Kunstpsykoterapeut og gruppeanalytiker Silje Klippen har hatt flere personlige samtaler med billedkunstner Helene Espedal-Selvåg rundt prosjektet Hibakujumoku, som tematiserer trærnes rolle og symbolikk etter atombombene i Japan i 1945. Klippen skriver også om egne refleksjoner rundt prosjektet, som gjennom video, Jacquardvev, bjørkematter, kulltegninger, oppgravde røtter og en avdød fars herbariumsamling vever fortid og nåtid sammen – og synliggjør hvordan samtidskunst og botanikk kan forvandle traumer til sanselige uttrykk og levende fortellinger.
Denne våren har jeg fulgt Helene Espedal-Selvåg, som gjennom sin livslange dragning mot og fascinasjonen for naturen på forunderlig vis har endt opp med å bearbeide temaer, som får selv moder jord til å skjelve. For to år siden oppsøkte den japanske landskapsarkitekten Ekuko Naka henne med sitt velfunderte idealistiske arbeid, og siden har de stått sammen om prosjektet Hibakujumoku – et fredsarbeid som går langt utenfor kunstens utstillingsrom.
Hibakujumoku er et japansk ord for trærne som overlevde atombombene som ble sluppet over øystaten i slutten av andre verdenskrig – og fungerer som samlebetegnelse for de tre kunstutstillingene i prosjektet, som har undertitlene Messages from the silent witnesses, Trærne blant oss og Trees in a society. De involverte kunstnerne er Yumiko Ashley, John Derek Bishop og Helene Espedal-Selvåg. Ashley har fotografert flere av trærne som overlevde atombomben “Little Boy”, som ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945, og har overført disse til syltynne tekstiler som oppleves utendørs. Bishop har laget en lydinstallasjon med instrumenter laget av tre, i samspill med lydopptak fra Hiroshima. I det siste verket veves byenes lyder inn i hverandre. Espedal-Selvåg, som vi blir bedre kjent med i teksten, har festet seg ved kontrasten mellom svart-hvitt og farge, som et sanselig uttrykk for minne og nåtid.
En kimono draperer veggen inn til Helene Espedal-Selvågs studio på Tou Atelierhus i Stavanger. Silken henger som skimrende membraner. Blomsten i mønsteret ligner den viltvoksende nelliken nadeshiko – ofte brukt i kledninger sammen med andre høstblomster – som i japansk tradisjon fungerer som symbol for et stille og sofistikert skjønnhetsideal.
Døren til studioet er åpen og Espedal-Selvåg har satt frem to gode stoler. Kaffen står klar på presskannen. Hvite lerretslengder henger fra tak til gulv i det høye rommet. En seilmaker har vist hvordan tekstilene best kan forsterkes for ikke å revne i festene – utsatt som de vil være for vær og vind ute i eikealléen i Botanisk hage. Der, samt inne i Klimahuset på Naturhistorisk museum like ved, skal nemlig kunstutstillingen Hibakujumoku–Trærne blant oss åpne klokken 08:15 den 6. august, på samme tidspunkt som den første atombomben ble sluppet over Hiroshima for 80 år siden.
Verkene til Espedal-Selvåg, som er i ferd med å ferdigstilles til åpningen, ligger fremme under besøket. Hun viser en film som enda er under redigering. Her høres byrommet i Slottsparken i Hiroshima, mens linsen kjærtegner røttene som springer opp fra jorden og føres granskende oppover furene i stammen og løsner i det grønne bladverket mot himmelen – før filmen stopper – og går tilbake nedover og forsvinner ut i de grå røttene i bakken igjen. Fargene i filmen er dempet og glir gradvis fra svart-hvitt til farger og tilbake til svart-hvitt igjen.
Spillet i filmen, fra det fargeløse til de florlette bevegelsene i trekronen, er en sterk visuell parallell til hvordan traumatiserte mennesker kan erfare verden – fra nummenhet til en gradvis reaktivering av sansene. Hva handler verket om for deg?
Jeg skulle så gjerne vist deg den brente, dypt sorte trerammen, som monitorene skal installeres på i Klimahuset. Den bærer referanser til førsteinntrykket etter bombingene. De overlevende sto overfor en verden redusert til lys og skygge, uten farger i sikte.
Selv om biologer mente at ingenting kunne vokse på 75 år, begynte det å spire fra de ødelagte trærne allerede våren etter. Den uventede veksten ga befolkningen håp – og ble et kollektivt og varig symbol på livets utholdenhet.
Det japanske ordet Hibakujumoku betyr “trær som overlevde atombombene”. Hibaku betyr “utsatt for bomben”, og jumoku betyr “tre”. Treet i filmen, Ilex Rotunda, som vokser i parken ved Hiroshima-slottet, er et av de 159 overlevende trærne i Hiroshima.
Hibakujumoku-prosjektet startet i Norge som en frivillig grasrotbevegelse ved den japanske landskapsarkitekten Ekuko Naka. Initiativet kan ses som en fortsettelse av det botaniske fredsarbeidet til Green Legacy Hiroshima, en ideell organisasjon som distribuerer frø fra Hibakujumoku-trær, til et globalt nettverk som ønsker å videreføre historien om trærne – ikke bare som minner fra krigen, men som levende håp for nye generasjoner. Naka er dypt engasjert i trærne som levende kulturarv. I samarbeid med sønnen Kevin Koui Meeg Naka, spres blant annet kunnskap omkring atomvåpen og dens ødeleggelser til yngre generasjoner. Idéen til den første frøseremonien i Oslo botaniske hage, som et fredelig og poetisk svar på en voldelig arv, oppstod da«Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen» (ICAN) mottok Nobels fredspris i 2017. I denne settingen klarte vi å organisere en frøoverrekkelsesseremoni for frø fra Hibakujumoku på Botanisk hage i Oslo.
Da Ekuko kontaktet meg i 2023 var trærne, Ilex Rotunda og Kaki Diospyros, som spiret i 2017, allerede plantet i Stavanger botaniske hage. Hun ønsket å synliggjøre trærne, skape en kontekst for formidling. Slik kom jeg inn. Det er disse levende forbindelsene – mellom steder, tider og mennesker – som kommer til uttrykk i utstillingene.
Våren 2024 var den første utstillingen HIBAKUJUMOKU–Messages from the silent witnesses også del av programmet til Wonderful World, den nordiske filosofi- og vitenskapsfestivalen. På en av intimscenene gav kunstverkene av Ilex rotunda, (det samme treet på filmen) og Diospyros kaki, som står langs Peace Boulevard i Hiroshima kontekst til foredraget “Nature as casuality of war”. Jeg husker enda sensitiviteten i Kevin Koui Meeg Nakas fremtoning og hvor beveget jeg ble av de personlige vitnesbyrdene fra Tomoko Watanabe, lederen for Green Legacy Hiroshima, og datter av en hibakusha – ordet som brukes om de overlevende fra bombingene. I samtalen gikk deltakerne inn på de sosiale traumene og det individuelt dyptgående og skambelagte ved å ha blitt utsatt for atomstråling. Jeg ble slått av de invaderende helseundersøkelsene som retraumatiserte og vedlikeholdt tabu i befolkningen i lange tider etter krigens slutt.
Hvordan er det når kunsten ikke bare formidler, men selv blir et instrument i et ideelt arbeid?
Da Ekuko inviterte meg inn i prosjektet delte hun historien om Hibakujumoku-trærne med en slik lidenskap og følelsesmessig dybde at jeg ble dypt berørt og kjente et umiddelbart behov for å engasjere meg. Vi reiste til Hiroshima for å besøke mortrærne til de små trærne i Stavanger, og for å gjøre research.
Jeg utviklet vennskapet til Tomoko Watanabe, som spiller en viktig rolle i distribusjonen av frø fra trærne. Kimonoen ute på gangen tilhørte moren hennes. Jeg har fire kimonoer fra henne. Den ene har jeg sprettet opp og trykket tresnitt av mor-treet Ilex rotunda på. I tillegg fikk jeg gleden av å møte arboristen Horiguchi Chikara, «tredoktoren» som har tatt vare på trærne i over 40 år. Selv professor emeritus ved University of Tsukuba, Masskazu Suzuki, som har drevet omfattende forskning på trærne, tok lyntoget Shinkansen fra Tokyo for å møte oss!
Jeg tok med kort fra min fars herbariumsamling, som han samlet på Gartnerskolen i Grimstad i krigsårene, som en gave. Far ville utdanne seg videre som botaniker, men farfar kalte ham hjem for å skjøte driften av drivhusene. Kortene rørte dem dypt. Det ble en sterk opplevelse å knytte forbindelser gjennom plantene til et delt øyeblikk i historien.
Et TV-team fra japansk nasjonal TV fulgte besøket vårt, og en dokumentar om Hibakujumoku-trærne ble senere sendt på japansk fjernsyn. Jeg ble spurt: «Hvordan føles det å stå ved mor-treet?» og «Hva vil du si til det norske publikum om treet?» Dette var dypt personlige og direkte spørsmål. Da jeg sto ved treet, følte jeg meg ydmyk.
Espedal-Selvåg skjenker oss kaffe. Jeg hviler blikket på de myke Jaquardvevene som ligger fremme – denne gangen i farger med avbildninger av babytrærne i Stavanger. Verkene utstråler en renhet, det er som om fredsbudskapet manifesteres i dem. I november skal reproduksjonen av baby-trærne gjenforenes med både befolkning og mor-trær i Hiroshima, via hjemkomstutstillingen Hibakujumoku–Trees in a society.
Vil du si noe mer om de første billedvevene, i svart og hvitt, som hang som scenografi på festivalen?
Jeg fikk motivene av mor-trærne vevd som Jacquard-tepper, kun med svarte og hvite ulltråder. Det var viktig for meg å velge svart og hvitt, siden det gjenspeiler byene som ble ribbet for farger. Selve veveprosessen er også viktig. Tråd for tråd, sakte, tålmodig – akkurat som et tre vokser, ring for ring over tid. På denne måten bæres trærnes stille historier inn i stoffet, til noe vi kan se, og kanskje til og med føle.
Fra et gruppeanalytisk perspektiv trer krig, katastrofer, traumer og menneskelige relasjoner frem som renningstråder, som Hibakujumoku-prosjektet vever sammen av frø, botanikk, opplysning og samtidskunst. Arbeidet forener natur, kunnskap og opplevelse med en sterk visuell kraft. Tomoko Watanabes fortelling om å være datter av en hibushka, som hun delte under Wonderful World, ledet meg til å invitere Hibakujumoku-prosjektet til IAGP (International Association for Group Psychotherapy and Group Processes) sin internasjonale kongress i Sapporo august 2025, som har temaet “Groups and Global Crises”.
Hibakujumoku-innlegget er lagt til symposia for “War and Transgenerational Trauma”. Det går igjen i Hibakusha sine historier at de følte seg knust, men at trærne talte til sjelen deres, og gav dem livsstyrke til å gå videre med sine egne liv. Barna til de overlevende, som har vokst opp med foreldrenes sår, bringer med seg skår fra de uartikulerte og fryktelige erfaringene til sine foreldre i underbevisstheten. Effektene av det som forblir uløst kan vare i generasjoner og påvirker identitet, kultur og sosiale relasjoner. Samfunn kan miste troen på institusjoner, andre mennesker eller fremtiden. Traumet blir gjerne del av den kollektive historien og identiteten, som formidles gjennom fortellinger, kunst, ritualer eller politikk.
Slik prosjektet bruker samtidskunst, er det som om dere ser på atombombene og konsekvensene av dem gjennom et nøye valgt kikkhull. Som om dere insisterer på å ikke gå inn i spenningene i det politiske. Hva tenker dere om de psykologiske og samfunnsmessige aspektene?
Etter at antiatombombeorganisasjonen Nihon Hidankyo ble tildelt Nobels fredspris i fjor har spørsmålet om atomvåpen fått større oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom Det Norske Nobelinstitutt, som har lagt konferansen sin til Tokyo dette året, får prosjektet vårt ytterligere oppmerksomhet, uten at vi går inn i det politiske. Det er stor pressedekning rundt Nobelkomiteen som er i Japan for å utvide dialogen omkring atomvåpen i det japanske samfunnet. For oss var det fint å høre at delegasjonen fikk spasert gjennom Fredsparken og Slottsparken da de var i Hiroshima, og at de fikk møte et par hibakujumoku – en eukalyptus og en pil. Forelesningen under IAGP-konferansen i Sapporo vil formidle samtidskunst og foredling av frø som symboler for håp, fornyelse og fred. Vi formidler historien som aldri må gjentas.
Det må ha vært komplisert å finne veien mellom kunstneriske disipliner, ulike fag- og samfunnsfelt, samtidig som utstillingene skal ha gjenklang både i Norge og Japan.
Ja, arbeidsprosessene de siste årene har vært komplekse, men kjernen har hele tiden vært orienteringen til naturen.
Jeg hadde nylig et kunstneropphold i Berlin, hvor jeg leste meg opp på forholdet mellom natur og menneske. Naturfilosofen Sigurd Hverven og Donna Haraways perspektiver knyttet til begrepet “more-than-human”, som er særlig relevant i diskusjoner om antropocen står sentralt for meg. Altså hvordan menneskelige handlinger har dype konsekvenser for planeten og dens levende vesener. Det har vært en gave for meg å arbeide med Hibakujumoku. Fordypningen i trærne som overlevde atombombene, har gitt meg en mer inngående forståelse for min egen praksis – jeg ønsker å oversette naturens væremåte til menneskelig erfaring.
I installasjonene dine ligger publikum på bjørkematter – under seil med bilder av mor-trær – spent opp mellom trekronene. Du skaper rom i forbindelse med trærne og seilene. Invitasjonen til å legge seg ned er sterk.
Jeg inviterer publikum til å engasjere seg både fysisk og emosjonelt. Dette skaper en oppslukende opplevelse der du ikke bare betrakter trærne, men også kjenner nærværet deres – og knytter bånd til dem gjennom egen kroppslighet. Det handler om å skape en opplevelse som lar publikum føle naturen.
Under installasjonen i Stavanger botaniske hage i juni 2024 sto trærne i sentrum for oppmerksomheten. Der la jeg ut 11 bjørkematter på skogbunnen for å gi publikum anledning til å tre ut av sin vante måte å være i skogen på. Slik kunne de besøkende kjenne trærnes nærvær og knytte en direkte forbindelse til dem. Jeg behandler trærne som levende vesener med sin egen rytme, historie og tilstedeværelse.
Det var beroligende å oppleve installasjonen i Bøkeskogen, spesielt når jeg hadde stedet for meg selv. Å få gå inn og ut av det rommet som ble skapt i skogen opplevdes stort. Den visuelle stimulien av det grønne og dansende mot den blå himmelen, brakte med seg en frihetsfølelse, som kjentes universell. Himmelen kunne like gjerne vært den i Hiroshima.
I soloutstillingen Jording, på Rogaland Kunstsenter i 2024, lot jeg publikum knytte seg til skogen ved å følge endringene i kronetaket i Bøkeskogen gjennom et helt år. Den levende naturen ble i utstillingen satt i kontrast til oppgravde livløse røtter, kulltegninger og animasjonen av et bål. De samme røttene ble lagt til på slutten av arbeidet med Trærne blant oss, nærmest litt overraskende. De var ikke en del av den opprinnelige planen, men de viste seg å være viktige for helheten. Den ene roten er forkullet.
I mai 2025 foreleste Espedal-Selvåg om Hibakujumoku-prosjektet under symposiet “More-than-Human Worlds in Artistic Research” arrangert av Greenhouse Center for Environmental Humanities ved Universitetet i Stavanger. I en workshop etterpå introduserte hun deltagerne - blant dem meg - til baby-trærne og lot oss tegne dem med kullstift på papir. Det var en solfylt formiddag i den vestvendte skråningen på Ullandhaug, med utsikt til havet. I refleksjonsrunden til slutt festet jeg meg med en av forskernes utsagn: “It was underwhelming to experience the baby trees." Ordene hans fanget kontrastene som finnes mellom symbolskapning og den fysiske virkeligheten. Fra først å ha tatt innover seg den historiske tyngden og horroren i fortellingen, og fått etablert sympatiske møter med de forskjellige aktørene i prosjektarbeidet gjennom slidespresentasjonen, gikk vi ut og fant baby-trærne i naturen. Selvfølgelig var miniatyrtrærne i jorden langs stien like små og upretensiøse som andre skudd som skyter opp av bakken fra den naturlige floraen. Det høytidelige var det menneskeskapte: Skiltene som er stukket i bakken med informasjon, gresset som er klippet for å gi lysning og arboristen som skrek ut hvis vi gikk for tett på de små trærne. Hele opplevelsen var avhengig av den fintfølelsen vi selv evner å vise trærne og fredsbudskapet som de er et produkt av. Men selv om det virket som om overgangen fra idéen om treet til det faktiske treet ute i naturen fikk flere til å fundere, så gikk gruppen likevel inn i magien som stedet omsluttet oss med. Espedal-Selvåg, som bor i nærheten av den botaniske hagen, fortalte oss at hun legger sykkelturen forbi babytrærne og hilser dem god morgen på vei til studioet. Hun eier virkelig følelsene sine til naturen, hun er investert.
Jeg fikk litt å tenke på etter workshopen. Kulltegningen min får meg enda til å dvele ved opplevelsene den dagen. Jeg møtte meg selv da jeg tok pause og lot blikket følge den spinkle stammen og de tynne greinene til treet jeg tegnet. Samtidig som jeg ble rørt av deg Helene, over ømheten og genuiniteten du viser for arbeidet ditt. Hvor kommer den fra?
Jeg vokste opp i et gartneri og har alltid følt en dyp tilknytning til plantenes liv. Denne forbindelsen preget oppveksten min på mange måter. Familiebedriften vår var prisgitt været, drevet av sterke følelser og et dypt ansvar for plantene. Vi levde nært knyttet til, og avhengig av, solen, vinden, regnet og temperaturen. For ikke å lukke noen dører, valgte jeg å studere kunst.
In the Sokndal region of Norway, ilmenite – the dark mineral crucial for the fabrication of titanium white pigment has been mined for generations. In this essay, writer, artworker Joss Allen reflects on the relationship between humans and a landscape shaped by extraction, delving into geological time, industrial impact, and the persistent traces of removal.
Impact / Inntrykk er en serie personlige tekster om møtet med et enkelt kunstverk. I denne teksten får vi Tove Sørvågs gjengivelse av et skjebnesvangert møte med Lotte Konow Lunds videoverk Baby Face Assassin fra 1999 - alene i en gymsal på skolen i Haugesund.
Artist Mateusz Pitala's exhibition Listen to Your Microbes will open at Fotland mølle in Bryne on June 1. Pitala's creative practice revolves around the material, symbolic, and social power of bread. He works with a range of media—including sourdough microorganisms, sourdough fermentation, bread sculptures, ancient grains, analog photography, and fermentation-based rituals. In advance of the exhibition, Pitala shares with us a method for collaborating with micro-organisms, and reveals their longstanding collaborating with humanity. For the artist, bread is not only sustenance but also a medium of memory, transformation, connection, and healing.