Nye forståelser av kritikkens rolle #2

I denne andre teksten om kritikkens endrende rolle og form vil jeg gjerne foreslå et rammeverk som jeg mener kan åpne opp for nye potensialer for kritikken i dag. Samtidig er det verdt å understreke at begrepet “potensiale” ikke indikerer et avsluttet argument, ei heller et (totalt) ferdigformet utgangspunkt. Med andre ord vil jeg ikke tilby en løsning, men heller presentere noen punkt som jeg selv opplever relevant for kritikkens nye roller.

I den forrige teksten skrev jeg at dersom kritikk og kritikeren skal utvikle seg, finne nye rom og beveges av andre stemmer, så må dette gjøres som en deltagelse med andre. Dersom vi vedkjenner at kritikken kan dra nytte av å være et samarbeidsprosjekt så følger også spørsmålet: Hvordan kan denne deltagelsen inkludere flere posisjoner enn kun mottager eller avsender?

I tillegg poengterte jeg at vi bør fokusere på hvilke rom kritikken skjer i. Kritikken har et potensiale i performative rom som workshoper, seminarer, lesegrupper, samarbeidsprosjekter, skolemodeller, spekulative modeller eller andre samlingsrom.

For de formene for kritikk som jeg foreslår er det spesielt tre faktorer jeg ser som gjeldende: Rom, deltagelse og potensiale.

Utøvelse over utføring

Potensial er en essensiell del av å tenke nytt om kritikken. Med det mener jeg en motsats til en målingsmodell eller en kritikk der man skal nå et punkt eller oppfylle en oppgave. Dersom kritikken skal nå ett spesifikt mål virker det også å indikere at der finnes én måte å vurdere kvalitet, samt én god måte å skape et uttrykk på.

Kritikeren bør fokusere på å være bidragsyter til å utløse et potensiale, til å være del av å trigge en positiv endring. Jeg foreslår at kritikken bør handle om å utøve mer enn å utføre et format.

For å følge opp med en tenker jeg mener er essensiell når vi snakker om kritikk som kunnskapsproduksjon, Irit Rogoff, så skriver hun blant annet om potensiale i sin tekst "Academy as Potentiality" (2006). Her skriver Rogoff om hvordan kritikalitet (criticality) innehar potensialet for at noe skal skje, uten at vi må bestemme hva dette “noe" er. Heller vektlegger Rogoff at verdien ligger i utforskningen av det som kanskje kan skje, i produksjonen av mening sammen.

Altså, å skape sammen uten å ha et distinkt mål man skal nå – det er utøvelsen av kritikk som er i sentrum.

Doing, not only Showing

La meg understreke at jeg ikke mener at tekstformatet er ferdig eller oppbrukt. Heller er det formatene som brukes for kritikk som virker begrensende. Det er et format basert på en patriarkalsk “avsløringsmodell” som jeg oppfatter som problematisk, der kritikeren tilnærmer seg objektet og siden forteller leseren hva hen har sett.

Som skribent har man verktøy og muligheter til å migrere og navigere mellom andre fagfelt, til å sette seg inn i diskurser som tradisjonelt ligger utenfor ens eget område. Man har mulighet til å delta i disse diskursene ved å bruke prosessen som gode skribenter har: research, undersøkelse og kritisk tanke. Spørsmålet som for meg er interessant her er da nettopp hvordan man utøver. Videre er dette ikke et opprop for å endre medier. Det er ikke selve mediet man utøver i som definerer kritikken, det er startpunktet som er nøkkelen. Det å for eksempel foreslå at kritikken blir bedre dersom den tar form av en video er en veldig hul tilnærmelse.

I min egen utdannelse som kritiker og journalist i designfaget ble det flere ganger understreket for oss forskjellene på å vise og fortelle i tekst, da med taglinen: “Showing not Telling”. Det betyr at man ikke overforteller, men heller lar leseren selv få danne et bilde av hva som skjer ved å tilby gode beskrivelser som ikke er belærende, men heller informerende. For meg ligger det et interessant potensiale i å tenke: “Doing, not only Showing”.

For at deltagelse i kunstfaglige kontekster skal fungere så må vi akseptere at det er en forskjell på å være del av spillet og det å ha tilgang til reglene som er satt for det.

Samlingen

Med “Doing” mener jeg ikke at man skal skape et materielt produkt, heller betyr det at vi må utforske nye formater for utøvelse. Slik vi ser fra de pragmatiske rammene som i dag er på plass for kritikeren er det vanskelig – om ikke umulig – å overleve av å kun skrive kritikk. I seg selv er dette en veldig presserende årsak til å også tenke på hvordan man kan bruke sin arbeidsprosess i andre formater med nye startpunkt. Samtidig er det nødvendig å stille spørsmål til hvorfor kritikken har sett lik ut i en årrekke mens feltene man forholder seg til har utvidet seg og migrert, blitt omstrukturert og blitt langt mer fleksible og komplekse.

Det er her ideen om deltagelse er interessant. I sin tekst “Playing by the rules of the game” (Cumma Papers #1, Department Of Art Aalto University Helsinki, 2013) skriver Nora Sternberg at for at deltagelse i kunstfaglige kontekster skal fungere så må vi akseptere at det er en forskjell på å være del av spillet og det å ha tilgang til reglene som er satt for det.

Jeg mener at i sin beste form skaper og åpner deltagelse i kunstneriske og designfaglige prosesser en følelse av eierskap til materialet som blir diskutert og produsert. Men, deltagelse kan også skape en hierarkisk situasjon hvor initiativtageren bruker deltagerne som bønder i et komplekst sjakkspill der kun kunstneren/kritikeren/designeren kan regelverket. Noe som på alle måter er kontraproduktivt for kunnskapsproduksjon som en gruppe. Derfor er et elementært spørsmål hvordan vi på en god måte kan skape deltagelse når vi bruker det i kritikkens øyemed.

Skal man jobbe med deltagelse krever det først og fremst at man er klar over problematikker som følger denne metoden. Som sitt utgangspunkt må deltagende prosjekter forsikre at det er etablert en dialog med deltagerne og at de har mulighet til å bryte inn i strukturene som er satt for selve samarbeidet. Og dersom vi skal utøve kritikk i deltagelse, må det også betinge at det ikke bare handler om at en person skal bruker andre til å finne ett svar. Det må være en kunnskapsutveksling der alle har et ønske om å arbeide med utgangspunktet.

Dette kan vi også se i sammenheng med rom. Nemlig fordi at rommet ofte trengs for å komme sammen. Samtidig kan vi forstå det som et diskursivt rom, der kritikken ikke bare har ett opphavssted, men kan migrere og bestå av flere overlappende nettverk av kunnskap.

Fleksibilitet

I boken Notes Toward a Performative Theory of Assembly (2015) skriver Judith Butler utfyllende om kroppen, og hvordan kroppen er del av samling, av å være sammen. Det er også viktig for Butler å poengtere at selv om vi samler oss, betyr ikke dette nødvendigvis at vi er enige eller at vi samles for å bli det. Hun skriver blant annet: "Showing up together does not mean that everyone agrees with everything that is said in the name of the assembly or even that the assembly has a name.” (s. 167). Kritikken har ikke ett svar, og derfor mener jeg det blir ekstra interessant å arbeide med kritikk som en gruppe; dersom man kan utøve kunnskapsproduksjon som en pluralitet, som noe som eksisterer i flere plenum eller rom samtidig.

Butler understreker også at ikke alle har anledning til å samles, det er flere faktorer som kan binde mennesker og gjøre at de ikke kan delta. Dersom vi ønsker at kritikken skal stige ned fra sin patriarkalske form, må vi også tenke på hvordan vi kan åpne den opp for deltagelse fra flere mennesker enn de som for eksempel allerede er innvidde i et kunstfelt. Dette er også et spørsmål om å gi talerom til flere mennesker, å utvide rommene vi opererer i. Et enormt komplekst spørsmål som jeg for nå skal la ligge.

Men der Butler er opptatt av kroppen som en måte å definere det å samles, mener jeg det er viktig å samtidig adressere at vi lever i en tid der mye handling, og opprop til handling, skjer på nett. Derfor må vi også revurdere hvordan vi forstår kroppen og kropper som samles. Der Butler kan sies å forholde seg til den fenomenologiske tilnærmelsen, at kroppen er en fysisk masse, kan vi også se kroppen som en utøver, at man kan utøve på flere plattformer – også de digitale.

Dette tillater oss å bevege oss bort fra den presserende fysikaliteten og revurdere hva det betyr å samles på et sted eller i et rom. Dersom vi kan tenke samtidige fysiske og digitale samlingsrom, betyr dette i tillegg at samlingen kan skje i en interseksjon av rom, i motsetning til bare på ett sted. For eksempel i en Google Hangout, i noen sitt hjem, innenfor og utenfor en institusjon, i chatt-formater eller i et designerdrevet rom.

I praksis

Nylig tok jeg del i en lesegruppe og tarotlesning på det Oslo-baserte visningsrommet Podium med Denise Ferreira Da Silva som en del av Susanne M. Winterlings serie Heresies. Her startet vi samlingen med å lese Ferreira Da Silva sin tekst Fractal Thinking (2016, aCCeSsions, Bard College). Teksten omhandler blant annet hennes forslag til hvordan vi kan bryte gjennom tankesettet som låser individet til én måte å bli forstått på (som et objekt), spesielt er det Ferreira Da Silva sin interesse for “poethics” eller “Fractal Thinking” som i konteksten av denne teksten er interessant. Hun fokuserer på form og lokasjon – somewhere and somehow – som hun mener definerer space-time: lengde, høyde, dybde og tid. Ferreira da Silva ser disse fire som å eksistere på like betingelser, som betyr at tid ikke dominerer de andre elementene og at den lineære tidsforståelsen ikke er utgangspunktet for tenkning. I stedet oppmuntrer hun oss til å utforske hva som skjer dersom vi for eksempel kun fokuserer på ett av elementene. Når hun videre adresserer den pågående krisen i Europa skriver hun: «Because it attends to four dimensions, fractal thinking… images the global as a part of the cosmos, and, as such, does not see it as constituting the ultimate ontic and ontological horizon for thinking. For since what happens occurs in the plenum, it is both an expression of, and expressed by, whatever exists under, above, and alongside; what has already passed, and what is yet to come.» Her ser Ferreira Da Silva det diskursive rommet som noe som eksisterer på flere plan og i flere tider, hun foreslår også en alternativ lesning av rommet, ved å ikke bruke tiden som dominerende element.

Etter lesningen og diskusjonen i plenum var ferdig, inkluderte Ferreira Da Silva oss i en kollektiv tarotlesning, blant annet som en måte å prøve ut i praksis noen av ideene hun introduserer i teksten. Her ble vi som en gruppe bedt om å lage et spørsmål å stille til kortene. Vi valgte å spørre: «How do we break through the conditions that inhabit the imagining of our future?» et stort spørsmål som vi sammen kom frem til gjennom en lengre diskusjon. Det viste seg å også kunne appliseres på individet (Hvordan kan jeg jobbe med å bryte ut fra et spor jeg er i? Hvordan stiller jeg spørsmål til meg selv?), men også til kunstfeltet (Hvordan kan vi jobbe mot en voksende populistisk høyrebølge? Hvordan navigerer vi?). Det åpne spørsmålet – som vi alle var klar over ikke ville tilby oss ett konkret svar – ga oss muligheten til å fritt diskutere, debattere og utøve kritikk av blant annet kunstfeltets mekanismer, men også se innover i oss selv. Her eksisterte individuell lesning – hver av oss ville forstå måten kortene falt på individuelt, men samtidig utøvde vi som et kollektive en kritikk av dagens kunstfelt og den geopolitiske krisen i Europa.

I dette eksempelet er det spekulative til stede i form av tarot og Fractal Thinking, mens den veldig konkrete konteksten av kunstfeltet forankrer kritikken i en real life undersøkelse. For meg demonstrerer denne lesningen hvordan vi som et kollektiv kan utøve kritikk i et performativt medium, som en gruppe med forskjellige lesninger, hvordan vi sammen kan skape ny kunnskap på våre individuelle premisser og hvordan spørsmålet vårt har like mye verdi selv uten en konkret og ferdig form som produkt. Samtidig fungerte kritikken på flere plan, eller i flere rom: Podium, internt, abstrakt og i et fremtidsfokus som tarotkortene åpner for.

Utøvende fleksibilitet

Jeg vil gjerne gi et eksempel på hvordan jeg selv arbeider som designkritiker i et utøvende virke. Arbeidet jeg gjør med sommerskolen The Ventriloquist Summerschool, som jeg organiser sammen med grafisk designer João Doria, anser jeg som en naturlig del av min praksis som designkritiker. Her organiserer og utvikler vi konseptet for hver versjon av den årlige skolen, og vi bygger opp våre egne workshop som stiller spørsmål til teorier og konsepter relevante for deltagerne. Skolen varer i en uke og inviterer inn utøvere innenfor de kreative fagene fra hele verden, det er også gratis å delta.

Et pågående spørsmål i min egen praksis, er hvordan jeg kan arbeide med den iboende fleksibiliteten, elastisiteten, det performative og deltagende aspektet som er naturlig tilstede i designfaget. Men – og dette er veldig viktig – uten å arbeide som designer. I workshoppen i fjorårets utgave av skolen kom jeg inn med et utgangspunkt som jeg ville undersøke sammen med deltagerne. Jeg hadde skrevet et utkast til en serie såkalte “affirmations” som deltagerne ble bedt om å endre på slutten av hver dag for å tilpasses det vi sammen diskuterte og som vi la ned som vårt rammeverk. Deltagerne begynte med å skape et rom, som de valgte skulle ta form av et lappeteppe med tekstiler hentet inn fra det omkringliggende nabolaget Grønland. De brukte så dette teppet som et samlingsrom som vi kunne bære med oss, som fungerte som et sted for en lesegruppe, som scenografi for en film vi lagte, et teppe å sitte på, en rød løper og et telt. Men vi brukte det også som et startpunkt for å diskutere sammen og materialisere utgangspunktet vårt som omhandlet co-existing av forskjellige kulturer.

Gjennom samtalene våre produserte vi kunnskap og kritikk. I tillegg inviterte vi inn eksterne utøvere til å være med oss en formiddag eller ettermiddag for å diskutere arbeidet vårt og tankene vi opererte med. Her spilte både deltagelse, rom og potensiale en viktige rolle. Gjennom å diskutere og arbeide sammen i løpet av uken adresserte vi strukturer i faget, hvordan vi forholder oss til teorier om co-existing og hvordan dette kan aktualiseres og diskuteres i prosess og produkt. Rommene forble i forandring og vi brukte performative metoder og utforskning av rommene som diskursivt og fysisk ved å blant annet bygge et rom selv, dekonstruere det ved å pakke det sammen og gi det nye former. Her ble heller ikke kritikken definert av ett forløp, den eksisterte i flere plenum og gjennom uken oppstod den på forskjellige måter – gjennom fysiske produkter som vi produserte, tekster vi skrev og redigerte, i lesegrupper, i diskusjoner innad i gruppen – og utøvelsen av kritikk var åpen for alle å starte som deltok på workshoppen.

Utvisking av rommets grenser

Til sist: det er verdt å tenke på kritikeren som noen som kan fungere ut ifra sitt eget teoretiske perspektiv, for eksempel interseksjonell forståelse, et dekolonialistisk perspektiv eller transhumanistisk interessefelt. Vi må slippe tak i ideen om at kritikeren er en objektiv rolle, spilt ut etter et antall sjekkbokser.

I sitt essay «Between Criticism and Critique: Towards an ‘Espacement’ of Criticism» (Spaces for Criticism: Shifts in Contemporary Art Discourse, 2015, Valiz Antenna), vedkjenner akademikerne Pascal Gielen og Thijs Lijster at vi står ovenfor en krise i kritikken, og konkluderer med at årsaken er at kunstverdenen ikke i stor nok grad har forholdt seg til den omkringliggende verdenen av politikk, økonomi, utdanning og kultur. Videre skriver de at i en samtale med den utenforliggende verdenen kan kanskje grensene mellom akademiker, aktivist, kunstner, kritiker, kurator og museumsdirektør viskes mer ut.

Dersom kritikeren tillater seg å bryte ut av rollen som tidligere har vært reservert, det trange rommet der kritikeren har måtte oppholde seg – og samtidig våge å se utover kunstfagenes felt – tror jeg at vi kan utøve mer dyptgående kunnskapsproduksjon, åpne opp for at flere kan være del av å generere kritisk tenkende kunnskap rundt kunst og design. Helt essensielt for at kritikken skal være bærekraftig er at vi lager mer rom for flere stemmer enn kun det reserverte fåtall.