🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Caring Futures: Kunst som (ut)forskning av teknologi i omsorg

Ingvil Hellstrand, fÞrsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger (UiS), og kunstner og kurator Hege Tapio skriver i denne teksten om hvordan kunst og forskning Äpner for nye mÄter Ä tenke om teknologi og omsorg. Hellstrand er en del av forskingsprosjektet «Caring Futures: Utvikling av omsorgsetikk for teknologimediert omsorg» ved Avdeling for omsorg og etikk ved UiS, som utforsker omsorgsetikk i en tid med endring av helse-, omsorgs- og velferdspolitikk, tjenester og praksis. Hun har invitert med seg Tapio som kurator for en kunstutstilling som en del av forskingsprosjektet.

Cathrine Evelid, Tjenersnakk. Foto: Hege Tapio.

«Hvordan forstÄr vi omsorg, medmenneskelighet og sÄrbarhet under nye teknologiske regimer?»

I dag stÄr vi midt i et uunngÄelig mÞte mellom teknologi, omsorgs- og velferdstjenester og spÞrsmÄl om bÊrekraftighet for framtida. Teknologiske lÞsninger siver inn i hvert aspekt av vÄre liv, og vi har tilvent oss nyttige verktÞy for Ä administrere, organisere, kommunisere og produsere. Samtidig er det en Þkende bevissthet om hvordan teknologiutviklingen kan reprodusere og skape nye fordommer, som kan forplanter seg fra teknologisk utvikling av verktÞy til etablering av normer og tankesett.

HÞsten 2022 ble gruppeutstillingen «Caring Futures» vist pÄ SÞlvberget galleri. Utstillingen ble produsert som en del av det tverrfaglige forskningsprosjektet «Caring Futures: Developing care ethics for technology-mediated care practices» ved Universitetet i Stavanger.

Forskningsprosjektets mÄl er Ä undersÞke kontrasten mellom samfunnets behov for ny teknologi pÄ den ene siden, og relasjonelle og profesjonelle omsorgskulturer pÄ den andre. Endrer begreper om velferd og omsorg seg med Þkende teknologibruk? Finnes det i det hele tatt en motsetning i begrepene teknologi og omsorg? Dette er store spÞrsmÄl som pÄ ulike mÄter preger vÄr samtid, og som dette forskningsprosjektet kan finne delvis svar pÄ.

Ved Ä inkludere en kunstutstilling i et stÞrre forskningsprosjekt fikk vi mulighet til Ä dra veksler pÄ kunstens kreative og utforskende metoder til Ä formidle forskningsspÞrsmÄl til et bredt publikum, og pÄ den mÄten invitere til et allment refleksjonsrom rundt problemstillinger som angÄr samfunnet som helhet. Gruppeutstillingen «Caring Futures» retter sÞkelyset mot bÄde muligheter og utfordringer som fÞlger i kjÞlvannet av ny teknologi, og hva slags betydning slike teknologier har eller kan ha for velferdsstaten, nÄ og i framtida. SpÞrsmÄl om digital sÄrbarhet og det stadig mer komplekse landskapet av teknologiske og digitale hjelpemidler preger bÄde nyhetsbildet og offentlige debatter i dag.

Men denne utstillingen snur ogsÄ pÄ problemstillingen: Kan forskning bidra til kunst?

VÄr Äpne utlysning etter kunstprosjekter traff en nerve hos de Ätte deltakende kunstnerne som gjennom sine verk stiller kritiske og kreative spÞrsmÄl knyttet til omsorgsteknologi, Þkende digitalisering av velferdstjenester, og hvordan teknologi bÄde skaper og omskaper relasjoner mellom mennesker. Kunstverkene i utstillingen «Caring Futures» artikulerer noen problemstillinger og tanker som forskningsprosjektet ikke makter Ä ta tak i pÄ egen hÄnd. Det er nettopp dette samspillet mellom kunst og forskning vi lÞfter frem og som publikum ble invitert til Ä reflektere rundt: Som en del av utstillingsopplevelsen kunne publikum dele sine refleksjoner, fÞlelser og inntrykk pÄ post-it lapper ved utgangen. Resultatet av dette ble en levende vegg som pÄ mange mÄter fungerer som en kollektiv dialog med utstillingen, i tillegg til Ä vÊre veldig fruktbart som datamateriale inn i forskningsprosjektet. SÊrlig interessant er det at publikum ogsÄ her bidrar til Ä artikulere de overordnede nedslagsfeltene for utstillingen.

Cathrine Evelid, Tjenersnakk. Foto: Tord F. Paulsen.
Kaisu Koski and Roland Van Dierendonck, Artists Portrait.
Åsa BĂ„ve, Caring with Force. Installasjon. Foto: Ingvil Hellestrand.
Åsa BĂ„ve, Caring with Force. Installasjon. Foto: Ingvil Hellestrand.
1 / 4

Teknologi og sÄrbarhet

Et gjennomgangstema i gruppeutstillingen er sÄrbarhet og usikkerhet i mÞte med forskjellige typer teknologier. Cathrine Evelid sitt videoverk «Tjenersnakk» tematiserer teknologiske lÞsninger for hjemmebaserte tjenester: En gammel kvinne strever med hverdagens enkle gjÞremÄl, men har en digital og kroppslÞs «voice companion» som skal oppmuntre og guide kvinnen gjennom dagen. Sett i lys av vÄrt samfunns teknologiske strukturering som «smarte byer» og hjemmebasert omsorg, reflekterer verket over hvilke utfordringer vi stÄr overfor. Spesielt gjelder dette utfordringer knyttet til menneskers behov for Ä bli forstÄtt og ivaretatt, og hva slags type handlingsrom og hjelp som digitale lÞsninger kan tilby. Den gamle kvinnen er representert gjennom en dukke, med dukkefÞrer som ogsÄ er til stede i verket, noe som pÄ en mÄte forsterker den gamles avhengighet.

I lĂžpet av videoverket blir det tydelig at den digitale stemmestĂžtten ikke kjenner hovedpersonens historie, preferanser, egenart eller medmenneskelige behov, og at dens funksjon som «hjelp og stĂžtte» faktisk fungerer mot sin hensikt. Dette verket er det flere besĂžkende som dveler ved — kanskje er det noe med at verket viser fram det uunngĂ„elige i bĂ„de aldring og digitalisering, og hvor skrĂžpelig begge deler egentlig er.

En helt annen tilnÊrming til spÞrsmÄl om sÄrbarhet og teknologi finner vi hos kunstnerne Kaisu Koski og Roland van Dierendonck i deres samarbeidsprosjekt «Pneumatic Kitchen». Istedenfor Ä vÊre prisgitt en ferdig presentert teknologisk «lÞsning», eksperimenterer Koski og Dierendonck med low-tech gjÞr-det-selv lÞsninger og avansert ny teknologi innen myk robotikk. PÄ denne mÄten tar verket sÄrbarhet pÄ alvor, men gir samtidig noen innspark i diskusjoner om design, brukervennlighet, menneskelig ingeniÞrkunst og kreativitet som prÞving og feiling. I sÄ mÄte reiser ogsÄ dette verket spÞrsmÄl om tilstedevÊrelse og kroppskontakt i omsorg, men her i dialog med materialer og kontaktpunkter.

Menneskelig kontakt fremheves ofte som et udelt gode i spĂžrsmĂ„l om omsorg – og like ofte som en kontrast til teknologiens fremmedgjĂžrende potensial. Men Åsa BĂ„ve sitt verk «Caring with Force» retter sĂžkelyset mot bruk av tvang og makt som en del av en etablert, menneskestyrt omsorgspraksis. Gjennom et videoverk som vises en koreografi over en metode for Ă„ holde fast og kontrollere utagerende pasienter, og et lydverk med fortellinger fra mennesker som har opplevd tvangsbruk fra helse - og omsorgspersonell, tvinger (!) BĂ„ve fram etiske refleksjoner rundt tvangsbruk i omsorg. Et interessant aspekt ved dette verket er vektleggingen av omsorgsteknologier som styringsredskaper: en tilnĂŠrmet Foucaultsk definisjon av teknologi som et strukturerende element, i dette tilfellet metoder for Ă„ hĂ„ndtere uforutsigbare personer med bruk av tvang og fysisk makt. I sĂ„ mĂ„te leder BĂ„ves verk ogsĂ„ inn mot tanken om at etiske grenseoppganger, norm og praksis er mobile parametere som sementeres over tid, men som ogsĂ„ kan endres etter hvert som ny kunnskap og innsikt trer frem. Her er det en relevant parallell til vĂ„r tids diskusjoner om bruk av kunstig intelligens i omsorgspraksis: FĂžr vi aksepterer analyser og valg basert pĂ„ algoritmer bĂžr vi kanskje spĂžrre oss om hva slags praksiser, normer og tankesett som legges til grunn for det vi i dag forstĂ„r som standard eller normalisert praksis.

SpÞrsmÄl om teknologi og omsorg oppleves ofte som en kontrast mellom det maskinelle og instrumentelle pÄ den ene siden, og det menneskelige og relasjonelle pÄ den andre. Likevel viser utstillingens tematisering av sÄrbarhet at disse grensedragningene hverken er enkle eller Þnskelige. PÄ en mÄte kan vi si at kunstverkene bekrefter forskningsprosjektets utgangspunkt om at det er behov for flere innfallsvinkler til hvordan teknologi blir en del av omsorg, og hva slags logikk som ligger til grunn.

Ruth Gilmour, Split Observations. Foto: Tord F. Paulsen.
Ruth Gilmour, Split Observations. Foto: Tord F. Paulsen.
Jacob Remin, All Watched Over by Machines of Loving Grace. Stills from video.
Jacob Remin, All Watched Over by Machines of Loving Grace. Stills from video.
Jacob Remin, All Watched Over by Machines of Loving Grace. Stills from video.
Ruth Gilmour, installasjon. Foto: Hege Tapio.
1 / 6

Emosjon og informasjon

I poplĂ„ten og musikkvideoverket «All Watched Over by Machines of Loving Grace” av Jacob Remin, heter det i det fengende refrenget at «emotion is another kind of information», altsĂ„ at fĂžlelser ogsĂ„ er en type informasjon. Det er tilsynelatende enkelt, men i lys av etablerte menneskelige konvensjoner og vitenskaper som privilegerer rasjonalitet fremfor fĂžlelser, er det ogsĂ„ radikalt. Her peker Remin pĂ„ at det nettopp ikke bare er maskiner og teknologi som lager strukturer og systemer for forstĂ„else. Uten Ă„ lage en motsetning mellom det menneskelig og det teknologiske inviteres vi heller inn i et drĂžmmeaktig univers for sameksistens. Som en kontrast til for eksempel Evelids verk, som er litt mindre hĂ„pefullt, spekulerer Remin i hvordan vi som samfunn kan dra veksler pĂ„ teknologiens logikker for Ă„ forstĂ„ oss selv pĂ„ nye mĂ„ter. Slik gir ogsĂ„ dette verket, pĂ„ samme mĂ„te som BĂ„ves, viktige innsikter til hvordan ogsĂ„ menneskelige logikker kan vĂŠre instrumentelle og lite holistiske i sin struktur.

OgsÄ kunstneren Ruth Gilmour sitt vàre og delikate verk «Split Observations» problematiserer hvordan medisinske rutiner og metoder for Ä avlese informasjon og se etter tegn pÄ sykdom ofte zoomer inn pÄ enkelt-deler av kroppen, uten Ä ta hÞyde for hele mennesket. Kroppen, kroppsfunksjoner og individet fragmenteres inn i segmenter som analyseres og mÄles opp mot etablerte parametere. Gjennom sine nÊrbilder av kroppsdeler trykket pÄ silke, hvor silketrÄdene separeres for Ä forsterke effekten av helhet og deler, stiller Gilmour spÞrsmÄl om hvordan vi kan finne tilbake til en holistisk tilnÊrming i stadig mer systematiserte og etter hvert algoritmebaserte fortolkningsstrukturer. SilketrÄdene settes ogsÄ i bevegelse av publikums nÊrvÊr i galleriet, og verket understreker pÄ denne mÄten hvor lite det skal til for at noe gjensidig pÄvirker hverandre.

Emilia Tikka, ÆON. Foto: Zuzanna Kaluzna.
Emilia Tikka, ÆON. Installation view. Foto: Tord F. Paulsen.
Kari Telstad Sundets, Memory Space Traveler. Installation view. Foto: Trond F. Paulsen.
Kari Telstad Sundets, Memory Space Traveler. Installation view. Foto: Trond F. Paulsen.
Marie Lynn Speckert, Installation view. Foto: Ingvil Hellstrand.
Marie Lynn Speckert, Installation view. Foto: Ingvil Hellstrand.
Marie Lynn Speckert, Scalptomorpha Parabiose. Foto: Ingvil Hellstrand.
1 / 7

DrĂžmmer, minner og identiteter

Som utstillingstittelen «Caring Futures» indikerer, handler dette ogsĂ„ om hvordan vi skal forstĂ„ og forholde oss til omsorg og omsorgspraksiser i framtida. I Emilia Tikkas fotoverk «ÆON» mĂžter vi et ektepar, hvor den ene har valgt Ă„ bruke foryngelsesteknologi, mens den andre eldes som vanlig. Her er det ikke bare de teknologiske mulighetene for genredigering, forbedring og livsforlengelse som problematiseres, men ogsĂ„ hvordan synet pĂ„ hva som er livskvalitet og vĂ„rt forhold til bruk av teknologi som helt konkret former vĂ„re liv, identiteter og hverdager. Verket tematiserer dermed et spenningsfelt mellom teknologiens strukturerende makt og drĂžmmen om det perfekte mennesket, hvor spĂžrsmĂ„l om valg og konsekvenser tydelige. Tikkas verk framhever pĂ„ denne mĂ„ten menneskets egen agens eller handlingsrom i mĂžte med nye teknologier.

Kunstneren Kari Telstad Sundets audiovisuelle installasjon «Memory Space Traveler» snur opp ned pĂ„ drĂžmmen om det perfekte mennesket gjennom Ă„ gjĂžre dette til en maskins dilemma. Verket viser en maskins opplevelse nĂ„r den forsĂžker Ă„ drĂžmme som et menneske. Gjennom konstruerte minner og smĂ„ biter av tilgjengelig informasjon, er det denne gangen teknologien som strekker seg mot et mĂ„l om Ă„ vĂŠre noe annet, noe mer enn seg selv. Det synes kanskje som science fiction at en maskin skulle kunne drĂžmme, men maskinen er ikke sĂ„ ulik vĂ„r tids datamaskiner — kunstig intelligens konstruert etter biologiske nevroner, modeller som bidrar til Ă„ viske ut etablerte skillelinjer mellom menneske og maskin. Verket til Sundet spekulerer i mulige ringvirkninger av vĂ„r hang til teknologisk antropomorfisme – hva stĂ„r pĂ„ spill dersom maskinene selv tar dette pĂ„ alvor?

BÄde drÞmmer og minner er en form for reproduksjon av opplevelser, eller kollasjer av fÞlelser, erfaringer og tanker. De fungerer ogsÄ strukturerende for identitet, og bekreftende for tilhÞrighet. Marie Lynn Speckerts verk, som ogsÄ er en del av hennes kunstneriske PhD-prosjekt, utforsker grensene for tilhÞrighet og sameksistens. Ved Ä hente inspirasjon fra biologiske fenomener som parasittisme og parabiose, ser hun for seg bÊrbar teknologi som kan fungere som medisinsk-teknologiske verktÞy for biometrisk avlesing. Men i motsetning til ekstraktivistiske og isolerende teknologier, er Speckerts spekulative verktÞy bÄde organisk utformet, og designet for Ä opprette en toveis utveksling med vertskroppen. Det parasittiske fÄr her nye betydninger i kraft av Ä fremstilles som en symbiose, snarere enn en uÞnsket «haiker i menneskekroppen».

1 / 3

Store problemstillinger, sanselige tilnĂŠrminger og hverdagsfilosofi

Å inkludere en kunstutstilling i forskningsprosjektet «Caring Futures» er en tverrfaglig tilnĂŠrming som ogsĂ„ bringer inn en sanselig dimensjon i forstĂ„elsen av problemstillingene rundt omsorgspraksis og teknologiutvikling. FĂžlelser er en form for informasjon, synger Remin i sitt verk. Forbindelseslinjene mellom en rekke tradisjonelle motsetningspar, slik som det strukturelle og det relasjonelle, programmering og instinkt, fremmedgjĂžring og nĂŠrhet ligger og dirrer som rĂžde trĂ„der gjennom alle verk i utstillingen, og utfordrer oss til Ă„ tenke nytt og annerledes om forholdet mellom mennesker og teknologi.

Kunstens evne til Ä lÞfte frem en menneskelig erfaring og Äpne opp for en empatisk og relasjonell forstÄelse skaper en viktig vekting mot teknologiorienterte, praktiske og samfunnsÞkonomiske lÞsninger. Teknologenes og ingeniÞrenes visjon om smarte lÞsninger for hjemmebasert assistanse fÄr sin lakmustest i mÞte med publikum som gjenkjenner fortvilelsen, forvirringen og ensomheten til Evelid sin hjelpelÞse karakter i verket «Tjenersnakk». Emilia Tikka sine urovekkende scenarier av mulige konsekvenser ved Ä tillate teknologisk avansert genredigering gir oss en umiddelbar forstÄelse, selv uten inngÄende kjennskap til vitenskapen bak. Likevel gir verkene til Speckert,Koski og van Dierendonck ogsÄ hÄp om at teknologi er noe vi kan pÄvirke, skape eller designe ved hjelp av kjente verktÞy, eller med inspirasjon fra naturen og det organiske.

Tematikkene i kunstverkene bidrar slik til Ă„ konkretisere ulike former av relasjoner, implikasjoner og sameksistenser som kan oppstĂ„ i mĂžtet mellom teknologi og menneskeheten. Gruppeutstillingen bidrar i sĂ„ mĂ„te til Ă„ avdekke og konkretisere ulike problemstillinger som berĂžrer bĂ„de etablert forstĂ„else av omsorg og en dypere innsikt i konsekvensene av teknologidrevne lĂžsninger – hvor hele premisset om at teknologi alltid skal lĂžse eller fikse noe ogsĂ„ problematiseres. Kunstverkenes spekulative tilnĂŠrming Ă„pner i sĂ„ mĂ„te opp et refleksjonsrom: en anledning til Ă„ reflektere over hvordan vi kan etablere best mulig omsorgspraksis for framtiden.

Utstillingens tilstedevĂŠrelse i det demokratiske og tilgjengelige SĂžlvberget Galleri, plassert midt i sentrumskjernen og byens storstue med bibliotek og kino, er ogsĂ„ et viktig premiss for dette refleksjonsrommet. Galleriet tiltrekker seg et mangfoldig publikum — ekstra verdifullt for prosjektet i sin helhet. Det er tydelig at det er bred demografisk spredning blant publikum som har tatt seg tid til Ă„ respondere pĂ„ utstillingens tema pĂ„ en post-it lapp hengt pĂ„ veggen: her finner vi alt fra barnetegninger, ungdommens hilsener til hverandre, ispedd smĂ„ ord om kunstopplevelsen, og mer utfyllende inntrykk og fĂžlelser. Og det er mange fĂžlelser som henger pĂ„ denne veggen. Ord som gĂ„r igjen er skremmende, rĂžrende og tankevekkende.

Det er ogsÄ spennende hvordan publikum artikulerer tilsynelatende enkle setninger som forteller oss hvordan problemstillinger knyttet til teknologi, omsorg og framtid er hverdagslige og filosofiske pÄ samme tid. Som en av bidragsyterne formulerer det: «Hva skal ta vare pÄ meg?»

Gjennom Ă„ bytte ut framtidas omsorgsgiver – fra et hvem til et hva – tangerer dette spĂžrsmĂ„let kunstutstillingens overordnede temaer sĂ„ vel som forskningsprosjektets identifisering av en kontrast mellom behov for mer og ny teknologi, mellommenneskelig omsorg og ivaretakelse. Det er et uttrykk for personlig undring, og muligens frykt, men det inngĂ„r samtidig i kulturelle forestillinger om hva som stĂ„r pĂ„ spill nĂ„r teknologien fĂ„r sĂ„ mye plass at det menneskelige potensielt mĂ„ vike. Utstillingsrommet Ă„pner opp og bidrar til at slike refleksjoner lĂžftes fram, og gjĂžr at de blir til en del av utstillingen sĂ„ vel som forskningsprosjektet.

MĂžter mellom kunst og forskning

VĂ„r erfaring fra kunstutstillingen overlater ingen tvil om at kunst kan bidra til forskning. Med sine spekulative og eksperimentelle innganger, bidrar kunstverkene til bĂ„de Ă„ videreutvikle og problematisere forskningsprosjektets problemstillinger. Det spekulative er en velkjent inngang til Ă„ utforske og utfordre grenser og muligheter for det vi anser som «den etablerte virkeligheten». Her gir kunstverkene fysiske og visuelle konkretiseringer av mulige scenarier for teknologibruk i fremtiden – i helse og omsorg spesielt – og i samfunnet generelt. PĂ„ denne mĂ„ten gir kunstverkene oss verktĂžy til ikke bare Ă„ forfĂžlge tankene omkring konsekvenser av teknologiske lĂžsninger, men lar oss ogsĂ„ kjenne etter: Hvordan reagerer vi emosjonelt pĂ„ denne tematikken? Kunsten kan skape ubehag og fĂžlelsesmessige reaksjoner som setter tankene i sving. De nye spĂžrsmĂ„lene som utstillingen «Caring Futures» genererer kan bidra til Ăžkt refleksjon, men ogsĂ„ til emosjonell erkjennelse og justering av vĂ„rt etiske kompass.

Kunstverkene utforsker det som kan sies Ă„ vĂŠre en av vĂ„r tids stĂžrste samfunnsutfordringer, og inviterer til tverrfaglige tilnĂŠrminger, spĂžrsmĂ„l og ideer. Det blir tydelig at bĂ„de forskning og kunst er former for kunnskapsproduksjon. Slik forener utstillingen kunstneriske og forskningsmessige perspektiver pĂ„ spĂžrsmĂ„l om teknologi og omsorg, som sammen kan bidra til Ă„ finne svar pĂ„ denne samfunnsutfordringen. Kanskje kan den ogsĂ„ inspirere andre kunstnere til Ă„ forfĂžlge forskingsprosjektets spĂžrsmĂ„l – pĂ„ kunstens premisser?

Ingvil Hellstrand (PhD) er fÞrsteamanuensis i kjÞnnsstudier i Avdeling for omsorg og etikk ved Universitetet i Stavanger (UiS). Mine forskningsinteresser er kunnskapsproduksjon, science fiction og feministisk posthumanisme. For tida er jeg engasjert i forskningsprosjektet Caring Futures: Developing new care ethics for technology-mediated care practices, hvor jeg forsker pÄ kulturelle forestillinger om teknologibruk i omsorg.

Hege Tapio er kunstner og kurator med base i Stavanger, Norge. Kunst drevet av nysgjerrighet, kunnskap, evne til Ă„ formidle og kontekstualisere sider ved teknologi og forskning, bĂ„de gjennom spekulasjoner og kritisk holdning, har vĂŠrt grunnlaget for mange av prosjektene. Tapio grunnla og har ledet i/o/lab – Senter for Framtidskunst siden 2001, hvor hun etablerte og kuraterte Article biennalen – en festival for elektronisk og ustabil kunst. Tapio gjennomfĂžrer for tiden kunstnerisk forskning som Phd-stipendiat ved FeLT, Futures of Living Technologies ved OsloMet.