Inn i Hertervigs magiske skog

I 2020 åpnet Stavanger Kunstmuseum «Nona», en avdeling dedikert til barn og unge med to utstillingsrom og tilhørende verksted. Et viktig mål har vært å legge til rette for deltagelse i form av lek og samspill med kunstverkene, og «Nona» er også sted for ulike arrangementer som kunstnerbesøk og konserter. Både nasjonale og internasjonale kunstnere har blitt invitert til å stille ut. I utstillingen «Hertervigs hemmeligheter» tar museet utgangspunkt i et av sine egne hovedverk: Lars Hertervigs maleri Gamle Furutrær, fra 1865. Utstillingen skal stå i nesten et helt år, og vil få et stort besøk blant annet via Den Kulturelle Skolesekken.

Voksen start

Først kommer man inn i en liten gang med benker. En plakat med tekst og et bilde av Gamle furutrær henger til høyre. Teksten virker i hovedsak å rette seg mot et voksent publikum, både i font- og fargevalg, og den litt formelle ordlyden: «Velkommen til en spekulerende og sanselig opplevelse, hvor vi kommer tett på detaljene i Hertervigs maleri, og tillater oss å dikte videre». Her nevnes det at utstillingen i stor grad er inspirert av alle spørsmålene barn har kommet med opp gjennom årene i møte med Hertervigs mystiske skogsmaleri, men de tre spørsmålene på plakaten lyder mer som en omviser: «Hva er en urskog? Ser dere menneskene? Hvilke lyder lager skogen». Nederst, i like store fonter som selve overskriften, står det ikke noe mer gøy enn en oppfordring til å ta av seg skoene. Her ligger det mange ubrukte muligheter til å bygge opp barns spenning og forventning.

Digitalt måtehold

Videre møter tregulvet en teppekant som markerer starten på et landskap hvor en sti snirkler seg innover, og vekker fantasien sammen med lyder av insekter, luskende dyrepoter og knakende trestammer. Både stien og gresset rundt er laget av et tykt, mykt teppe. Etter en liten sving i stien, forbi draperier som henger fra taket, åpner det seg et mystisk og vakkert landskap med trær laget av tekstilsylindre med lys inni. Tre svære filmlerreter, fra gulv til tak, med utsnitt fra Gamle furutrær, skaper en forlengelse av landskapet. Langs veggene finnes teppekledde benker hvor man kan sette seg ned for å studere tre filmer hvor små detaljer fra skoglandskapet får liv. Inni en mørk hule blinker det i et par øyne, en frosk hopper av sted, og en rev kommer tuslende forbi. På neste lerret svever en fugl mot et mosekledd tre som brått får liv. Den unnslipper så vidt i det to grener klapper sammen som et krokodille-gap.

Innslagene av bevegelser er diskret, og kommer i et rolig tempo. Dermed får øyet også lov til å studere andre detaljer, og selv lete etter former som ligner på noe annet eller som antydes i de mørke partiene. Her har man vært følsom for Hertervigs originale magi, og heldigvis ikke fått digital overtenning. I tillegg er lyden svært god og effektfull. Sansene vekkes.

Høy fart

Mens jeg er der, kommer to barn i fem-seks års alder løpende bortover stien på sokkelesten, og avtaler begeistret hvem som skal svinge hvor der stien splitter i to. Et øyeblikk senere løper de tilbake, og begynner å trekke i tekstiltrærne som henger i tynne metallsnorer. En vakt forklarer vennlig at man kan ta på, men ikke rykke hardt nedover, før en far dukker opp for å passe på. Barna forsvinner kjapt ut av utstillingsrommet og inn på verkstedet. To litt eldre barn dukker opp like etterpå. De har tydeligvis vært i denne skogen før, og setter opp farten før de begge henrykt tar et hopp ut på den største «vannpytten». Også disse løper videre til enden av stien, snur og forsvinner ut av rommet. Jeg blir sittende og lure på hva som skal til for at noen stopper og gir filmene den tiden de trenger for å gjøre inntrykk. De diskré benkene langs veggen blir trolig ikke lagt merke til i dette tempoet. Uten veiledning fra voksne måtte det vært noe her som både er gøy og samtidig inviterer til å sette seg ned, lene seg tilbake og bare betrakte. Kanskje en myk mosehaug, en bregne-stol, eller en hul trestamme med et lite hull du kan kikke ut av - og se rett på lerretet?

Den vanskelige originalen

I enden av det største rommet fører stien inn i et mindre, og mørkere rom. Her er ingen svingende trestammer og ingen høyttalere. Kun et opplyst maleri i enden. Dette er selve originalen, som her på et vis blir litt vanskelig å ta inn over seg. Maleriet virker ekstra lite, og rommet ekstra stille, etter å ha tilbrakt en god stund i hovedrommet. Det er som om man har blitt fartsblind. Maleriet er et av Hertervigs mest kjente verk, og om man kjenner Hertervigs skjebne (mer om det senere), så får denne kontrasten mellom den klarblå himmelen og alt som skjuler seg i mørket en ekstra klang. Himmelen er kjølig, frisk og evig, mens det som lever på jorden er i nedbrytning. Selve maleriet ser ut til å henge i «vanlig» gallerihøyde, og for de minste kan dette bli høyt på veggen. En enslig benk står ganske langt unna, og er heller ikke utformet på en slik måte at et barn kan klatre opp for å se bedre.

Må det være så levende?

Jeg tenker på de gangene jeg har stått med en god bok i hånden, mens ungdommene i huset, der det er mulig, konsekvent velger å se filmatiseringen. Jeg forstår det jo godt, men hva med originalen? Hva med å lage sine egne bilder i hodet? Hva med å leve seg inn i handlingen, og kanskje lage ansikter og steder om til noe nært, noen man selv kjenner, og steder man har vært? Det samme dilemmaet gjelder digitalisering av kunstverk. Er noe av motivasjonen bak slike prosjekter en usikkerhet rundt hvorvidt et lite oljemaleri kan bli levende og interessant nok for barn og unge uten tilførsel av flere virkemidler som bevegelse, lyd, det taktile, og oppskaleringen som gjerne følger med?

Sist jeg så noe lignende, var på Kunstsilo, der Reidar Aulies maleri «Tivoli» var digitalt gjenskapt på alle fire vegger, som et opplevelsesrom der menneskene i motivet ruslet rundt mens berg og dalbanen suste av sted med lyden av latter og rop. Det var en overraskende, hektisk og kortvarig glede, for med ett konkurrerer man jo med hva som helst innen underholdningsbransjen. Etter et par minutter hadde vi sett det hele. Et mer ekstremt eksempel må være den digitale «gjenopplivingen» av Dalí som The Dalí Museum i Florida nylig introduserte. Her er ikke bare kunstverkene, men også kunstneren selv bygget opp som en KI-generert avatar med stemme og refleksjoner basert på lydopptak av en mengde intervjuer med Dalí. Museet annonserer at nå kan publikum stille Dalí spørsmål og få svar. Etter mitt syn tråkkes det her over en grense i iveren etter tilgjengelighet for publikum, og KIs nærmest grenseløse potensiale oppleves ubehagelig. I Hertervigs hemmeligheter bevares derimot respekten for både kunstneren, kunstverket, og publikum.

For trist for barn?

Kanskje kunne rekkefølgen vært motsatt? Om man først fikk mulighet til å se på maleriet i sin stille originalform, så ville man også sett hva egen fantasi klarte å sette i sving. Siden kunne man trådd inn i en taktil, slående og omsluttende verden som delvis er ferdig fantasert, selv om det absolutt inviteres til videre aktivitet og lek. Verkstedet er et annet område hvor det kunne skjedd mye mer. En liten plakat tipser om at man kan tegne omrisset av noen små kvister som ligger på bordet, og siden bygge det videre til å bli for eksempel et dyr. Igjen blir det mest hyggelig, og uten en genuin interesse for barns egne visuelle uttrykk. Hertervigs livshistorie er merkelig fraværende for besøkende som ikke kommer i følge med en omviser. Den har jo alle ingredienser til å fenge barn og ungdom. Den er som tatt ut ifra et filmmanus: Han er underdogen som får usannsynlige muligheter. I grunnen ligner hans historie på den vi kjenner fra kjente artister og idrettsutøvere med en helt egen type heltestatus blant unge, som Cristiano Ronaldo, Simone Biles, Dua Lipa, Eminem, og så videre. De har til felles reisen fra vanskelige kår til livet som stjerne. De viser at alt går an, og gjør at håpet lever for alle andre som drømmer om å bli noe stort.

For Hertervig gikk det ikke så godt, og dette er også en type historie som man trenger å høre. Den lille gutten på en fattigslig bondegård, langt inni en fjordarm, bare må tegne- på alt fra gamle aviser til en låvedør. Talentet vekker oppsikt hos mektige familier som sponser den beste kunstutdanning i utlandet, før psykisk sykdom markerer vendepunktet. Som gammel er han lutfattig, og kunstproduksjonen blir igjen små skisser på hva han enn finner å tegne på, som tobakkspapir. Til slutt dør han som et glemt talent, og det går lang tid før han igjen løftes opp som en av våre største kunstnere. Er Hertervigs liv for trist for et barn, siden det ikke har fått plass i denne utstillingen, eller kunne utstillingen slik fått mer dybde og enda sterkere appell? Kanskje kunne man sett nærmere på måten Hertervig, på tross av helseutfordringer og fallende interesse fra omverden, aldri slutter å lage kunst? I en samtid av «likes»- hva gjør vi bare for oss selv, hva er viktig for oss? Dette får meg til å tenke på forfatteren Gro Dahle, som lenge har turt å introdusere de tunge, vanskelige temaene for både voksne, ungdom og barn, og som ønsker at bildebøkene skal: «gjøre det mulig å snakke om eller tenke rundt, gi ord og bilder som kan ta skyggene på alvor, hjelpe og trøste og gi opplevelser.»

Egen innlevelse

Utstillingen vektlegger det magiske og spennende på en flott måte, men er den aldri så lite ufarlig? I kunstverden finnes jo ofte en faktor av motstand, ubehag, konfrontering og utfordring knyttet til personlige erfaringer og budskap, som er med på å skille den fra en hvilken som helst pynt eller underholdning. I Hertervigs hemmeligheter er det først og fremst det sanselige i rommet, og gjenskapingen av ro og utforsking som holder utstillingen unna et hvilket som helst artig og forseggjort lekeland. Utstillingen bygger virkelig en bro over til Hertervigs verden, om bare noen også hjelper de med raske ben til å stoppe opp et aldri så lite øyeblikk. Så kan man jo bare håpe at en slik scenografisk tilrettelegging virkelig fungerer som en introduksjon til flere opplevelser der også et stillestående verk en dag kan få liv og aktualitet ved hjelp av egen innlevelse. Hertervigs hemmeligheter er en utstilling som barn og ungdom kommer til å huske, og ikke minst er den nok med på å få enda litt flere til å tenke på et kunstmuseum som et sted man vil utforske flere ganger.

Stavanger Kunstmuseum imponerer først og fremst. De har turt å satse på et format som lett kan bli feil, og de har klart å unngå det usmakelige når kunst skal levendegjøres digitalt på denne måten. Selv om det finnes en god del uforløst potensiale som gjør at utstillingen fremstår uten den dybden som hadde kledd Hertervig, så lykkes den i å beholde det undrende og kontemplerende. Om de besøkende bare trekker pusten, kan man i disse rommene nyte stemningen, og virkelig få en opplevelse av å gå ned i skogbunnen, der maur og biller kryper, før en dyp pustelyd bak deg nesten får hårene til å reise seg i nakken.