Læren fra Athen

Hei Marte, jeg har gledet meg til å høre hvordan du opplevde åpningshelgen til documenta 14 den 8. april i Athen. Jeg reiser selv ned for å se utstillingen den 13. mai, men har jo lest litt på forhånd om det årets kurator Adam Szymczyk har gitt tittelen "Learning from Athens". Szymczyk inviterte over 150 kunstnere til å delta på documenta 14 med et verk til hver by som er produsert med tanke på det voksende og dynamiske forholdet mellom Kassel og Athen. De to byene Kassel og Athen har jo veldig forskjellig historisk og kulturell bakgrunn. Kassel har en lang tradisjon med documenta. Athen er en middelhavsmetropol – Afrika, Midtøsten og Asia møtes her. Dette er godt synlig gjennom den rike kulturarven. Slik jeg har forstått det, søker documenta 14 å omfatte en rekke stemmer i, mellom og utenfor de to byene. Det er et ambisiøst og viktig prosjekt. Hvordan fungerer dette i utstillingssammenheng? Jeg har hørt at besøkende til documenta 14 forventes å være "aktive deltakere", i stedet for bare passive betraktere. Noe som antageligvis henger sammen med at documenta 14 søker å redefinere forståelsen av hva en slik utstilling kan være. At den fysiske og metaforiske avstanden mellom Kassel og Athen kan være med på å endre måten besøkende vil oppleve documenta på. Hvordan opplevde du dette?

Takk for dine betraktninger Marte. Jeg var i Athen 13. mai til 18. mai. Mye av informasjonen jeg trengte for å planlegge besøket fant jeg på nettsidene til documenta 14. Listen over de deltakende kunstnerne og på hvilken utstillingssteder jeg kunne finne dem, samt et kart over alle utstillingslokalene. Det gav meg muligheten til å planlegge besøket ganske nøye. I tillegg hadde jo du allerede vært der. Du foreslo å besøke en stor venue hver dag (siden det var fire store venues) så det gjorde jeg.

Første dag sto Athens Conservatoire Odeion på agendaen. Det var søndag og gratis inngang, noe som sannsynligvis var en årsak til at det var en overraskende stor andel grekere som besøkte utstillingen. Jeg hadde forventet flere tilreisende som ved åpningshelgen. Både folkemengden og antall verk var akkurat passe på Odeion. Man brukte ikke en evighet på å komme seg gjennom utstillingen. Dette hang nok også sammen med at det var lagt opp til at vi som besøkende skulle være “aktive deltakere” i stedet for passive konsumenter. Informasjon om enkeltverk var minimal – det fantes ingen lange informasjonstekster på veggene. De fleste lå på gulvet og hadde navn på kunstner og verk, en sjelden gang sto det hvor kunstneren var fra og bakgrunn for verket. Men jeg opplevde flere ganger at “vakten” i utstillingen uoppfordret begynte å fortelle om utstillingsstedet vi befant oss på, og noen ganger om enkeltverk man sto ved siden av. Kanskje et grep for å aktivisere? Et annet grep som iallefall aktiverte meg var at det ikke fantes så mye skreven informasjon, men mange tilgjengelige personer med documenta t-skjorte. De var veldig lette å komme i samtale med og spørre etter praktisk informasjon: De fleste fortalte gladelig litt ekstra. For meg var nok dette den beste venuen av den grunn, men hovedsakelig på grunn av flere enkeltverk som har seilt opp som favoritter: Emeka Ogbohs flerkanals-lydinstallasjon og LED-display med reell tids aksjeindeks The Way Earthly Things Are Going. Assosiasjonene man får med aksjeindeksen står i sterk kontrast til den flerstemmige chantingen som forgår i et stort rom, og skaper en paradoksal stemning. Ogboh undersøker hvordan vårt kollektive minne er transformert eller transkribert i lyd. Jeg var også så heldig å få med meg en performance i Nevin Aladags Music Room – møbler som var gjort om til instrumenter. Under performancen inviterte kunstneren med seg to andre kunstnere som spilte på instrumentene. En annen favoritt, hvor det ikke var performance de dagene vi var der, var Joar Nangos lydinstallasjon. Det opplevdes som et sårt ekko fra en sterk Sámi minoritetskultur. Lyden av kulturen i seg selv – som en joik.

Et helt annen måte å aktivisere oss betraktere på opplevde jeg med de små utstillingslokalene som befant seg i nabolagene rundt de store utstillingene. Jeg synes det var spennende å bevege seg rundt i nabolaget og “lete etter kunst”, men jeg opplevde det samtidig ganske utmattende. Det var flere grunner til det, men en av grunnene var at de ofte var vanskelig å finne. Mange av dem hadde bare aktiviteter på visse datoer fordi det var performance eller andre typer prosjekter som ikke kom så tydelig frem på forhånd i for eksempel miniguiden "Map Booklet". Men gleden var stor når man fant en “skatt” – et godt prosjekt. Det gjorde jeg i mitt nabolag: Aboubakar Fofanas prosjekt er et samarbeid med Mentis tekstilfabrikk like ved. Fofana farger bomull med en spesiell teknikk som skaper forskjellige nyanser av Indigo. I forbindelse med documenta 14 bruker Mentis fabrikken denne nyansen av Indigo til å lage båndet man kan finne som bokmerke i documenta 14 The reader. En annen “skatt” jeg fant var Benjamin Pattersons When Elephants Fight, It is the Frogs that Suffer. Et humoristisk, men også politisk verk med lyden av frosker i hagen til det Bysantinske museet.

Å besøke Akropolis andre dagen av mitt opphold, og de små utstillingsstedene rundt dette historiske monumentet opplevde jeg også som en slags “skattejakt”. På høyden ved siden av Akropolis Filopappaou Hill kunne vi finne verk av Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros. De to er hovedpersonene i Rosalind Nashashibis film Vivian’s Garden som Marte Johnslien skriver om i teksten du referer til. Paviljongen ved den lille kirken Saint Dimitrios Loubardiaris verkene befant seg i lignet deres hjem i filmen, og skapte en perfekt setting for deres arbeider. Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros arbeid er blant mine favoritter både som enkeltverk av gjennomarbeidet kvalitet og måten de blir presentert på – som om de befant seg der de “hører hjemme”. Tredje dag sto ASFA kunstskolen for tur. Om jeg ser bort fra enkeltverk og ser venuen i sin helhet var dette den beste. Det var fordi den var innholdsrik og sammensatt. Jeg var tidlig ute denne dagen så utstillingslokalet hadde ikke åpnet enda, men skolen var åpen. Jeg så nok litt forvirret ut der jeg gikk rundt, og en dame kom bort å spurte meg om jeg var der for documenta. Hun foreslo at jeg jeg tok meg en runde på huset før utstillingen åpnet. “Start i hagen” sa hun. Så det gjorde jeg. Der var elevene i gang med å tegne etter en aktmodell. En liten bris skapte behagelige bevegelser til noen fine tekstilverk som hang langs en allé. Det var en avslappet stemning i hagen. Inne var det også flere elever som jobbet med verkene sine, noen viste ivrig frem ferdige verk. Disse var av varierende kvalitet, med flere imponerte meg. I kjelleren er jeg fremdeles usikker på hva som foregikk. Det var åpent for oss å gå inn, flere kunstnere (de så ikke ut som elever) var i installasjonsfasen til noe som så ut til å bli en kjempefin og ikke minst morsom utstilling. Mange gode enkeltverk. I og med at det var så tydelig en installasjonsfase var det interessant på en “work-in-progress”-måte. Da utstillingslokalene åpnet var noe av det første jeg så Rosalind Nashashibis film Vivian’s Garden. I filmen får man et innblikk i Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros’ liv og virke som kunstnere, litt på samme måte som jeg fikk et innblikk i livet på kunstskolen i Athen. ASFA kunstskole var en av de første samarbeidspartnerne til documenta, og jeg kan være enig med Martes Johnslien i hennes kommentar til at halve documenta 14 er flyttet til Athen når hun sier: “…..det er også konstruktivt, og rett og slett konfronterende, i at det plasserer kunstfeltet i direkte møte med samtidens betente sider.” Jeg synes det opplevdes konstruktivt å se hvordan elevene og andre jobbet, og konfronterende i hva de var opptatt av, men aller mest demokratisk på den måten at man var velkommen som documenta-besøkende tross historiske forhold og dagens politiske situasjon. Noe av dette kom også frem på Benaki-museet jeg besøkt samme dag på Pireos Street. Det var veldig fint med så mange kunstnere fra forskjellige kulturer. Jeg likte godt verket Live and Die as Eva Braun til Roee Rosen – en kombinasjon av tekst og tegning, og de delikate silketrykkene av R.H. Quaylman. Samiske Britta Marakatt-Labbas broderier var veldig karakteristiske med en fin blanding av humor og samisk historie. Jeg skulle egentlig avslutte denne dagen hos Greek Film Archive for å se en hyllest til Ann Charlotte Robertsens film presentert av Hayden Guest fra Harvard Film Archives, men orket ikke. Jeg gikk hjem for å fordøye alle inntrykkene.

Slik du beskriver Benaki-museet står også som en kontrast til min siste dag på EMST-museet. Museet opplevdes utmattende, deprimerende og uforståelig. Jeg klarte ikke å finne ut av det kuratoriske grepet her, men for min del hang det kanskje sammen med at det også var siste dagen og man blir ganske mettet av inntrykk etterhvert. Jeg lurer samtidig på om det var meningen at det skulle oppleves litt slik. Noen av de tyngste video- og lydverkene hadde veldig høyt volum. Man kunne rett og slett ikke unngå dem. Var den lignende opplevelsen du og jeg hadde her tilsiktet kuratorisk? Kan det ha vært et grep for å “aktivere” oss? Uansett, jeg vil påstå det er kritikkverdig.

Gode poeng Marte. På en side synes jeg documenta 14 lykkes i å aktivere meg som betrakter ved å redusere det skrevne informasjonen, ha ivrige formidlingspersoner involvert og ved å spre utstillingen over så store geografiske områder. Jeg vil ikke påstå at det bidrar til å redefinere måten man opplever documenta på av den grunn slik et av målene til documenta 14 tilsier. Man kommer ikke bort fra at det å være kunstkonsument kan forbli en passiv rolle på den måten at man ikke ønsker å være betyningsprodusent selv, men få “servert” betydningen av et verk eller en utstilling. Men det er en annen diskusjon. Det finnes også et omfattende diskursivt program som tar mange former, men som besøkende rekker man bare en brøkdel. Jeg hadde fire hele dager i Athen, men opplevde at det var altfor lite fordi det var et sammensatt program med mange deltakende kunstnerne, og ikke minst lett å finne favoritter. Eller hva sier du? Er det mange av verkene som sitter igjen hos deg? Med sitt mangfold av kunstnere, minoriteter og formater mener jeg documenta 14 når sitt mål om å omfatte en rekke stemmer, men hvordan disse stemmene blir satt i et forhold til disse to byene er ennå litt uklart for meg. Kanskje det kommer bedre frem i Kassel.