Norsk kunstårbok: Ikke så verst, Stavanger

Denne teksten handler om Stavangers kunstscene i 2025, men jeg skriver den 12 100 kilometer derfra, fra den knusktørre kystlinjen i det nordlige Chile. Det kan hende min billedlige kikkert er preget av dette perspektivet. Jeg er så langt hjemmefra, med så mye skog og hav unna det jeg skal forsøke å oppsummere. Og idet jeg vrir på det lille hjulet over neseryggen for å få kikkerten finstilt, er det disse kunstnerne og institusjonene som utkrystalliseres: de som gjennom tid, rom, visuell og relasjonell støy fortsatt trer klokkeklart frem foran meg ved stillehavskysten.

Det er Galleri Opdahls utstilling competence and decency med den britiske kunstneren Sebastian Jefford. I hans verk forandrer metamorfiske skikkelser seg i serier med tegnede øyeblikk, og tiden selv forvrenges gjennom tvilsomme gjengivelser av klokker. Det er tysk-norske Katharina Bjellands utstilling Scrub Daddy på Studio17, hvor sirlig kategoriserte objekter som kunstneren hadde funnet i sin families lommer gjennom flere år var utstilt. Der, hengende som på tørkestativ, tok lommerusket form som ordløse fortellinger om familiens liv. Bjelland poengterte slik de røde trådene som sniker seg frem når hverdagens mange ubetydeligheter presenteres samlet.

Et annet fremtredende minne er åpningen av den polskfødte kunstneren og bakeren Mateusz Pitalas utstilling Listen to your microbes på Fotland Mølle, en liten time fra Stavanger. Pitala stilte ut små brødskulpturer i den tidligere møllen. Blant håndfullen mennesker som hadde møtt opp denne våte vårdagen, hadde det forvillet seg inn en mor med to voksne døtre fra USA. De hadde reist helt til Fotland for å finne sin utvandrede families røtter, og nå satt de der, høflig og energisk nikkende til ordene som ble sagt, i en kunstutstilling om surdeigslekters gang som aldri blir brutt.

En annen som hadde justert inn sin lange linse og sett noe på avstand, var den Dagestan-fødte kunstneren Ebecho Muslimova, som presenterte soloutstillingen Fatebe Shadows på Kunsthall Stavanger. I flere av de store maleriene som var laget til utstillingen figurerte kunsthallens interiører: Muslimova hadde aldri besøkt bygget, men hadde inkorporert salene i verkene sine basert på bilder. Jeg ser for meg at hun sitter i sitt atelier i Mexico by og nistirrer på de teksturerte veggpanelene i Stavanger. Rommene ble kulisser for hennes tilbakevendende figur Fatebe, som krøp inn og ut av horisontlinjene. Historieskrivende var en annen av kunsthallens utstillinger dette året: Creations of Care av den britiske kunstneren Nnena Kalu, hennes første soloutstilling utenfor Storbritannia – bare måneder før hun ble tildelt den prestisjetunge Turner-prisen.

2025 var også året Stavangers domkirke – og dermed i praksis selve byen – fylte 900 år, og byen rettet blikket mot sin egen historie. Dette ble markert på flere måter i kunstfeltet, som ble beriket av en mengde kommunale og private midler til markering av jubileet: En storsatsning var utstillingen Mitt Stavanger, hvor syv kunstnere med lokal tilknytning tolket hver sin epoke i byens historie. Her tok historiske elementer og museumsdesign luven av kunsten, men lokale praksiser fikk skinne i andre prosjekt, som i Anna Ihles mangefasetterte Samson, hvor hun blant annet presenterte en serie alterskulpturer i såpe. Og som en forsmak på det store kommunale jubileumsprogrammet i 2026 under tittelen Der vi møtes – kunst i uterom, kuraterte den København-baserte duoen Koffi & Højgaard filmprogrammet Transitt, som tematiserte hvordan offentlige rom blir arena for menneske- og kunstmøter i fortid, nåtid og fremtid.

Men mest ståhei ble det av jubileumsprosjektet som Stavanger kunstmuseum bega seg ut på. De plasserte en fire meter høy skulptur ved navn The invisible enemy should not exist (Lamassu of Ninive) av den irakisk-amerikanske Michael Rakowitz utenfor nevnte domkirke, som ligger sentralt i bybildet. Den assyriske vokterfiguren av tomme hermetikkbokser utløste kraftige reaksjoner og ble kalt «vokterdemon» i illsinte leserinnlegg. Cruiseturistene som mannsterke gikk i havn hver morgen, gapte med hodet bakover i møte med den ruvende skapningen. Hva tenkte de? Hvilke kulturelle koder tolket de da de så vesenet ved siden av den gamle steinkirken? Stuntet aktiverte altså mange spørsmål hos både lokale og besøkende, men jeg er ganske sikker på at de hadde et til felles: Hva vil denne skulpturen meg, her den/jeg står så langt vekk hjemmefra? Og da utstillingen På vegne av poeter og palasser av samme kunstner åpnet ved Stavanger kunstmuseum i september, ble det en fortjent publikums- og kritikersuksess.

2025 var ellers året hvor en lang historisk linje ble brutt: Sølvberget galleri, som har vært en del av Sølvberget bibliotek og kulturhus, ble stengt for godt etter 38 år, og byen går inn i det nye året uten et galleri eller kunstmuseum i bykjernen. Til gjengjeld kom verden til Stavanger: Nevnte Sølvberget galleri avsluttet sitt lange løp med cubanske Juan Andrés Milanés Benitos politisk eksplosive utstilling Dark Chocolate, hvor massive betongkonstruksjoner på vaklende krykker ble symbol for kulturhusets manglende vilje til å satse på visuell kunst. Rogaland Kunstsenter viste flere utstillinger som tematiserte livet langt utenfor oljebyen, blant annet All Eyes On, som kom fra Nitja senter for samtidskunst og viste palestinske videoverk. Året markerte også den andre fullverdige utgaven av den fransk-kuraterte kunstfestivalen Stavanger Secession. Det er noe underforstått over måten denne festivalen formidler sitt program på, som om de aktivt velger å avskrive de etablerte dynamikkene i det lokale kunstfeltet. Litt som min billedlige kikkert tror jeg de har klart å oppdrive en konseptuell linse – en noe kjepphøy, men finjustert linse – som de ser på Stavanger med fra sin egen utpost.

Sist, men ikke minst, la kunstarrangementet Coast Contemporary sin utgave dette året til Velferden – Sokndals Scene for Samtidskunst og Open Studios Stavanger. Jeg deltok som redaktør for CAS – Contemporary Art Stavanger. I løpet av uken ble flere lokale og nasjonale kunstnere presentert for internasjonale kuratorer, men i like stor grad ble vi lokale introdusert for deres blikk på vår region. Jeg registrerte hvordan de dvelte ved andre kunstnerstudio enn jeg ville gjort på rundgangene under Open Studios; hvordan en liten bys kunsthierarki blir oppløst i blikket hos den som ikke kjenner noen der. Gjennom de besøkendes egne geografiske, politiske og personlige utgangspunkt ble Stavanger ny også for meg.

Tankene lander på en opplevelse fra et lignende arrangement i Stavanger for noen år tilbake, da en kurator fra New York oppriktig fascinert spurte meg: «Hvordan er det å jobbe med kunst her?» Det er et legitimt spørsmål. Før jeg flyttet hjem igjen for et par år siden, lurte jeg på det samme. Men idet jeg er ferdig med å studere kunståret i Stavanger gjennom kikkerten min en halv verden unna, kan jeg i alle fall i denne omgang konkludere: «Ikke så verst, egentlig.»