Den vanskelige originalen
I enden av det største rommet fører stien inn i et mindre, og mørkere rom. Her er ingen svingende trestammer og ingen høyttalere. Kun et opplyst maleri i enden. Dette er selve originalen, som her på et vis blir litt vanskelig å ta inn over seg. Maleriet virker ekstra lite, og rommet ekstra stille, etter å ha tilbrakt en god stund i hovedrommet. Det er som om man har blitt fartsblind. Maleriet er et av Hertervigs mest kjente verk, og om man kjenner Hertervigs skjebne (mer om det senere), så får denne kontrasten mellom den klarblå himmelen og alt som skjuler seg i mørket en ekstra klang. Himmelen er kjølig, frisk og evig, mens det som lever på jorden er i nedbrytning. Selve maleriet ser ut til å henge i «vanlig» gallerihøyde, og for de minste kan dette bli høyt på veggen. En enslig benk står ganske langt unna, og er heller ikke utformet på en slik måte at et barn kan klatre opp for å se bedre.
Må det være så levende?
Jeg tenker på de gangene jeg har stått med en god bok i hånden, mens ungdommene i huset, der det er mulig, konsekvent velger å se filmatiseringen. Jeg forstår det jo godt, men hva med originalen? Hva med å lage sine egne bilder i hodet? Hva med å leve seg inn i handlingen, og kanskje lage ansikter og steder om til noe nært, noen man selv kjenner, og steder man har vært? Det samme dilemmaet gjelder digitalisering av kunstverk. Er noe av motivasjonen bak slike prosjekter en usikkerhet rundt hvorvidt et lite oljemaleri kan bli levende og interessant nok for barn og unge uten tilførsel av flere virkemidler som bevegelse, lyd, det taktile, og oppskaleringen som gjerne følger med?
Sist jeg så noe lignende, var på Kunstsilo, der Reidar Aulies maleri «Tivoli» var digitalt gjenskapt på alle fire vegger, som et opplevelsesrom der menneskene i motivet ruslet rundt mens berg og dalbanen suste av sted med lyden av latter og rop. Det var en overraskende, hektisk og kortvarig glede, for med ett konkurrerer man jo med hva som helst innen underholdningsbransjen. Etter et par minutter hadde vi sett det hele. Et mer ekstremt eksempel må være den digitale «gjenopplivingen» av Dalí som The Dalí Museum i Florida nylig introduserte. Her er ikke bare kunstverkene, men også kunstneren selv bygget opp som en KI-generert avatar med stemme og refleksjoner basert på lydopptak av en mengde intervjuer med Dalí. Museet annonserer at nå kan publikum stille Dalí spørsmål og få svar. Etter mitt syn tråkkes det her over en grense i iveren etter tilgjengelighet for publikum, og KIs nærmest grenseløse potensiale oppleves ubehagelig. I Hertervigs hemmeligheter bevares derimot respekten for både kunstneren, kunstverket, og publikum.