Landskap uten horisont

Stene insisterer på å betrakte landskapet ikke bare som motiv, men som erfaring og som tankeform. Hennes prosjekt viser en stadig mer inngående undersøkelse av hvordan vi ser, forstår og forestiller oss naturen. I Via Norske Fjell del 5, som presenteres som årets Festivalutstilling på Haugesund Billedgalleri i 2025, beveger hun seg enda dypere inn i materien – bokstavelig talt – når blikket nå rettes innover i fjellets indre rom.

Resultatet er en utstilling som kombinerer maleri, installasjon, video og lyd til et helhetlig, scenografisk verk. Publikum møtes av flere vegger av malerier sammen med videoverk og lydspor som alle peker i samme retning: Vår dragning mot naturens indre, og de grenser som aldri helt lar seg overskride. Dette er ikke en utstilling som bare stiller oss foran bilder, men en situasjon som tvinger publikum til å reflektere over sin egen posisjon som betrakter – fanget mellom et ønske om å trenge dypere inn, og en erfaring av alltid å stå på utsiden.

Metode

Stene har selv oppsøkt fjellvegger og gamle gruveganger, hvor hun med blikk og kropp har undersøkt overflatene på nært hold. Tilbake i atelieret arbeider hun ikke med fotografiske gjengivelser, men med minner og sanseerfaringer, som hun omskaper til vertikale malerier. Denne prosessen har gitt maleriene en ganske særegen kvalitet. De fremstår ikke som avbildninger av fjellet eller landskapet, men snarere som vertikale resonanser av fysisk erfaring. Overflatene er både ru og glatte, mørke og lysende – som om de forsøker å etterligne ikke hvordan fjellet ser ut, men hvordan det kjennes å stå tett inntil en vegg av stein, omgitt av stillhet, kulde, fukt og ekko.

Her ligger også et sentralt spenningsfelt: en geolog kan forklare hva fjell er i målbare, vitenskapelige termer, mens kunstnerens tilnærming gir en annen form for innsikt – kroppslig, mental, og ikke minst filosofisk. Hos Stene er maleriet et medium som ikke gir oss fakta, men en erfaring av hva fjell kan bety for oss i vår samtid. Overflatene i Stenes malerier er fulle av bruddlinjer, pigmentavleiringer og spor som både minner om geologiske formasjoner og maleriske prosesser. Resultatet er en erfaring av motstand. Vi trekkes inn, men holdes tilbake; vi søker dypet, men står igjen på utsiden. Det er nettopp i dette paradokset at Stenes kunst åpner seg.

Denne erfaringen klinger med Henrik Ibsens dikt Bergmanden (1851), der en mytisk vokter taler fra fjellets indre: «Jeg står der i natten og vokter min skatt – du skaffer deg aldri det hele.» Hos Ibsen er naturen alltid en vokter, alltid i besittelse av noe uinntagelig. Stenes arbeider gir en visuell resonans til dette motivet. Hun lar oss ane dypet, men bare for å minne oss om at grensen alltid består.

De 18 maleriene i utstillingen står som vegger, malt på begge sider og plassert i rammer på hjul. De kan flyttes og roteres, men de forblir barrierer. Som i et koreografert landskap oppstår det her et rom der betrakteren stadig må forskyve seg, omgå veggene, lete etter åpninger. Malerisk arbeider Stene både med intuitive bevegelser – rulle, håndavtrykk, brede penselstrøk – men også med ettertenksomhet. Resultatet er flater som ligner bergvegger utsatt for erosjon, sedimentering, lys og mørke. Noen steder åpner lerretene seg og vi aner så vidt (om bare forventningen av) et utsnitt av et landskap i sol, andre steder som mørke gruvesjakter. Men uansett står vi like fullt alltid igjen foran den ugjennomtrengelige overflaten.

Kunsthistoriske referanser

Her berører Stene en grunnleggende kunstfilosofisk problemstilling: forholdet mellom illusjon og materialitet. Helt siden renessansen har maleriet blitt forstått som et vindu mot verden, en åpning mot et imaginært rom. Leon Battista Albertis berømte formulering av maleriet som et «åpent vindu» viser hvordan kunsten ble sett som et middel til å overskride virkeligheten. Stene vender dette prinsippet på hodet. Hun viser oss ingen åpning, men snarere en vegg. Hennes malerier er ikke vinduer, men en overflate som motsetter seg blikket. I denne forstanden kan hun kanskje leses i dialog med modernistiske kunstnere som Jackson Pollock eller Mark Rothko, som på hver sin måte lot lerretet være et felt for erfaring, heller enn et bilde av “noe”?

Samtidig ledes tankene til Caspar David Friedrichs ikoniske verk Vandreren over tåkehavet (1818), der en ensom skikkelse står foran et landskap som både åpenbarer og skjuler seg. Her viser naturen seg som et uoverskridelig rom. Hos Friedrich er dette knyttet til romantikkens sublime og åndelige erfaring. Hos Stene oppstår en parallell spenning, hvor hun vender blikket innover i stedet for utover. Hun står ikke på en fjelltopp og skuer utover horisonten, men snarere tett inntil bergveggen, og i overflatens motstand. På dette punktet minner hun om refleksjonen i et kuratorbrev som Carla Zaccagnini skrev fra Bienal de São Paulo i 2020: Modernitetens panoramiske utsyn – belvederet, tårnet, oversikten – bygger på distanse, på å se verden «som utenfor oss selv». Stene gjør det motsatte. Hun plasserer betrakteren i et rom uten utsikt, uten horisont, der vi er viklet inn i fjellets kropp, slik jungelen i Zaccagninis tekst fremstår: Ugjennomsiktig, nærgående, uten panoramisk oversikt.

Hos Friedrich får vi romantikkens åndelige horisont; hos Stene en samtidig erfaring av naturen som både ressurs, masse og gåte. Selv i en tid der fjellet kan kartlegges og brytes ned til minste mineral, møter vi likevel en grense for vår erkjennelse – og det er nettopp denne grensen hun setter i scene.

Fordreid dialog med landskapsmaleriet

I norsk kunsthistorie finnes en sterk tradisjon for landskapsmaleri, særlig fra nasjonalromantikken. Kunstnere som Johan Christian Dahl og Hans Gude søkte å gi fjell og fosser en monumental karakter som både skulle uttrykke naturens storhet og nasjonens identitet. Stenes prosjekt står i dialog med denne tradisjonen, men snur den på hodet. Der de malte utsikten mot fjellmassivet, maler hun opplevelsen av å stå tett på – uten oversikt, uten avstand.

Utstillingens to videoverk forsterker denne tematikken. I det første verket tar Stene og filmfotograf Hanna Biørnstad oss inn i gruven, dypt inn i rom som mennesker gravde ut på 1800-tallet. Kameraet registrerer overflater med spor av arbeid, slit og tidens gang. Vi aner deres tilstedeværelse, men menneskene som arbeidet der er for lengst borte. Men sporene etter dem vil bestå. Her ser vi igjen hvordan natur og kultur flettes sammen: fjellet er bearbeidet, men aldri erobret.

Det andre videoverket har vokst frem under utstillingens første dager. Her har Stene latt dansere bevege de tosidige lerretene rundt i rommet, skyve dem rundt og rotere dem rundt sin egen akse. “Veggene” blir nå mobile, nesten lekende, men de forblir like fullt ugjennomtrengelige. Selv når én vegg forseres møter vi på nye lag. Kroppenes koreografi understreker på underfundig vis hvordan vi alltid er bundet til overflaten. Det er verd å nevne at denne performancen også vises som en del av utstillingen.

Fjellets stemme

Det er særlig lydsporet som setter en underliggende rytme for hele installasjonen. I samarbeid med lydkunstner Greg Pope har Stene utviklet en komposisjon som gir malmen en stemme – en slags syngende klang fra dypet av fjellet. Denne pulserende lyden virker nesten umerkelig på kroppen: betrakterens pust og puls justeres gradvis, som om man langsomt trekkes inn i verket. Resultatet er en erfaring av samklang, der kropp og rom glir over i hverandre i en felles resonans. Her trer et viktig poeng frem: lydsporet minner oss om at fjellet ikke er stumt. Det bærer i seg ekko av geologiske prosesser, menneskelig arbeid og minner om det som har vært. Når malmen «synger», er det ikke bare et kunstnerisk grep, men også en påminnelse om at naturen har en egen stemme, en egen rytme som overskrider vår.

Stenes utstilling kan leses som en undersøkelse av grenser. Vi står foran en vegg av malerier som fremstår ugjennomtrengelige. Videoene viser oss gruveganger vi ikke kan gå inn i. Lydsporet trekker oss inn, men bare til en viss grense. Det er som om hele utstillingen peker på vår dragning mot naturens indre – samtidig som vi aldri helt får tilgang.

Filosofiske betraktninger

Her kan man trekke på filosofiske refleksjoner fra Edmund Burke og Immanuel Kant, som på 1700-tallet beskrev naturens «sublime» dimensjon: det overveldende som både tiltrekker og avskrekker. Fjellveggen er vakker, men også truende; den gir en opplevelse av å være del av noe langt større enn oss selv. Stene revitaliserer dette begrepet, men uten romantikkens idealiserende filter. Hos henne er fjellet både geologisk realitet og kulturelt symbol, både konkret masse og metafor.

Denne dobbeltheten – dragningen mot dyp og påminnelsen om overflate – gir Stenes utstilling en særegen filosofisk opplevelse. Den peker mot erkjennelsen av at naturen aldri kan eies eller temmes, men bare erfares. Vi kan grave, analysere og fortolke, men vi vil alltid møte en hindring. Hos Stene blir dette ikke et nederlag, men en åpenbaring: det er nettopp i møtet med grensen at kunsten får sin styrke.

Vår posisjon

Via Norske Fjell del 5 er ikke en utstilling som gir enkle svar. Den stiller oss foran vegger vi ikke kan passere, foran overflater vi ikke kan lese fullt ut, foran klanger som både lokker og avviser. På den måten speiler den vår egen posisjon i møte med naturen: vi er avhengige av den, formet av den, men aldri fullt ut i stand til å beherske den.

Stenes verk minner oss om at landskapet ikke bare er bakgrunn eller ressurs, men en aktiv kraft som vi selv er uløselig vevd inn i. Hun skaper immersive rom, der vi ikke lenger står utenfor som passive betraktere, men snarere opplever gjennom kropp og pust, i relasjon til maleri, lyd og rom. Resultatet er en intens erfaring av å stå foran noe som alltid vil være større enn oss selv – og som vi like fullt er en del av.