Å få lov til å se videokunst i friminuttet

Noen kunstmøter setter dypere spor enn andre. Lotte Konow Lunds videoverk Baby Face Assassin (1999) er et slikt møte for meg. Helt alene, i et storefriminutt som fant sted en gang i tidsrommet mellom sommeren 2002 og sommeren 2003, i mørket inne i Haugaland videregående skoles auditorium. Eller, om jeg skal være helt ærlig så er jeg ikke sikker på om jeg var helt alene, men det er likevel sånn jeg husker det.

Jeg gikk på videregående skole på det som het Tegning, Form og Farge. Rett før lunsj den dagen fortalte læreren vår at de som hadde lyst, kunne få lov til å se videokunst i friminuttet. Jeg husker heller ikke helt om jeg hadde en stor trang til å se videokunst, eller om det som fristet mest var muligheten til å koble av en halvtimes tid. Uansett hva det var, så gikk jeg i alle fall til auditoriet. Lyset var allerede slått av da jeg kom inn i salen og jeg fant en plass ganske midt på. Jeg går ut ifra at det var flere videoverk som ble vist i løpet av dette friminuttet, men de finnes ikke i hukommelsen min lenger, der finnes bare Lotte Konow Lunds tårevåte øyne og skjelvende stemme.

Nå må jeg innrømme at jeg har sett filmen flere ganger etter dette, men beskrivelsen jeg gir nå er av den versjonen jeg ser når jeg lukker øyene og tenker tilbake på møtet med dette 6,5 minutter lange videoverket fra 1999.

En ung kvinne ser rett på oss. Utsnittet er ganske tett på, hun filmes fra skuldrene og opp. Kvinnen har blondt hår, en slags 90-talls bob med midtskill. Øynene er blanke og store, ansiktet er litt rødmusset. Hun forteller om en liten plastting som hun er veldig glad i. Den er rund og grønn og passer perfekt i håndflaten hennes, og hun har den i bukselomma. På tingen er det et lite bilde, av den norske fotballspilleren Ole Gunnar Solskjær.

Men så, litt etter litt, begynner stemmen å briste, og øynene fylles med tårer. For den lille plasttingen er borte. Og hun trenger den. Den er som en amulett for henne. For – forklarer hun – hvis hun for eksempel befinner seg i en sosial situasjon med mange folk, og hun føler seg ensom, så kan hun bare ta hånda i lomma og klemme godt rundt den runde grønne tingen. Hun kan se for seg Ole Gunnar Solskjær, som går inn på fotballbanen og møtes av brusende jubel fra publikum som roper «SOLSKJAER!!». Og da bare vet hun hva hun må gjøre. Men nå, når den lille grønne plasttingen er borte, kan hun ikke finne trøst på denne måten lenger. Så det hun må gjøre nå, det er å gå inn på do og synge til seg selv «...you are my Solskjaer, my only Solskjaer...». Snufsende og med skjelvende stemme, synger kvinnen dette fotballheiaropet til oss som ser på filmen.

Det var kombinasjonen av rå sårbarhet og noe keitete humoristisk som gjorde at verket traff meg så hardt. Jeg hadde aldri opplevd før at kunst kunne treffe sånn, midt i sentralnervesystemet. At kunst kunne være noe nært og relaterbart. Frem til dette må jeg ha tenkt på kunst som noe høytidelig, nesten sakralt, og helt uten humor. Langt borte i både tid og tema. Malerier laget av gamle hvite menn, som mest sannsynligvis ville hatt null interesse av en romantisk anlagt 17-år gammel jente med utbrytertrang.

Dette kunstmøtet gjorde meg bevisst på hvor viktig denne personlige koblingen er når vi møter kunst. Hvor viktig det er å oppleve at du kan bruke dine egne erfaringer og tanker når du står foran et verk.Og, jeg er ganske sikker på at Baby Face Assassin, og dette skjellsettende kunstmøtet, er grunnen til at jeg i dag har en forkjærlighet for videokunst.