Døden – et billig triks?

Hå gamle prestegard presenterer seg som «ein av dei mest besøkte utfartsstadene på Jæren». Hvor vanskelig det er å komme seg dit uten bil, står virkelig ikke i forhold til dette flotte kulturtilbudet. Jeg tester eneste mulighet; en gåtur på 1,5 time fra nærmeste togstasjon, Nærbø. Målet er brødrene Christoph og Sebastian Mügge sin utstilling Pilegrimsferd i sorgens flo, som tar for seg døden som tema og står til 8. mars 2026.

Brødrene er født i Tyskland, men bor og jobber i dag i Sverige. Christoph (f. 1981) har sin kunstutdanning fra Umeå Academy of Fine Arts, og jobber hovedsakelig med skulptur, mens Sebastian (f.1983) er utdannet ved Kunstakademie Düsseldorf og jobber innenfor tegning og maling. De har hatt flere felles utstillinger, som i 2023, med utstillingen Retelling Untold Tales from Mokum i Amsterdam, Nederland. Der tok brødrene i bruk gamle vinduer og andre objekter de fant lokalt, og den samme tilnærmingen er å finne i utstillingen på Hå gamle prestegard.

I medfølgende hefte kan vi lese at brødrene besøkte Hå i august 2025, om lag et halvt år før utstillingsåpningen, og samlet inn alt fra objekter skylt i land langs kysten til gjenstander fra den lokale gjenbruksstasjonen. I tillegg kan vi lese at «Lokalbefolkninga vart oppmoda til å bidra med eigne eigedelar, som gamle telefonkatalogar, for å gjera biletet av staden og mennesket komplett». Utover metode, er også tematikken kjent for kunstnerne fra før: Som i en vindusutstilling på Nytorget i 2021, kalt Memorialization Request, hvor tema var hva som skjer på Facebook når man dør.

Førsteinntrykket er overveldende. Det største utstillingsrommet er dekket av små og store gjenstander plassert utover gulvet og på veggene. Måten alle objektene virker sorterte og nøye plassert, sender nikk mot døden slik den fremstilles i nord-amerikansk populærkultur, med sine trofésamlende seriemordere og glorifiserte okkulte ritualer. Ved nærmere ettersyn er objektene på gulvet for det meste ordinære og hverdagslige, antakeligvis fra 1960-80-tallet, plassert oppå et teppe av mose, høy og tang. Kanskje har de hatt sin mellomstasjon i en roteskuff eller eske på et loft, før de havnet i en container. Her er gamle suvenirer, leker, strikkeoppskrifter og utdaterte mobiltelefoner sammen med matemballasje.

I front ligger to bøker; ‘Kama Sutra, Kjærlighetens bok’ og en biografi om Kong Olav. Tidligere eiere har mistet kontrollen over historien som objektene forteller. Småbitene som en gang ga mening for noen, som spor etter akkurat dennes hverdagslige handlinger og ideer, ligger nå strødd utover og danner nye sammenhenger. Plassert nesten som et alter i bakkant, ligger en veltet telefonkiosk med en utstoppet rev oppå. Reven skuer utover alle småtingene på gulvet, med et gammelt telefonrør over ryggen. Grensene mellom humor, søppel og kjære minner flyter ut.

Fra taket henger papirark påtrykket svarte mobiltelefoner, hjerter, kryss og ordet ‘DELETE’. Arkene er klippet ut inntil motivene, og henger som et dystert og skjebnesvangert alternativ til hyggelige bursdags-girlandere i pastellfarger. Tankene går igjen til tv-serier og filmer, der det velkjente og normale har en bakside hvor alt virker forlatt, støvete, mørkt og hjemsøkt. Helt bakerst i dette rommet gjentas ordet DELETE i store bokstaver laget av utklipp fra magasiner. I et mindre utstillingsrom gjenkjenner vi nøklene, hjertene og kryssene på mindre ark, og som stempler i tre. Her er også tegninger som skiller seg ut med bruken av tynnere tusjlinjer, selv om motivene har det samme preget av noe dystert og usammenhengende. Hva har skjedd her? Hvem har ryddet i kaoset?

En skarp ringetone skraller i rommet, og en mannsstemme sier «Ja, hallo? Eg høyrer deg, men eg sit fast». En del besøkende som allerede peker begeistret og gjenkjennende på alle objektene på gulvet, ser ut til å oppleve lydsporet forstyrrende, og snakker enda høyere om suvenirene og pyntefigurene. Lydsporet går i loop, og etter hvert melder det seg også en kvinnestemme. Mannen og kvinnen snakker til hverandre, men det er i liten grad en dialog, mer som flere meldinger etterlatt på en telefonsvarer. Mannen forteller om en storm som har fått telefonkiosken til å velte, og han ser inn gjennom husets vinduer. Kvinnen sier at gulvet er gravd opp, at alt er veltet og eksponert. Hun synes det er pinlig at Kama Sutra-boken har blitt synlig for alle, ikke minst for naboen, og det hele får meg til å tenke på den relativt nye trenden “dødsrydding”. Stemmene snakker videre om at de er fanget, at besøkende i rommet ser på dem som historie, og de ber hverandre om å ikke legge på. Samspillet mellom stemmene og objektene fungerer utfyllende og stemningsskapende, men samtidig blir det en smule banalt at de skal snakke til oss som gjenferd.

En mengde visittkort og notislapper blir for min del et lite høydepunkt, og får meg til å tenke på egne løse tråder. Alt som der og da virker som interessante muligheter, men som ender i en skuff. Førsteinntrykket av kaos erstattes gradvis av en fornemmelse av stram regi. Lydsporet omtaler betrakteren som en som ser, tror og mener noe basert på alle objektene, men for min del er objektene allerede satt sammen til en ferdig fortelling. Det er lite plass for oppdagelse.

Jeg blir bevisst at jeg ser objektene gjennom kunstnernes blikk. Hva vil de vise? Sin egen forståelse? Sine egne fantasier? Noe gjør at det lugger. Jeg husker skuffer og skap fulle av bestemors arkiverte gjenstander, som vitnet om hennes vurderinger av hva som hadde verdi eller som kunne få verdi bare de ble reparert. Det er en intimitet i slike oppdagelser, som ikke kan spores i dette fiktive dødsboet. Jeg får inntrykk av staffasje og virkemidler uten innhold. Papirarkene i taket kjemper om oppmerksomheten med en aggresjon som skiller seg fra suvenirenes og pyntefigurenes dempede tristesse. Kanskje er det noe i brødrenes to ulike tilnærmingene til samme tema som kunne blitt interessant å se nærmere på, men utstillingen inviterer ikke videre på det sporet.

Som kunstprosjekt stopper Pilegrimsferd i sorgens flo opp et sted mellom satirens språk og satirens poeng. Her er innslag av både humor, mørke og ubehag, men satiren fungerer ikke uten et smart budskap med slagkraft. Døden er inngripende, skremmende, ofte uventet, og kan dermed også være et takknemlig kunstnerisk virkemiddel, gjerne i en forløsende kombinasjon med alt fra ironi til skrekk. Samtidig forventer vi en eller annen ny vri, for døden som tema er allerede mye brukt innen både billedkunst og litteratur. Det er som om utstillingen begeistret legger opp til et stort poeng, før selve punchlinen glipper.

Utforskingen av mulige scenario etter ens død, via stemmene i lydopptaket, blir en smule sensasjonspreget. Dette gjør det også vanskelig å tro på oppriktigheten bak interessen for lokalsamfunnet. Utstillingen får mer preg av å håndplukke og sette sammen etter egne ideer til historier, enn å vise interesse for stedet og menneskenes liv. Jeg kan ikke se at brødrene Mügge kommer med et friskt blikk verken på Jærens hverdag eller livets forgjengelighet. Deres interesse i det lokale livet virker overfladisk og distansert. Dermed fremstår elementet av å være stedsspesifikk mest egnet til å fungere på papiret, som et korrekt kriterium i en søknadsstekst.

I installasjoner er ofte publikums opplevelse sentral. Budskapene kan være enkle, men fremdeles virkningsfulle og til ettertanke. I Pilegrimsferd i sorgens flo blir kunstnernes egne assosiasjoner dominerende. Det er som om selve samarbeidet mellom brødrene har blitt en energisk men intern loop uten kommunikasjon til omverdenen. Mens stemmen på lydsporet atter en gang spør med patos “Høyrer du meg?”, ender utvekslingen mellom kunstnerne og betrakterne opp som det største kommunikasjonsproblemet. Det er som om de selv snakker fra en parallell verden og inn på en telefonsvarer, mens vi tilskuere står på siden og lurer på hva kunstnerne egentlig vil si, når det er tydelig at de har mye på hjertet.