🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Akvarell-intervju med Anna Ihle / A Watercolor Interview with Anna Ihle

After 2016 CAS Resident Mathias Kryger visited Stavanger he engaged in a somehow unusual correspondence with the artist Anna Ihle. The interview below is composed partly in watercolours, partly in words, and is published as it was conducted in Danish and Norwegian. During my brief residency in Stavanger in the fall of 2016, I visited several artists who lived there. One day I went for breakfast at Atelierhuset Tou Scene, a wonderful and generous studio community, where there was warm, homemade bread, cold butter, and coffee as black as oil. I met a nice group of artists there, among them Anna Ihle, who had just moved back to the city.

Please scroll down for English.

Som en del af mit korte residencyophold i Stavanger i efterÄret 2016 besÞgte jeg en rÊkke kunstnere som er bosat i byen. Jeg kom til frokost i det utroligt flotte og generÞse atelierfÊllesskab Atelierhuset Tou Scene hvor der var lunt hjemmebagt brÞd og koldt smÞr, og hvor kaffen er sort som olie. Her mÞdte jeg en fin gruppe kunstnere, heriblandt Anna Ihle, som netop var flyttet til byen.

Her mange mĂ„neder efter kĂžrte jeg forleden med kystbanen til Louisiana i selskab med min gode ven, gallerist Tif Sigfrids, der bor i Los Angeles. Hun havde netop vĂŠret i Norge pĂ„ et UKS stipendie, hvor hun blandt andet besĂžgte Stavanger, og vi talte om Annas praksis og jeg blev sĂ„ glad for at Tif Sigfrids havde vĂŠret forbi det samme atelier og havde hĂžrt de samme fortĂŠllinger fra Anna Ihle – om det kunstneriske projekt hun laver. Tif Sigfrids fortalte at Anna Ihle havde fortalt hende om at grave efter guld; om at svĂžmme med ĂŠnder udskĂ„ret i trĂŠ. Og jeg forklarede, at jeg over de sidste mange mĂ„neder havde forsĂžgt mig med et interview baseret pĂ„ en overlevering af handlinger frem for ord – baseret pĂ„ en anderledes taktil udveksling frem for en digital og virtuel kasten sprog frem og tilbage. Det skulle vĂŠre et forsĂžg pĂ„ at fortsĂŠtte den samtale vi havde i Stavanger, eller pĂ„ at genindspille den, eller at gĂ„ den efter. Men tiden er lĂžbet meget stĂŠrkt igennem mĂ„nederne og kalenderen er brĂŠndt op. Det blev til to akvarel-spĂžrgsmĂ„l fra mig og to svar fra Anna. I mellemtiden blev jeg single efter et fire Ă„r langt forhold og jeg rejste blandt andet to gange til Brasilien. Hvad Anna lavede i mellemtiden ved jeg ikke. Men hun har arbejdet. Det ved jeg med sikkerhed. Det var mig, der ikke havde energien til at lĂžfte penslen og dyppe den ned i det blĂždeste blĂžde. Jeg kastede mig derfor alligevel ud i at supplere akvarel-spĂžrgsmĂ„lene med to spĂžrgsmĂ„l af ord sendt i en e-mail. Her fĂžlger akvarel-spĂžrgsmĂ„l og akvarel-svar samt spĂžrgsmĂ„l og svar i ord, som stammer fra dette forĂ„r.

Mathias Kryger

Under mit ophold som CAS resident i Stavanger mÞdtes du og jeg til et studiovisit og efterfÞlgende spurgte jeg dig om du ville lave et interview med mig som kunne bestÄ dels af nogle akvareller vi skulle sende med fysisk post frem og tilbage mellem Danmark og Norge. Det var fra min part et Þnske om, at aktivere eller manifestere en form for kontakt imellem os men ogsÄ at lade den kontakt manifestere sig igennem det fysiske rum for transaktion som er postens med systemer, arbejde og konkret hÄndtering: alle aspekter (system, arbejde og konkret hÄndtering) som jeg ser som vÊsentlige aspekter i din praksis som kunstner. Da vi mÞdtes talte vi ogsÄ om kunstarbejdet som en konstruktion som du forsÞger at fÄ til at passe ned i en form og en ideologisk ramme som man kender fra det generelle arbejdsmarked. Det er en form som mÄske kan siges at vÊre kapitalistisk, protestantisk, heteroseksuel i sin strukturering eller noget helt fjerde. Vil du prÞve at fortÊlle om den mÄde du arbejder pÄ og om hvordan metoden og strukturen for dit arbejde influerer dine vÊrker?

Anna Ihle

Jeg tenker at rammene for arbeidet mitt er en grunnleggende del av praksisen min, og i en to-Ă„rsperiode etterstreber jeg en normativ skandinavisk arbeidsuke: En arbeidsuke pĂ„ 37,5 timer. Rutiner, pauser, avspasering – finansiert av KulturrĂ„det fra hvor jeg fĂ„r utbetalt mĂ„nedlig lĂžnn i denne perioden. Jeg er mer trofast mot disse rammene, enn mine valg av materialer. Jeg tenker at denne strukturen lekker inn i kunsten pĂ„ ulike mĂ„ter. I enkelte situasjoner der jeg betaler for arbeidskraft kan det skje at det «Ä vĂŠre en god arbeidsgiver» trumfer kunstnerisk kvalitet i det korte lĂžp. Men ettersom jeg ser pĂ„ definerte og sunne arbeidsvilkĂ„r som en integrert del av metoden jeg bruker nĂ„, sĂ„ vet jeg at kunsten tjener pĂ„ det i det lange lĂžp. Jeg er pragmatisk, ikke superstreng i forhold til strukturen min. Viktigst er det Ă„ finne en struktur som fungerer, at rutinene og livsstilen er bĂŠrekraftig. Jeg vil vĂŠre seig og ikke gjĂžre ting for fort. Å hĂ„ndtere et par kubikkmeter med tre i lĂžpet av en to-Ă„rsperiode passer fint i denne formen. Det kan stemme at formen er kapitalistisk, protestantisk og heteroseksuell. Den er ogsĂ„ sĂ„pass definert, noe som gjĂžr det lettere Ă„ se mellomrommene. Jeg tror jeg begynte med en slik tanke; at jeg skulle omfavne noe veldig konvensjonelt for Ă„ se hva det gjorde med kunsten — se hvordan denne strukturen pĂ„virker arbeidet. At i stedet for Ă„ gjĂžre motstand mot denne formen, sĂ„ ville jeg vĂŠre sĂ„ tett opp til den som mulig. Jeg oppdaget tidlig at det var befriende — Ă„ ikke la livet handle kun om min praksis, men Ă„ lettere fokusere blikket og kroppen min et annet sted etter endt arbeidstid. Det vil si, den konvensjonelle norske oppdelingen av dĂžgnet og arbeidet, fĂžles bra. Jeg vil ikke vĂŠre en poster child for arbeid 24-7. Opplever derfor formen ogsĂ„ som en motstand mot Ă„ fylle all tid med arbeid. En stĂžrre utfordring har vĂŠrt Ă„ finne ut hva fritiden skal fylles med. Hele prosjektet er jo fullfinansiert med statlige midler, og jeg er veldig spent pĂ„ hvordan jeg vil omdefinere arbeidet mitt i en mindre Ăžkonomisk privilegert posisjon. Metoden fĂžles som en utopisk tilstand; takket vĂŠre fagorganisering av billedkunstnere som har jobbet for arbeidsstipender og lĂžnn for arbeid i denne oljenasjonen.

MK

I dit atelier lĂ„ der en masse trĂŠ pĂ„ gulvet og du var i gang med at udskĂŠre nogle figurer, vinger, i dette trĂŠ og jeg tĂŠnkte over graden af intenst hĂ„ndvĂŠrk i din relation til materialet. Hvordan gĂ„r det med det arbejde og er det sĂ„ ’labour intensive’ som det lyder?

AI

Det gĂ„r veldig fint mellom treplankene og meg. Over halvparten av de er nĂ„ hĂžvlet og limt sammen til en enorm klosse som jeg bearbeider med motorsag. Gleder meg til den delen er ferdig, jeg foretrekker Ă„ jobbe uten power tools. Jeg jobber med dette arbeidet fram til desember, da kommer jeg til Ă„ ha med arbeidet i en separatutstilling. Tror jeg egentlig kommer til Ă„ fortsette med det neste Ă„r ogsĂ„. Men at det fĂ„r hvile litt pĂ„ galleriet i lĂžpet av den utstillingsperioden. Å jobbe med tre er noe av det fineste jeg vet, selv om det innebĂŠrer litt svette. Det er arbeidet med treskjĂŠringsjern jeg liker best. Jeg liker nĂ„r treet er stort og tungt, jeg synes det er utrolig heftig at jeg mĂ„ sitte pĂ„ det for Ă„ fĂ„ rett vinkel nĂ„r jeg hugger i det. Fint og skummelt samtidig. Det er utrolig tilfredsstillende Ă„ dra i land store arbeider, Ă„ bli vettskremt og deretter glad. Materialet tar en del valg for meg, det er deilig. PĂ„ en mĂ„te skriker vel metoden min at jeg elsker begrensninger. Og kanskje er det derfor jeg sleit med disse akvarellene. Det hĂžrtes gĂžy ut, og jeg tenkte det var fint Ă„ gjĂžre noe som ikke krevde flere mĂ„neders fulltidsarbeid. Litt chillekunst. Men det gjorde meg forvirret. Jeg bestemte meg for Ă„ gjĂžre det etter arbeidstid, og at det skulle vĂŠre sĂ„nne etter- jobben ting. Negler, tinder, sofarelatert. Jeg har en lang historikk av kjĂŠrlighetsbrev, sĂ„ jeg prĂžvde Ă„ tenke pĂ„ det litt sĂ„nn. At jeg skulle sende noe fint i posten. Skrive fint, liksom. PĂ„ den mĂ„ten sĂ„ ble det veldig mislykka. At jeg prĂžvde Ă„ gjĂžre det som et koselig hobbyprosjekt, men jeg tenkte for masse pĂ„ det. Det fĂžltes som at jeg lurte meg selv med Ă„ plassere det i hobby-segmentet i dĂžgnet mitt. Kunsten tar ikke slutt ved middagstid.

Akvareller i rekkefĂžlge:

Forsidebilde: Anna Ihle

1 & 2: Mathias Kryger

3 & 4: Anna Ihle

5: Mathias Kryger

6-12: Anna Ihle

---

Anna Ihle (f. 1984, Stavanger) har siden 2012 undersĂžkt arbeidets betydning idag, i relasjon til tidsfordriv og fritid.

I sitt kunstneriske arbeid har hun blant annet hugget i stein, vasket klÊr, skjÊrt i tre, vasket gull og invitert til samtaler i arbeidsprosessen. PÄ grunn av interessen for arbeidsvilkÄr, har det vÊrt uunngÄelig Ä ikke interessere seg for hjembyen sin, om oljÄ som har formet den, og hun flyttet derfor tilbake til Stavanger i 2016. Der jobber hun ogsÄ med visningsrommet Studio17. Ihle har studert pÄ Konstfack, Stockholm og National Institute of Design, Ahmedabad. Hun har tidligere vist arbeider pÄ blant annet Konsthall C og Uppsala Konstmuseum i Sverige, og NYLO Living Art Museum pÄ Island. I Norge har hun stilt ut pÄ blant annet Spriten Kunsthall, Kunstmuseet i Nord- TrÞndelag, Kunstgarasjen og Fotogalleriet.

Mathias Kryger (DK, 1977, HolbÊk, bor i KÞbenhavn) er kunstner, kurator og kunstkritiker og er for tiden professorvikar pÄ Det Fynske Kunstakademi og fasttilknyttet kunstkritiker pÄ Dagbladet Politiken og det skandinaviske net-tidsskrift for samtidskunst Kunstkritikk.dk.

Mathias Kryger arbejder ofte kollektivt i gruppe- eller duoformationer sÄsom Acción Gorila (med danser og koreograf Sara Gebran), Back In Dirty Minutes (med kunstner Stefan A. Pedersen) og Guattari Reading Circle (med kunstner Arendse Krabbe). I Þjeblikket beskÊftiger hen sig med lokale feministiske amatÞrkabareter under den kolde krig og forholdene mellem Art Brut og nutidens semiokapitalisme samt med pap maché som materiale for portrÊtter af mÊnd i teknologi-sektoren. Hen har vist vÊrker og performances pÄ bl.a Museum Ovartaci, Aarhus; Overgaden, KÞbenhavn; Museet for Samtidskunst, Roskilde; Aarhus Litteraturcenter; Osloo pÄ Venedig Biennalen; FRAC Champagne Ardenne, Reims; Galleri Tif Sigfrids, Los Angeles; Inkonst, Malmö; 32. Sao Paulo Biennale.

Mathias Kryger har kurateret udstillingen William Forsythe – In the Company of Others pĂ„ Kunsthal Charlottenborg med vĂŠrker af blandt andre William Forsythe, Gerard Byrne, Sturtevant, Bruce Nauman og Manon de Boer, samt afgangsudstillingerne pĂ„ Det Fynske Kunstakademi og Det Kongelige Danske Kunstakademis Billedkunstskoler i 2016. For tiden er hen optaget af arbejdet pĂ„ en udstilling med Ovartaci, der Ă„bner pĂ„ Kunsthal Charlottenborg i september 2017.

A few months later I took the coastal railway to Louisiana, accompanied by my good friend, the gallerist Tif Sigfrids, who lives in Los Angeles. She had just been to Norway on a grant from the Norwegian artist organization UKS. The trip included a stay in Stavanger, and we spoke of Anna’s artistic praxis—I was so glad to hear that Tif had been to the same studio and heard the same stories from Anna about her artistic project. According to Tif, Anna had told her all about digging for gold and swimming with ducks carved out of wood. For my part, I explained that I had recently tried to conduct an interview with Anna based on the transmission of actions rather than words—that is, based on an unconventional, tactile exchange rather than on a digital, language-based back-and-forth. It was supposed to be an attempt at continuing the conversation Anna and I had in Stavanger, or to record it anew, or to retrace it. But time had sprinted through those recent months and the calendar had burned up, so the interview ended up being two watercolor questions from me and two watercolor replies from Anna. In the meantime, I had become single after a four-year relationship, and I had traveled to Brazil twice. I don’t know what sort of works Anna had made in the meanwhile. But she had worked. I know that for certain. I was the one who didn’t have the energy to lift my brush and dip it down into the most malleable of materials. I nevertheless made an effort to supplement the watercolor questions with two word-based questions sent via e-mail. What follows here are the watercolor questions and replies, as well as the word-based questions and replies, which stem from this spring.

Mathias Kryger

During my CAS residency in Stavanger, we met during a studio visit, and afterwards I asked you if you wanted to do an interview with me that would partly consist of a few watercolors we would physically send through the mail back and forth between Denmark and Norway. For my part, I wanted to activate or manifest a form of contact between us, but also to let that contact manifest itself through the physical, transactional space of the postal service with its systems, labor, and manual processing— I regard all these aspects (the systems, labor, and manual processing) as essential aspects of your work as an artist. When we met, we also spoke of artistic work as a construction that you try to adapt to a form and to an ideological framework that one is familiar with from the general labor market. It is a form that, the way it is structured, can perhaps be said to be capitalist, Protestant, heterosexual, and so forth. Could you try to talk about how you work and how your art is influenced by your working method and process?

Anna Ihle

As I see it, my overall working conditions are a fundamental part of my artistic praxis. And over the current two-year periodI have tried to work according to a normal Scandinavian work week of 37.5 hours a week, with work routines, breaks, compensatory time off—all financed by Arts Council Norway, from where I draw a monthly salary during this period. I am more loyal to this general framework than I am in my choice of materials. As I see it, this structure seeps into my art in various ways. In certain situations where I pay for labor, it might happen that “being a good employer” trumps artistic quality in the short term. But since I consider sound, well-defined working conditions to be an integral part of the method I’m using now, I know that my art benefits from it in the long run. I am pragmatic, so I’m not super strict in regard to my work structure. The most important thing is to find a structure that works, that my routines and lifestyle are sustainable. I want to be robust and not do things too quickly. Handling a few cubic meters of wood over a two-year period fits well into this form. It may well be the case that the form is capitalist, Protestant, and heterosexual. It is also clearly defined, something that makes it easier to see the gaps. I think I started out with the idea that I would embrace something highly conventional in order to see what it did to my art—to see how this structure influences the work. That instead of resisting this form, I would be as close to it as possible. I discovered early on that it was liberating—not letting life only be about my artistic career, but more easily focusing my gaze and my body somewhere else after the working day was done. What I’m saying is that the conventional Norwegian way of dividing between your day and your work feels good. I don’t want to be a poster child for working 24/7. So that’s why I feel this form is also a resistance against filling all of your time with work. It’s been a greater challenge to find out what to do in my spare time. The entire project is being completely paid for with public funds, and I really wonder how I will redefine my work in a less privileged position. My current work method feels like a state of utopia, made possible by the unionization of visual artists who have worked to establish work grants and salaried work in this oil-rich nation.

Mathias Kryger

In your studio there was a good deal of wood on the floor, and you were in the process of carving out some figures—some wings—in this wood, and this made me think of how you relate to the material with intense craftsmanship. How is it going with this work, and is it as labor-intensive as it sounds?

Anna Ihle

Things are just fine between the wooden planks and me! Over half of them have now been planed and glued together into an enormous block that I treat with a chainsaw. I’m looking forward to when that part is over—I prefer to work without power tools. I’ll be working on this until December, when I’ll be presenting this work at a solo exhibition. To be honest, I think I’ll be working on this project next year as well, but it will be getting a little break at the gallery while the exhibition is still on. Working with wood is one of my favorite things, even though you have to sweat a bit. What I like best is using a wood carving chisel. I like it when the wood is large and heavy—I think it’s really intense that I have to sit on the wood in order to get the right angle when I carve it. It’s both nice and scary. It’s really satisfying finishing up a major work, to be terrified and then happy. The material itself makes a few choices for me, and that’s a relief. In a way, I suppose my work method practically screams that I love limitations. And this is perhaps why I had a hard time with these watercolors. It sounded fun, and I thought it would be nice to do something that didn’t require several months of full-time work. A bit of chill-out art. But it ended up confusing me. I decided to do it after work, and that it would be a sort of extracurricular project. Something to do while doing my nails, checking out Tinder, hanging out on the couch. I have a long history of love letters, so I tried to think of it a bit like that—that I would send something nice through the mail, like I was writing something nice. And that’s why it totally failed. I thought of doing it like a cozy little hobby project, but I thought about it too much. It felt like I was fooling myself by shoehorning it into the hobby part of my day. Art doesn’t end at dinner time!

Related articles

Meet CAS Resident: Mathias Kryger

This month, CAS welcomes Mathias Kryger as the first resident in the 2016 CAS Pilot Residency. Working at the confluence of writing, critical theory, visual arts and performance, and writing for publications such as Politiken and Kunstkritikk, Kryger offers a unique perspective on the artistic, curatorial, and critical process. Below, Kryger talks with CAS about his approach to criticism and how he mediates writing with artistic practice.

  • EN
  • 8 September 2016
  • Interview
  • Heather Jones
See more articles