Interview: Prosjektrom Normanns

Prosjektrom Normanns er et kunstnerdrevet visningssted i Stavanger som ønsker å presentere internasjonal, relevant samtidskunst. Programmet springer ut fra nettverket til kunstnerne som driver prosjektrommet.

Det startet i årsskiftet 2010/2011 hvor vi var en gruppe kunstnere som fant et atelierlokale på Storhaug i Stavanger. Lokalet var veldig stort, men det var en del av arealet som ikke egnet seg særlig godt til atelierbruk på grunn av lys, vinduer og den type forhold. På bakgrunn av dette kom vi på ideen om å starte et visningsrom som en del av det å leie og ha et atelierfellesskap. Prosjektrommet kom altså egentlig ut fra et behov for arbeidsplasser og det at vi fikk muligheten til å leie et stort lokale som vi var nødt til å gjøre noe med. Motivasjonen bak oppstarten av et visningsrom var igjen et sterkt ønske om å vise og presentere kunst som vi visste at vi kunne få inn, og som gjerne ikke andre kunne eller ville presentere i Stavanger. På den tiden fantes det heller ikke andre kunstnerdrevne visningssteder i byen.

Prosjektrom Normanns er ikke bundet til et sted lengre, men utgjøres av utstillingene våre og eventuelt det øvrige kunstneriske programmet vårt. Vi har i 2014 seks utstillinger i Stavanger og da bruker vi visningsrommet i Erfjordgt.8. I tidsrommene utenfor vårt utstillingsprogram er det et lokale som Erfjordgt.8 leier ut til kunstnerisk aktivitet. Det vil si at det går an å leie det til for eksempel produksjon eller fotodokumentasjon og andre typer arrangementer. Med en slik fordeling er det viktig at kommunikasjonen er tydelig på hva Erfjordgt.8 arrangerer og hva vi arrangerer. En annen ting er at vi også har lyst til å være aktive og gjøre ting andre steder, delta på interessante arrangementer eller messer for eksempel. Internasjonalt skjer det mye i forbindelse med kunstnerdrevne visningsrom og vi jobber aktivt med å delta på andre arenaer enn bare i Stavanger.

Som utenforstående for selve programmeringsprosessen ser jeg en større holdningsendring. Jeg ble med høsten 2011 i forbindelse med å hjelpe til med kulturrådssøknaden for programmet for 2012, som var det første fulle programåret. Det ble da avholdt en åpen søknadsprosess hvor kunstnere ble oppfordret til å søke seg inn til vårprogrammet. Medlemmene av prosjektrommet kuraterte og fastsatte programmet på bakgrunn av forslagene som kom inn. Etter den første sesongen har utviklingen gått fra et fokus på at man kan slippe til folk som ikke blir vist på de øvrige institusjonene, til at man for programmet i 2014 inviterer mye mer selektivt, tar ikke i mot søknader, men er pro-aktive og henter selv inn aktuelle aktører. Programmet har alltid vært bra, men medlemmene av prosjektrommet har utviklet en større selvsikkerhet i sin rolle som kuratorer – de er noe mer kresne, og samtidig mer personlig dedikerte i prosessen knyttet til realiseringen av utstillingene.

For 2014 er vi tre medlemmer som har tatt ansvaret for årets program. Vi har individuelt utviklet to utstillinger eller prosjekter hver, som vi videre har lagt frem for de andre for en felles godkjenning. Er det motstand mot prosjektene må man argumentere for sitt synspunkt, men hele programmeringsdelen er også basert på en tillit oss medlemmer i mellom og vi stoler på hverandres intensjoner. Vi er en gruppe kunstnere som er veldig forskjellige, med ulike interesser og nettverk. Nettopp dette gjør at vi får en profil som er tydelig basert på hvem det er som driver prosjektrommet. Vi organiserer det slik at den som har prosjektet er hovedansvarlig for gjennomføring, fungerer som vertskap etc.

Det jeg synes er viktig med denne type initiativer er at vi gjør det på vegne av oss selv og ikke fordi vi har blitt invitert av ytre instanser til å starte noe. På den måten er det et fritt prosjekt som vi selv bestemmer dynamikken til. Det er veldig få kunstnerdrevne visningssteder i Stavanger. Som prosjektrom drevet av flere kunstnere met et bredt kontaktnett både i Norge og internasjonalt, har vi mulighet til å invitere inn til andre typer prosjekter enn det galleriene og museene i Stavanger gjør. Fordi vi har direkte tilgang til dem vi jobber med har prosjektene våre en form for umiddelbarhet. Det har vært viktig for oss å få så mange som mulig av de deltagende kunstnerne til byen, at de har oppholdt seg her et stykke tid, blitt introdusert til kunstmiljøet og får knyttet kontakter. For eksempel hadde vi besøk av en kurator fra New York i fjor som selv driver et anerkjent kunstnerdrevet galleri i Brooklyn. Han syntes opplegget her var veldig eksotisk og ga også fra seg masse kunnskap og erfaring til oss. Selvfølgelig kan f.eks også et museum invitere inn på denne måten, men jeg tror vi kan gi en mer direkte tilgang til kunstscenen nettopp fordi vi selv er kunstnere. Dette tilfører en umiddelbarhet i relasjonene, eller en form for frihet i forhold til at vi henter inn høy kvalitet, men tillegger det en slags low-key atmosfære.

Ja, vi har jo prosedyrer, men de er få og skrapt ned til kun de essensielle. Det er ikke så byråkratisk.

Jeg er veldig optimistisk. Vi har holdt ut i noen år, lært mye og gjort både gode og dårlige erfaringer, men nå føles det som om vi har kommet et hakk opp – ikke nødvendigvis at prosjektrommet har blitt mer ordentlig og voksent, men vi har fått en større bevissthet rundt hva som fungerer og ikke fungerer. Det er en veldig god og positiv energi i prosjektrommet for tiden. Vi har et hav av ideer om fremtidig program, og disse utvikler seg hele tiden ettersom flere kunstnere og kuratorer tilfaller nettverket vårt. Prosjektrom Normanns er slik sett et enormt bevegelig prosjekt og det er noe jeg tror alle får energi av – at det er en flyt og umiddelbarhet.