og Sverige finner vi lavterskelsteder som White Grill? Hvor er nabolagspubene, de lokale kafeene og lunsjbarene som både er rimelige og innbydende? På hva slags utested i Norge og Sverige hadde det vært like vanlig for en kunstner å møte en kurator som for arbeidere å ta seg en kaffepause eller for venner å samles rundt en uformell middag? Det er selvfølgelig ikke sånn at alle slike tredje steder vil være arnesteder for kreativ utfoldelse eller sosiopolitiske revolusjoner. Men for at kreativitet og fellesskap skal blomstre, må slike hverdagsmøter og deres langsiktige resultater fortsatt ha muligheten til å finnes

Som Oldenburg skriver i The Great Good Place: «Hvis vi verdsatte brorskap like høyt som uavhengighet, og demokrati høyere enn det frie marked, ville ikke reguleringsplanene våre ha forsterket den sosiale isolasjonen som herjer i nåtidens nabolag, men heller krevd at en form for offentlig samlingssted fantes i hvert eller annethvert kvartal.»

Tiltak som fremmer både fellesskap og kreative uttrykk, kan planlegges og bygges inn i våre nåværende lokalmiljøer like enkelt som de har blitt planlagt ut av dem. Dette innebærer at man gir støtte ikke bare til de fysiske bygningene i seg selv, men også til forretningsmodeller og sosiale modeller som legger til rette for disse tredje stedene, som skissert ovenfor. På alle slags nivåer, både det individuelle, det samfunnsmessige og det kreative, har man sett hvor nødvendige og viktige tredje steder er. Til tross for noen få nevneverdige unntak, har imidlertid den moderne byutviklingen gått jevnt og trutt mot mer sterile miljøer som legger mindre til rette for kontakt, samtaler og integrering. Det er selvfølgelig ikke sånn at alle slike tredje steder vil være arnesteder for kreativ utfoldelse eller sosiopolitiske revolusjoner. Men for at kreativitet og fellesskap skal blomstre, må slike hverdagsmøter og deres langsiktige resultater fortsatt ha muligheten til å finnes.

Fremfor å gi en slags kjapp og lettvint løsning på alt dette ønsker jeg heller å avslutte med et spørsmål. Hvis vi ser bort fra kulturindustrien og fra rom beregnet på spesifikke interesser, hvordan kan vi bidra til å skape og fremme disse viktige tredje stedene i lokalsamfunnene våre? Når det gjelder de som satser på å støtte kunstfeltet direkte, kan vi spørre om hva det er som dette feltet egentlig trenger for å blomstre. Flere gallerier, museer og utstillingslokaler? Eller mer komfortable, rimelige og tilgjengelige møteplasser der folk kan samles, utveksle ideer og etablere et kraftfullt og kreativt fellesskap?

*Oversettelsen av denne teksten er gjort i samarbeid med Stavanger kommunes prosjekt  NEBSTAR — New European Bahaus Stavanger. CAS og NEBSTAR har inngått et samarbeid om en samling tekster som er en del av CAS’ pågående tekstserier «Bygde miljøer». Serien presenterer ulike tilnærminger til byutvikling og forskjellige meninger om utformingen av urbane landskap. CAS har redaksjonell frihet og redaktøransvar  i dette samarbeidet. Teksten er oversatt til norsk av Stig Oppedal.