Intervju med Valentina Martinez Mariscal

Jeg hadde familie i regionen på det tidspunktet. Så da ble det sånn. De kunne godt engelsk, men jeg var veldig gira på å lære språket, så de snakket til meg på norsk hele tiden. Det er den beste måten å lære på, og jeg er veldig takknemlig for at de var så tålmodige!

Det handlet litt om den eksisterende tilknytningen, og så var jeg nysgjerrig. Da jeg så utlysningen og begynte å skrive motivasjonsbrevet kom idéene liksom – bom! Bom! Bom! Jeg ble kjempeinspirert! Utlysningen etterspurte en visjon, og det var veldig lett å formulere hva drømmene mine som leder for kunstsenteret ville være. Utover det har jeg nylig jobbet et år som kunstfaglig avdelingsleder på Galleri F 15 i Moss. Det var veldig kjekt å oppleve hva man kan få til i en slik rolle – at man kan utforme prosjekter, få inn gode folk, bygge lag... det er fantastisk. Så jeg hadde lyst til å fortsette å gjøre den typen arbeid. Jeg liker å ha gode, kreative folk rundt meg som vil skape fine ting. Jeg har ikke så mye erfaring med å jobbe i kunstinstitusjoner, jeg har jobbet mest i kollektiv og med community, så det er egentlig der jeg kommer fra, erfaringsmessig. Og arbeidsmessig kommer jeg fra frilansverdenen, hvor jeg er mer vant til å jobbe i flate strukturer enn i institusjonelle format. Denne bakgrunnen tar jeg med meg inn i den nye rollen som daglig leder for Rogaland kunstsenter. Jeg har vært med i Tenthaus, som er et kunst- og kuratorkollektiv. Det er viktig at vi har slike format i Norge. Så jeg er opptatt av hvordan vi kan bruke kollektive tankeganger og prosesser til å overleve i et nyliberalt system, hvor alt er veldig individualistisk. Jeg tenker mye på hva vi kan gjøre rundt dette.

Ja, men ikke på den måten at jeg personlig vil sette prosessene i gang. Jeg vil at det skal være rom for å utvikle nye konfigurasjoner, og at vi har gode vekstvilkår for alle typer strukturer. Jeg mener ikke at kollektiv nødvendigvis er best – det er mange utfordringer med slike måter å samarbeide på. Men uansett trenger man community, det er det som er viktigst: At man har fellesskapet i tankene når man arbeider. Jeg forstår om det høres utopisk ut, og mine egne erfaringer med community-baserte prosesser har ofte vært krevende. Men kanskje det er et godt format mellom der et sted... jeg vet ikke. For meg personlig, som en kulturaktør og utøver i kunstverdenen, tenker jeg at mange prosjekter ville vært umulig uten en ressurs som Tenthaus. Jeg følte at vi var i samme båt, you know? Sammen kan man gjøre veldig mange ting, og raskere. Et slikt fellesskap utgjør også en politisk stemme, og det er viktig, spesielt i et så prekært miljø som kunstverdenen er. Med andre ord er det ikke kollektiv for kollektivets skyld – man trenger det støttenettverket. Samtidig tenker jeg at kollektive praksiser i noen figurasjoner har en helt spesiell evne til å puste liv inn i nye, opprørske måter å tenke og handle på. Det blir en motkultur som oppstår i ytterpunktene, og disse taktile og ideologiske plattformene har en egen verdi. Det er steder med grobunn for nye ideer – steder hvor utopien får lov å spire.

Det vet jeg ikke enda, jeg kjenner ikke miljøet godt nok. Men i den konteksten vi er i her på Rogaland kunstsenter og på Nytorget – det er klart at dette er en transformativ prosess. Så med det nye bygget og posisjonering som følger med det har vi helt klart en stemme. Med dette følger også et ansvar for å gi plass til andre stemmer og grupper i området. Og det mangler per i dag. Kunstsenteret kan være et møtested for å tenke kritisk rundt endringene som skjer i byen. Akkurat nå jobber vi med flere prosjekter som kan tilrettelegge for slik kritisk tenking og handling, sammen med aktører i kunstverdenen såvel som andre kreative og pedagogiske disipliner. Planen fremover er ellers å få en oversikt over hvilke ressurser som finnes her, i nabolaget, byen og regionen. Dette er for å forstå hvor vi står, og hva vi er for samfunnet rundt oss.

Vi er og skal være en ressurs i hele regionen. Jeg har hørt litt kritikk rundt stort fokus på Stavangers kunstscene, og det hører jeg på. Det er viktig å sette hele regionen på kartet. Det åpner seg mange muligheter i nettopp det at vi skal flytte til et nytt bygg, hvor vi vil ha et mindre utstillingsrom. Da er det naturlig å tenke på satellittprosjekter i for eksempel Haugesund, Egersund og lignende. Arbeidet med dette er allerede igangsatt.

Vi har et ansvar. Da jeg begynte i stillingen la jeg merke til at det ikke var noen tydelige uttrykk for solidaritet i bygget. Det syns jeg vi må ha, for vi må posisjonere oss. Før jeg kom inn i kunstverdenen hadde jeg egentlig lyst til å bli diplomat, og studerte kulturdiplomati. På et tidspunkt oppdaget jeg boken Art & Agenda: Political Art and Activism (Silke Krohn, 2011) og den bare... this is exactly it. Den resonerte helt med meg. Da fikk jeg innblikk i nanopolitics, relasjonell estetikk og så videre. Tanken er at kunsten er utrolig sterk, og den kan påvirke mange ting. Spesielt en frase gjorde inntrykk på meg: «Art is political prefiguration, and political prefiguration is art». Den har fulgt meg siden da. Så hvis vi skal gjøre noe gjennom den posisjonen vi har, må det være gjennom de slagkraftige, potente verktøyene vi har i kunstfeltet. Og vi må tenke på hvordan vi kan bruke disse verktøyene uten å instrumentalisere dem, og uten at de leder til at vi selv blir sensurert. Rogaland kunstsenter er for eksempel i nær relasjon med kommunen. Man må derfor være litt strategisk i forhold til dette, at man ikke fremmedgjør seg helt. Samtidig vet jeg at Stavanger som by er veldig internasjonal og interkulturell. Det er en faktor i forhold til programmeringen på kunstsenteret. Ikke minst tilhører jeg selv diasporaen, jeg kommer jo fra Mexico i den såkalt tredje verden. Så det er noe jeg tar med meg i beregningen, jeg ser nok ting fra det perspektivet. Så det er mange elementer i spill. Men vi posisjonerer oss til støtte for Palestina, til støtte for alle stemmer som ikke alltid blir hørt. Spørsmålet er bare hvordan, og det er ikke et enkelt svar på dette. Vi er politiske – og egentlig er alt politisk, ikke sant? En annen faktor er oljen. Da jeg bodde i Trondheim var ikke oljenæringen like present, men her er den veldig tydelig. Arbeidskraften som kommer inn, de som pendler... alt det er veldig gjeldene her. Og samtidig er vi indirekte finansiert av oljen, det blir veldig tydelig når man kommer utenfra til Rogaland. Så akkurat nå henger oljen liksom i luften over hodet mitt, det har ikke landet enda – i likhet med de andre politiske spørsmålene vi må ta stilling til, enten offentlig eller internt. Jeg har lyst til å høre hva de andre institusjonene i regionen tenker – både om dette og så mye annet! Så jeg ser frem til disse samtalene skal finne sted.

En av mine case studies i doktorgraden var et gigantisk nedlagt sykehus midt i Paris sentrum. Bygget skulle være stengt i fem år, og i den perioden fikk arkitekter, kunstnere og sosiale entreprenører bruke det. En institusjon som heter Aurora, som jobber med nødboliger for vanskeligstilte, var også involvert. Det gamle sykehuset fungerte som co-habitation-prosjekt i fem år, og det ble også opprettet camping, urbant jordbruk, billige atelier for kunstnere, en kafé drevet av frivillige, veldedig bruktbutikk og så videre. Alt du kan tenke deg! Prosjektet gjorde at midlertidig urbanisme kom på kartet på en ny, litt mer offisiell måte. I Paris blir nå alle midlertidig tomme bygg vurdert for slike kreative og sosiale prosesser. Med bakgrunn i dette er jeg opptatt av hvordan bygg forvaltes. Senere har jeg studert kunst i sted- og byutviklingsprosesser, det var derfor kom jeg inn i Tenthaus. Og i Trondheim vurderte jeg prosjektet Trondheim 2021, som handlet om kunst i offentlige roms rolle under COVID-19-pandemien. Denne typen ting interesserer meg. Siden jeg ikke har akademisk bakgrunn i kunst, er min måte å se kunst på alltid forankret i det politiske, samt i hvordan kunsten oppleves for de som ikke er så interessert i den. Hvem er disse menneskene, de utenfor kunstverdenen – hvorfor er de ikke interessert? Hvor kommer interesse for kunst fra, og hvorfor? Alle disse spørsmålene var med i doktorgraden, men også i rollen jeg har nå på Rogaland kunstsenter. Vi har jo en kunstverden her, og en relativt sett liten gruppe som er interessert i kunsten utover dette, men hva med resten? Hva skjer med dem som ikke bryr seg overhodet? Så de siste årene, spesielt her i Norge, har jeg jobbet mer rettet mot denne gruppen. «Formidling» er et begrep jeg sliter litt med. Jeg vet ikke om det er helt dekkende for det jeg prøver å gjøre. Engelske begrep som art mediation og outreach er veldig ovenfra og ned. Men med alle nyansene i mediation er det kanskje likevel riktig beskrivelse av min praksis. Hvordan gjør vi kunst tilgjengelig for alle – eller i det minste verktøyene og diskursene som finnes i dette feltet? Disse spørsmålene var veldig aktuelle da jeg søkte på denne stillingen, fordi de er sentrale i alle kunstinstitusjoner som støttes av offentlige midler. Vi har et ansvar for en samfunnsutvikling. Pedagogiske verktøy er også viktige. Her kommer biblioteket vi har her på kunstsentret inn i bildet, bruk av kafeen som et møtested og så videre. Vi må kartlegge forskjellige målgrupper her, både på Storhaug og i byen, spesielt unge folk: Kanskje de kan utforme programmet? Jeg vet at Stavanger Kunsthall gjør noe lignende, men jeg opplever at Storhaug spesifikt har en spesiell befolkningssammensetning. Å kartlegge dette er noe vi jobber med nå.

[Ler] Ja, men jeg liker ikke så godt å blande de to verdenene. Jeg opplever vel at TOU er hovedarenaen for scenekunst og dans her i byen, det er liksom deres sted, og det er helt greit. Vi skal ikke ta den plassen. Men tidsbasert og kontekstbasert kunst, stedsspesifikke verk, samt sosiale praksiser – absolutt!

Jeg gleder meg veldig til å gå på flere atelierbesøk, og bli bedre kjent med kunstnere og feltet her. Det er viktig at vi vet hvilke praksiser som eksisterer og hvilke spørsmål de er opptatt av. Jeg ser også frem til å bli bedre kjent med kommunen og andre samarbeidspartnere. Det er så gøy å treffe folk, det er den beste delen av jobben! Ellers gleder jeg meg til å legge en god plan for det nye bygget, og å utforme det sammen med Kunstskolen i Stavanger. Det er viktig at vi får kartlagt behov sammen. Det blir veldig gøy – og da tåler man å bære litt kasser først!