🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

LĂŠren fra Athen

documenta er en utstilling av samtidskunst som foregÄr hvert femte Är i Kassel, Tyskland. Den ble grunnlagt av kunstner, lÊrer og kurator Arnold Bode i 1955 og var en del av Bundesgartenschau (Federal Horticultural Show) som fant sted i Kassel pÄ den tiden. Et nytt og omdiskutert grep i 2017 er at documenta 14 foregÄr bÄde i Kassel og Athen. I Athen Äpnet utstillingen 8. april med siste dag 16. juli, mens utstillingen i Kassel Äpnet den 10. juni og varer til 17. september. Samtalen under foregikk i april-juni mellom CAS-redaktÞrene Marte Danielsen JÞlbo og Astrid Helen Windingstad som har besÞkt documenta 14 i Athen pÄ forskjellige tidspunkt.

Rebecca Belmore, Biinjiya'iing Onji (From inside), 2017, marble, Filopappou Hill, Athens, documenta 14, photo: Fanis Vlastaras
Astrid Helen Windingstad

Hei Marte, jeg har gledet meg til Ă„ hĂžre hvordan du opplevde Ă„pningshelgen til documenta 14 den 8. april i Athen. Jeg reiser selv ned for Ă„ se utstillingen den 13. mai, men har jo lest litt pĂ„ forhĂ„nd om det Ă„rets kurator Adam Szymczyk har gitt tittelen "Learning from Athens". Szymczyk inviterte over 150 kunstnere til Ă„ delta pĂ„ documenta 14 med et verk til hver by som er produsert med tanke pĂ„ det voksende og dynamiske forholdet mellom Kassel og Athen. De to byene Kassel og Athen har jo veldig forskjellig historisk og kulturell bakgrunn. Kassel har en lang tradisjon med documenta. Athen er en middelhavsmetropol – Afrika, MidtĂžsten og Asia mĂžtes her. Dette er godt synlig gjennom den rike kulturarven. Slik jeg har forstĂ„tt det, sĂžker documenta 14 Ă„ omfatte en rekke stemmer i, mellom og utenfor de to byene. Det er et ambisiĂžst og viktig prosjekt. Hvordan fungerer dette i utstillingssammenheng? Jeg har hĂžrt at besĂžkende til documenta 14 forventes Ă„ vĂŠre "aktive deltakere", i stedet for bare passive betraktere. Noe som antageligvis henger sammen med at documenta 14 sĂžker Ă„ redefinere forstĂ„elsen av hva en slik utstilling kan vĂŠre. At den fysiske og metaforiske avstanden mellom Kassel og Athen kan vĂŠre med pĂ„ Ă„ endre mĂ„ten besĂžkende vil oppleve documenta pĂ„. Hvordan opplevde du dette?

Marte Danielsen JĂžlbo

Hei Astrid, godt Ă„ hĂžre fra deg. Jeg var som du nevner i Athen til Ă„pningsdagene, noe som var en blandet opplevelse. PĂ„ en side var det (som man kunne forvente) mange fantastiske kunstverk, samtidig var det vanskelig Ă„ orientere seg da noe av det som kjennetegnet Ă„pningsdagene var mangel pĂ„ informasjon og formidling. Jeg er spent pĂ„ Ă„ hĂžre hva du synes om utstillingen da du har hatt sjansen til Ă„ forberede deg. Da jeg kom ned onsdag den 5.april til “preview”-dagene visste vi fremdeles ikke hvem de deltagende kunstnerne kom til Ă„ vĂŠre - de skulle avslĂžres pĂ„ den store pressekonferansen torsdag formiddag, og det var lite eller ingen informasjon om de ulike utstillingslokalene. (BesĂžker man documentas hjemmeside i dag derimot har de heldigvis fĂ„tt opp god og oversiktlig informasjon bĂ„de av alle utstillingsstedene og kunstnerne.) Onsdagen brukte vi derfor pĂ„ en spin-off event, et seminar pĂ„ det ikke-kommersielle galleriet State of Concept som huser et tre-mĂ„neder langt program kalt The School of Redistribution. Dette passet godt med det inntrykket jeg hadde pĂ„ forhĂ„nd om at programmet i Athen kom til Ă„ ha et sterkt diskursivt preg, understĂžttet blant annet av magasinutgivelsene til South as a State of Mind som documenta tok over redaksjonen av mellom 2015-2017. Dessverre var seminaret ganske traust og tradisjonelt, men programmet videre ser spennende ut, og verdt Ă„ sjekke hvis man skal til Athen i sommer. Onsdag 5.april Ă„pnet ogsĂ„ Athen-biennalen (som har eksistert siden 2005) med performanceprogrammet Waiting for the Barbarians - en kritisk respons til documentas inntog og tilstedevĂŠrelse i Athen. Kontrasten mellom det enorme documenta-maskineriet og den lille, lokale biennalen ble svĂŠrt tydelig. Kurator Adam Szymczyks avgjĂžrelse om Ă„ flytte halve utstillingen og likestille Athen med Kassel har mĂžtt mye kritikk fra flere hold, men jeg synes den norske kunstneren Marte Johnslien gjĂžr seg noen gode refleksjoner om tilstedevĂŠrelsen i Athen i denne teksten i Objektiv. Gjennom en sammenligning av Rosalind Nashashibis film Vivian’s Garden og documentas kuratoriske grep kommer hun frem til en viktig konklusjon. Hun skriver: Grepet med Ă„ flytte halve documenta 14 til demokratiets arnested er kontroversielt pĂ„ grunn av den politiske situasjonen og det historiske forholdet mellom Hellas og Tyskland. Men det er ogsĂ„ konstruktivt, og rett og slett konfronterende, i at det plasserer kunstfeltet i direkte mĂžte med samtidens betente sider. Vi blir tvunget til Ă„ ta standpunkt til spĂžrsmĂ„l som ofte bare berĂžres symbolsk. Og i denne diskusjonen er det umulig Ă„ komme forbi fĂžlgende pĂ„stand: Vi kan ikke gjĂžre noe med fortiden. Men vi mĂ„ sĂžrge for Ă„ overlevere en tydelig formulering av det humanistiske konseptet til ettertiden. Vi trenger ikke vĂŠre enige i alle dens nyanser, men mĂ„ enes om hovedideen: Arbeidet med humanismens partitur er nĂždvendig for fremtidens demokratier. Med sine over 150 kunstnere og 50 utstillingssteder spredt utover hele byen motarbeider documenta i Athen det internasjonale kunstpublikummets vane med Ă„ komme tilreisende for et par intensive kunstdager. Har man kun et par dager til Ă„ se documenta 14 i Athen blir man fort frustrert over at det er mange ting man ikke rekker Ă„ se, verk man ikke finner fordi plasseringen er dĂ„rlig forklart osv. Det er rett og slett for stort og for mye. Slik stiller ogsĂ„ documenta 14 et speil overfor kunstpublikummet. Vi tvinges til Ă„ ta noen standpunkt i spĂžrsmĂ„l kunstverkene reiser, men ogsĂ„ til Ă„ stille spĂžrsmĂ„lstegn med vĂ„re egne kunstkonsumerende vaner. Slik sett synes jeg at Marte Johnsliens observasjon henger godt sammen med spĂžrsmĂ„let ditt om hvordan flerstemmigheten kom frem i utstillingen. Kombinasjonen av store gruppeutstillinger, utendĂžrs installasjoner, intervensjoner i hjem og museer skaper et komplekst bilde av dagens felt. For meg ble noen av de store gruppeutstillingene f.eks pĂ„ EMST-museet utmattende. Det var rett og slett for mange kunstverk montert for tett. Det var for lite formidling og det var uklart for meg hvorfor disse verkene var plassert opp mot hverandre. Jeg opplevde der at verkene mer eller mindre tĂžmte hverandre for mening. Da fungerte noen av de andre utstillingsstedene med tydeligere kuratoriske trĂ„der bedre, som f.eks pĂ„ Odeion og ASFA, men det jeg opplevde som aller best var Ă„ gĂ„ pĂ„ “skattejakt” i bydelene ved hjelp av de utydelige bydelskartene. Noen av stedene jeg kom til var lukket, men sĂ„ plutselig kunne man finne gull i en totalinstallasjon i en gjemt liten leilighet, et lydverk som plutselig startet fra et tre man gikk under. Man kom inn pĂ„ mindre og kunstnerdrevne steder, lokale kuriose museer og barer. Slik sett synes jeg documenta lykkes med flerstemmigheten, selv om formatet var mer tradisjonelt i utstillingsforstand enn jeg hadde ventet. NĂ„ som du har vĂŠrt der nede, hva tenker du selv om disse tingene? Hva var det beste du sĂ„ og hvorfor?

AHW

Takk for dine betraktninger Marte. Jeg var i Athen 13. mai til 18. mai. Mye av informasjonen jeg trengte for Ä planlegge besÞket fant jeg pÄ nettsidene til documenta 14. Listen over de deltakende kunstnerne og pÄ hvilken utstillingssteder jeg kunne finne dem, samt et kart over alle utstillingslokalene. Det gav meg muligheten til Ä planlegge besÞket ganske nÞye. I tillegg hadde jo du allerede vÊrt der. Du foreslo Ä besÞke en stor venue hver dag (siden det var fire store venues) sÄ det gjorde jeg.

FĂžrste dag sto Athens Conservatoire Odeion pĂ„ agendaen. Det var sĂžndag og gratis inngang, noe som sannsynligvis var en Ă„rsak til at det var en overraskende stor andel grekere som besĂžkte utstillingen. Jeg hadde forventet flere tilreisende som ved Ă„pningshelgen. BĂ„de folkemengden og antall verk var akkurat passe pĂ„ Odeion. Man brukte ikke en evighet pĂ„ Ă„ komme seg gjennom utstillingen. Dette hang nok ogsĂ„ sammen med at det var lagt opp til at vi som besĂžkende skulle vĂŠre “aktive deltakere” i stedet for passive konsumenter. Informasjon om enkeltverk var minimal – det fantes ingen lange informasjonstekster pĂ„ veggene. De fleste lĂ„ pĂ„ gulvet og hadde navn pĂ„ kunstner og verk, en sjelden gang sto det hvor kunstneren var fra og bakgrunn for verket. Men jeg opplevde flere ganger at “vakten” i utstillingen uoppfordret begynte Ă„ fortelle om utstillingsstedet vi befant oss pĂ„, og noen ganger om enkeltverk man sto ved siden av. Kanskje et grep for Ă„ aktivisere? Et annet grep som iallefall aktiverte meg var at det ikke fantes sĂ„ mye skreven informasjon, men mange tilgjengelige personer med documenta t-skjorte. De var veldig lette Ă„ komme i samtale med og spĂžrre etter praktisk informasjon: De fleste fortalte gladelig litt ekstra. For meg var nok dette den beste venuen av den grunn, men hovedsakelig pĂ„ grunn av flere enkeltverk som har seilt opp som favoritter: Emeka Ogbohs flerkanals-lydinstallasjon og LED-display med reell tids aksjeindeks The Way Earthly Things Are Going. Assosiasjonene man fĂ„r med aksjeindeksen stĂ„r i sterk kontrast til den flerstemmige chantingen som forgĂ„r i et stort rom, og skaper en paradoksal stemning. Ogboh undersĂžker hvordan vĂ„rt kollektive minne er transformert eller transkribert i lyd. Jeg var ogsĂ„ sĂ„ heldig Ă„ fĂ„ med meg en performance i Nevin Aladags Music Room – mĂžbler som var gjort om til instrumenter. Under performancen inviterte kunstneren med seg to andre kunstnere som spilte pĂ„ instrumentene. En annen favoritt, hvor det ikke var performance de dagene vi var der, var Joar Nangos lydinstallasjon. Det opplevdes som et sĂ„rt ekko fra en sterk SĂĄmi minoritetskultur. Lyden av kulturen i seg selv – som en joik.

Fra Emeka Ogboh lydinstallasjon.
Nevin Aladağ, Music Room (Athens), 2017, installation with furniture, housewares, musical-instrument components, and performances, Athens Conservatoire (Odeion), Athens, documenta 14, © Nevin Aladağ/VG Bild-Kunst, Bonn 2017, photo: Mathias Völzke
Emeka Ogboh, The Way Earthly Things Are Going, 2017, multichannel sound installation and real-time LED display of world stock indexes, installation view, Athens Conservatoire (Odeion), documenta 14, photo: Mathias Völzke
Joar Nango, European Everything, 2017, installation view, Athens Conservatoire (Odeion), documenta 14, photo: Mathias Völzke
1 / 3
AHW

Et helt annen mĂ„te Ă„ aktivisere oss betraktere pĂ„ opplevde jeg med de smĂ„ utstillingslokalene som befant seg i nabolagene rundt de store utstillingene. Jeg synes det var spennende Ă„ bevege seg rundt i nabolaget og “lete etter kunst”, men jeg opplevde det samtidig ganske utmattende. Det var flere grunner til det, men en av grunnene var at de ofte var vanskelig Ă„ finne. Mange av dem hadde bare aktiviteter pĂ„ visse datoer fordi det var performance eller andre typer prosjekter som ikke kom sĂ„ tydelig frem pĂ„ forhĂ„nd i for eksempel miniguiden "Map Booklet". Men gleden var stor nĂ„r man fant en “skatt” – et godt prosjekt. Det gjorde jeg i mitt nabolag: Aboubakar Fofanas prosjekt er et samarbeid med Mentis tekstilfabrikk like ved. Fofana farger bomull med en spesiell teknikk som skaper forskjellige nyanser av Indigo. I forbindelse med documenta 14 bruker Mentis fabrikken denne nyansen av Indigo til Ă„ lage bĂ„ndet man kan finne som bokmerke i documenta 14 The reader. En annen “skatt” jeg fant var Benjamin Pattersons When Elephants Fight, It is the Frogs that Suffer. Et humoristisk, men ogsĂ„ politisk verk med lyden av frosker i hagen til det Bysantinske museet.

MDJ

Jeg er veldig enig i at de smĂ„ og bortgjemte verkene og utstillingsstedene var de beste. I Victoria / Exarcheia gikk vi for eksemel Ă„ lette etter Pope Ls verk som skulle vĂŠre pĂ„ Polytechnion. Akkurat da vi hadde gitt opp og var pĂ„ vei ut sĂ„ vi to stykk som umiskjennelig var documenta-besĂžkende stĂ„ under et tre i et blomsterbed ved inngangen. Etter Ă„ ha stĂ„tt der litt sammen med dem strĂžmmet plutselig lyden av Pope Ls Whispering Campaign ned fra treet. Det varte bare noen fĂ„ minutter fĂžr det ble stille igjen. Det vi hĂžrte var en gammel spiritual, og jeg er nysgjerrig pĂ„ hva annet man vil hĂžre nĂ„r man opplever verket forskjellige steder. Verket har en varighet pĂ„ 9438 timer og er installert i hĂžyttalersystemer bĂ„de pĂ„ institusjoner og i det offentlige uterom i Athen og Kassel. Dette tilsvarer over 393 dager - og vil altsĂ„ vare lenger enn begge de to utstillingene sammenlagt. Her finnes det med andre ord ingen som helst mulighet til Ă„ hĂžre verket i sin helhet, og slik sett blir det en god illustrasjon pĂ„ hele documenta-prosjektet slik jeg opplevde det. Det er ikke mulig Ă„ danne seg en helhetlig forstĂ„else av utstillingen, det er for mye og for fragmentert. Jeg ble tvunget til Ă„ gi opp min tilvendte analytiske tilgang med Ă„ “se det hele” for sĂ„ Ă„ trekke ut de viktigste hovedlinjene. Da jeg hadde akseptert dette synes jeg det ble bĂ„de lettere og mer interessant Ă„ vĂŠre pĂ„ documenta i Athen. Jeg vil ogsĂ„ definitivt prĂžve Ă„ hĂžre mer av Pope L. nĂ„r jeg kommer til Kassel.

“This space is constructed out of various times, location, intensities, psychologies, trajectories--possibilities--imaginaries--colored inks, documents, pixels and dung--that intersect each other in a multitude of ways, some i am aware of, many of which i am not aware. True, here here here here here” – Whispering Campaign: Athens – Pope L

MDJ

Rett opp i gaten fra Pope L.s Polytechnion-installasjon ligger det lille kunstnerdrevne stedet Tositsa 5, hvor en av mine documenta-favoritter Georgia Sagri har en soloutstilling. Verket Dynamis bestĂ„r av skulpturer og det hun kaller “breathing scores” - sarte glassblĂ„ste “noter” som danner utgangspunkt for performancer hun vil holde simultant i Kassel og Athen. Jeg endte opp med Ă„ sette veldig pris pĂ„ de stedene som presenterte et lite, men konsentrert utvalg av verk eller rene solopresentasjoner. Kanskje opplevde jeg ogsĂ„ disse verkene sterkere fordi de fungerte som tiltrengte “pusterom” mellom de store gruppeutstillingene, nettopp fordi letingen ga meg tid til Ă„ ogsĂ„ oppleve selve byen Athen.

Georgia Sagri, Dynamis, 2017, 28 sculptures and 10 breathing scores, installation view, Tositsa 5, Athens, documenta 14, photo: Angelos Giotopoulos
AHW

Å besĂžke Akropolis andre dagen av mitt opphold, og de smĂ„ utstillingsstedene rundt dette historiske monumentet opplevde jeg ogsĂ„ som en slags “skattejakt”. PĂ„ hĂžyden ved siden av Akropolis Filopappaou Hill kunne vi finne verk av Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros. De to er hovedpersonene i Rosalind Nashashibis film Vivian’s Garden som Marte Johnslien skriver om i teksten du referer til. Paviljongen ved den lille kirken Saint Dimitrios Loubardiaris verkene befant seg i lignet deres hjem i filmen, og skapte en perfekt setting for deres arbeider. Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros arbeid er blant mine favoritter bĂ„de som enkeltverk av gjennomarbeidet kvalitet og mĂ„ten de blir presentert pĂ„ – som om de befant seg der de “hĂžrer hjemme”. Tredje dag sto ASFA kunstskolen for tur. Om jeg ser bort fra enkeltverk og ser venuen i sin helhet var dette den beste. Det var fordi den var innholdsrik og sammensatt. Jeg var tidlig ute denne dagen sĂ„ utstillingslokalet hadde ikke Ă„pnet enda, men skolen var Ă„pen. Jeg sĂ„ nok litt forvirret ut der jeg gikk rundt, og en dame kom bort Ă„ spurte meg om jeg var der for documenta. Hun foreslo at jeg jeg tok meg en runde pĂ„ huset fĂžr utstillingen Ă„pnet. “Start i hagen” sa hun. SĂ„ det gjorde jeg. Der var elevene i gang med Ă„ tegne etter en aktmodell. En liten bris skapte behagelige bevegelser til noen fine tekstilverk som hang langs en allĂ©. Det var en avslappet stemning i hagen. Inne var det ogsĂ„ flere elever som jobbet med verkene sine, noen viste ivrig frem ferdige verk. Disse var av varierende kvalitet, med flere imponerte meg. I kjelleren er jeg fremdeles usikker pĂ„ hva som foregikk. Det var Ă„pent for oss Ă„ gĂ„ inn, flere kunstnere (de sĂ„ ikke ut som elever) var i installasjonsfasen til noe som sĂ„ ut til Ă„ bli en kjempefin og ikke minst morsom utstilling. Mange gode enkeltverk. I og med at det var sĂ„ tydelig en installasjonsfase var det interessant pĂ„ en “work-in-progress”-mĂ„te. Da utstillingslokalene Ă„pnet var noe av det fĂžrste jeg sĂ„ Rosalind Nashashibis film Vivian’s Garden. I filmen fĂ„r man et innblikk i Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros’ liv og virke som kunstnere, litt pĂ„ samme mĂ„te som jeg fikk et innblikk i livet pĂ„ kunstskolen i Athen. ASFA kunstskole var en av de fĂžrste samarbeidspartnerne til documenta, og jeg kan vĂŠre enig med Martes Johnslien i hennes kommentar til at halve documenta 14 er flyttet til Athen nĂ„r hun sier: “
..det er ogsĂ„ konstruktivt, og rett og slett konfronterende, i at det plasserer kunstfeltet i direkte mĂžte med samtidens betente sider.” Jeg synes det opplevdes konstruktivt Ă„ se hvordan elevene og andre jobbet, og konfronterende i hva de var opptatt av, men aller mest demokratisk pĂ„ den mĂ„ten at man var velkommen som documenta-besĂžkende tross historiske forhold og dagens politiske situasjon. Noe av dette kom ogsĂ„ frem pĂ„ Benaki-museet jeg besĂžkt samme dag pĂ„ Pireos Street. Det var veldig fint med sĂ„ mange kunstnere fra forskjellige kulturer. Jeg likte godt verket Live and Die as Eva Braun til Roee Rosen – en kombinasjon av tekst og tegning, og de delikate silketrykkene av R.H. Quaylman. Samiske Britta Marakatt-Labbas broderier var veldig karakteristiske med en fin blanding av humor og samisk historie. Jeg skulle egentlig avslutte denne dagen hos Greek Film Archive for Ă„ se en hyllest til Ann Charlotte Robertsens film presentert av Hayden Guest fra Harvard Film Archives, men orket ikke. Jeg gikk hjem for Ă„ fordĂžye alle inntrykkene.

Vivian Suter​, Nisyros, 2016, seventeen canvases, installation view, Filopappou Hill, Pikionis Paths and Pavilion, Athens, documenta 14, photo: Stathis Mamalakis
Elisabeth Wild, Fantasias, 2016–17, collages, Athens Conservatoire (Odeion), documenta 14, photo: CAS
R. H. Quaytman, installation view, Benaki Museum—Pireos Street Annexe, Athens, documenta 14, photo: Stathis Mamalakis
Britta Marakatt-Labba, installation view, various materials, Benaki Museum–Pireos Street Annexe, © Britta Marakatt-Labba/VG Bild-Kunst, Bonn 2017, documenta 14, photo: Stathis Mamalakis
1 / 4
MDJ

Ja, dagene ble fort lange og proppet med inntrykk. Bare Benaki-museet hadde documenta-verker i 3 av sine 6 museumsbygninger. Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg alle disse. Foruten den store utstillingen pÄ Benaki Museum Pireos Street Annexe var flere verk plassert i den faste samlingen pÄ Nikos Hadjikyriakos-Ghika Gallery og ett eneste verk pÄ Museum of Islamic Art - som sÄ absolutt var verdt turen dit alene. Mounira Al Solhs installasjon Sperveri besto av et hvitt telt med innbroderte blomster, tekster og tradisjonelle dekorative elementer som stammer fra antikken og de bysantinske og osmanske rikene. Inne i teltet lÄ det en bok pÄ et bord, og boken var fylt med historier fra livene til flyktninger og migranter som Solh har mÞtt i Athen og Kassel i de Ärene hun har jobbet med documenta-prosjektet. Kontrasten mellom det utrolig vakre fremvisningen av teltet, i et rom fylt av rik kulturarv som krukker og flislagt arkitektur, og de voldsomme og sÄre historiene gjorde dette verket veldig kraftfullt. Kanskje ogsÄ nettopp fordi det fikk stÄ alene i dette museet?

Mounira Al Solh, Sperveri, 2017, installation view, Museum of Islamic Art, Benaki Museum, Athens, documenta 14, photo: Yiannis Hadjiaslanis
AHW

Slik du beskriver Benaki-museet stĂ„r ogsĂ„ som en kontrast til min siste dag pĂ„ EMST-museet. Museet opplevdes utmattende, deprimerende og uforstĂ„elig. Jeg klarte ikke Ă„ finne ut av det kuratoriske grepet her, men for min del hang det kanskje sammen med at det ogsĂ„ var siste dagen og man blir ganske mettet av inntrykk etterhvert. Jeg lurer samtidig pĂ„ om det var meningen at det skulle oppleves litt slik. Noen av de tyngste video- og lydverkene hadde veldig hĂžyt volum. Man kunne rett og slett ikke unngĂ„ dem. Var den lignende opplevelsen du og jeg hadde her tilsiktet kuratorisk? Kan det ha vĂŠrt et grep for Ă„ “aktivere” oss? Uansett, jeg vil pĂ„stĂ„ det er kritikkverdig.

MDJ

Jeg er enig med deg Astrid. PÄ en side virket det tilsiktet - en slags metakommentar til samtidskunstens oppumpete volum og mengde. Jeg og mitt reisefÞlge diskuterte faktisk pÄ et tidspunkt om de Þnsket Ä utmatte oss og at den altfor tette opphengningen var en slags metakritikk av dagens kunstscene, men jeg tror altsÄ ikke det. Det ville vÊrt svÊrt urettferdig for alle kunstnerne som deltok i sÄfall. Men som tidligere nevnt synes jeg altsÄ at verkene pÄ EMST i stor grad kansellerte hverandre ut - noe som er en kritikk av de kuratoriske valgene heller enn av selve kunstprosjektene.

AHW

Gode poeng Marte. PĂ„ en side synes jeg documenta 14 lykkes i Ă„ aktivere meg som betrakter ved Ă„ redusere det skrevne informasjonen, ha ivrige formidlingspersoner involvert og ved Ă„ spre utstillingen over sĂ„ store geografiske omrĂ„der. Jeg vil ikke pĂ„stĂ„ at det bidrar til Ă„ redefinere mĂ„ten man opplever documenta pĂ„ av den grunn slik et av mĂ„lene til documenta 14 tilsier. Man kommer ikke bort fra at det Ă„ vĂŠre kunstkonsument kan forbli en passiv rolle pĂ„ den mĂ„ten at man ikke Ăžnsker Ă„ vĂŠre betyningsprodusent selv, men fĂ„ “servert” betydningen av et verk eller en utstilling. Men det er en annen diskusjon. Det finnes ogsĂ„ et omfattende diskursivt program som tar mange former, men som besĂžkende rekker man bare en brĂžkdel. Jeg hadde fire hele dager i Athen, men opplevde at det var altfor lite fordi det var et sammensatt program med mange deltakende kunstnerne, og ikke minst lett Ă„ finne favoritter. Eller hva sier du? Er det mange av verkene som sitter igjen hos deg? Med sitt mangfold av kunstnere, minoriteter og formater mener jeg documenta 14 nĂ„r sitt mĂ„l om Ă„ omfatte en rekke stemmer, men hvordan disse stemmene blir satt i et forhold til disse to byene er ennĂ„ litt uklart for meg. Kanskje det kommer bedre frem i Kassel.

MDJ

Ja, mange av verkene fra Athen har satt seg i meg og har fortsatt Ă„ vokse etter jeg kom hjem. OgsĂ„ denne samtalen har gjort at jeg har blitt klar over aspekter ved Athen-utstillingen jeg ikke ville tenkt over, som for eksempel hvordan mangelen pĂ„ formidlingstekster faktisk inviterer til samtaler. Og du har gjort meg bevisst pĂ„ kunstnere som jeg ikke sĂ„ selv, men som jeg nĂ„ vil sjekke ut i Kassel. Jeg er ogsĂ„ veldig spent pĂ„ hvordan Kassel vil oppleves nĂ„r man allerede har vĂŠrt i Athen. Hvordan de samme kunstnerne velger Ă„ jobbe der, og hvordan jeg vil oppleve Kassel som en “viderelesning” heller enn et nytt mĂžte. NĂ„ Ă„pnet jo Kassel-delen den 10.juni, og fra det jeg har sett fra Ă„pningshelgen mĂ„ jeg ĂŠrlig innrĂžmme at jeg er litt skeptisk. PĂ„ avstand virker det litt flatt. At mange i Kassel viser stĂžrre og mer statiske verk, som om det meste av den myldrende energien ble brukt opp i Athen. Men det er som sagt bare et fĂžrsteinntrykk fra magasiner og sosiale medier. Jeg skal helt sikkert ned og oppleve documenta 14 i Kassel selv.

Related articles

DIS-moralia: Reflections from a digitally damaged life

Since the first version premiered in 1998, the Berlin Biennale has quickly become one of the art world's most important and attended events in contemporary art. It has continually evolved and been shaped by past curators, including Klaus Biesenbach, Nancy Spector, Hans Ulrich Obrist, Ute Meta Bauer, Maurizio Cattelan, Kathrin Rhomberg, and Juan A. GaitĂĄn among others. Currently in its 9th iteration, this year's version of the Berlin Biennale for Contemporary Art was curated by the New York-based collective DIS; Lauren Boyle, Solomon Chase, Marco Roso, and David Toro. The Berlin Biennale opened on June 4th and will be on view through September 18, 2016. Below, Philipp Kleinmichel reviews this year's version of the Biennale in light of current curatorial and philosophical modes of thinking.

  • EN
  • 18 August 2016
  • Review
  • Philipp Kleinmichel

Situating experience: performance art and location at Velferden

A Fluxus-inspired performance festival, " ____ //// /O/O/O The mouth expresses thoughts. The landscape renders its tone!", unfolding over the course of a full day on August 27, 2016, in the old mining town of Sandbekk, Norway. The main venue, an abandoned mine, has been repurposed as an art venue and studio space by the artist Maiken Stene, who has run the space as such since 2008. What was once the common building for miners now exists as ‘Velferden’.

  • EN
  • 21 September 2016
  • Review
  • Sarah Davidson
See more articles