150 år med hummer og kanari i Stavanger Kunstforening

Stavanger Kunstforening feirer 150 år, og dette er selvsagt en gylden mulighet til å se tilbake på en lang og innholdsrik historie. Foreningen, som nå moteriktig heter Kunsthall Stavanger, markerer jubileet med en utstilling og bokutgivelse. Utstillingens tittel er “Fakta, fortellinger og anekdoter” – som vel strengt tatt bare er et annet uttrykk for “hummer og kanari”. Utstillingen er delt inn i to hoveddeler, en historisk arkivdel og en del med nye kunstverk som i større eller mindre grad forholder seg til at de er del av en jubileumsutstilling. Daglig leder og kurator Hanne Mugaas skriver i presentasjonen av utstillingen at samtidskunsten “viser de forskjellige måtene samtidskunstnerne som er inkludert utforsker for eksempel historieskriving og arkivbygging, persepsjon og de ofte uklare grensene mellom fakta og fiksjon samt effekten av kulturturisme.” Vel, resultatet er en ufokusert utstilling som virker nokså tilfeldig sammensatt. (Dessuten burde Mugaas prøve å variere bruken av begrepet ”utforske” – ordet brukes så ofte at det mister mening.) Samtidskunstdelen av utstillingen er kuratert av Mugaas og Maya Økland, og den mer vellykkede arkivdelen av Kristina Ketola Bore og Asbjørn René Josdal. I tillegg til katalog og utstilling, foregår det også aktiviteter i kunsthallen gjennom hele jubileumsperioden.

Samtidsdelen

En serie verk som tar utgangspunkt i foreningens historie er Susanne Christensens Dust-Breeding. Her har Christensen hentet støv (!) fra foreningens kjeller for å gjenskape et verk som spiller på Man Rays kjente fotografi av Marcel Duchamps ikoniske The Bride Stripped Bare by Her Bachelors. Det er jo litt trist at det eneste kunstneren finner interessant nok i arkivet er å ta bilde av støvet, men det er for så vidt en artig lek med referanser og et bilde på at til slutt er det bare støv igjen. Men det er egentlig et verk som kunne blitt skapt med støv fra hvor som helst og når som helst; det føles ikke veldig relevant for 150-års utstillingen. Mer relevant er Ragnhild Aamås’ installasjon bestående av en av foreningens benker fra 1960-tallet. Hun har laget et nytt tekstiltrekk til benken bestående av trykk basert på foreningens historie. Verket blir også brukt som scene som kunstneren holder opplesninger fra. (Jeg har dessverre ikke fått med meg noen av opplesningene).

Et svært morsomt verk, som også tar direkte utgangspunkt i kunsthallen, er Jon Benjamin Tallerås’ serie med fotografier som dokumenterer en performance utført på og rundt kunsthallens bygg. Fotografiene viser at kunstneren har tilbrakt en lengre tidsperiode, et døgn kanskje, sammen med bygningen. På et bilde, med påskriften ”I Climbed on Top of Kunsthall Stavanger at Sunrise, and sat there until Sunset”, sitter Tallerås i sovepose, med drikke og snacks ved siden av – som om han er førstemann i en ikke-eksisterende billettkø. Kunstneren bruker arkitekturen ”feil” i billedserien. Tallerås inntar alle merkelige kriker og kroker på det ærverdige bygget slik at det ser ut som dokumentasjonen av en meningsløs ”lat-manns-parkour”. Det er både morsomt, delvis poetisk og er etter min mening utstillingens mest vellykkede verk. Verket gjenoppdager en viktig del av foreningens konkrete historie, det sier noe meningsfylt om den faktiske arkitekturen og gir den nytt liv på en ukomplisert og smart måte.

I tillegg til disse tre kunstnerne viser kunsthallen verk av Toril Johannessen, Eline Mugaas og Elise Storsveen, Lene Berg, Linn Cecilie Ulvin, Mai Hofstad Gunnes og Tori Wrånes. De fleste verkene har ingenting med foreningens historie eller arkiv å gjøre, og det er nok et bevisst grep, slik at ikke utstillingen blir en slags tema-utstilling om kunstforeningen. Samtidig er dette verk som kunne vært utstilt nesten hvor som helst når som helst, slik at utstillingen mister noe av sin kraft som en jubileumsutstilling.

Arkivdelen

Hovedsalen er viet selve foreningens historie. Det er en blanding av arkivmateriale (enten i original form eller kopiert opp på veggen): diverse objekter, en rekke brev og dokumenter, protokoller, gamle utstillingskataloger, tegninger, historiske fotografier og videoer med klipp fra NRK. Fotografiet av vaktmester Heske som henger opp bilder, er spesielt morsomt. Selve monteringen er helt okay, men en skjerm midt i lokalet som viser bilder av foreningens originale samling av historisk kunst i loop, er direkte mislykket. Det er så mye lys på skjermen, at man ser nærmest ingenting. Den historiske kunsten ble i 1992 overført til Stavanger kunstmuseum, og der borte kan man heldigvis se disse maleriene, av mestere som Hertervig og Kielland. Det er synd at ”gullet” i foreningenes historie kun blir vist på skjerm og på oppkopierte papplater. (En av begrunnelsene er at bygget ikke er i god nok stand til å kunne vise gamle malerier – fair enough).

Til tross for dette, er likevel arkivutstillingen interessant og lærerik. Vi følger foreningens utvikling i kronologisk rekkefølge, med veggtekster som forteller om historiske høydepunkter. Dette er krydret med reproduserte bilder og brev. Vi lærer at Stavanger Kunstforening ble stiftet 11. februar i 1865 av en rekke velstående Stavanger-menn. Og som den første veggplakaten forteller, hadde foreningen hele 147 medlemmer ved utgangen av 1800-tallet. (Allerede i 1917 hadde de 1032 medlemmer og i 1982, 2500 medlemmer. På 2000-tallet var derimot medlemstallet under 150). Det kjøpes inn tradisjonell norsk romantikk, slik som bilder av Hans Gude, Morten Müller, Knud Baade, Knud Bergslien, Carl Sundt-Hansen, og andre. Det er den konservative smaken som får dominere foreningens første år. Foreningen har ikke noe fast lokale, men når Stavanger Museum åpner dørene i 1893, får kunstforeningen endelig stille ut i deres lokaler ment for kunstobjekter. I 1890-årene begynner man også å kjøpe inn den realistiske kunsten, og Kitty Kiellands kunst ble selvsagt sentral.

I 1914 ønsker Stavanger Museum lokalet selv, og foreningen må igjen ut på leting etter nytt utstillingslokale. I 1924 får man samlet inn nok penger til å utlyse en arkitektkonkurranse, og allerede året etter står bygningen klar. Arkitekt Erik Erga tegnet et vakkert, funksjonelt bygg – med tilhørende hageanlegg. Kong Haakon VI innviet bygget og det ble en del av feiringen av Stavangers 800-årsjubileum. Det er ganske interessant å følge arkitekttegningene som blir vist på utstillingen, og det er fint at kunsthallen ønsker å vie bygget oppmerksomhet. Tallerås’ kunst er også med på å belyse arkitekturen. Det nye moderne bygget gjorde at man kunne vise mer skiftende utstillinger av høy kvalitet. Foreningen viser kunstnere som Paul Klee, Per Krohg, Emil Nolde, Oskar Kokoschka og Edvard Munch. I 1935 blir det også bestemt at foreningen kun skulle kjøpe inn nålevende kunstnere.

I krigsårene kommer også den nazistiske vandreutstillingen Kunst og Ukunst fra Nasjonalgalleriet til Stavanger Kunstforening. Det var en utstilling som argumenterte for at den moderne kunsten, kubisme og ekspresjonisme, var degenerert kunst – tegn på den forfalne kulturen som nazistene skulle redde. Det litt ”artige” med Stavanger-utstillingen, var at den ble hetende kun ”Ukunsten”, fordi den gode kunsten som skulle stilles opp mot modernismen, var nedpakket og utilgjengelig for nazistene.

Etter krigen blir foreningen enda mer profesjonell. Biggie Wyller blir i 1950 intendant i Stavanger Kunstforening og foreningens renommé vokser. Under Wyllers ledelse går foreningen godt, det er stor kulturell aktivitet, og det blir også tegnet et tilbygg av arkitekt Toralf Kaada. Dette ble åpnet til foreningens 100-årsjubileum i 1965 av Kong Olav V. Det blir også åpnet et satelittgalleri i Søregata i sentrum kalt Koloritten og et studieatelier i kjelleren på Madlaveien i samarbeid med Bildende Kunstneres Forening Stavanger. Dette eksisterer enda i form av Kunstskolen i Rogaland. Etter at Wyller går av i midten av 1970-årene, er det stadig nye ledere, og vi får disse presentert på de forskjellige veggplakatene. Det blir på begynnelsen av 2010-tallet vurdert om foreningen skulle slås sammen med MUST (Museum Stavanger), men i 2012 blir det bestemt at foreningen skal bli en autonom kunsthall. Året etter ansettes Hanne Mugaas som daglig leder og kurator. Vi får stadig vite at foreningen det meste av tiden sliter med økonomien. Noe som også er årsaken til den store skandalen i nyere tid.

Såret

Så kommer vi altså til ”såret” - en av de største småskandalene i Norges kunstverden de siste årene: salget av Barbara Hepworths skulptur Figure for Landscape (1960). Verket har fått sin egen seksjon i utstillingen, og vi får presentert historien rundt kjøpet av statuen i 1968. Bakgrunnen var at foreningen noen år før hadde arrangert en utstilling om britisk skulptur, og det blir bestemt at man skulle gå til innkjøp av et av Hepworths hovedverk. Skulpturen kostet mye mer enn det man hadde råd til, men Hepworth halverte prisen slik at den kunne havne i Stavanger, og kommunen var også med på å finansiere store deler av utgiftene. Det er det første verket av Hepworth i Norge, og det ble avduket med stor jubel; noe et videoklipp fra NRK viser.

For en utenforstående er det uforståelig at de måtte selge en skulptur de hadde fått som gave av Hepworth og kommunen. Det er utvilsomt uetisk. Har styret og ledelsen virkelig ikke nettverket og kontakten til å skaffe de pengene som må til for å holde foreningen i live? (Skulpturen ble solgt for 43 millioner kroner – et rekordbeløp for en Hepworth-skulptur). Det er dette jeg blir gående å gruble på resten av dagen, og det kaster er litt vond skygge over jubileet. Hepworth selv sa om skulpturen: “I think every person looking at a sculpture should use his own body. You can’t look at a sculpture if you’re going to stand stiff as a ramrod and stare at it. With a sculpture you must walk around it, bend towards it, touch it, walk away from it.” (Jeg hadde likt å se Tallerås skvise seg gjennom Figure for Landscape). Men når såret etter skulpturens sokkel på plenen utenfor kunsthallen er grodd igjen, så går vel dette også i glemmeboken. I mellomtiden kan vi jo studere og glede oss over støvet fra kjelleren.

Katalogen

Det er også laget en katalog til utstillingen. I forordet står det: ”For å feire den mangfoldige historien til denne viktige arenaen for kunst, har vi valgt en anekdotisk og personlig fortellermåte. I motsetning til en historisk og teoretisk korrekt gjenfortelling setter jubileumsutstillingen fokus på det som skjedde bak kulissene, mellom radene i den daglige logistikken og i mottagelsen utad.” Dermed er ikke dette en tradisjonell historiefortelling, men en tidstypisk publikasjon med vekt på arkiv og det som faller mellom kategoriene. Det legges også vekt på at jubileet like mye som å se bakover, skal se fremover. Det er viktig for Mugaas å vektlegge at kunstforeningens tid er over, men at kunsthallen lever.

I Holly Pesters katalogtekst får vi presentert deler av foreningens historie i en poetisk-lingvistisk bearbeidelse. Victoria Bugge Øye har skrevet om foreningens ønske og behov for eget bygg, og hun skriver meget bra om veien frem mot bygget i 1925. Jørund Aase Falkenberg skriver en fin tekst om det formelle, reelle og følelsesmessige eierskapet til kunstforeningen. En kunstforening er jo eid av kunstpublikummet selv – noe som er årsaken til debatt og økonomiske vanskeligheter når medlemstallet en god stund har vært synkende.

Mugaas’ tekst er, litt skuffende, den samme som man får utdelt i utstillingen (altså en kort gjennomgang av utstillingens samtidsverk), mens Kristina Ketola Bore i sin tekst går gjennom arkivfunnene i arbeidet med utstillingen. Målet har ikke vært å finne fakta – men å finne ufortalte historier. Hun finner dokumenter som kan fortelle den u-offisielle fortellingen om foreningen. Det er både morsomt og interessant.

Det hadde vært ønskelig om mer av billedmaterialet fra utstillingen hadde fått plass i katalogen. De har kun fått med 13 fotografier fra de 150 årene med historie. Siden tekstene også har som mål å ikke være tradisjonell historieskriving, er det tvilsomt om utgivelsen vil stå seg veldig lenge.

Til tross for alle de kritiske spørsmålene man kan stille til Mugaas & Co’s valg, så greier Jubileumsutstillingen å sette fokus både på foreningens historie samtidig som den sier klart ifra om at kunstforeningens tid er over – at nå er vi i Kunsthall Stavanger! Dette skal ikke være et sted for å dvele for lenge over historien, her skal det handle om samtiden og fremtiden.

Øystein Sjåstad

Kunsthistoriker