Dukkemesteren

Følelsen av strie mot føttene — det grove, stikkende lerretsstoffet som dekker gulvet, formelig suger oss inn i det massive tablået som dekker hele Kunsthall Stavangers storsal. For den utpreget taktilt anlagte publikummer bringer det en umiddelbar tilfredsstillelse å måtte ta av seg skoene for å oppleve utstillingen Me, Myself and I av Jonathan Baldock. Man blir med ett en delaktig aktør på en enorm scene, som om dette var et oppslukende teaterstykke, såkalt immersivt teater, snarere enn slik en tradisjonelt opplever en kunstutstilling. Man befinner seg på (eller midt i) en scene hvor marionetter i menneskestørrelser virkeliggjør et fascinerende men ukjent skuespill, ett som på samme tid er både forførende og makabert.

Visuelt er scenen forlokkende, især på grunn av det møysommelige og teknisk kvalitative arbeidet som ligger bak utformingen og iscenesettelsen av de store dukkene. De myke, pastellfargede filtbitene som utgjør dukkenes hud er sirlig trukket sammen med nål og tråd. Nøyaktige, synlige sting viser til et nitidig håndarbeid. Hode og torso er store og runde, nesten barnlige i sin form. Armer og ben bestående av smale, glattpussede trestokker og omhyggelig utformede hengselledd, danner dukkenes skjelett. Andre kroppslige bestanddeler, som øyne og tunge, er formet av delikat farget glass.

Men midt i alt dette vakre og delikate finnes det altså også noe makabert – makabert fordi når man ser nærmere etter viser det seg at dukkene faktisk også består av elementer fra menneskelig anatomi. Ører, føtter og hender er bronseavstøpninger av virkelige kroppsdeler og brått hviler en vag uhygge over de hittil harmløse dukkene. Dukkenes svulmende mager minner på samme tid om graviditet eller forplantning og grådighet og forfall. Bryster og bulende kjønn tillegger dem ikke et spesifikt kjønn, men favner snarere både det vakre og heslige med mennesket.

Til tross for sine åpenbare menneskelige trekk fremstår figurene sjelløse, kalde, uten empati — og man oppdager at de delikate glassøynene egentlig bare stirrer tomt ut i luften. De forvridde kroppene etteraper menneskelig adferd og anatomi og de er blottet for enhver gjenkjennelig følelse. Det er særlig dukken som ligger på ryggen på gulvet, brettet ut og bøyd helt tilbake til kroppen danner en kube (eller er det en krakk?) som fyller en med ubehag og assosiasjoner til middelalderske torturmetoder. Ut av munnen stikker en naturtro avstøpning av en finger. Trådene denne marionetten en gang hang i er kuttet og den er nå skremmende nok - både fri til- og tvunget til å leve sitt eget kunstige liv.

Kanskje kan man kjenne på en form for eksistensiell angst der den ligger på den enorme scenen, under den nådeløst grelle belysningen som bader utstillingssalen.

De ulike scenene, grupperinger og enkeltstående figurer danner tablåer hvor det synes å foregå en utforskning av tilsvarende emosjonelle tilstander, - som har kunstneren dissekert sitt eget emosjonelle univers for så å spille det ut på avstand, gjennom et filter av menneskelignende skapninger.

Den er en del av den menneskelige natur og/eller psyke å forsøke å tilføre døde objekter liv, gi dem sjel og personlighet (var ikke barndommens dukker helt levende, kanskje?). Baldocks dukker oppnår hint av liv gjennom de anatomisk korrekte avstøpningene, som forøvrig er avstøpninger av kunstnerens egen kropp, men også gjennom vårt innebygde behov for å skape en slags mening og sammenheng – gir vi disse dukkene en dimensjon av virkelig eksistens.

Iscenesettelse

Utstillingens mise-en-scène er enkel, men effektiv. Fra taket henger store tekstilarbeider og deler opp rommet som om de var scenetepper. De rammer inn og veileder publikum gjennom salen og rundt til de forskjellige verkene. De understøtter også en form for narrativ, en fortelling som publikum selv er med på å skape ved å fylle dem med sine egne fortolkninger.

Et av disse verkene som fungerer som “sceneteppe”; The Horse is a Mirror to Your Soul, bryter den behagelige paletten som ellers dominerer utstillingen. Mot en sort bakgrunn og i grånyanser står en hest, syk og siklende. Tilsynelatende bærer den fram et menneske og en navlestrenglignende linje binder den sammen med sitt speilbilde. Lik men likevel forskjellig møter det store dyret seg selv, og igjen møter vi dette underliggende foruroligende. Det siklende beistet med menneskefoster bryter med vår forestilling av det milde men majestetiske dyret.

Det toneangivende tekstilverket Puppet Master er rødt og har en anselig størrelse der det henger midt i salen. Det viser en dukkemesters hender som med sprikende fingre styrer en mengde lange tråder. Men følger man trådene med blikket oppdager man at disse faller døde mot gulvet. Dukken som trådene, mesteren, skal manipulere er borte. Den har kommet fri og man vet ikke hvor den er eller hvem som nå kontrollerer den. Kan hende det er nettopp denne dukken som møter oss i inngangen til salen? Den står der oppreist og løfter armen i noe som kan minne om en ”velkommen inn”-hilsen. Den lyserosa tungen geiper humoristisk mot oss, mens de blanke øynene står som grunne pytter og stirrer bare tomt ut i luften.

Me, Myself and I er en vel så teknisk og emosjonelt velgjennomført utstilling som den er en velregissert forestilling, og man forlater den ikke uberørt. For generasjonen oppvokst med Pompel & Pilt og øst-europeisk dukketeater på barne-tv vil den kan hende avstedkomme to reaksjoner av like sterk art: ubehag – kanskje til og med redsel – over de grimt forvridde dukkene som ikke lar seg kontrollere, eller også nostalgisk glede over at det er mulig å oppleve oppvekstens surrealisme i all sin kompleksitet på Stavanger Kunsthall.

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.