Kunstverkene er provoserende i varierende grad, både i innhold og form. Et godt grep er den lille utvidelsen av gallerirommet til foajé og nettsted. Presentasjonen er ryddig og tillater at all oppmerksomhet går til kunstverkene som står sterkt i seg selv. Det som er mest interessant er at verkene i det hele tatt stilles ut i et fysisk rom. Ved å trekke utstillingen fra en digital kontekst til en fysisk, tillates bokstavelig talt kunstnernes kropper, historier og praksis å ta opp mer plass. Slik «snakker» kunstverkene med arkitekturen, og dermed de fysiske og sosiopolitiske strukturene som bestemmer og begrenser opplevelsen. På den måten skaper arkitekturen, som en aktiv enhet og deltaker, en sterk resonans til spesielt Weinraubs arbeid. Som i sin kjærlige dokumentasjon av et (strippe)rom spesielt dedikert til lesbisk kvinnelig nytelse, gjør at den nå nedlagte klubben kan reinkarnere her i gallerirommet, i alle fall midlertidig.
I tillegg til å vurdere effekten av å flytte den opprinnelig digitale utstillingen til et fysisk rom, er det også viktig å tilkjennegi den spesifikke plasseringen / situasjonen til utstillingen geografisk. Stavanger ligger på sørvestkysten av Norge og beliggenheten fungerer som et knutepunkt for oljevirksomhet i Nordsjøen. Selv om jeg finner streng stereotypifisering problematisk, defineres byen i stor grad av en velstående, hvit, sosialt konservativ øvre middelklasse. Selve Kunsthallen ligger på Eiganes, en attraktiv bydel som er kjent for sine historiske hjem og umiddelbare nærhet til den kongelige residensen Ledaal når kongeparet er i Stavanger.
I denne sammenhengen virker presentasjonen av Lean først upassende. Denne samlingen av kunstverk er så langt fra en skandinavisk, hvit, kulturell elite som overhodet mulig. Kunstverkene er absolutt provoserende, men er budskapene overhodet aktuelle her? Etter å ha reflektert over det, vil jeg si at presentasjonen av disse verkene i Stavanger er mer nødvendig enn mange utstillinger som har vært å se i byen de siste årene. Det ser ut til å eksistere en ubegrunnet stolthet over at spørsmål om rase, klasse og diskriminering ikke eksisterer i Norge. Dette kunne selvfølgelig ikke ha vært mer feilaktig. Presentasjonen av Lean i Kunsthall Stavanger reiser tabu-spørsmål og løfter frem undertrykte og ekte opplevelser som også er gjeldene for denne byen og landet. Ikke bare er disse spørsmålene om identitet og makt aktuelle i Norge; de er langt mindre åpent diskutert. Når den amerikanske popkulturen - musikk, filmer, fjernsyn, mote, kunst, språk – spres og adopteres i hele verden, overføres automatisk de undertrykkende, diskriminerende strukturene som støtter den kulturen. Således er kritikken av disse strukturene ikke bare relevant, men også etisk viktig.
Det er uendelig mye å ta med seg fra hvert kunstverk presentert i Lean, så vel som kurateringen av utstillingen som helhet. Russells egne ord om Lean er håpefulle - a performative and political proposal for new worlds to be dreamt up and built, and new ways of reading, listening, becoming, being.”
Likevel, som en hvit ciskvinne som ser på disse verkene, er det øyeblikkene av utmattelse og avslag som er til stede i mange av videoene som blir hos meg lengst. Dager senere tenker jeg på Allens tunge pust mot slutten av forestillingen med kroppen skinnende av svette. Jeg husker den avslørende himlingen med øynene til den sittende svarte kvinnen i Everetts arkivopptak fra en nyttårsaften. Den utrolig ubehagelige videoen Go With The Flow ("Enough" and "Dream") plager meg spesielt. Linzys videosuite der vi ser kunstneren kjempe i vann med sterke strømninger mens tilskuerne snakker høyt om hvorvidt de skal hjelpe. Jeg blir slått av kraften når Gays nekter å engasjere seg i det dominerende narrative mens en datastyrt stemme lyder: “Jeg vil ikke fores med propagandaen din. Jeg vil ikke. I stedet vil jeg spise deg levende.” I SHAKEDOWN er vi vitne til flere arrestasjoner (en hvor én helt naken, svart kvinne blir arrestert av flere hvite mannlige politibetjenter) og påfølgende stenging av klubben. Sist, men ikke minst, Matics verk, etter 9 minutter og 30 sekunder med heftig dansing, lener kunstneren seg fremover med hendene på knærne, puster tungt mens hen løst oversatt sier:
Jeg har nettopp snakket i omtrent 10 minutter om svarthet og hvithet, og dere hører sannsynligvis ikke etter lenger [...] Jeg har ikke snakket om hvorfor jeg valgte puben eller vinkelen til det jævla kameraet eller hvordan det forholder seg til denne teorien eller, dere vet, all denne dritten som hvite kunstnere får snakke om i denne typen presentasjoner.
Det er en evig tilstedeværende spenning mellom det å forsøke å kommunisere sin opplevelse og erfaringer, og utmattelsen som ligger i det å prøve å fremme en likeverdig eksistens i en eksisterende diskriminerende verdensorden. Ja, det finnes absolutt feiring i denne utstillingen også: av selvskapt identitet, av fellesskap, av overlevelse. Og det ligger et budskap til cis-hvite betraktere - dette ble ikke laget for deg. Jeg blir minnet på dette i et øyeblikk i filmen SHAKEDOWN under et av showene hvor Dallas kunngjør: “If you’re straight, you don’t need to be in the front.”
Med andre ord, du er velkommen her, men din eksistens, din komfort, er ikke det viktigste i denne utstillingen. For de som har en nedarvet selvfølelse av å være opplyst vil dette kunne virke frustrerende. Og i så måte ligger det en effektiv kuratorisk nøyaktighet.