Kunst på randen av eksistens

I anledning utstillingen All Eyes On, som viser palestinske videokunst på Rogaland Kunstsenter, er jeg invitert av CAS til å skrive en tekst om utstillingens tematikk. Først vil jeg ta dere med litt tilbake i tid: I mai 2010 besøkte jeg Ramallah på Vestbredden. Jeg skrev da på en master i kunst- og kulturvitenskap. Mitt subjekt for undersøkelse var et palestinsk akademi for visuell samtidskunst, International Academy of Art Palestine (2007-2017), initiert av den norske kunstneren Henrik Placht. Akademiet var organisert som et bilateralt utviklingssamarbeid mellom norske myndigheter og palestinske selvstyremyndigheter på Vestbredden, gjennom Kunsthøgskolen i Oslo og den palestinske kunstnerforeningen Palestinian Association for Contemporary Art. Jeg ville se nærmere på hvilke kulturelle strategier som kunne spille seg ut i dette marginalt posisjonert sosiale rommet i det palestinske samfunnet på Vestbredden. Kunne dets kunstneriske praksiser tilby et rom for håp, eller bidra til sosial og politisk endring? I to tiår har jeg fulgt palestinske kunstnere generelt og deres levekår på Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza, spesielt.

I det bekmørket som menneskene i Gaza befinner seg i nå virker det ganske absurd å snakke om kulturellere strategier og viktighet av skapende rom. Samtidig vet jeg at palestinere ønsker at deres situasjon skal løftes frem så mye som mulig. De vet av personlig erfaring så altfor godt hvor mye kultur betyr for en videreføring av deres eksistens, som enkeltindivider og folk. Så, på en tynn knivsegg mellom kunst og geopolitisk storkonflikt, vil jeg forsøke å balansere meg gjennom denne teksten.

Før jeg kan gå videre er det nødvendig med en liten realitetsorientering. I skrivende stund ligger nesten hele Gaza i ruiner. Over 40,000 mennesker har mistet livet, over 100,000 mennesker er såret og flere tusen er savnet, som følge av israelske myndigheters krigføring mot Hamas de siste 15 månedene. De overlevende mangler de mest grunnleggende ting; Vann, mat, klær, et sted å sove og vaske seg, et tak over hodet. Det aller meste av bygninger er bombet sønder og sammen, inkludert sykehus. Ingen utdanningsinstitusjoner, museer eller kultursentre er oppe og går. Det vil, i beste fall, ta flere tiår å bygge samfunnet opp igjen til et akseptabelt minste felles multiplum for den palestinske befolkningen på Gaza. Parallelt forverres okkupasjonstilværelsen på Vestbredden for hver dag og time som går. Israelske styrker er massivt til stede i flere palestinske byer, og i de siste ukene har det gått spesielt hardt ut over befolkningen i Jenin og Tulkarem. Nærmere 1000 mennesker er drept på Vestbredden siste året, enten av det israelske militæret i deres let etter såkalte terrorister, eller av jødiske bosettere i området. IDFs digre bulldosere river opp asfalt på veier for å ødelegge infrastruktur i byene. Enkeltstående bygninger rives eller bombes for å fordrive sivile aktivister, religiøse bygninger som moskeer bombes, barn og voksne trues og arresteres. Retorikken er den samme som israelske myndigheter har brukt på Gaza, ikke bare de siste 15 månedene, men i flere tiår: «Som et suverent land har vi rett til å forsvare oss mot terrorisme». Metodene på Vestbredden er enn så lenge noe mer subtile og den internasjonale mediaoppmerksomheten dermed mye lavere.

All Eyes On er en utstilling med videoverk av palestinske kunstnere. Den er kuratert av unge mennesker mellom 17-22 år, gjennom programmet Young Curators Mentorship ledet av PRAKSIS og Nitja senter for samtidskunst. Utstillingen ble vist på Nitja høsten 2024 og vises på Rogaland kunstsenter fra 31.01 - 28.02.2025. I utstillingsteksten står det:

Gjennom utstillingen ønskes det å fremme stemmer fra syv palestinske kunstnere av flere generasjoner. Gjennom både alvor og humor utforsker disse verkene temaer som kultur, identitet, solidaritet og dagligliv midt i konflikt. Hver verk fungerer som et vitnesbyrd om det palestinske folkets pågående kamp for å bevare sin kultur og sin menneskeverdighet, til tross for de utfordringer de møter i hverdagen. (…) Vi ser på All Eyes On som et bidrag til samtalen om hvordan kunst kan fungere som en form for motstand, solidaritet og dialog, og vi håper det vil treffe en nerve også i vårt kunstmiljø her i Stavanger.

Tittelen bygger på et slagord mye delt i sosiale medier siden mai 2024, da israelske myndigheter brøt den internasjonale Folkeretten når de angrep sivile flyktninger i Rafah – «All Eyes on Rafah». Ved sosiale mediers forenklede språk appelleres det til å rette umiddelbart søkelys på det som skjer på Gaza. Når subjektet – «Rafah» – i utstillingstittelen fjernes fra setningen, utvides fokuset. Det handler ikke «bare» om Gaza, det handler i utvidet forstand om hele det palestinske folkets rett til et trygt og fredelig liv på det stykket med land som de har bodd på i mange generasjoner. I dette perspektivet får tittelen et ironisk og trist tilsnitt, som også kommer til syne i noen av videoverkene: Til tross for at de urettmessige overgrepene på palestinere er relativt godt dokumentert over lang tid – og det internasjonale samfunnet har hatt muligheten til å følge med på den asymmetriske kampen om tilhørighet til land mellom palestinere og staten Israel – har historien likevel fått utspille seg i staten Israels favør i snart 77 år.

Veldig kort oppsummert kan man si at historien involverer flere land og geografiske områder i Midtøsten, at den kan leses langt tilbake i tid og at den er gjenstand for strid. Det synes likevel legitimt å trekke frem at FNs samtykke til opprettelse av staten Israel i 1948, som internasjonal avlat for jødeforfølgelsen under andre verdenskrig, paradoksalt førte til at 13 tusen palestinere ble drept og 750 tusen ble fordrevet fra sine hjem, til andre geografiske områder i Palestina eller arabiske naboland. Det må sies at hverken jøder, israelere, palestinere, arabere eller andre historisk sett har en eksklusiv rett på landjorden det kjempes for, men det finnes i dag heller ingen konstruktiv og fredelig vei inn i en felles fremtidig historie, som kan romme «den andre».

Det palestinske kollektive minnet

På bakgrunn av de sosiale, romlige og historiske hendelsene har de siste 77 årene vært preget av brudd og diskontinuitet i palestinsk kultur. Al-Nakba, oversatt til norsk som «Katastrofen», er en historisk hendelse som fremdeles ligger som et åpent sår i det palestinske folkets kollektive hukommelse. Den gang, i 1948, ble mange palestinere beordret til å forlate sine hjem på kort varsel. De trodde da at de skulle få vende hjem om kort tid. De pakket med seg et par småting og lot nøkkelen stå igjen i døren. Hjemmene ble etterpå rasert med jorden eller omgjort til boliger for jøder som etablerte seg i den nye staten Israel. Ingen av disse landområdene er noen gang senere blitt tilbakeført til palestinere.

The Key of Return har blitt et sentralt symbol i palestinske kultur, i litteratur, musikk og billedkunst. Den representerer det kollektive minnet om hjemmet og landet de har mistet, og skal fordre styrke til kampen for å vende tilbake. Hvor sterkt dette narrative fremdeles er, forsto jeg i samtale med en mann i Ramallah, som presenterte seg selv slik: «Jeg arbeider og bor i Ramallah, men jeg er fra ‘48». Knapt ti år gammel ble han og familien fordrevet fra en liten landsby uten Hebron, men likevel er identiteten hans i dag sterkere knyttet til hendelsen og stedet hans familie ble fordrevet fra, enn byen han har bodd i hele sitt voksne liv.

Familiens beretninger om sted og tap av stedlige forbindelser utgjør et sentralt narrativ i kampen for en palestinsk eksistens, overlevert fra generasjon til generasjon. Paradoksalt nok fører det samtidig til at den palestinske identiteten nesten uløselig er knyttet til diskontinuitet av historie og bundet fast i et dikotomisk forhold til sin motpart, den israelske stat. «Rotløsheten» ble av mange utenfra oppfattet som et essensielt trekk ved den palestinske kulturen. Ifølge Lisa Malkki, førsteamanuensis i antropologi ved Stanford universitetet, gir en essensialistisk forståelse av identitet den konsekvens at en mulig feilplassering eller forflytning oppfattes som et patologisk fenomen, i stedet for noe som er sosialt eller politisk konstruert.

Når den palestinske samtidskunstscenen i dag beskrives som mangfoldig, hybrid, fragmentert og politisk, er den det altså først og fremst på grunn av de kontekstuelle sosiale og politiske forholdene som kunstnerne lever under. De fleste unge palestinske kunstnere vender seg i dag i liten grad innover mot en kollektiv rotløs psyke, snarere vendes blikkene utover og søker de samfunnsmessige kontekster og årsaker som bidrar til å forme den hverdagen de kjenner. Samtidig opplever flere det som kunstnerisk begrensende å utelukkende måtte forholde seg til de geopolitiske forholdene. Samtaler jeg hadde med lærere og studenter ved samtidskunstakademiet i 2010, viste at akademiet gjennom sin praksis ønsket å bidra til å videreformidle viktige elementer ved arabisk og palestinsk kultur, samtidig som de ville skape nye og alternative bilder av den palestinske befolkningen og samfunnet. Det kan virke som at en palestinsk essensialistisk strategi basert på fortidige romlige forbindelser ble avvist til fordel for en slags taktisk hybriditet, som i større grad støttet det åpne og påbegynte sosiale, politiske og historiske rommet.

Frigjøring fra en hjemsøkt nåtid

Hvordan manifesterer disse strategiene seg i verkene som nå vises på Rogaland kunstsenter? Noor Abed (f.1988, Jerusalem) var en de sosiale aktørene ved kunstakademiet i Ramallah, da hun studerte der mellom 2009 og 2013. Hennes videoverk Our Songs Were Ready For All Wars To Come (2021) er del av All Eyes On. Det er en film som kan være litt vanskelig å få helt fatt på sånn umiddelbart. Bruk av 8 mm filmformat gir et dokumentarisk preg. Det samme gjør den mytiske fremføringen av sang, ritualer og bruk av folkedrakter. Samtidig er det en nåtidig frigjørende energi i enkelte av scenene, som i dansescenen mellom to kvinner på et jorde. Sangen fremføres av Maya Khaldi. Opptakene er filmet i landsbyen Al-Jib, nordvest for Jerusalem, noen kilometer fra landsbyen Noor selv vokste opp i. I et intervju til NO NIIN Magazine forteller Noor at sangtekst og ritualer er satt sammen i en collage av forskjellige folkefortellinger, i et forsøk på å omforme de gamle fortellingene til et avantgardistisk symbolsk visuelt språk - et visuelt bilde av en «hjemsøkt nåtid, som har frigjort seg fra en fiksert fortid». Gjennom å utforske palestinsk folklore og bruke den som en kunnskapskilde, søker hun mulige forbindelser til alternative sosiale og kulturelle modeller for palestinsk representasjon. Hun spør: Kan vi omforme folklore til å bli et frigjørende redskap for å forkaste dominante diskurser, gjenvinne historie og land, og omskrive virkeligheten slik vi kjenner den i dag?

Hvis du ikke er deg selv, eksisterer du?

I Vertical Laundry: Stories of Self Determination (2024) har norgesbaserte Ayman Alazraq (f.1979, Betlehem) og Liam Alzafari (f.1991, Syria/Palestina) iscenesatt et stort antall arkivfoto fra den palestinske motstandskampen. Vi ser foto på vegg, montert som en klesvask hengende til tørk. På gulvet ligger det flere arkivfoto sammen med masse småstein, som kanskje peker til palestinsk motstand gjennom bruk av steinkasting og skyting av stein med sprettert. I fotoene ser vi palestinske menn, kvinner, unge og eldre med våpen, fra treningsleirer på 1970-tallet og under den første intifadaen (1987-1993)1Den første intifadaen startet 9. desember 1987 da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at fire palestinere dagen før var kjørt i hjel av en israelsk bil. I løpet av få uker hadde uroen spredt seg til hele det okkuperte Palestina, og den ble sett på som en eksplosjon av frustrasjon etter 20 års okkupasjon uten noen politisk løsning på Palestina-problemet. (…) Intifadaen var med på å fremskynde prosessen som førte til fredsavtalen i 1993. I perioden 1987–1993 ble om lag 1200 palestinere drept av israelere under opprøret, mens 160 israelere ble drept av palestinere. Intifadaen tok slutt som et resultat av Oslo-avtalen i 1993. https://snl.no/intifada. Ser vi frihetsforkjempere, terrorister eller vanlige mennesker? I den horisontale tekstlinjen som går gjennom filmen, stilles kritiske spørsmål til refleksjon. Inspirert av den palestinske poeten Mahmoud Darwish (1941 – 2008), stilles det eksistensielle spørsmålet: «Hvis du ikke er deg selv, eksisterer du?». Det fremkaller et nytt spørsmål hos meg: Hvor stort er egentlig det sosiale forhandlingsrommet for dannelse av identitet for den individuelle palestiner i dag?

Den palestinske kunstneren Sliman Mansour (f. 1947, Bir Zeit) har ved flere anledninger fortalt mediene at han og mange andre kunstnere følte seg revet med til å skape intifadaiske bilder i 1987. Da massemedia etter hvert overtok mye av denne bildeproduksjonen, følte han seg på mange måter lettet, for det ga ham større individuell kunstnerisk frihet. I et intervju til meg i 2010 sa Khaled Hourani, kunstnerisk leder ved samtidskunstakademiet i Ramallah, at den intifadaistiske kunsten kan oppfattes som en kunstnerisk blindvei, fordi den bidrar til å produsere stereotypiske forestillinger av palestinere, som ikke gagner den palestinske befolkningen og deres forhold til det internasjonale samfunnet:

Palestinians are not simply heroes and victims. (…) We need to present a more complex picture of Palestinian society, one that includes the everyday aspects of life here - the drama of being, of humanity, of trying to cope with every day as it comes. (…) Art should go deeper than what people are asking for.

Fra et marginalt, men radikalt åpent sosialt rom ved akademiet, ble et nøkkelspørsmål stilt: Hvem kan vi være, og fremdeles være palestinere eller arabere? Til tross for akademiets marginale samfunnsposisjon kunne deres praksiser ses som et viktig bidrag for alternativ konstruksjon av palestinsk identitet, som tilbydde et romsligere identitetsnarrativ. Samtidig ser vi i dag hvordan digitale massemediers ekkokamre i stor grad fører til opprettholdelse av noen masternarrativ av palestinere, enten som primitive bønder eller onde terrorister. Massemedienes omgripende posisjon i vår hverdag er i tillegg så sterk at det er vanskelig å nå gjennom med en formidling av alternative bilder.

Hverdagsdualitet

Hverdagen er for de fleste palestinere vanskelig og på mange måter ganske abnorm. Samtidig er ønsket og behovet for å leve normalt veldig sterkt. Dette skaper en dualitet. På den ene siden kjenner man en stor trang til å overse abnormitetene, for å kunne leve så normalt som mulig. På den andre siden ønsker man ikke å glemme det abnorme i hverdagen, fordi man er redd for at det kan føre til en normalisering av situasjonen. Denne dualiteten gjenspeiles også ofte i kunsten.

Et av verkene i All Eyes On som fanger dette er Sharif Waked’s verk Chic Point. Til tross for at filmen er laget tilbake i 2003, gir verkets første del assosiasjoner til en nåtidig TikTok-trend, som går ut på å lage kreative videosnutter som gjør narr av pretensiøs moteshow-design. Vi ser unge menn kledd opp i absurde outfits som på ulike måter fører til eksponering av mage. Oppvisningen av disse antrekkene på catwalk fremkaller et smil hos meg. Det stivner imidlertid fort når videoen går over i sin andre del og klærnes konkrete funksjon går opp for meg. Vi får se dokumentariske klipp fra begynnelsen av 2000-tallet fra såkalte checkpoints, grenseområder kontrollert av det israelske forsvaret. Vi ser palestinske menn som tvinges til å kle av seg for å vise IDF-soldatene at de ikke har et bombebelte rundt magen. Det er i dag mer enn hundre checkpoints på Vestbredden. De står på grenseoverganger mellom de palestinske områdene og staten Israel, men også mange steder inne på de palestinske områdene. I praksis er det dermed IDF som kontrollerer all bevegelse av mennesker og materiell, ikke bare inn og ut av områdene, men også inne på det såkalte selvstyrte palestinske området. Den satiriske tilnærmingen i videoen kan forstås som en overlevelsesstrategi for å kunne forholde seg til en abnormal virkelighet.

Fysiske og mentale landskap

Fysisk utforming av steder påvirker også det mentale landskapet. Naseer Arafat, en byplanlegger fra Nablus, påpekte under et besøk i Stavanger at den israelske «sikkerhetsmuren» egentlig bare visualiserer det som allerede er der, nemlig okkupasjonen. Tapt palestinsk landjord kan ligge rett på den andre siden av muren. Landskapet er ikke bare tapt, det er også visuelt mistet ut av syne. Han pekte på at muren er en abnorm politisk anretning, som forsøkes normalisert.

En annen absurditet i det fysiske rommet på Vestbredden er at det nesten ikke finnes skilter eller tegn som viser regionens forbindelse til Jerusalem. Dette til tross for at det kun er cirka to mil mellom for eksempel Ramallah og Jerusalem. I 2009 gjennomførte samtidskunstakademiet i Ramallah et kulturelt aktivistisk prosjekt i det offentlige rom, for å gjeninnføre Jerusalem i bevisstheten til palestinere som var blitt avskåret fra byen av «separasjonsmuren». Åtti store keramikkskilt ble designet etter inspirasjon fra arabisk håndverkstradisjon og plassert på ulike steder i Vestbreddens byer, landsbyer og flyktningleirer. Hvert enkelt skilt indikerer avstanden fra dets plassering til gamlebyen i Jerusalem. Fra sin marginale posisjon lyktes akademiet dermed å sette søkelys på at motstand også handler om å ta tilbake det mentale landskapet: «Victors write history as colonisers name territory, but resistance begins by challenging this very dynamic.»2Sitatet er hentet fra en artikkel av Dr.Abdul-Rahim Al Shaikh, palestinsk poet og akademiker ved Birzeit University. Artikkelen ‘Last Year in Jerusalem’ ble trykket i magasinet ‘This week in Palestine’, Issue No.141, January 2010. Det har ikke lyktes skribenten å finne en digital versjon av artikkelen. https://thisweekinpalestine.com/

Å forestille seg frigjøring

Dalia Al Kury (f.1980, Jordan) er en filmskaper for tiden bosatt i Norge. Hun avsluttet nylig et kunstnerisk PhD-prosjekt kalt Imagining Liberation ved Den Norske Filmskolen. I verket Levitations (2024), som er en del av utstillingen, går kunstneren så langt som å skape konkrete visuelle bilder basert på mentale forestillinger av et frigjort Palestina. I filmen ser vi Dalia og søsteren Thuria i en slags terapeutisk seanse. De snakker om savn og følelse av tilhørighet. I løpet av seansen klarer Thuria å levitere til et Palestina post-war. Vi ser henne gå rundt i en landsby, hvor det forberedes til hjemkomst for palestinsk diaspora fra hele verden. Hun smaker på en tradisjonell palestinsk søtkake. (Har du smakt en, vil heller aldri du glemme det.) Hun kjærtegner de gamle oliventrærne, hun vasser i den grønne elven. Hun ser muren vaporisere foran øynene sine og får øye på de vakre åsene bak. Men, det er mye som skurrer og søstrene innser at familiens minner alene ikke er nok. Det åpne såret kan ikke heles. De må forbli i en lengtende tilstand i et kulturelt «mellomrom» mellom et historisk hjemland og et nåtidig hjemland, som palestinsk diaspora.

Arv eller miljø?

Verket Attack on Privacy (2019) av Wael Al-Sousi, Gaza-basert kunstner, universitetslektor og uavhengig filmskaper, peker på en annen problemstilling knyttet til den geopolitiske situasjonen. Her ser vi først noe som ligner på et satellittbilde av jordkloden. Lydsporet begynner med harmonisk musikk, forbundet med populærvitenskapelige naturprogrammer. Gradvis blir bildet skarpere og vi ser at bildet egentlig er fra en ultralyd av et foster. Parallelt blir den harmoniske musikken overdøvet av en ubehagelig lyd av helikopter og droner.

Det sies at Israel er verdensledende på teknologisk krigføring og overvåkningsteknologi. Den palestinske befolkningen er fullt klar over at det meste de gjør følges med på, både på et makro- og et mikronivå. Dette verket fikk imidlertid meg til å tenke på determinisme. Man gjennomfører ultralyd under svangerskap for å fastslå biologisk fosterutvikling, medisinske avvik, og kjønn. Hva med kulturell identitet og tilhørighet til land? Er familiens beretninger om tap av sted så iboende at de nesten er blitt genetisk nedarvet? Og, kan det allerede på dette stadiet fastslås at dette fosteret skal vokse opp under særs vanskelige forhold på Gaza for å bli undertrykket av en mektig militærmakt på vegne av en annen folkegruppe, som om det var en slags naturlov?

Kunst, solidaritet, bistand og politisk handling

Palestinere forsøker hardt å holde på sine landområder, kulturelle tradisjoner og kollektive minner. Israelske myndigheter gjør parallelt det de kan for å gradvis fjerne de samme kulturelle forbindelsene mellom land og befolkning. Både israelere og palestinere har et langsiktig generasjonsperspektiv på den pågående kampen om de levde rom. Det internasjonale politiske bistandssystemet, som igjen er basert på nasjoners politiske struktur, har derimot et planleggingsperspektiv på kun 4 år av gangen. Det er et paradoks som vanskeliggjør et langsiktig målrettet arbeid for reell samfunnsendring, et poeng fremsatt i boken International Assistance to the Palestinians After Oslo. Political guilt, wasted money i 2008, av Anne Le More, ekspert i internasjonale relasjoner.

Det internasjonale samfunnet har bidratt med store summer bistandsmidler til Gaza, Vestbredden og palestinere i Øst-Jerusalem, helt tilbake til 1948. I tillegg til å gi ytelser til helse og mat, har utviklingsmidler de siste tiårene også gått til å støtte transparente organisasjoner som arbeider for å etablere stabile og bærekraftige samfunnsinstitusjoner. Etablering av palestinske utdannings-, kunst- og kulturinstitusjoner oppfattes som viktig, både av giverland og palestinske styremyndigheter, for å styrke den sivile palestinske befolkningen og en mulig palestinsk stat..

Samtidsakademiet i Ramallah inngår i denne fortellingen. Et av akademiets mål var å tilby et sosialt trygt rom, hvor enkeltindivider ble gitt muligheten til utdannelse, kunstnerisk utvikling og kognitiv utvidelse. Flere av studentene utrykte i samtale at det å ha et sted å gå til og være i, skape kunst og diskutere kunst betydde mye for dem. Et kunstnerisk rom i stadig bevegelse i forhold til samfunnet utenfor, syntes dermed også å være ett samfunnsmål i seg selv. Akademiet ble imidlertid lagt ned i 2017 grunnet finansielle utfordringer. Dets ideer og tanker vil likevel bli forsøkt videreført når utdanningen flytter inn under den klassiske kunstutdanningen ved Birzeit University utenfor Ramallah, ble det sagt i 2017. Til tross for at akademiets aktører utviste en stor tiltro til «kunstens kraft», var de samtidig opptatt av at man ikke måtte gi kunsten en større betydning enn den faktisk hadde: «Okkupasjonen er hovedårsaken til palestinernes vanskelige situasjon og det må ikke undergraves eller glemmes.» Etter flere tiårs innsats mellom palestinske og internasjonale sivile aktører og organisasjoner bekrefter nåtidige romlige, mentale og sosiale hverdagserfaringer av å leve under okkupasjon – eller under krig, som på Gaza - at grunnleggende politiske forhold likevel ikke er endret i positiv retning. Le More hevdet i sin bok i 2008 at bistandsmidlene kunne oppfattes som internasjonal avlat, som erstatning for reell politisk handling. Det var en kraftig påstand, men sett i dagens lys mer enn i ti år senere, er det relevant å stille spørsmål om det er noe sant i det. Nå som USA, med Trump i front, fryser alle bistandsmidler: Hvilke virkemidler har det internasjonale samfunnet tilbake og hvordan skal vi som medmennesker stå opp for humane verdier fremover?

Til tross for alle forsøk på å løfte det palestinske sosiale og kulturelle rommet ut av ekstremisme og skape alternative palestinske representasjoner, var vi ved et blunk tilbake til de gamle dikotomiene og fiendebildene etter 7. oktober 2023. Det sosiale handlingsrommet for å snakke om palestinernes situasjon på Gaza og Vestbredden snevret kraftig inn i vestlige land. Det gjelder spesielt i USA, men også i andre land kan man kjenne et økende press på ytringsfriheten. Folk som ytrer seg kritisk mot staten Israels handlinger blir plassert i en anti-semitisk kategori og risikerer å miste jobben eller bli kansellert. Studentprotester ved universiteter ble slått hardt ned på. Dialogens rom syntes å være langt unna. I Mona Hatoums (f.1952, Beirut) verk So There is so much I want to say (1983), som vises i All Eyes On, ser vi en kvinne som prøver å skyve bort fremmede hender som forsøker å kneble henne. Til slutt orker hun ikke protestere mer. Hun blir helt stille, og den udefinerte overmakten oppnår det den vil. Det er det aller verste som kan skje palestinere nå: At ingen snakker om det som skjer, og at ingen kommer til unnsetning på noe vis.

Trumps kontroversielle utspill 4. februar 2025 - om å kjøpe Gaza og flytte palestinerne til «et annet sted» - synliggjør samtidig hvor kynisk den overordnede sionistiske planen egentlig er. Det er overhodet ikke plass til et palestinsk folk i det historiske narrative om staten Israel. Amnestys administrerende leder, Paul O’Brien, sier at en flytting av alle palestinere på Gaza er ensbetydende med å ødelegge dem som ett folk. Palestinere frykter at dette blir en nytt Nakba. Sistnevnte utsagn forteller oss implisitt at palestinere faktisk ikke oppfatter det som har skjedd på Gaza siste 15 månedene som en Nakba, til tross for alle menneskene de har mistet og de enorme materielle ødeleggelsene. De menneskene som er igjen på Gaza er «dømt» til å fortsette kampen om det som det hele tiden har stått om: Retten til eget land. De vet så såre vel at dersom de forlater landet nå, vil de med stor sannsynlighet aldri kunne komme tilbake.

Selv om utstillingen All Eyes On ikke kan endre de faktiske politiske forholdene på bakken, er den likevel et betimelig og viktig solidarisk bidrag fra det norske kunstfeltet i arbeidet med å gjenoppta konstruktive og alternative samtaler om Palestina og palestinere. Som den palestinske kunstneren Raed Issa (f.1975, Gaza) skrev på sosiale medier 27. januar i år – rett før han og familien, sammen med nær en million andre palestinere, startet ferden fra Rafah tilbake til et utbombet hus og studio i Gaza by: «Veien tilbake begynner med et steg…»