Store problemstillinger, sanselige tilnĂŠrminger og hverdagsfilosofi
Ă
inkludere en kunstutstilling i forskningsprosjektet «Caring Futures» er en tverrfaglig tilnÊrming som ogsÄ bringer inn en sanselig dimensjon i forstÄelsen av problemstillingene rundt omsorgspraksis og teknologiutvikling. FÞlelser er en form for informasjon, synger Remin i sitt verk. Forbindelseslinjene mellom en rekke tradisjonelle motsetningspar, slik som det strukturelle og det relasjonelle, programmering og instinkt, fremmedgjÞring og nÊrhet ligger og dirrer som rÞde trÄder gjennom alle verk i utstillingen, og utfordrer oss til Ä tenke nytt og annerledes om forholdet mellom mennesker og teknologi.
Kunstens evne til Ä lÞfte frem en menneskelig erfaring og Äpne opp for en empatisk og relasjonell forstÄelse skaper en viktig vekting mot teknologiorienterte, praktiske og samfunnsÞkonomiske lÞsninger. Teknologenes og ingeniÞrenes visjon om smarte lÞsninger for hjemmebasert assistanse fÄr sin lakmustest i mÞte med publikum som gjenkjenner fortvilelsen, forvirringen og ensomheten til Evelid sin hjelpelÞse karakter i verket «Tjenersnakk». Emilia Tikka sine urovekkende scenarier av mulige konsekvenser ved Ä tillate teknologisk avansert genredigering gir oss en umiddelbar forstÄelse, selv uten inngÄende kjennskap til vitenskapen bak. Likevel gir verkene til Speckert,Koski og van Dierendonck ogsÄ hÄp om at teknologi er noe vi kan pÄvirke, skape eller designe ved hjelp av kjente verktÞy, eller med inspirasjon fra naturen og det organiske.
Tematikkene i kunstverkene bidrar slik til Ă„ konkretisere ulike former av relasjoner, implikasjoner og sameksistenser som kan oppstĂ„ i mĂžtet mellom teknologi og menneskeheten. Gruppeutstillingen bidrar i sĂ„ mĂ„te til Ă„ avdekke og konkretisere ulike problemstillinger som berĂžrer bĂ„de etablert forstĂ„else av omsorg og en dypere innsikt i konsekvensene av teknologidrevne lĂžsninger â hvor hele premisset om at teknologi alltid skal lĂžse eller fikse noe ogsĂ„ problematiseres. Kunstverkenes spekulative tilnĂŠrming Ă„pner i sĂ„ mĂ„te opp et refleksjonsrom: en anledning til Ă„ reflektere over hvordan vi kan etablere best mulig omsorgspraksis for framtiden.
Utstillingens tilstedevĂŠrelse i det demokratiske og tilgjengelige SĂžlvberget Galleri, plassert midt i sentrumskjernen og byens storstue med bibliotek og kino, er ogsĂ„ et viktig premiss for dette refleksjonsrommet. Galleriet tiltrekker seg et mangfoldig publikum â ekstra verdifullt for prosjektet i sin helhet. Det er tydelig at det er bred demografisk spredning blant publikum som har tatt seg tid til Ă„ respondere pĂ„ utstillingens tema pĂ„ en post-it lapp hengt pĂ„ veggen: her finner vi alt fra barnetegninger, ungdommens hilsener til hverandre, ispedd smĂ„ ord om kunstopplevelsen, og mer utfyllende inntrykk og fĂžlelser. Og det er mange fĂžlelser som henger pĂ„ denne veggen. Ord som gĂ„r igjen er skremmende, rĂžrende og tankevekkende.
Det er ogsÄ spennende hvordan publikum artikulerer tilsynelatende enkle setninger som forteller oss hvordan problemstillinger knyttet til teknologi, omsorg og framtid er hverdagslige og filosofiske pÄ samme tid. Som en av bidragsyterne formulerer det: «Hva skal ta vare pÄ meg?»
Gjennom Ă„ bytte ut framtidas omsorgsgiver â fra et hvem til et hva â tangerer dette spĂžrsmĂ„let kunstutstillingens overordnede temaer sĂ„ vel som forskningsprosjektets identifisering av en kontrast mellom behov for mer og ny teknologi, mellommenneskelig omsorg og ivaretakelse. Det er et uttrykk for personlig undring, og muligens frykt, men det inngĂ„r samtidig i kulturelle forestillinger om hva som stĂ„r pĂ„ spill nĂ„r teknologien fĂ„r sĂ„ mye plass at det menneskelige potensielt mĂ„ vike. Utstillingsrommet Ă„pner opp og bidrar til at slike refleksjoner lĂžftes fram, og gjĂžr at de blir til en del av utstillingen sĂ„ vel som forskningsprosjektet.