🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Inn i Hertervigs magiske skog

Kritiker Mona Louise Dysvik MÞrk har besÞkt Hertervigs hemmeligheter, en ny utstilling for barn og unge pÄ Stavanger kunstmuseum. Her knaker det i gamle trestammer, en flue surrer og det surkler i myren. Et 150 Är gammelt maleri skal vekkes til live gjennom teknologi. Blir det dermed mer tilgjengelig for de smÄ?

Installasjonsbilde fra Hertervigs hemmeligheter. Foto: Marie von Krogh

I 2020 Äpnet Stavanger Kunstmuseum «Nona», en avdeling dedikert til barn og unge med to utstillingsrom og tilhÞrende verksted. Et viktig mÄl har vÊrt Ä legge til rette for deltagelse i form av lek og samspill med kunstverkene, og «Nona» er ogsÄ sted for ulike arrangementer som kunstnerbesÞk og konserter. BÄde nasjonale og internasjonale kunstnere har blitt invitert til Ä stille ut. I utstillingen «Hertervigs hemmeligheter» tar museet utgangspunkt i et av sine egne hovedverk: Lars Hertervigs maleri Gamle FurutrÊr, fra 1865. Utstillingen skal stÄ i nesten et helt Är, og vil fÄ et stort besÞk blant annet via Den Kulturelle Skolesekken.

Voksen start

FÞrst kommer man inn i en liten gang med benker. En plakat med tekst og et bilde av Gamle furutrÊr henger til hÞyre. Teksten virker i hovedsak Ä rette seg mot et voksent publikum, bÄde i font- og fargevalg, og den litt formelle ordlyden: «Velkommen til en spekulerende og sanselig opplevelse, hvor vi kommer tett pÄ detaljene i Hertervigs maleri, og tillater oss Ä dikte videre». Her nevnes det at utstillingen i stor grad er inspirert av alle spÞrsmÄlene barn har kommet med opp gjennom Ärene i mÞte med Hertervigs mystiske skogsmaleri, men de tre spÞrsmÄlene pÄ plakaten lyder mer som en omviser: «Hva er en urskog? Ser dere menneskene? Hvilke lyder lager skogen». Nederst, i like store fonter som selve overskriften, stÄr det ikke noe mer gÞy enn en oppfordring til Ä ta av seg skoene. Her ligger det mange ubrukte muligheter til Ä bygge opp barns spenning og forventning.

Installasjonsbilde fra Hertervigs hemmeligheter. Foto: Marie von Krogh

Digitalt mÄtehold

Videre mÞter tregulvet en teppekant som markerer starten pÄ et landskap hvor en sti snirkler seg innover, og vekker fantasien sammen med lyder av insekter, luskende dyrepoter og knakende trestammer. BÄde stien og gresset rundt er laget av et tykt, mykt teppe. Etter en liten sving i stien, forbi draperier som henger fra taket, Äpner det seg et mystisk og vakkert landskap med trÊr laget av tekstilsylindre med lys inni. Tre svÊre filmlerreter, fra gulv til tak, med utsnitt fra Gamle furutrÊr, skaper en forlengelse av landskapet. Langs veggene finnes teppekledde benker hvor man kan sette seg ned for Ä studere tre filmer hvor smÄ detaljer fra skoglandskapet fÄr liv. Inni en mÞrk hule blinker det i et par Þyne, en frosk hopper av sted, og en rev kommer tuslende forbi. PÄ neste lerret svever en fugl mot et mosekledd tre som brÄtt fÄr liv. Den unnslipper sÄ vidt i det to grener klapper sammen som et krokodille-gap.

Her har man vÊrt fÞlsom for Hertervigs originale magi, og heldigvis ikke fÄtt digital overtenning.

Innslagene av bevegelser er diskret, og kommer i et rolig tempo. Dermed fÄr Þyet ogsÄ lov til Ä studere andre detaljer, og selv lete etter former som ligner pÄ noe annet eller som antydes i de mÞrke partiene. Her har man vÊrt fÞlsom for Hertervigs originale magi, og heldigvis ikke fÄtt digital overtenning. I tillegg er lyden svÊrt god og effektfull. Sansene vekkes.

HĂžy fart

Mens jeg er der, kommer to barn i fem-seks Ärs alder lÞpende bortover stien pÄ sokkelesten, og avtaler begeistret hvem som skal svinge hvor der stien splitter i to. Et Þyeblikk senere lÞper de tilbake, og begynner Ä trekke i tekstiltrÊrne som henger i tynne metallsnorer. En vakt forklarer vennlig at man kan ta pÄ, men ikke rykke hardt nedover, fÞr en far dukker opp for Ä passe pÄ. Barna forsvinner kjapt ut av utstillingsrommet og inn pÄ verkstedet. To litt eldre barn dukker opp like etterpÄ. De har tydeligvis vÊrt i denne skogen fÞr, og setter opp farten fÞr de begge henrykt tar et hopp ut pÄ den stÞrste «vannpytten». OgsÄ disse lÞper videre til enden av stien, snur og forsvinner ut av rommet. Jeg blir sittende og lure pÄ hva som skal til for at noen stopper og gir filmene den tiden de trenger for Ä gjÞre inntrykk. De diskré benkene langs veggen blir trolig ikke lagt merke til i dette tempoet. Uten veiledning fra voksne mÄtte det vÊrt noe her som bÄde er gÞy og samtidig inviterer til Ä sette seg ned, lene seg tilbake og bare betrakte. Kanskje en myk mosehaug, en bregne-stol, eller en hul trestamme med et lite hull du kan kikke ut av - og se rett pÄ lerretet?

Fra Äpningen av Hertervigs hemmeligheter. Foto: Helle Navratil
Fra Äpningen av Hertervigs hemmeligheter. Foto: Helle Navratil

Den vanskelige originalen

I enden av det stÞrste rommet fÞrer stien inn i et mindre, og mÞrkere rom. Her er ingen svingende trestammer og ingen hÞyttalere. Kun et opplyst maleri i enden. Dette er selve originalen, som her pÄ et vis blir litt vanskelig Ä ta inn over seg. Maleriet virker ekstra lite, og rommet ekstra stille, etter Ä ha tilbrakt en god stund i hovedrommet. Det er som om man har blitt fartsblind. Maleriet er et av Hertervigs mest kjente verk, og om man kjenner Hertervigs skjebne (mer om det senere), sÄ fÄr denne kontrasten mellom den klarblÄ himmelen og alt som skjuler seg i mÞrket en ekstra klang. Himmelen er kjÞlig, frisk og evig, mens det som lever pÄ jorden er i nedbrytning. Selve maleriet ser ut til Ä henge i «vanlig» gallerihÞyde, og for de minste kan dette bli hÞyt pÄ veggen. En enslig benk stÄr ganske langt unna, og er heller ikke utformet pÄ en slik mÄte at et barn kan klatre opp for Ä se bedre.

MÄ det vÊre sÄ levende?

Jeg tenker pÄ de gangene jeg har stÄtt med en god bok i hÄnden, mens ungdommene i huset, der det er mulig, konsekvent velger Ä se filmatiseringen. Jeg forstÄr det jo godt, men hva med originalen? Hva med Ä lage sine egne bilder i hodet? Hva med Ä leve seg inn i handlingen, og kanskje lage ansikter og steder om til noe nÊrt, noen man selv kjenner, og steder man har vÊrt? Det samme dilemmaet gjelder digitalisering av kunstverk. Er noe av motivasjonen bak slike prosjekter en usikkerhet rundt hvorvidt et lite oljemaleri kan bli levende og interessant nok for barn og unge uten tilfÞrsel av flere virkemidler som bevegelse, lyd, det taktile, og oppskaleringen som gjerne fÞlger med?

Sist jeg sÄ noe lignende, var pÄ Kunstsilo, der Reidar Aulies maleri «Tivoli» var digitalt gjenskapt pÄ alle fire vegger, som et opplevelsesrom der menneskene i motivet ruslet rundt mens berg og dalbanen suste av sted med lyden av latter og rop. Det var en overraskende, hektisk og kortvarig glede, for med ett konkurrerer man jo med hva som helst innen underholdningsbransjen. Etter et par minutter hadde vi sett det hele. Et mer ekstremt eksempel mÄ vÊre den digitale «gjenopplivingen» av Dalí som The Dalí Museum i Florida nylig introduserte. Her er ikke bare kunstverkene, men ogsÄ kunstneren selv bygget opp som en KI-generert avatar med stemme og refleksjoner basert pÄ lydopptak av en mengde intervjuer med Dalí. Museet annonserer at nÄ kan publikum stille Dalí spÞrsmÄl og fÄ svar. Etter mitt syn trÄkkes det her over en grense i iveren etter tilgjengelighet for publikum, og KIs nÊrmest grenselÞse potensiale oppleves ubehagelig. I Hertervigs hemmeligheter bevares derimot respekten for bÄde kunstneren, kunstverket, og publikum.

Lars Hertervig: Gamle furutrĂŠr (1865). Foto: Bitmap

For trist for barn?

Kanskje kunne rekkefÞlgen vÊrt motsatt? Om man fÞrst fikk mulighet til Ä se pÄ maleriet i sin stille originalform, sÄ ville man ogsÄ sett hva egen fantasi klarte Ä sette i sving. Siden kunne man trÄdd inn i en taktil, slÄende og omsluttende verden som delvis er ferdig fantasert, selv om det absolutt inviteres til videre aktivitet og lek. Verkstedet er et annet omrÄde hvor det kunne skjedd mye mer. En liten plakat tipser om at man kan tegne omrisset av noen smÄ kvister som ligger pÄ bordet, og siden bygge det videre til Ä bli for eksempel et dyr. Igjen blir det mest hyggelig, og uten en genuin interesse for barns egne visuelle uttrykk. Hertervigs livshistorie er merkelig fravÊrende for besÞkende som ikke kommer i fÞlge med en omviser. Den har jo alle ingredienser til Ä fenge barn og ungdom. Den er som tatt ut ifra et filmmanus: Han er underdogen som fÄr usannsynlige muligheter. I grunnen ligner hans historie pÄ den vi kjenner fra kjente artister og idrettsutÞvere med en helt egen type heltestatus blant unge, som Cristiano Ronaldo, Simone Biles, Dua Lipa, Eminem, og sÄ videre. De har til felles reisen fra vanskelige kÄr til livet som stjerne. De viser at alt gÄr an, og gjÞr at hÄpet lever for alle andre som drÞmmer om Ä bli noe stort.

Er Hertervigs liv for trist for et barn, siden det ikke har fÄtt plass i denne utstillingen, eller kunne utstillingen slik fÄtt mer dybde og enda sterkere appell?

For Hertervig gikk det ikke sÄ godt, og dette er ogsÄ en type historie som man trenger Ä hÞre. Den lille gutten pÄ en fattigslig bondegÄrd, langt inni en fjordarm, bare mÄ tegne- pÄ alt fra gamle aviser til en lÄvedÞr. Talentet vekker oppsikt hos mektige familier som sponser den beste kunstutdanning i utlandet, fÞr psykisk sykdom markerer vendepunktet. Som gammel er han lutfattig, og kunstproduksjonen blir igjen smÄ skisser pÄ hva han enn finner Ä tegne pÄ, som tobakkspapir. Til slutt dÞr han som et glemt talent, og det gÄr lang tid fÞr han igjen lÞftes opp som en av vÄre stÞrste kunstnere. Er Hertervigs liv for trist for et barn, siden det ikke har fÄtt plass i denne utstillingen, eller kunne utstillingen slik fÄtt mer dybde og enda sterkere appell? Kanskje kunne man sett nÊrmere pÄ mÄten Hertervig, pÄ tross av helseutfordringer og fallende interesse fra omverden, aldri slutter Ä lage kunst? I en samtid av «likes»- hva gjÞr vi bare for oss selv, hva er viktig for oss? Dette fÄr meg til Ä tenke pÄ forfatteren Gro Dahle, som lenge har turt Ä introdusere de tunge, vanskelige temaene for bÄde voksne, ungdom og barn, og som Þnsker at bildebÞkene skal: «gjÞre det mulig Ä snakke om eller tenke rundt, gi ord og bilder som kan ta skyggene pÄ alvor, hjelpe og trÞste og gi opplevelser.»


Fra Äpningen av Hertervigs hemmeligheter. Foto: Helle Navratil
Installasjonsbilde fra Hertervigs hemmeligheter. Foto: Marie von Krogh

Egen innlevelse

Utstillingen vektlegger det magiske og spennende pÄ en flott mÄte, men er den aldri sÄ lite ufarlig? I kunstverden finnes jo ofte en faktor av motstand, ubehag, konfrontering og utfordring knyttet til personlige erfaringer og budskap, som er med pÄ Ä skille den fra en hvilken som helst pynt eller underholdning. I Hertervigs hemmeligheter er det fÞrst og fremst det sanselige i rommet, og gjenskapingen av ro og utforsking som holder utstillingen unna et hvilket som helst artig og forseggjort lekeland. Utstillingen bygger virkelig en bro over til Hertervigs verden, om bare noen ogsÄ hjelper de med raske ben til Ä stoppe opp et aldri sÄ lite Þyeblikk. SÄ kan man jo bare hÄpe at en slik scenografisk tilrettelegging virkelig fungerer som en introduksjon til flere opplevelser der ogsÄ et stillestÄende verk en dag kan fÄ liv og aktualitet ved hjelp av egen innlevelse. Hertervigs hemmeligheter er en utstilling som barn og ungdom kommer til Ä huske, og ikke minst er den nok med pÄ Ä fÄ enda litt flere til Ä tenke pÄ et kunstmuseum som et sted man vil utforske flere ganger.

Utstillingen vektlegger det magiske og spennende pÄ en flott mÄte, men er den aldri sÄ lite ufarlig?

Stavanger Kunstmuseum imponerer fÞrst og fremst. De har turt Ä satse pÄ et format som lett kan bli feil, og de har klart Ä unngÄ det usmakelige nÄr kunst skal levendegjÞres digitalt pÄ denne mÄten. Selv om det finnes en god del uforlÞst potensiale som gjÞr at utstillingen fremstÄr uten den dybden som hadde kledd Hertervig, sÄ lykkes den i Ä beholde det undrende og kontemplerende. Om de besÞkende bare trekker pusten, kan man i disse rommene nyte stemningen, og virkelig fÄ en opplevelse av Ä gÄ ned i skogbunnen, der maur og biller kryper, fÞr en dyp pustelyd bak deg nesten fÄr hÄrene til Ä reise seg i nakken.

More info

Hertervigs hemmeligheter

Stavanger kunstmuseum, Nona

5. april 2025 – 15. mars 2026

Denne teksten er en sampublisering med Periskop – Kritikk for barn og unge.

About the author

Mona Louise Dysvik MĂžrk har hovedfag i kunsthistorie fra UIB, hun er pedagog og musiker i Ai Phoenix. MĂžrk jobber som freelance skribent med base i Elefant Workspace, Stavanger.

All articles by Mona Louise Dysvik MĂžrk