En verden utenfor TV og litteratur

Bibelske plager i Sci-Fi-drakt

Det er ikke et overfylt utstillingsrom som møter publikum når de entrer utstillingen «Heirloom», som oversatt til norsk betyr arv. Utstillingen inneholder foto, videoverk og installasjoner. Objektene drøfter ulike tilnærminger til enkelte problemstillinger, som arkeologisk krigføring, videreføring av arv og minner, og de voldelige inngrepene palestinere lever med fremdeles. Temaene som berøres i installasjon og foto, utdypes i videoene og skaper en bredere kontekst for utstillingens objekter. Verkene er i stadig dialog med hverandre. Dette understrekes ved at installasjonen «And They Covered the Sky Until It was Black» og «Archeology in Absentia», sammen med videoen og fotoserien «In the Future They Ate From the Finest Porcelain» presenteres som et verk. Sistnevnte video inngår i en trilogi sammen med videoene «A Space Exodus» (2009) og «Nation Estate» (2012), som vises som et eget verk i lokalenes tilhørende kinosal.

Fra inngangspartiet kan jeg se deler av en installasjon noe gjemt mellom lokalets karakteristiske søyler. Nysgjerrigheten vekkes og jeg trekkes fort mot samlingen av 1500 små svarte romskip i plast, som henger i ulik høyde fra taket i en nesten usynlig tråd. Noen ligger også på bakken, og sammen danner de det som best betegnes som en sverm — assosiasjonen til insekter er umiddelbar. Verkets tittel, «And They Covered The Sky Until It was Black», refererer til en bibelfortelling fra Andre Mosebok om israelittenes frigjøring fra Egypt. I Andre Mosebok 10:15 beskrives den åttende plagen, svermer av gresshopper, som Gud sendte over landet for at Farao skulle befri israelittene: «They covered all the ground until it was black».

Beskrivelser av de forskjellige plagene Gud sendte over Egypt for å frigjør israelittene er en symbolbruk som går igjen i verkene til Sansour. Jeg spør meg selv om dette ikke er en klisjé? Kanskje. Fungerer det? Absolutt. Referansen henter styrke i sin presisjon. Det er faktisk ingen overdrivelse å sammenligne krisen i Palestina med beskrivelsene av disse bibelske plager. Rollen som ondsinnet innehaver av makt er i dette tilfellet flyttet fra Gud til Israel. Resultatet er det samme: sult, vold, død. Sansour, som er oppvokst i Jerusalem, har beskrevet at flere minner fra barndommen er preget av en opplevelse av å bli urettferdig behandlet til forskjell fra Israelere. For eksempel fikk palestinere mindre lønn enn israelere, og de fikk heller ikke lov til å eie pass. De siste månedenes mediedekning av uroen i Israel og Palestina har nok en gang demonstrert for verdenssamfunnet at konflikten enda er rødglødende, og at den ikke hører fortiden til.

Tilbake til fremtiden

Fortiden er et tilbakevendende tema for Sansour. Hun jobber aktivt med bearbeiding av «felles» minner og traumer. «In the Future They Ate From the Finest Porcelain» er tittelen på en video med en tilhørende fotoserie. I videoen møter vi en kvinne fra den palestinske motstandsbevegelsen. Hun forteller om arkeologisk krigføring, en form for aktivisme som skal sikre rettigheter til fremtidige generasjoner palestinere i landområder som foreløpig er under okkupasjon. Motstandsbevegelsen graver ned porselen som er kunstig eldet med avansert teknologi. Målet er at når porselenet blir funnet i fremtiden, vil det dateres som eldre enn det virkelig er, og bevise palestinsk tilhørighet i landet. I filmen beskriver kvinnen også drømmer om sin avdøde søster, frembrakt av minner som hjemsøker henne.

Dette verket refererer også til bibelske plager, da kvinnen fra motstandsbevegelsen beskriver en drøm om porselen som faller fra himmelen «...like a Biblical plague». Den tunge, litterære symbolikken settes slik i kontrast til hypermoderne teknologier som geo-manipulasjon av porselen, og på sikt, kanskje bein fra lik. Gjennom kunstig aldring av menneskelig skjelett vil tilhørigheten til området fremstå som et faktum. Dødsfallene - mordene - har blitt dagligdags for denne regionen og likene blir brukt som verktøy av motstandsbevegelsen.

Dette verket har et dystopisk formspråk og bruker virkemidler vi kjenner fra Science fiction sjangeren som eksempelvis høyoppløselige bilder med tydelige spor av digital manipulering, og en sammenblanding av teknologi som enda ikke er funnet opp, samt helt analoge løsninger tilpasset et postapokalyptisk samfunn. Som hos flere kunstnere, forfattere og filmskapere er hennes dystopiske verden påfallende virkelighetsnær. Dette grepet skrur opp thriller-faktoren betraktelig når publikum tar inn over seg nettopp dette: At vår virkelige verden er skremmende lik det helvete som blir fremstilt for oss. Worst case scenario er ikke så fjernt, men kan bli et faktum innen svært kort tid. I samme kategori finner vi forfatteren George Orwell med klassikeren «1984», og Charlie Brooker, skaperen av den britiske TV-serien «Black Mirror». Begge disse verkene tar utgangspunkt i tendenser og teknologier som finnes i deres samtid, men fremhever de skadelige aspektene, for eksempel ved digital overvåkning — gjennom å gi kontrollen av dem til totalitære regimer og strukturer.

Arvede traumer

Det sies at kroppslig trauma setter spor i DNA som kan arves i fem generasjoner. Men de fysiske årsakene til traumer er like reelle for dagens palestinere under okkupasjon, under bombing, og under segregering som det var for første generasjon. I dette tilfellet er det minnene som er nedarvet, minnene fra en tid som palestinere ønsker seg tilbake til, minner av en tid hvor man ikke levde som flyktning i sitt eget hjemland. Hvor man ikke ble bombet når man ligger i sengen sin, hvor man kunne gå fra den ene enden av Vestbredden til den andre - uten å måtte stå timevis i kø ved voldelige checkpoints.

En film som tematiserer nettopp arvede traumer, er verket «In Vitro». Handlingen utspilles i en verden hvor mennesker er tvunget til å leve under bakken, og etter beste evne forsøker å ivareta det de kan av vekster og annen arv, etter et apokalyptisk scenario. Gjennom tilbakeblikk får vi innsyn i dramatiske minner knyttet til flukten ned under bakken. Vi møter Alia og Dunia, to kvinner som bor i en bunker. Dunia opplevde selv katastrofe og flukt, mens Alia kun har eksistert i denne underjordiske tilværelsen. Filmens tittel peker mot at hun er et resultat av kunstig befruktning, at hun er skapt utenfor morens kropp. I samtale mellom de to kommer det også frem at Alias minner ikke er hennes egne, men at hun på et vis oppbevarer minner fra en generasjon som er blitt borte. Dunia, som er gammel og syk, mener at minnene fra fortiden er essensiell i visjonen om å en gang kunne bygge opp samfunnet på ny. Det er tydelig at hun ønsker at ting skal bli som før når verden igjen blir beboelig. Hun legger ikke skjul på at Alia, og hennes kunstige minner, er et viktig verktøy for dette, da Dunia selv kanskje ikke vil kunne oppleve å komme ut av bunkeren. Alia på sin side, lurer på om tap av minner vil være en bedre forutsetning for å bygge en ny fremtid. Hun tenker at på den måten kan nye generasjoner skape en fremtid som ikke hele tiden kikker seg lengtende over skulderen og drømmer om det som var. Med blikket rettet fremover vil de komme seg videre og kunne tenke nytt.

Heller ikke i dette verket tar Sansour stilling til hvilken av disse holdningene til fremtiden som er den beste, hun fremstiller heller to sider av en sak som selvfølgelig er nyansert. Disse to hovedlinjene av tanker om fremtiden, å holde fast på minnene, eller å glemme og se fremover, kobles i «In Vitro» til ulike generasjoner, påvirket av faktiske opplevelser til forskjell fra gjenfortellingen av disse.

Hun tar oss med inn i en verden som et norsk, utenforstående publikum glemmer at finnes utenfor TV og litteratur.

Verkene og utstillingen som helhet benytter seg av kunstens tradisjonelle virkemidler som historiske litterære referanser, og mer moderne virkemidler fra Science fiction sjangeren som fiktive scenarioer inspirert av virkeligheten. Slik skapes narrative som aktualiserer og kontekstualiserer konflikten mellom Israel og Palestina. Det er viktig å få med seg kortfilmen som inngår i trilogien sammen med «In the Future They Ate from the Finest Porcelain og Nation Estate». Disse blir vist som et eget verk i en egen kinosal, og jeg vil spesielt trekke frem den første av disse tre filmene, «A Space Exodus». Selv om den er utstillingens korteste videoverk, bare fem minutter lang, illustrerer den et viktig poeng knyttet til konfliktens startpunkt: nemlig okkupasjon. Filmens science fiction narrativ viser Sansour selv, på romferd. Hun reiser til månen, planter det palestinske flagget og proklamerer: «A small step for a Palestinian, a big leap for mankind». Symbolikken er karikert, nesten humoristisk, og den korte videoen er fullpakket av klare referanser til Stanly Cubrick’s science fiction film «A Space Odyssey» hvor handlingen delvis foregår i «romalderen» og den første amerikanske NASA månelanding i 1969. Okkupasjonen blir stående som et tydelig bakteppe, og setter tonen for resten av filmprogrammet.

«Heirloom» er en omhyggelig gjennomført utstilling, både i sin helhet og i detaljene. De store, tidvis tunge temaene Sansour belyser er behandlet med ydmykhet, styrke og nysgjerrighet. Hun tar oss med inn i en verden som et norsk, utenforstående publikum glemmer at finnes utenfor TV og litteratur. Ikke bare åpner hun opp for nye innblikk i det helt spesifikke som skjer i Israel og Palestina men i forlengelse av disse kan både sorg, savn, traumer og arv åpnes i et mer generelt og allmennmenneskelig perspektiv.

Marie Skretting (f.1996) har bakgrunn som kunstformidler med BA i estetiske studier fra Universitetet i Oslo. I dag jobber hun ved Stavanger Kunstmuseum, Kunsthall Stavanger og Hå Gamle prestegard. I tillegg er hun styremedlem i Studio17, og medskaper og kunstnerisk ansvarlig for initiativet Hot House. Tidligere arbeidsgivere inkluderer Astrup Fearnley Museet og Munchmuseet i Oslo.