Som en våreng etter teleløsning

Det er fristende å omtale Ilija Wyllers nye utstilling hos BGE som «vakker». Men det ville være en urettferdig forflatning. For det som utspiller seg i galleriet er langt mer sammensatt enn det dekorative adjektivet rommer. Ja, maleriene oppleves umiddelbart lysende, åpne og tiltrekkende. Men de er også materielle, grove og kroppslige. Og attpåtil framstår de på samme tid eteriske og tungt forankret i substans!

Blant de 13 utstilte maleriene består halvparten av en serie arbeider der lys og luft synes å sive gjennom grove overflater av ubehandlet jute. Det 200 x 300 cm store verket Orla tjener som et godt eksempel. Pigmentene ligger lagvis, noen steder pastost og nesten brutalt, andre steder som tynne slør, som om fargen er blåst på. Overflatene står selv igjen som terreng, som jord, mark og avleiringer: Wyllers verk er ikke bare bilder av landskap, men landskap i seg selv.

En stor del av utstillingen vitner om et kunstnerskap som over tid har blitt mer modent og mer reflektert enn da hun sist besøkte byen i 2018, da med utstillingen flipping birds and crushed oysters på Galleri Opdahl. Uttrykket fremstår nå i mindre grad som søkende og i større grad som helhetlig, uten å være lukket. For selv om det abstrakte uttrykket som går gjennom utstillingen er tydelig, blir det aldri løsrevet fra referanser. Både i nevnte Orla og i de noe mindre verkene Mira og Dorothy mer enn aner man vegetasjon, frodig mark og blomster. Grønne og jordnære toner åpner seg som en våreng etter teleløsning. Samtidig glipper motivet.

Det vi tror vi kjenner igjen viser seg som antydninger – spor etter det som er levd og erfart, bearbeidet gjennom kunstnerens minner og oversatt til en allmenn stemning. Det er i dette spennet mellom det individuelle og det delte at utstillingen er på sitt beste. Her merkes en økt refleksjon i praksisen sammenlignet med nevnte utstilling i 2018: Landskapet er ikke lenger et stemningsrom, men et bevisst utforsket motivfelt, der forholdet mellom indre erfaring og ytre natur blir framtredende.

Den dagen jeg først besøker utstillingen, ligger galleriet badet i sollys etter en lang, mørk og uvanlig kald vinter. Det er umulig å ikke la seg påvirke. Lyset som flommer inn i den minimalistiske, kubisk formede salen, med sine for anledningen snøhvite vegger, forsterker malerienes indre glød, og spørsmålet melder seg: Er det bildene som bærer håpet, eller er det betrakterens situasjon som legger dette til? Kanskje er svaret begge deler. For i flere av de nevnte arbeidene finnes en dobbelthet – en melankoli og en spirende vitalitet side om side. De rommer en ny vår, og med det følger også påminnelsen om det forgjengelige ved livet. Det organiske som spirer alltid bærer med seg forfall. (Referansen til livets evige kretsløp ligger også i tittelen Eleanor, kunstnerens farmor.) Det er nettopp i dette spennet, mellom det meditative og det energiske, mellom lys og mørke, at utstillingen finner sin styrke.

Wyllers førnevnte arbeidsmåte og materialiteten er avgjørende for denne erfaringen. Som jeg var inne på tidligere – den grove juten insisterer på motstand. Her finnes ingen glatt flate. Underlaget er synlig, ru og motvillig. Når pastose lag påføres, oppstår en fysisk motstand. I tillegg legger Wyller på tynne slør av pigment som nesten fordamper i strukturen. Resultatet er en kompleks dybde: jord, luft, lys i lag til maleriet fremstår som en arkeologisk flate eller et seismisk kart, der tiden er avsatt i sedimenter.

I dette arbeidet med lag og kroppslig nærvær oppstår det en dialog med den abstrakte ekspresjonismen, kanskje særlig slik den kommer til uttrykk hos kunstnere som Joan Mitchell. Hos Mitchell finner man en lignende kombinasjon av naturerfaring og gestural energi: En type maleri som ikke illustrerer landskapet, men snarere fremkaller det som bevegelse og rytme. Wyller deler denne impulsen, men hennes uttrykk er her mindre eksplosivt og mer meditativt. Der Mitchell ofte arbeider i et høyt register av farger, holder Wyller igjen. Hun lar maleriet puste.

Likevel brytes den organiske roen. I flere arbeider skjærer plutselige linjer på tvers av flaten: Røde tråder, grønne bånd, nesten som pekere. To eksempler er verket Mira og verket som har gitt utstillingen sin tittel: Eleanor. Linjene kan minne om arr eller inngrep. Disse lineære elementene destabiliserer det organiske og innfører en annen rytme, en annen orden. De fungerer som brudd, men på samme tid også som forbindelser. Kanskje peker de mot noe utenfor billedrommet, kanskje minner de oss om at naturen alltid er gjennomskåret av menneskelig handling. Uansett skaper de en nødvendig spenning.

Utstillingen rommer også en mørkere pol. I flere av maleriene trekkes betrakteren inn i dype, nesten sugende rom. Her er fargepaletten tettere, jordfargene mørkere og gestikken mer eksplisitt. Malingen er bearbeidet hurtig, nesten voldsomt. Sporene etter verktøy, fingre og håndbevegelser er godt synlige. De er direkte bevis på at kroppen har vært i kontakt med flaten. Avleiringer og trykk vitner om en fysisk prosess. Det “lille” maleriet Uten tittel (110 x 130 cm) er et slikt eksempel, hvor hver bevegelse og aksjon kan spores. Riktignok handler min umiddelbare begeistring for akkurat dette maleriet i større grad om nettopp denne bakenforliggende prosessen og taktiliteten, og i mindre grad det komplette verket.

Så jeg vil heller trekke oppmerksomheten mot de noe større Heart Shaped Box og Green Monster. Disse arbeidene kan leses i forlengelse av gestural abstraksjon, men også som en undersøkelse av rommet som en psykologisk størrelse. Mørket blir et rom man dras inn i. Dybden oppleves fysisk. Samtidig er det også her en kontrollert energi. Det ekspressive balanseres av en bevisst komposisjon, hvor hvert spor synes å være både spontant og veloverveid. Det eteriske i Wyllers arbeid bæres altså av en tyngre undergrunn. Det er nettopp denne dobbeltheten som gjør dem virkningsfulle: den lar oss ane noe kjent og holder oss samtidig i uro. Mellom jord og luft, mellom mørke og lys, mellom fortid og nåtid oppstår en spenning – en drakamp hvor maleriet ikke tilbyr forsoning.

For Wyller arbeider ikke i ytterpunktene, men i overgangene. Hennes malerier er verken ren abstrahert natur eller ren gestural utladning. De fremstår som en kontinuerlig forhandling mellom erfaring og form. Kunsthistorisk forsyner hun seg av flere tradisjoner: den modernistiske materialbevisstheten, landskapsmaleriets lange arv og den abstrakte ekspresjonismens kroppslige gest. Men hun gjør det uten å bli pastisj. Referansene er absorberte, ikke demonstrative. Resultatet er et maleri som oppleves historisk bevisst og personlig på samme tid.

Det mest slående ved utstillingen er likevel den vedvarende opplevelsen av stillhet. Selv i de mest energiske arbeidene finnes det en konsentrasjon, en vilje til å holde tilbake. De krever tid. De inviterer betrakteren til å la blikket vandre i lagene, til å miste fotfestet et øyeblikk i mørket og til å gjenfinne en antydning av blomstring. Med Eleanor markerer Ilija Wyller seg som en kunstner som våger å insistere på maleriets egenart i en tid hvor mediet stadig må rettferdiggjøres. Hun viser at abstraksjon fortsatt kan være et rom for erfaring, ikke som dekorativ flate, men som et sted for erindring og håp. Utstillingen er altså ikke bare vakker: Den er også ettertenksom, sår, materiell og til og med urovekkende.