Anti-polariserande gester

Isfjell

Kunstverk som du ser utstilt, anten i gallerirom, på museum eller ute i det offentlege rom, er ofte ein mindre del av eit større heile. Det vil seia, materialiseringar av større tankerekker, inspirasjonar, bakgrunn og kontekstar, univers. Ofte eit slags toppen av isfjellet. Bak, under eller rundt – alt etter kva preposisjon vi tenkjer høver best – ligg ofte krispe og lange tankerekker, idelogiske overtydingar, livsfilosofiar, haldningar, nitidige materialutforskingar, agendaer, bomspor og utprøvingar, samtalar, inspirasjonskjelder, sosiale samanstillingar og samarbeidsformer. Kva vi ser og sansar når vi er i møte med kunstverk, er kan hende berre toppen av dette isfjellet. Og du får eigne assosiasjonar, reaksjonar, sansingar, aktivert av kunstverket i deg, fordi du er deg, og spinn vidare på det – utan omsyn til det som toppen av isfjellet kviler mot. Kunstverk skal ikkje, etter mi meining, vera avhengig av kjennskap til resten av isfjellet, men det er likevel ofte spanande å søka seg ned der, sjå kva ein finn når ein graver, bli kjend med det som for kunstnaren ligg bak, under eller rundt det som blir det materialiserte kunstverket.

Samson

Anna Ihle er i sin kunstnariske praksis opptatt av tema som tidsorganisering og arbeid, protestantisk etikk, kropp, repetisjonar og motivasjon. I kunstprosjektet Samson kvernar ho rundt fenomen som tru og fellesskap, både gjennom å utforska kva objekt som materialiserer tru og fellesskap og gjennom samtalens plass i fellesskap.

Samson består av eit lydverk og ein skulpturserie. Lydverket baserer seg på opptak frå ein samtaleserie, musikksatt av Kirsten Bråten Berg og Jens Borge. Samtaleserien fann stad som gruppesamtalar heldt på forskjellige stader i Stavanger domkyrkje; i krypten, ved alteret, preikestolen, epitafiet (minnetavla) og langbordet. Gruppene, som var forskjellige kvar gong, var sett saman av personar som ikkje kjende kvarandre frå før, med forskjellige interesser, oppheng, aldrar, yrke, bakgrunnar og livssyn. Eg var sjølv deltakar i samtalen som fann stad i krypten, ein stad eg aldri før hadde vore. Samtalane hadde alle ein kort bibeltekst som sitt felles fokuspunkt og dvelte ved ulike koplingar mellom tekst, objekt og rom i domkyrkja. Skulpturserien, utforma i transparent såpe og tre, er på forunderlege vis inspirert og informert av samtalane, og av romma og objekta i domkyrkja. Skulpturane skal visast i kommersielle, sakrale og naturlege omgjevnadar rundt og i Stavanger; på Utstein kloster, Arkaden kjøpesenter, Møbelgalleriet, i hjørnet av eit jorde på Finnøy og ved Sørbø kyrkje på Rennesøy. Første skulptur i serien vert avdekka 24.mai 2025 på Utstein kloster.

Samson er del av kunstprosjektporteføljen til 900-årsjubileet til Stavanger. Øvst på agendaen til jubileet Stavanger2025 er mål om å bygga fellesskap og tilhøyrsle, aktualisera og debattera Stavanger by si historie, og setja spor som varar. Lydverket og skulpturserien til Ihle skriv seg inn i dette. Samtalane gir forskjellige folk moglegheit til å bli kjend med kvarandre, bli kjend med Stavanger si historie, til å dela historier, og bli kjend med domkyrkja i byen, bli kjend med den historiske kunsten i byen, bruka kyrkjerommet, bringa nye perspektiv inn. Ihle vil gjennom prosjektet bidra til å skapa konstruktive ytringsrom, å legga til rette for ansikt-til-ansikt møte mellom menneske, trygge stader der folk kan møtast i mindre grupper og utveksla.

Kunstprosjektet kan på denne måten forståast som ei rad anti-polariserande gester – som eksisterer for seg sjølv, men som òg er del av kunstnaren si utforsking av objekt som materialiserer tru og fellesskap, og av historieforteljing. Polarisering er når motstridande oppfatningar vert vektlagt eller får tyngd. Det motsette av polarisering er når det vert fokusert på det som er mildt, delt, mellom, felles, på det utvekslande heller enn propagandistiske.

Her kjem nokre tankar frå mi deltaking i samtalane i Samson. Som kan legga seg til ein stad i botnen av isfjellet. Tankar som kan eksistera bak, under eller rundt det som blir den materialiserte skulpturserien.

Samtale

Samtalar er utveksling av ord mellom ein eller fleire personar. Samtalen i krypten er blitt podkast. Podkast er redigerte lydprogram som vert distribuert på nettet. Kringkasting av lyd og ord som er «Personal on Demand» (POD). Samtalar er del av den kollektive historieforteljinga i samfunnet.

Vi møtest til temastyrt samtale i krypten under Stavanger domkyrkje. Vi består av ein musikar, elev, sjølvstendig næringsdrivande, kunstnar, helsearbeidar, restauratør og forskar. Alle har lese bibelteksten, og tenkt litt, eller mykje. Alle seier kva dei ser rundt seg i underrommet under domkyrkja. Festar rommet til ord. Ihle les bibelteksten, og vi utvekslar synspunkt i det som blir ein fin og uspektakulær samtale.

Bibeltekst

Ein bibeltekst er eit tekstutdrag frå dei kristne si bok. Guds ord nedskrive. Tolka på eit vell av måtar. Utdelt i forkant av gruppesamtalen i krypten fekk gruppa mi Jesus hos Marta og Maria frå Lucas 10.

Jesus hos Marta og Maria
38 Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham. 39 Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. 40 Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» 41 Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. 42 Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Eg kan ikkje min bibel. Eg søkte heller ikkje meir informasjon om kontekst og samanheng for utdraget før eg stilte til samtale i krypten. Sju små setningar var grunnlag for vidare tenking og utveksling. Utdraget viser til ein situasjon der Jesus er ute og fartar, han kjem til ein landsby der søstrene Marta og Maria (ikkje den Maria) møter han. Søstrene møter han på ulikt vis. Maria set seg til for å lytta til kva han har å seia, Marta diskar opp og ordnar det praktiske. Marta kjenner seg åleine i arbeidet med den praktiske gjestfridomen, og søkjer stadfesting hos Jesus, spør om ikkje han synst at søstera bør hjelpa. Det avviser Jesus. Han gir si støtte til Maria, og seier at den måten ho har vald skal ingen ta frå ho.

Det heilage og det praktiske møtest i Maria og Marta. Utdraget spenner opp to ytterkantar, der tid til kontemplasjon og lytting står på den eine og protestantisk etikk og arbeidsmoral på den andre. Krypten er til samanlikning historisk sett gravkammer og stad for heilage handlingar, og i dag møte- og bruksrom. Maria og Marta materialisert. I det å vera religiøs eller spirituell ligg kan hende liknande ytterkantar, i skiljet mellom det praktiske og hengivne. Det er forskjell på å vera religiøs gjennom handling eller gjennom hengivenheit. Er det kan hende vanskelegare å sitja i ro og lytta, enn å vera praktisk?

Tolking

Tolking er å gi meining til. Å søka etter å forstå. Tolking av heilage skrifter er mildt sagt ein utbreidd aktivitet.

Det kan vera mykje fint i å velja Maria sin veg. Å gi seg hen til å lytta, ta inn verda, vera i ro, kontemplera – særleg om det kjem i plassen av å styra på med logistikk og praktikalitetar. Samstundes er det stor forskjell på om denne lytteposten er overfor eit religiøst dogme, bodskap eller overmakt, eller om det vert via til rom for eigne tankar, forståing og utvikling. Til å grubla på eigenrådig vis over store spørsmål som kvifor vi er her og kva vi vil gjera med det. Ein i samtalen spør skeptisk; å lytta til Jesus, er det det ein skal gjera når ein slappar av?

Ei tolking av bibelutdraget er at det uttrykker den rette lære. Det viser veg i mylderet av verdival og handlingsalternativ. Sånn sett gir det ikkje rom for sjølvstendig tenking. Jesus gir svaret. Maria har vald den rette veg. Ei anna tolking er at Maria er komfortabel i sitt val, Marta ikkje. Marta strever med valet sitt og spør etter stadfesting. Kanskje det er det å vera komfortabel i eige val Jesus støtter? Ei tredje tolking er at Jesus her førebur grunnen for det som skal bli ei standhaftig og institusjonalisert usynleggjering av omsorgsarbeid. Ei massiv ikkje-anerkjenning av arbeidet som ligg bak sosial organisering og samkvem. Går eigentleg verda rundt utan Marta sine bidrag?

Maria i teksten, som vi får fortalt har vald den rette veg, sit ved herren sine føter og lyttar. Jesus, kan vi anta, vil ha fram bodskapen sin og er sånn sett avhengig av publikum. Dèt er i seg sjølv gjerne nok til å meina at Maria har vald den rette veg, for han. Samstundes; passivt lyttande står i motsetnad til aktivt talande. Ei feministisk tolking vil vera å ønskja seg ei aktiv og talande Maria, ei Maria som får vera med i diskusjonen og utvekslinga, i staden for å vera lærande og underdanig lyttande. Kor går grensene mellom lytting og underkasting? Lytteposisjonar kan forståast underdanig, men òg utviklande. Ei positiv tolking er den av Bronwyn Davies som forstår det å lytta til å inneha moglegheiter for nye tilbliingar og ny viten.1Davies, Bronwyn. 2014. Listening to Children, Routledge. Å lytta til andre er å vera villig å la seg gjenskapa og påverka, å utvida eigen kapasitet til å tenka og handla.2Sørensen, Pernille Welent. 2021. At lytte til børn. Børns publikumstilblivelser i skole, når teateret kommer forbi. Doktorgradsavhandling, Roskilde Universitet. Å lytta til andre sine tolkingar av tekst, koplingar til rom og eige liv, kan i dette perspektivet vera opnande. Og går i mot det å ville fremja eigne standpunkt og skrika ut eigne ytringar. Er behaldar i staden for spyd, for å seia det med Ursula K. Le Guin.3Ursula K. Le Guin. 1986. The Carrier Bag Theory of Fiction. Ignota Books.

Gjestfridom

Bibelteksten løftar fram forholdet mellom det praktiske og det heilage. Kjøkken og ånd. Samtalen leidde oss til vertskapsrolla. Gjestfridom kjem av gjestfri som tyder å gjerne ta imot gjester, å stella godt med gjester. Universelle og opnande spørsmål: Korleis er det godt å vera gjest hos folk? Kva gjer vi når vi får gjester? Held på augekontakt? Vaskar? Hentar lefser? Lyttar? Er nær? Styrar? Kva type vert er du? Kva gjest er du? Kor mykje er det behageleg eller ubehageleg å ta imot? Kva gir kjensla av å vera velkomen?

Mest sannsynleg eksisterer det eit unaturleg skilje mellom det praktiske og det heilage, det fysiske og det åndelege. Spent ut i bibelutdraget. Vi vil og må vel begge deler.

Så er det forskjell på gjester. Etter om vi kjenner dei godt eller ikkje, om dei kjem ofte eller sjeldan. I bibelutdraget er det ikkje ein kven som helst-gjest som kjem, det er Jesus. Kva gjer den tanken? Den festar seg til rang og har implisitt i seg at nokre gjester tek vi betre vare på enn andre, er viktigare enn andre. Ei i samtalen fortel at i hinduismen er kvar gjest Gud, Gud er i kvar gjest. Kva gjer den tanken?

Krypt

Krypt er eit underjordisk rom eller ein gravkjellar. Krypten i Stavanger domkyrkje består av ein stor og nærverande grunnmur. Her er mykje gamal stein. Det luktar kjellar og jord. Det er dunkelt og rått. Mørklagde vindauge i øvre del av dei indre veggane, rett over bakkehøgd sett frå utsida. Jernstenger og -stolper. Samstundes er her mange koplingar mellom nytt og gamalt. Krypten, og domkyrkja, er nyleg pussa opp, og krypten har i dag nytt kjøkken i tre, nye spileveggar som skjuler teknisk utstyr, og nye toalett (plassert direkte under alteret). Krypten er slik eit funksjonelt bruksrom. Her er stolar med hekter som gjer at dei kan bli radar, eit piano og diverse utstyr.

Krypt er gresk for skjul. Domkyrkja er bygd oppå eit gravkammer. Dette var finaste plassen ein kunne vera gravlagd. Det har vore folk gravlagt i krypten i domkyrkja og ein trur det har blitt oppbevart relikviar her. Etymologisk er krypto- ei forstaving som tyder skjult eller hemmeleg. Kryptering er å omforma eller skjula data til det ugjenkjennelege, til det ulesbare. Å skjula eller gøyma. Omvende prosessar av å få noko fram i lyset, løfta noko inn i forgrunnen.

Historieforteljing

Eg las ein gong at Sokrates såg sin samtalemetode som ei form for «jordmoreri», der samtalen i dette biletet hjelp noko nytt ut, etter å ha ligge og utvikla og elevert seg ei stund. Samtalar og historieforteljing kan befesta relasjonar, synleggjera forskjellar, irritera, gi nye perspektiv og forståingar, konservera identitet. Dei er utvekslingar av tankar og kjensler, og kan ha avgjerd eller ikkje-avgjerd som sine utfall. Det vi seier og fortel vidare, vert del av vår historie. Men har vi ei felles historie? Kva er felles og kva er skild? Kva er skjult og kva er oppe i dagen, i forgrunnen? Kva er det som bærer historier?

Å skriva og å fortelja.

Elena Ferrante skriv:

Å skrive er alltid å forhalde seg til anna skriving, og setninga ein treng for å sette i gang, ei verdifull lita bok eller ei stor, retningsgivande bok med eit unikt univers av ord, figurar og konfliktar, kan berre plutseleg bykse fram frå det som allereie er skrive.4Ferrante, Elena. 2022, s. 70. Innanfor margane. Om gleda ved å lese og skrive. Samlaget.

Slik er det med samtalar og forteljingar òg. Dei står og klatrar på andre samtalar og forteljingar. Dei vert kverna på, utforska, forsterka, dei utvidar seg, gir oss fundament å stå på. Dei inneheld forteljingar om kven vi er, med kvarandre, kva vi trur på og ikkje trur på, kva vi berer med oss.