Hibakujumoku: Spirer av håp

Denne våren har jeg fulgt Helene Espedal-Selvåg, som gjennom sin livslange dragning mot og fascinasjonen for naturen på forunderlig vis har endt opp med å bearbeide temaer, som får selv moder jord til å skjelve. For to år siden oppsøkte den japanske landskapsarkitekten Ekuko Naka henne med sitt velfunderte idealistiske arbeid, og siden har de stått sammen om prosjektet Hibakujumoku – et fredsarbeid som går langt utenfor kunstens utstillingsrom.

Hibakujumoku er et japansk ord for trærne som overlevde atombombene som ble sluppet over øystaten i slutten av andre verdenskrig – og fungerer som samlebetegnelse for de tre kunstutstillingene i prosjektet, som har undertitlene Messages from the silent witnesses, Trærne blant oss og Trees in a society. De involverte kunstnerne er Yumiko Ashley, John Derek Bishop og Helene Espedal-Selvåg. Ashley har fotografert flere av trærne som overlevde atombomben “Little Boy”, som ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945, og har overført disse til syltynne tekstiler som oppleves utendørs. Bishop har laget en lydinstallasjon med instrumenter laget av tre, i samspill med lydopptak fra Hiroshima. I det siste verket veves byenes lyder inn i hverandre. Espedal-Selvåg, som vi blir bedre kjent med i teksten, har festet seg ved kontrasten mellom svart-hvitt og farge, som et sanselig uttrykk for minne og nåtid.

En følelse av Japan

En kimono draperer veggen inn til Helene Espedal-Selvågs studio på Tou Atelierhus i Stavanger. Silken henger som skimrende membraner. Blomsten i mønsteret ligner den viltvoksende nelliken nadeshiko – ofte brukt i kledninger sammen med andre høstblomster – som i japansk tradisjon fungerer som symbol for et stille og sofistikert skjønnhetsideal.

Døren til studioet er åpen og Espedal-Selvåg har satt frem to gode stoler. Kaffen står klar på presskannen. Hvite lerretslengder henger fra tak til gulv i det høye rommet. En seilmaker har vist hvordan tekstilene best kan forsterkes for ikke å revne i festene – utsatt som de vil være for vær og vind ute i eikealléen i Botanisk hage. Der, samt inne i Klimahuset på Naturhistorisk museum like ved, skal nemlig kunstutstillingen Hibakujumoku–Trærne blant oss åpne klokken 08:15 den 6. august, på samme tidspunkt som den første atombomben ble sluppet over Hiroshima for 80 år siden.

Verkene til Espedal-Selvåg, som er i ferd med å ferdigstilles til åpningen, ligger fremme under besøket. Hun viser en film som enda er under redigering. Her høres byrommet i Slottsparken i Hiroshima, mens linsen kjærtegner røttene som springer opp fra jorden og føres granskende oppover furene i stammen og løsner i det grønne bladverket mot himmelen – før filmen stopper – og går tilbake nedover og forsvinner ut i de grå røttene i bakken igjen. Fargene i filmen er dempet og glir gradvis fra svart-hvitt til farger og tilbake til svart-hvitt igjen.

Levende håp

Hibakujumoku-prosjektet startet i Norge som en frivillig grasrotbevegelse ved den japanske landskapsarkitekten Ekuko Naka. Initiativet kan ses som en fortsettelse av det botaniske fredsarbeidet til Green Legacy Hiroshima, en ideell organisasjon som distribuerer frø fra Hibakujumoku-trær, til et globalt nettverk som ønsker å videreføre historien om trærne – ikke bare som minner fra krigen, men som levende håp for nye generasjoner. Naka er dypt engasjert i trærne som levende kulturarv. I samarbeid med sønnen Kevin Koui Meeg Naka, spres blant annet kunnskap omkring atomvåpen og dens ødeleggelser til yngre generasjoner. Idéen til den første frøseremonien i Oslo botaniske hage, som et fredelig og poetisk svar på en voldelig arv, oppstod da«Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen» (ICAN) mottok Nobels fredspris i 2017. I denne settingen klarte vi å organisere en frøoverrekkelsesseremoni for frø fra Hibakujumoku på Botanisk hage i Oslo.

Espedal-Selvåg skjenker oss kaffe. Jeg hviler blikket på de myke Jaquardvevene som ligger fremme – denne gangen i farger med avbildninger av babytrærne i Stavanger. Verkene utstråler en renhet, det er som om fredsbudskapet manifesteres i dem. I november skal reproduksjonen av baby-trærne gjenforenes med både befolkning og mor-trær i Hiroshima, via hjemkomstutstillingen Hibakujumoku–Trees in a society.

Krig og generasjonstraumer

Fra et gruppeanalytisk perspektiv trer krig, katastrofer, traumer og menneskelige relasjoner frem som renningstråder, som Hibakujumoku-prosjektet vever sammen av frø, botanikk, opplysning og samtidskunst. Arbeidet forener natur, kunnskap og opplevelse med en sterk visuell kraft. Tomoko Watanabes fortelling om å være datter av en hibushka, som hun delte under Wonderful World, ledet meg til å invitere Hibakujumoku-prosjektet til IAGP (International Association for Group Psychotherapy and Group Processes) sin internasjonale kongress i Sapporo august 2025, som har temaet “Groups and Global Crises”.

Hibakujumoku-innlegget er lagt til symposia for “War and Transgenerational Trauma”. Det går igjen i Hibakusha sine historier at de følte seg knust, men at trærne talte til sjelen deres, og gav dem livsstyrke til å gå videre med sine egne liv. Barna til de overlevende, som har vokst opp med foreldrenes sår, bringer med seg skår fra de uartikulerte og fryktelige erfaringene til sine foreldre i underbevisstheten. Effektene av det som forblir uløst kan vare i generasjoner og påvirker identitet, kultur og sosiale relasjoner. Samfunn kan miste troen på institusjoner, andre mennesker eller fremtiden. Traumet blir gjerne del av den kollektive historien og identiteten, som formidles gjennom fortellinger, kunst, ritualer eller politikk.

Trær som levende vesner

Symbolskaping

I mai 2025 foreleste Espedal-Selvåg om Hibakujumoku-prosjektet under symposiet “More-than-Human Worlds in Artistic Research” arrangert av Greenhouse Center for Environmental Humanities ved Universitetet i Stavanger. I en workshop etterpå introduserte hun deltagerne - blant dem meg - til baby-trærne og lot oss tegne dem med kullstift på papir. Det var en solfylt formiddag i den vestvendte skråningen på Ullandhaug, med utsikt til havet. I refleksjonsrunden til slutt festet jeg meg med en av forskernes utsagn: “It was underwhelming to experience the baby trees." Ordene hans fanget kontrastene som finnes mellom symbolskapning og den fysiske virkeligheten. Fra først å ha tatt innover seg den historiske tyngden og horroren i fortellingen, og fått etablert sympatiske møter med de forskjellige aktørene i prosjektarbeidet gjennom slidespresentasjonen, gikk vi ut og fant baby-trærne i naturen. Selvfølgelig var miniatyrtrærne i jorden langs stien like små og upretensiøse som andre skudd som skyter opp av bakken fra den naturlige floraen. Det høytidelige var det menneskeskapte: Skiltene som er stukket i bakken med informasjon, gresset som er klippet for å gi lysning og arboristen som skrek ut hvis vi gikk for tett på de små trærne. Hele opplevelsen var avhengig av den fintfølelsen vi selv evner å vise trærne og fredsbudskapet som de er et produkt av. Men selv om det virket som om overgangen fra idéen om treet til det faktiske treet ute i naturen fikk flere til å fundere, så gikk gruppen likevel inn i magien som stedet omsluttet oss med. Espedal-Selvåg, som bor i nærheten av den botaniske hagen, fortalte oss at hun legger sykkelturen forbi babytrærne og hilser dem god morgen på vei til studioet. Hun eier virkelig følelsene sine til naturen, hun er investert.