URØRT INDRE
Når jeg ser på estetikken i utstillingsrommet minner det meg om hvordan jeg har mekket sammen mitt eget liv. Å dekke over. Malingen kommer til å ligge som et lag oppå det opprinnelige. Samtalen kunstnerne mellom føles langt borte fra meg, det prates om form, farger og det iboende i materialene. Det vises til formødre og -fedre i postmoderne kunsthistorie, og kretses omkring det formale i faget. Jeg ligger bakpå i kunstfeltet, men i terapiverden kaller vi denne samtaleformen for intellektualisering. Det virkelig personlige, kunstnerens indre, får stå urørt av kuratoren gjennom hele kunstnersamtalen.
Ja, kanskje egne kjøreregler, metoder og kognitive rammeverk deles til humring og gjenkjenning fra forsamlingen. Men den indre symbolverden holder vi pusten fra. Sandfær innlemmer oss riktignok i noe når hun tar oss med til de vanskelige materialene; kan disse stå for noe som er uforløst, en indre konflikt som setter spenninger i henne?
Et par av objektene i rommet er smadret, håndtert til det ugjenkjennelige. I mine øyne ser de ut som forbundne kropper, som er uløselig ødelagte, selv etter forsøksvise reparasjoner med tape fra kunstnerens side. Jeg hører at objektene bar for sterke vitnesbyrd om det som var dem selv; at de kunne ikke la seg bruke uten å bli tatt over. Et øyeblikk blir jeg usikker på om det faktisk er Sandfær som sier dette, eller om dette er min indre stemme som tar over nå.
HVERT MØTE BLIR VAKKERT
Jeg har også One-night Stands. Slik Sandfær finner saker på veien sin som hun plukker med seg, så får jeg også mine cues. Landskapet jeg befinner meg i er uoversiktlig. “Between jobs”. Sammenstillingen av elementene i livet mitt funker ikke for meg lenger. Jeg finner ikke balansen. Hvordan skal ting forstås? Hvordan skal jeg lese det som skjer i meg og med meg selv?
Gjennom IAGP, et internasjonalt forum for terapeutiske gruppeprosesser, fant jeg et smutthull. Jeg meldte meg på Support Group for Russian Colleagues, en støttegruppe som møtes gjennom Zoom. Målet med gruppen er å opprettholde kommunikasjonen mellom individer på kryss av grensene og de geopolitiske konfliktene, og å løse opp i skam og andre stigma som setter seg i oss gjennom sanksjoner og utestengning. I møtene på zoom blir det tydelig hvordan krigen kleber seg til de russiske kollegaene på et personlig plan. Sanksjoner og kollektiv avstraffing som Russland har blitt pålagt etter invasjonen av Ukraina preger deres individ. Nå føyer det seg inn i rekken av de kollektive generasjonstraumene deres, spor fra liv i totalitære samfunnsstrukturer. Støttegruppen har blitt et transkulturelt fellesskap, et sted hvor også jeg finner lindring.
På samme måte som Mette Sandfær former utstillingen, så er det en gruppeanalytiker som fasiliterer møtene på Zoom. Uavhengig av hvilken odde fasong eller størrelse disse samtalene viser seg å få, så kjennes møtene alltid underlig verdifulle. Helingen på Zoom, hvor ansiktene henger som esoteriske portretter på veggen, handler om utvekslinger, å holde en åpen dialog og å forsøke å strekke seg over de enorme sosiale- og kulturelle avstandene. Hvert møte blir vakkert – slik som hver av skulpturene og installasjonene i utstillingsrommet synes å være seg selv fullkomne.
Spørsmål rundt hva og hvem som regnes for kurant gods, og hvem som får definere dette, gjør at jeg trekker paralleller fra støttegruppen til Sandfærs kunstnerskap og hennes frie veseners landskaper. Hennes relikvier – skrap og skatter – interagerer og snakker til meg. De sender meg inn i egne irrganger. Sandfær berører fordi hun er til stede med et “jeg” i visningsrommet. Det individuelle blir universelt. Det er hva tingene bærer med seg av funksjon, akustikk og resonans, og hvilke nye sanger de synger sammen med hennes andre kreasjoner, som er det vidunderlige i hennes verden.
