Lost in the Lowlands

Et kunstnerkollektiv har i flere år holdt til i lokalet til en tidligere Rimi-butikk i Stavangers østre bydel. Nå som bydelen er ganske så gentrifisert slår den røde bølgeblikkboksen imot deg. Til tross for et litt shabby ytre byr kunstnerkollektivet RIMI/IMIR Scenekunst (RISK) på produksjoner av høy kvalitet av og med lokale, nasjonale og internasjonale kunstnere. Derfor er det besynderlig at så få får med seg det som settes opp av konserter og scenekunst her.

Det kunstnerdrevne visnings- og produksjonsstedet RISK ble startet mot slutten av 2015 av danser og koreograf Marit Sandsmark og regissør/videokunstner Iver Findlay. Sammen står de bak scenekunstkompaniet Findlay//Sandsmark (F//S) og har siden 2010 produsert en rekke forestillinger, gjerne sammen med kunstnerkolleger i nærmiljøet. F//S åpner høstsesongen på RISK med et gjensyn med ”Lowlands (florida) <lower>” som hadde premiere mars 2019 under Oslo Internasjonale teaterfestival på Black Box teater.

Når publikum entrer RISK denne kvelden spilles tung amerikansk rapmusikk og det eklektiske utvalget av møbler som vanligvis står i foajeen er tatt bort, likeså sceneteppet. Publikum inviteres dermed til å gå rett inn i amfiet på venstre side. Fra en skikkelig hjemmesnekra strandbar byr den hyggelige bartenderen Sander på gratis Margarita idet man finner ønsket plass. Gulvet og amfiet er dekket av et tykt beige filtteppe som ligner sand. Det gir en ustø grunn som om man går i sand, et godt grep som sammen med baren og projiseringen av hav på bakteppet gjør at publikum settes i strandstemning med det samme. Et slikt senario kan jo bringe oss til hvilken som helst sydlig sandstrand, men med den ugjenkallelige aggressive rapmusikken som pulserer i kroppen vet man at her er vi i USA. Underveis i forestillingen vises også slitte, pastellfargede strandrekkehus karakteristisk for Florida-kysten, og med det blir stykket plassert et sted i Florida uten at det føles spesielt stedsspesifikt.

Iscenesetting

Scenerommet er vakkert. Lengst fremme på scenen henger det som ser ut som hvite bomullstjafser omtrent halvannen meter fra gulvet, som slørskyer foran minnescenariene vi nå skal være vitne til. ”Lowlands” har blitt beskrevet som et minnespill som utforsker hvordan det geografiske stedet vi kommer fra lever i oss og følger oss i videre valg. Men hvor troverdige er minner? Med disse slørskyene som ”innramming” er det som å entre et sted mellom virkelighet og drøm. På venstre scenedel står en flamingo og speiler seg i vannkanten (her i form av en liten rektangulær speilflate) og bakenfor den henger et lite rundt telt laget av myggnett fra taket. Teltet er fullt av grønne vekster og et fuglebur med en papegøye inni. Det bakerste scenerommet, frem til sceneteppet, er nokså øde bortsett fra en rund puff. Lengst fremme på høyre side sitter en fiolinist og en gitarist og bak dem er en stor boks med mosekledd tak som pusher ut røyk. Boksens vegger er kledd med gjennomsiktig stoff som gjenspeiler skygger, og etter hvert projiseres drøye setninger som høres ut som avisoverskrifter: ”Woman farts threatens to gut anyone who complains” og ”Florida man denies syringes found in rectum are his”. Bisarre saker er de som følger med på hva som skjer i USA vant med, og kanskje er selve drøyheten i de projiserte setningene med på å så en tvil i oss: Er det falske nyheter? Har dette virkelig skjedd? Spiller det noen rolle? Det er lite som sjokkerer verden utenfor USA lenger, samtidig som vi ikke begriper hvordan det hele er mulig.

Det er her, i prosjektet om å male det sjokkerende og avskyelige opp mot det vakre og melankolske at ”Lowlands” er på sitt beste. De auditive elementene (musikere og det elektroniske lydbildet), bruken av scenografien, projiseringene på sceneteppet, samt de absurde tekstene fra stykkets innledning er alle med på å bevege stykket fra de mest vare øyeblikkene, over i skumle sekvenser med aggressive oppgjør – og tilbake igjen. Verket beskrives som en filmatisk-konsert-koreografisk opplevelse. Slik jeg opplever stykket er det auditive mest fremtredende, i tillegg til scenografien, men musikken er høy og gjennomtrengende, og bærer stemningsskiftene. Musikerne har et flott samspill, det spenner fra vart og melodiøst til bitende riff og ”støy” (og noen ganger er det så høyt at fortelleren overdøves). Det er derfor fristende å si at ”Lowlands” er mer en konsert enn noe annet.

Introvert dans

Koreografien sliter med å bryte frem, og opp på samme nivå, som scenografien og musikken. Danserens rolle, her i Marit Sandsmarks skikkelse, fremstår også noe uavklart. Den innadvendte koreografien henvender seg lite til publikum og bevegelsesvokabularet er repeterende og til tider nesten spastisk. Danseren foretar oftest én sekvens på ett sted og det er lite forflytning i rommet, og den kraftfulle energien ligger stort sett i overkropp og armer. Bevegelsesvokabularet er ikke uvanlig for koreografien til et F//S-verk, men i samspillet med de andre tydelige elementene kunne historien og rollen til danseren vært klarere. Det er synd, for Sandsmark har mye mer å by på enn det som kommer frem her. Bevegelsesvokabularet har vært råere og koreografiens posisjon i stykket har kommet bedre frem i tidligere stykker, som i ”o’ death” (2014). Danserens rolle i ”Lowlands” fremstår til tider som et barn i en voksen kropp der hun famlende tar seg frem— vekslende mellom aggressive og rolige bevegelser Hun har omtenksomme bevegelser samtidig som hun mater fuglene, og sprayer seg selv og plantene med vann. Deretter bryter hun ut i aggressiv pisking med et teppe i gulvet. Så veksler hun igjen, tar av seg skoene og danser rolig til gitarklimpring.

Uten en bakgrunn eller historie å støtte seg til oppleves disse stemningsskiftene i bevegelser som uten mening. manglende historie blir tydelig når en mann i hvit Nike-t-skjorte entrer scenen. Mannen tar opp en mikrofon og begynner å si enkeltord med assosiasjoner til Florida – poverty, waves, kindness, food, sun lotion, alligators, gator-bites – for deretter å fortelle en slags oppveksthistorie. Vi får dermed vite mer om denne mannlige karakterens bakgrunn enn om danseren. Forvirringen rundt den kvinnelige karakteren kan være tilsiktet, og det fungerer. Man lurer på hvem hun er. Er hun en ”loner” som selv har valgt å leve på utkanten av samfunnet, eller har hun blitt kastet ut av ”det gode selskap”?

Pausene og stykkets avslutning skaper noe usikker stemning hos publikum på grunn av manglende informasjon — hva skjer nå, har vi tid til å gå på toalettet, kan vi klappe, er det ferdig? Dette kan fungere i en forestilling kun i en viss tidsbegrensing for å la inntrykk og spørsmål henge i luften, skape en spenning og kraft i begeistringen. Skapes det for mye usikkerhet rundt pauser og avslutning blir den tatt med inn i forestillingens helhetsinntrykk, og det er F//S for dyktige til å la skje.

”Lowlands” kunne med fordel hatt litt strammere regissering da oppbyggingen lar vente vel lenge på seg, men det finnes mange flotte enkeltøyeblikk i forestillingen. Et av disse øyeblikkene oppstår når musikken tones ned fra støy-improvisasjon og danseren soler seg på et pledd mens hun ømt stryker den ene hånden i ”sanden”. Da minnes man late, solfylte sommerdager. Et annet høydepunkt for meg er symboltungt — sekvensen der danseren famler seg frem til noe eller noen mens hun holder et teppe foran munnen, kan ses som en speiling av den kontemporære håpløsheten i dagens USA – famler liberale amerikanere i giftig røyk for å finne veien til noe sant, ekte og ikke-ødeleggende? Det som kan tolkes som samfunnskritikk topper seg når den mannlige fortelleren saklig opplyser at ”America is a poor country with rich people living in it. Når fortelleren så bryter aggressivt ut: ”When the revolution comes… But until the revolution comes – bullshit and party!” er det flere som trekker på smilebåndet. For hva annet er det å gjøre når stedet vi kommer fra ikke lenger er gjenkjennelig?

Lowlands (florida) (lower) av Findlay//Sandsmark med Pål Asle Pettersen, Chris Brokaw, Nils Erga, Sander L. Haga, Jon Refsdal Moe, Jean-Vincent Kerebel, Peter Warren, Gaute Granli (for Chris Brokaw), Vegard Ravndal.

Magda Hognestad har studert dansehistorie og estetikk ved Københavns Universitet, og har en Cand.mag i kunsthistorie og MA i engelsk fra Universitetet i Bergen. Hun har tidligere skrevet for Norsk Shakespearetidsskrift.