🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Nye forstÄelser av kritikkens rolle #1

Da vi startet Contemporary Art Stavanger i 2014 var det med et Þnske om Ä etablere og fremme en kritisk diskurs rundt billedkunst i Stavanger-regionen. Dette innebÊrer ogsÄ Ä rette et kritisk blikk pÄ selve kritikken og dens form. Norsk KulturrÄd satte kritikken pÄ dagsorden i sin Ärskonferanse i 2016, og i kjÞlvannet av denne har vi invitert skribent og kritiker Kristina Ketola Bore til Ä reflektere over dagens situasjon og fremtidige muligheter. Denne teksten er den fÞrste av to tekster som adresserer spÞrsmÄl om nye rom for kritikk og kritikerens rolle, og hva en mer deltagende form for kritisk tenkning og kunnskapsproduksjon kan tilby. En pÄfÞlgende tekst vil diskutere det optimistiske potensialet denne situasjonen Äpner for.

Stillbilde fra videoen WEVARIATIONS av SynnÞve Sizou G. Wetten og Kristina Ketola Bore. Laget til Norsk KulturrÄds Ärskonferanse 2016 " Den store samtalen. Kunst- og kulturkritikkens vilkÄr og betydning". Alle rettigheter SynnÞve Sizou G. Wetten og Kristina Ketola Bore.

La oss begynne med Ă„ spĂžrre om det tradisjonelle kritikkformatet lenger er relevant. Slik det leses i dag virker det stagnert i sine egne former, hvor et objekt skal avdekkes i det som ofte kan ses pĂ„ som en gammeldags, hierarkisk og patriarkalsk forklaringsmodell: Kritikeren ankommer, kritikeren bedĂžmmer, kritikeren forklarer. Objektet ”avdekkes” ved hjelp av kritikerens blikk.

Meldinger om kunstkritikkens nÊrliggende dÞd eller krise kommer med jevne mellomrom, og med stÞrre hyppighet de siste 15 Ärene.

Ser vi tilbake til publikasjonen og samtaleserien The State of Art Criticism (2005), lanserte James Elkins med flere ideen om at tverrfaglig samarbeid var nÞkkelen til Ä forsÞke Ä lÞse kritikkens pÄstÄelige krise. I 2015 ble boken Spaces for Criticism: Shifts in Contemporary Art Discourse utgitt av Valiz i deres Antennae Series, med ideen om at kritikken mÄ strekke seg utover kunstfagenes heller komfortable epistemologi.

Med sin 2016-Ă„rskonferanse Den store samtalen. Kunst- og kulturkritikkens vilkĂ„r og betydning og videre prosjektutlysning med ferske stĂžttemidler til kritikken, uttalte KulturrĂ„det at det var et mĂ„l «at flere og nye publikumsgrupper og kulturbrukere kan delta og engasjere seg i den offentlige samtalen og den kritiske debatten om kunst og kultur». Til konferansen bidro jeg med videoverket WEVARIATIONS (2016), laget i samarbeid med billedkunstner SynnĂžve Sizou G. Wetten. Her la vi blant annet frem et forslag til kritikeren som ikke kun profesjonell utĂžver, men ogsĂ„ som en amatĂžr. Vi fokuserte pĂ„ ideen om rom, mer presist hvilke rom kritikken kan innta – mer om dette senere. Det er viktig Ă„ pĂ„peke at pĂ„ samme mĂ„te som med denne teksten, var ikke mĂ„let med verket Ă„ gi et konkret svar, men Ă„ utforske den ekspanderende rollen til kritikeren, og som fĂžlge hva og hvor kritikken kan vĂŠre i dag.







"Kritikeren kan altsÄ ha en praksis som er performativ."







UtfĂžrelse, ikke grunnlaget, som definisjon

La oss se pĂ„ noen forslag til hvordan vi kan forstĂ„ kritikken. I sin tekst “The Importance of the Dutch Football Club Ajax and Total Football (Totaalvoetbal) to the Sport of Graphic Design” (2011) foreslĂ„r underviser og designer Elliot Earls nye mĂ„ter og metoder for grafisk design-kritikk og kritisk drĂžfting i undervisning. Han bygger pĂ„ litteraturkritiker Morris Weitz’ fire kategorier som kritikken behandler: beskrivelse, tolkning, teoretisering og evaluering, og Earls legger selv til kontekstualisering som en femte kategori. Fra disse fem kategoriene kan vi lese bĂ„de en tradisjonell forstĂ„else av oppgavene til kritikken – altsĂ„ kritikken som skal avdekke noe, men samtidig kan vi ogsĂ„ se et potensiale til flere utfĂžringsmuligheter enn kun den klassiske oppbyggingen av kritikk.

Som nevnt tidligere, diskuteres det i boken The State of Art Criticism kritikkens rolle i kunsten. Samlingen inkluder blant annet underviser og teoretiker Irit Rogoff sin kjente tekst “What is a Theorist?” der Rogoff foreslĂ„r at: «The old boundaries between making and theorizing, historicizing and displaying, criticizing and affirming have long been eroded.» Her pĂ„peker hun at skillet som tradisjonelt har eksistert mellom teori, kritikk og utĂžvende kunst ikke lenger er like relevant. I stedet for Ă„ arbeide med den tradisjonelle forstĂ„elsen av at et felt skal tjenestegjĂžre det andre, bĂžr man ifĂžlge Rogoff jobbe sammen mot felles utfordringer for slik Ă„ skape bedre kulturell innsikt. I denne foreslĂ„tte kunnskapsproduksjonen er alle felt like viktige.

I korte trekk mener Rogoff at teoretikere i like stor grad som kunstnere aktiverer kreativitet, applikasjon og produksjon, og at kunstnere pÄ samme mÄte ogsÄ aktiverer kritikk. Kritikeren kan altsÄ ha en praksis som er performativ. Dette strekker seg utover oppfattelsen av kritikeren som noen med et utenforstÄende blikk, hvis hovedoppgave er Ä oppklare og trekke trÄder andre ikke evner Ä se.

GĂ„r vi tilbake til Earls og Weitz’ beskrivelse av kritikk kan vi ogsĂ„ se disse som elementer kunstneren arbeider med. Det er altsĂ„ utfĂžrelsen, mer enn grunnlaget, som definerer hvilken rolle man tildeles eller tar.







"SpÞr vi «Hvor er kritikken?» kan svaret vÊre: I workshoper, seminarer, lesegrupper, samarbeidsprosjekter, skolemodeller, spekulative modeller eller andre samlingsrom der utveksling av ideer ligger som grunnpremiss."



Kritikken i rommet

I sitt essay “The Beautiful Risk of Criticality” i Spaces for Criticism skriver Ingrid Commandeur: "Within the current performative nature of culture, meaning takes place as events unfolds. In other words: meaning is never produced in isolation, but rather through intricate webs of connectedness and participants: audiences, students or researchers” (p.237).

I dette leser jeg et skifte, eller en forskyvning (som redaktÞrene av boken selv beskriver det som) i forstÄelsen av kritikeren: Hun er ikke lenger en avdekker av mening, men heller en performativ aktÞr i et stÞrre puslespill i produksjonen av mening. Ved Ä reformulere rollen til kritikeren, strukturen til kritikken og Ä vedkjenne at vi stÄr ovenfor bÄde en forskyvning, men ogsÄ en reformulering av kritikerens rolle og plass, kan vi se et potensiale for nye mÄter Ä forstÄ og utÞve kritikk.

Commandeur Äpner her opp for at vi kan revurdere spÞrsmÄlet «Hva er kritikk?» eller «Hva er kritikkens oppgave?». Fordi, skal vi komme oss bort fra den stagnerte formen og strukturen til kritikk (for eksempel avisspalter eller som avleveringer av forklaringer fra en slags «genikritiker»), er det helt essensielt Ä oppdatere dette spÞrsmÄlet. Det er et nytt spÞrsmÄl som mÄ stilles til kritikken, nemlig: «Where is criticism?» (Spaces for Criticism, 2015). Her presenteres en heller ny idé, nemlig at kritikkens nye rolle er mer avhengig av rom enn av Ä utfÞre en spesifikk oppgave.

Selve ideen om rom som definisjonsmakt Äpner nye dÞrer for kritikken. Kritikken kan opptre romslig, performativt og ikke bare forholde seg til fagfelt eller form. SpÞr vi «Hvor er kritikken?» kan svaret vÊre: I workshoper, seminarer, lesegrupper, samarbeidsprosjekter, skolemodeller, spekulative modeller eller andre samlingsrom der utveksling av ideer ligger som grunnpremiss. Mer utdypende skjer dette i rom der kritikken kan opptre og vÊre performativ. Det skjer i rom der kritikk kan vÊre kunnskapsproduksjon som ikke bare handler om at kritikeren mÞter objektet, men der kritikere og kritikk kan komme fra flere utgangspunkt og steder.

Kritikken kan pÄ den mÄten i mye stÞrre grad ogsÄ begynne Ä skape andre type forlÞp og rom. Vi kan bevege oss bort fra en gitt formel av utgangspunkt og ankomststed, og heller Äpne for at kritikken i seg selv kan vÊre en utforskning av noe som ikke behÞver oppfylle en bestemt form eller gi et spesifikt svar. Dette kan muligens skje gjennom Ä bruke nye medier til Ä skape kritikk, men et kraftig verktÞy her er samarbeid og deltagelse. Gjennom Ä skape kritikk sammen skaper vi ogsÄ kunnskap.

Rommet som viderefĂžring

Vi mĂ„ ogsĂ„ adressere hvordan vi kan bryte med ideer om kritikken som en avdekker av objektet. Her er Deleuze og Guattaris idĂ© om rhizomet fra A Thousand Plateaus: Capitalism and Schizophrenia (1980) relevant. Man identifiserer ikke et spesifikt opphav, men ser heller mange forskjellige former som vokser inn, gjennom og rundt hverandre. De snakker om rhizomet som en strukturell motsats til roten som bryter gjennom jordskorpen, som krever plass. En viderefĂžring av denne tankemĂ„ten er ogsĂ„ rom – et udefinert sted. Det handler om hvordan ting oppstĂ„r og forsvinner uten Ă„ defineres av tid eller lineĂŠre forlĂžp. Hvordan en kritikk starter og fortsetter, hvordan den bryter inn i noe eller kan opptre som fugemasse i stedet for en «fra toppen og ned»-kommunikasjon, illustrert for eksempel med de tidligere nevnte hierarkiske formidlingsmodellene.

Jeg vil pÄstÄ at dersom kritikken og kritikeren skal bevege seg fremover og ta plass i nye rom, og beveges av andre stemmer, mÄ det gjÞres i samarbeid med flere. Kanskje kan ogsÄ da kritikken unngÄ et bestemt endepunkt, men heller migrere, nomade-lignende, over i nye former for hver nye deltager. I den neste teksten pÄ CAS skal vi se litt nÊrmere pÄ denne pÄstanden og eksempler pÄ hvordan dette kan skje. Men for nÄ, dersom vi vedkjenner at spÞrsmÄlet «hvor er kritikken?» er en fremadskuende mÄte Ä tenke pÄ kritikk, og at kritikken kan dra nytte av Ä vÊre et samarbeidsprosjekt, da mÄ vi ogsÄ spÞrre: hvordan kan denne deltagelsen tilby flere former enn kun mottager eller avsender?

---

Kristina Ketola Bore (f. 1986) er designkritiker, redaktÞr og underviser basert i Oslo. Hun har en master i Design Writing Criticism fra London College of Communication og har bidratt til tidsskrifter som Domus, Dagens NÊringsliv, Arkitektur N, Arkitektnytt og Tecknaren i emnene kunst, arkitektur og design. Utover sin praksis som skribent og kritiker er hun ogsÄ fagredaktÞr for tidsskriftet Periskop. Hver sommer organiserer hun og João Doria The Ventriloquist Summerschool i Oslo. Bore underviser jevnlig i design som kritisk praksis, er emneansvarlig for grafisk design-historie og teori ved KunsthÞgskolen i Oslo, samt gjesteforeleser og ekstern sensor ved the Estonian Academy of the Arts.