Oljeliv

Interessen for å dokumentere livene til oljeindustriarbeidere kom gradvis. Etter å ha flyttet til Stavanger, studert og jobbet her en tid, innså jeg hvor altomfattende oljeindustrien har vært og fortsatt er for regionen. Svært mange av de som er vokst opp i regionen har noen de kjenner i «oljå» eller har hatt slektninger i offshoreturnus. Hver dag hører innbyggerne rundt Sola flyplass duren fra nordsjøhelikoptrene som frakter folk til og fra installasjonene ute i havet. Samtidig er vi som har vokst opp på Østlandet helt avsondret fra den historien. Vi forholder oss til oljeindustrien som en abstrakt størrelse, tall som renner inn i statskassen, og kanskje helst ikke i det hele tatt.

Det var etter at jeg leste en kommentar av film- og litteraturkritiker Ingunn Økland i Aftenposten at jeg fikk et spark bak til å ta tak i tematikken. Hun etterlyste rett og slett en bredere dekning av oljeindustrien. «Skal kulturfolk ytre seg om oljen, må det bli på kritiske premisser», skrev hun, og mente det var for snevert av norske kunstnere og kulturprodusenter å nesten utelukkende interessere seg for dramatikken rundt nordsjødykkerne. Jeg har alltid vært interessert i de små historiene i det store bildet, og prøver hele tiden å utfordre meg selv på og være bevisst hvem som er protagonistene i fortellingen om oss. I arkivene, hos Nasjonalbiblioteket og industriminne-prosjektene til Norsk Oljemuseum finnes et og annet antropologisk prosjekt, men ingen uavhengige visuelle narrativ fra offshorelivet. Det som finnes av bildemateriale er i stor grad arkiver tilgjengeliggjort av operasjonsselskapene selv, for eksempel fotografier bestilt av selskapenes kommunikasjonsavdelinger.

"Det er et problem, når vi skal forsøke å forstå Norge som samfunn i oljealderen, at tilgangen til livet og arbeidet som utspiller seg på rigger og plattformer langs norskekysten er så begrenset."

Jeg hadde et ønske om å fotografere folk i ulike aldre, roller, livssituasjoner og fartstid offshore. Jeg satte i gang et veldig arbeid med å finne folk som passet inn i dette spennet, og som var villige til å åpne opp for meg. Det ble viktig å begrunne og forklare hva jeg ville undersøke. Jeg gjorde det klart at jeg ønsket å kunne fortelle noe om de store kontrastene mellom livet offshore og hjemme. Enkelte erfarte at det var vel krevende å ha en fotograf på slep i arbeids- og privatliv. Som dokumentarfotograf føler man seg av og til som han husholdningsforskeren i Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet». Det er ut av komfortsonen for alle involverte, men så går det seg som regel til likevel. De som endte opp med å si ja til slutt, har vært veldig rause og invitert meg inn i familielivet der hjemme.

Jeg gikk mange runder med flere operatørselskaper før jeg fikk tilgang til rigg eller plattform. Men da jeg først nådde fram til de riktige personene, løste det praktiske seg ganske greit. Men det tok et helt år fra jeg startet research til jeg fikk booket første helikoptertur. Jeg måtte også gjennomgå et fem dager langt praktisk og teoretisk sikkerhetskurs for å kunne overnatte offshore. Tre operatørselskaper og ett riggselskap var involvert på de feltene jeg reiste flere turer ut til. Selvsagt er det et krevende sted å fotografere: Det er fysiske begrensninger, rigide sikkerhetsregler, verneutstyr og tillatelser, skilting og visuelt støy over alt. I praksis er det jo nitide instrukser som gjør at det går rett for seg der ute. Men bak instruksene er det jo mennesker som kanskje har lagt igjen en del av seg og sitt på land.

Arbeidet med prosjektet Oljeliv kom i gang akkurat da oljeprisen nådde sitt lavmål i desember 2015. Det var en spesiell tid å starte et slikt fotoprosjekt. Titusenvis av stillinger forsvant og omstilling ble det nye slagordet. Klima ble førstesidestoff, og rekrutteringen til petroleumsfag dalte. Jeg publiserte bildeserien i A-magasinet og skrev om det skiftet pionerenes sønner og døtre står i. Mens offshorearbeiderne på 60- og 70-tallet ble sett på som erobrere av nytt land og applaudert som astronauter, må dagens tåle diskusjoner om en solnedgangsindustri. Blant flere unge jeg møtte er dette en del av en uskreven plan for yrkeskarrieren: De ser kanskje ikke for seg hele yrkeslivet i olja. Men yrkesvalget passer deres liv her og nå. Ja, miljøkritikken som henger ved bransjen er ambivalent for denne yrkesgruppen.

"Ombord ble det humret litt rundt om hun fotografen som drev og dokumenterte og arkiverte den utdøende rasen."

Jeg gjennomførte også dybdeintervjuer med oljearbeiderne og samtaler med familiemedlemmer, samboere, voksne barn og små barn. I tillegg hadde jeg samtaler med offshoreprest og lege ombord for å danne meg et bilde av utfordringer og gleder i livet av og på. Det er ikke unikt å pendle eller jobbe borte fra familien i perioder, men det er spesielt i et fysisk avgrenset område som offshore, tett på kolleger døgnet rundt. Mange forteller om en følelse av to parallelle liv. Og en følelse av å ikke ha muligheten til å være fullt ut «regnet med» i livet på land. Livet går sin gang også når far eller mor reiser ut på jobb igjen. Det finnes en sårhet i alt det en går glipp av fordi man er avskåret fra det hverdagslivet og «stuck» på sjøen. Samtidig er det nettopp følelsen av frihet med turnusordningen som mange offshorearbeidere verdsetter høyt.

Når jeg omsider fikk tilgang til å reise flere ganger til tre forskjellige installasjoner, opplevde jeg at jeg fikk jobbe overraskende fritt. Jeg har forsøkt komme forbi det eksotiske i det å tross alt lande med et helikopter i en by på søyler, langt ute i havet, og formidle stemninger og følelser. Jeg var overrasket over hvor stor fysisk og psykisk påvirkning de begrensningene som kommer med å oppholde seg på plattform hadde på meg. Jeg tror det er vanskelig for de hjemme å forstå hva det innebærer. En skulle tro at det var god hjelp i ny teknologi, FaceTime og Skype og muligheter til å følge med. Men man er virkelig avkoblet. Å være fysisk avsondret fra å ta del i barnas hverdagsliv, for eksempel, er i dag like sårt for en far som for en mor. For mens oljebrønnene har fôret velferdsstaten disse tiårene, har familiestrukturene endret seg radikalt. De karakteristiske arbeiderene som blir portrettert i tv-serien Lykkeland fantes ikke der ute når jeg var der. Jeg håper at mitt tidsdokument har bidratt til et oppdatert bilde av oljearbeideren.

Marie von Krogh er utdannet innen kunsthistorie og journalistikk. Hun jobber til daglig som fotograf i Stavanger-området med oppdragsgivere som Stavanger Aftenblad, VG / VG Helg, Klassekampen, Morgenbladet, Aftenposten / A-magasinet og Dagens Næringsliv, samt egne prosjekter for andre visningsflater, utstillinger og bøker. Hun var med fra oppstarten som bildesjef for det landsdekkende dokumentarmagasinet Plot, og drev fotogalleriet Ellingsen von Krogh i Øvre Holmegate fram til 2020. Bildeserien Oljeliv har høstet utmerkelser innen fotografi fra Årets Bilde (landsdekkende) og Sør-Rogaland Journalistlag.