Kritiker Anne Therese Tveita har skrevet en anmeldelse av gruppeutstillingen âFOR aig veit existen af vorldâ pĂ„ HĂ„ gamle prestegard. Hun mener at utstillingen i sin helhet, ikke bare nyansere det postkoloniale perspektivet, men makter Ă„ lĂžfte blikket og peke mot fremtiden. Denne samtidskunstutstillingen har verk av de internasjonale kunstnere John Gerrard, Yasmine Kabir, Andrei Molodkin, Camille Norment, Thiago Rocha Pitta, Markus Li Stensrud, Carla Zaccagnini.
Den 27. mars 1980 veltet boligplattformen Alexander L. Kielland pÄ Ekofiskfeltet. Ombord var 212 mennesker og 123 av disse omkom.
Utstillingen âFOR aig veit existen af vorldâ er sammen med utstillingen âRĂ OLJE/ CRUDEâ produsert i forbindelse med 40-Ă„rs markeringen av denne ulykken.
Med sine mange ulike elementer belyser begge de to utstillingene problemstillinger som sammen bidrar til Ä sette den katastrofale Kiellandulykken inn i en stÞrre sammenheng. Rà OLJE/CRUDE er en foto- og dokumentarutstilling, laget av fotograf Tord F. Paulsen og professor Marie Smith-Solbakken. Der Rà OLJE/ CRUDE presenterer personlige og nÊre vitnesbyrd fra enkeltmennesker som pÄ ulike vis ble direkte berÞrt, og i stor grad fortsatt berÞres av ulykken, bestÄr FOR aig veit existen af vorld i hovedsak av en politisk betinget samtidskunst. Denne tilrettelegger for en stÞrre bevisstgjÞring om konstruksjonene bak oljeindustrien, samtidig som den setter fokus pÄ denne industriens store konsekvenser i et globalt perspektiv. Slik komplementerer de to utstillingen hverandre.
Den eneste mÄten vi kan sikre oss i Ärene som vil komme,
er Ä tenke pÄ dem som om de allerede skulle vÊre her. At
vi allerede bor midt i Ă„rene vi alltid bare har tenkt en gang
vil komme. At vi allerede har blitt de menneskene vi alltid
bare har tenkt vi en gang ville ende opp som.
â Ăyvind Rimbereid, Kommende Ă„r
FOR aig veit existen af vorld
Noen ganger opplever man at en vellykket utstillingstittel alene lÞfter en utstilling til et annet nivÄ. Sjeldent har en utstillingstittel satt i gang sÄ sterke tankeprosesser som den som pryder gruppeutstillingen i Gamle fjoset og MellomlÞa pÄ HÄ gamle prestegard.
En utstillingstittel kan ha flere funksjoner. Den kan gi et beskrivende bilde pÄ hva man kan forvente Ä oppleve, men ogsÄ skape oppmerksomhet eller pirre publikums nysgjerrighet.
Utstillingstittelen FOR aig veit existen af vorld Äpner for utallige konnotasjoner hos meg. Den enkle strofen lÞfter, i sÄ mÄte, publikums blikk og pÄ finurlig vis trekkes linjer mellom fortid, samtid og uoverskuelig fremtid. Den skaper en sterk kontekstuell ramme rundt syv i utgangspunktet svÊrt ulike verk, og understÞtter forstÄelse av dem i en stÞrre helhet.
Rimbereid
Strofen âFor aig veit existen af vorldâ er hentet fra Ăyvind Rimbereids sterke diktsamling Solaris Korrigert, utgitt i 2004. Samlingen som i dag er innlemmet i den norske kanon har mottatt flere litterĂŠre priser er oversatt til flere sprĂ„k og er overfĂžrt til scenen i framfĂžringer som bĂ„de opera og teater. Utstillingen med samme navn inneholder ingen Ăžvrige referanser til det litterĂŠre verket, men med de seks ordene Ă„pnes like fullt dĂžren til Rimbereids univers pĂ„ vidt gap. Umiddelbart flyter paralleller mellom det litterĂŠre- og de utstilte verk over i hverandre pĂ„ tvers av sjangere. Ă skille kunstutstillingen fra Rimbereids litterĂŠre verk er pĂ„ ingen mĂ„te problematisk, men sammenstillingen av de to fungerer sĂ„ umĂ„telig bra at den fortjener anerkjennelse.
Solaris Korrigert
Rimbereids diktsamling bestÄr av en serie episke dikt og kan plasseres i science fiction sjangeren. Handlingen er satt til Äret 2480 og foregÄr i fremtidsbyen Stavgersand og Ekofiskfeltet, den fÞrste plattformbyen i nordsjÞen. Stavgersand, en vestlandsk industriby fire hundre Är frem i tid, gir oss et futuristisk blikk pÄ oljekommunene Stavanger og Sandnes. Gjennom historiens jeg-person Aig, og hans refleksjoner, tegnes et smÄtt dystopisk fremtidsscenario bÄde for regionen og hovednÊringen; den Nordatlantiske oljeindustrien. Oljearbeideren leder et arbeidslag bestÄende av undervannsroboter som reparerer rÞr i mudderet under havet og det hele foregÄr i et hÞyteknologisk samfunn preget av implementert nanoteknologi, klasseskille og sterk sosial kontroll. Alt i skyggen av flere Þkologiske katastrofer.
I Rimbereids univers synes sprÄket Ä ha utviklet seg naturlig gjennom menneskelig samhandling over tid. Det fremstÄr som et komplekst, men likevel intuitivt forstÄelig transnasjonalt sprÄk bestÄende av Stavangerdialekt, skotsk, engelsk, nederlandsk, dansk, islandsk og gammelnorsk.
Der Rimbereid tegner et dystopisk fremtidsscenario trekker de syv kunstnerne fokuset tilbake til dagens situasjon. Som pÄminnelser om at det nÄ er tid for handling. De bruker svÊrt ulike virkemidler, men samtlige av kunstnere skaper referanser som belyser de forskjellige relasjonene vi mennesker har til en inngripende oljeindustri i uunngÄelig endring. Flere av verkene belyser olje- og gassvirksomhetens betydning ut fra et makt- og demokratiperspektiv. PÄ ulike vis stiller de spÞrsmÄlstegn ved politiske og Þkonomiske motivasjoner bak demokratiske konstruksjoner og prosesser. Samtidig problematiseres ambivalensen mellom industriens Þkonomiske og teknologiske muligheter, og de enorme Þkologiske konsekvensene.
Felles er ogsÄ flere referanser til den pÄgÄende endring i diskursen hvor vi ser en dreining bort fra idealisering av oljeressursen. Det settes i stÞrre grad spÞrsmÄlstegn ved petroleumsindustriens samfunnsmakt. Selv dens gitte rolle som pÄdriver for samfunnsutvikling ettergÄs.
Verkene i utstillingen viser derimot til en virksomhetsom har gÄtt fra Ä representere suksess og utvikling til Ä stÄ som Ärsak bak omfattende Þkende sosiale og Þkonomiske forskjeller, klimakatastrofer og forurensning.
Demokrati
Selv konseptet demokrati fremstÄr hult i i Andrei Molodkins installasjon med samme navn. Vegghengte bokstaver i skinnende neonlys staver ordet DEMOCRACY, demokrati, en av kjerneverdiene i den vestlige verden. PÄ gulvet stÄr samme utsagn fremstilt i transparente bokstaver av pleksiglass. Sammen med en konstruksjon av gummislanger, strÞmkabler og en trykkpumpe fylles de hule bokstavene av sort, seig rÄolje under enerverende larm og smell. Med et kritisk blikk problematiserer Molodkin de enorme maktstrukturene som ligger bak denne industrien og de Þkologiske konsekvensene den forÄrsaker. Samtidig ettergÄr han den lenge samstemte diskursen den har fÄtt operere under. Slik representerer installasjonen en gjennomgÄende tone i utstillingen.
âIkke i min bakgĂ„rdâ
Yasmine Kabirs videoverk The Last Rites viser bare Ún av de mange skyggesidene ved petroleumsvirksomhet. Gjennom en ytre sett estetisk vakker og lavmÊlt dokumentarfilm belyser hun I-lands ulekrer og problematiske praksis med Ä dumpe sine utrangerte skip pÄ strendene i utviklingsland. Verket er ikke-inngripende. Gjennom Kabirs kameralinse og pÄ komfortabel avstand lar hun betrakteren, her i hovedsak bestÄende av et vestlig, privilegert publikum, observere nedbrytningen av et utrangert fraktskip. Til tross for en i utgangspunktet anonym og upartisk tilnÊrming, belyser hun en klar ambivalens ved en form for skipsopphugging som foregÄr i kunstnerens eget hjemland, Bangladesh. Praksisen genererer tusenvis av livsnÞdvendige arbeidsplasser og samtidig oppnÄs tilgang pÄ lite tilgjengelige kostbare ressurser. Verket berÞrer nÄr gigantiske rustfargede fartÞyer av stÄl danner en grell kontrast til det sÄrbare lille mennesket i et paradisisk landskap. ArbeidsvilkÄrene som de underbetalte ufaglÊrte menneskene arbeider under stÄr i tilsvarende grell kontrast til de vilkÄrene den vestlige verden legger til grunn for egen arbeidsstyrke. Barbeinte, uten tilstrekkelig verneutstyr eller verktÞy, med kun sin egen kropp som hjelpemiddel, demonterer de skipene bit for bit. Arbeiderne og miljÞet utsettes for uakseptabel eksponering av farlige giftstoffer som asbest, bly, PCB og tungmetaller. Et tilsvarende scenario vil vÊre utenkelig i vÄr egen bakgÄrd.
Like fullt er dette en lettvint og Þkonomisk fordelaktig lÞsning for de store shippingselskapene som har behov for Ä bli kvitt sine utrangerte fartÞy. Alternativene er Ä mÄtte benytte seg av den mer kostbare og forpliktende lÞsningen som opphogging i tÞrrdokk. Her ville arbeidet mÄttet foregÄ under helt andre betingelser i et kaianlegg tilrettelagt for bÄde arbeidere og miljÞhensyn. Norske tankskip er intet unntak i denne sammenheng. Det verdenskjente cruiseskipet SS Norway endte i sin tid opp pÄ samme vis, pÄ en strand i India. Ved Ä sÞrge for at skipene kjÞrer opp pÄ strendene for egen maskin kan regelverk enkelt omgÄs. Da er skipene nemlig Ä regne som vrak, og kan fritt plyndres for deler. I fÞlge en liste offentliggjort av The NGO Shipbreaking Platform, en plattform sammensatt av en rekke organisasjoner rettet mot menneskerettighets- og miljÞspÞrsmÄl, lÄ Norge i 2011 pÄ listen som nummer to av landene som oftest benytter seg av denne praksisen, kun slÄtt av Hellas.
The sea you see will never be the sea Iâve seen
Like ved inne i utstillingslokalet, som en fjern slektning av Yasmine Kabirs verk, ligger argentinske Carla Zaccagninis installasjon The sea you see will never be the sea Iâve seen. PĂ„ et gulv dekket av sand, pĂ„ samme mĂ„te som havbunnen, ligger 200 flasker. Inni hver av dem ligger smĂ„ miniatyrer av fartĂžy konstruert for en reise over havomrĂ„der. Referansene til flaskeskuter er umiddelbare. Siden slutten av 1700-tallet fungerte flaskeskutene som materielle samleobjekter og gaver som vitnet om de vestlige stormakters erobring av verden utenfor. De besto ofte av detaljerte miniatyrreplika av de storslĂ„tte fartĂžyene som gjorde det mulig for nasjoner Ă„ krysse store havomrĂ„der. De samme skipenes rolle i slavefrakt og kolonialisering av fremmede kulturer er oftere utelatt nĂ„r historiene gjenfortelles.
I Carla Zaccaginis flasker finner vi ingen stolte fullriggere. Hennes flaskeskip er derimot kopier av smÄ, primitive og spinkle bastflÄter. Gjennom et postkolonialt perspektiv tegner verket et mer nyansert bilde av den vestlige verdens erobringer og plyndringer av fremmede kulturer. Samtidig trekkes linjer til vÄr tids pÄgÄende flyktningkriser. Ved Ä sette verket inn i en fellesutstilling som denne oppnÄs ytterligere forstÄelse for sammenhenger mellom Þkonomiske og sosiale skjevheter i den globale verdensÞkonomien.
Samtlige av de syv verkene som utgjĂžr utstillingen FOR aig veit existen af vorld stĂ„r seg godt alene. Men sidestilt, og ikke minst gjennom en vellykket kuratering, utfyller de hverandre. Utstillingen skaper en sterk opplevelse av forholdet mellom det sĂ„rbare enkeltmennesket og en globalt inngripende storindustri. I et lokalt perspektiv tegnes linjer tilbake til nasjonalisering av kontinentalsokkelen. Til tiden da de fĂžrste fat med Ekofiskolje til stor begeistring ble brakt i land, og Norge for fullt tok steget opp som oljestat og aktĂžr i verdensĂžkonomien. Men den utgjĂžr ogsĂ„ en vesentlig tankevekker, og urovekkende pĂ„minnelse om de forpliktelsene som fĂžlger med de enorme globale konsekvenser den samme industrien har â og fortsetter Ă„ forĂ„rsake.
Like utenfor utstillingslokalene og som for Ä understreke utstillingens relevans, glir tankskip og frakteskip forbi i horisonten. De er en pÄminnelse om at historien om oljeeventyret fortsatt skrives, og skal endringer skje og katastrofer unngÄs, mÄ vi handle nÄ.
Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste Ă„rene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.
Kritiker Anne Therese Tveita har skrevet om sin opplevelse av digital formidling som konsept og to videoverk pÄ Kunsthall Stavangers nettside. Hun ser digital formidling fÞrst og fremst som et gode for de som ikke har mulighet til Ä oppsÞke visningssteder, men pÄpeker at «hvilken skjerm man velger Ä oppleve digital kunst pÄ er, ikke overraskende, avgjÞrende for selve opplevelsen.»
Dersom biene dĂžr ut vil menneskeheten dĂž innen 4 Ă„r. Denne dramatiske pĂ„standen tillegges ofte vitenskapsmannen Albert Einstein. Hva nĂ„ da, nĂ„r vi hĂžrer at biene sliter og enkelte steder dĂžr i hopetall? Biene dĂžr som fĂžlge av menneskenes inngripen i naturen â og noen mĂ„ vel gjĂžre noe?
Kritiker Mona Louise Dysvik MÞrk har besÞkt Hertervigs hemmeligheter, en ny utstilling for barn og unge pÄ Stavanger kunstmuseum. Her knaker det i gamle trestammer, en flue surrer og det surkler i myren. Et 150 Är gammelt maleri skal vekkes til live gjennom teknologi. Blir det dermed mer tilgjengelig for de smÄ?