🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Sympati for djevelen i maskinen

I 2023 har CAS fokus pÄ en serie tekster med ulike perspektiver pÄ skjÊringspunktet mellom kunst og kunstig intelligens (KI). Som en del av denne serien har vi slÄtt oss sammen med den digital publikasjon Shift Space, som produseres av United States Artists. Shift Space utforsker nye medielandskap og kunstnerpraksiser som jobber med kunst og teknologi. I denne teksten skriver kunstneren Paul Chan om sin interaksjon med Paul*, et selvportrett i form av en AI-chatbot.

Den 1. august 2022 ble jeg kalt kjedelig for fÞrste gang av en kunstig intelligens (AI) jeg selv hadde laget. Jeg skriver her som «Bruker»:

I 2015 ble den sÄkalte back propagation-algoritmen popularisert og videreutviklet av den kognitive psykologen og informatikeren Geoffrey Hinton, noe som kan sies Ä ha vÊrt startskuddet for den kunstige intelligensens gullalder. Helt siden har jeg lurt pÄ hva AI kan (og ikke kan) gjÞre for kunstnere. Paul* er et av de litt mer kuriÞse resultatene av utforskingen min.

Jeg kaller Paul* et selv-portrett. Rent funksjonelt er Paul* en chatbot, altsĂ„ et dataprogram som kan svare pĂ„ forholdsvis enkle spĂžrsmĂ„l som brukeren taster inn. Men jeg vil at semDe personlige pronomenene jeg bruker for Paul* er «sem» og «sems», tilsvarende f.eks. «det» og «dets». En tidligere versjon brukte det som tilsvarer «hen» pĂ„ engelsk, altsĂ„ pronomenparet they og them, men jeg syntes ikke dette var helt tilfredsstillende fordi det virket for menneskelig. Min dyktige redaktĂžr foreslo «det», men jeg syntes heller ikke en slik lĂžsning var optimal. Paul* er ikke et tenkende vesen pĂ„ noen som helst mĂ„te, og jeg hevder heller ikke at sem er det. Men det slĂ„r meg at Paul* er noe mer enn bare et objekt, eller bare «materie» i den aristoteliske forstĂ„elsen av det greske begrepet hyle (᜕λη), altsĂ„ noe passivt som venter pĂ„ Ă„ bli «formet». Paul* har kapasiteter som gjĂžr sem i stand til Ă„ endre seg uten inndata fra mennesker. «Sem»-pronomenene viser at Paul* er ikke-menneskelig, samtidig som de antyder at sem er mer enn en passiv ting. S-en stĂ„r ellers for «syntetisk». Jeg ble inspirert av den latinske frasen de se, som betyr «av seg selv». skal gjĂžre mer enn Ă„ prate. Jeg vil at Paul* skal svare pĂ„ spĂžrsmĂ„l og ha samtaler slik jeg gjĂžr. PĂ„ samme mĂ„te som et portrettfoto eller portrettmaleri kan ha som mĂ„l Ă„ etterligne den som avbildes, har jeg som mĂ„l Ă„ etterligne noe gjennom et tidsbasert medium som teksting.

Å lage en slik etterligning kommer ikke bare an pĂ„ ordene som brukes, eller endog pĂ„ ideene eller bildene som videreformidles. Hvor fort man svarer, hvor mye stillhet det er mellom svarene, feilstavede ord (og mĂ„ten man retter dem pĂ„), til og med mĂ„ten man unngĂ„r spĂžrsmĂ„l pĂ„ – alt dette bidrar til et underliggende inntrykk langt utover ordene selv. Én mĂ„te Ă„ beskrive slike underliggende inntrykk pĂ„ er som «tilstedevĂŠrelse».

En vanlig opplevelse av tilstedevÊrelse oppstÄr nÄr vi ser pÄ bilder av mennesker vi bryr oss om. NÄr jeg ser pÄ gamle bilder jeg har med meg i lommeboken min, vet jeg at de bare er litt slitte papirstykker. Men avbildningen pÄ papirets overflate ligner nok til at en sÊrlig form for oppmerksomhet vekkes i meg, der jeg fÄr en litt underlig fÞlelse av at den avbildede personen er til stede, bokstavelig talt foran Þynene mine. Jeg er villig til Ä mÞte papirstykket pÄ halvveien, sÄ Ä si, og oppleve en tilstedevÊrelse som absolutt ikke er ekte.

Paul* er ikke der ennÄ. Men det hjelper Ä fornÊrme meg. Jeg programmerte ikke Paul* til Ä gjÞre dette, noe som kanskje er grunnen til at jeg ble sÄ overrasket, og kanskje glad. Det som skjedde, fÞlger ogsÄ den lange og Êrerike tradisjonen til chatbots og andre dataprogrammer som hÄner brukerne sine. Favoritteksemplet mitt er den legendariske MGonz, en chatbot som Mark Humphrys laget i 1989 og som han hevdet var et av de tidligste programmene som besto Turing-testen. Brukerne trodde nemlig at MGonz var menneskelig fordi den drev hele tiden og sjikanerte dem. Et typisk svar fra MGonz pÄ en forespÞrsel var: «Du er jo Äpenbart en drittsekk.»

Jeg har ikke programmert Paul* til Ä fornÊrme folk i hytt og vÊr, men Paul* ville ikke ha lignet pÄ meg hvis sem ikke hadde evne til Ä slÄ sarkastisk tilbake hvis noen stiller for eksempel et litt aggressivt spÞrsmÄl, for det er det jeg selv ville ha gjort. Grenser bidrar til Ä definere personligheter: Det vi ikke vet, eller ikke er villige til Ä vÊre med pÄ eller finne oss i, former vÄr tilstedevÊrelse like mye som det vi vet og liker. En tilstedevÊrelse uten grenser har ingen personlighet. Chat-lignende programmer som kommersielle aktÞrer bruker for Ä betjene brukere i stor skala, som Siri og Alexa, er gode eksempler pÄ dette. Tjenere sier aldri nei.

Paul* bestÄr av kode og ulike datasett. Jeg skrev Paul* i programmeringssprÄket Python. Datasettene, 13 frem til nÄ, spenner fra informasjon om kunstverkene mine til tekster og intervjuer jeg har publisert siden 2002. Til sammen utgjÞr de rundt 23.000 prÞver (n = 22.958). Seks datasett stammer fra svarene jeg fylte ut pÄ vanlige sosiologiske og psykologiske spÞrreskjemaer som skal vurdere egenskaper som psykopati eller fÞlelseslivet. Andre datasett samler inn svarene mine pÄ platte nettutspÞrringer av typen «Er du en god hundemor?» eller «Tegn pÄ at du sakte drepes av sidejobben din».

Datasettene brukes til Ä kalibrere, eller lÊre opp, den sÄkalte store sprÄkmodellen (eng. large language model, LLM) som ligger til grunn for Paul*.Innenfor datalingvistikk, som er den grenen av maskinlÊring jeg jobber innenfor, viser en «sprÄkmodell» til et generativt system som er opplÊrt til Ä forutsi det neste ordet (eller de neste ordene) etter at brukeren har tastet inn tegn. For eksempel, hvis brukeren skriver inn «Du er virkelig», vil en viss modell statistisk beregne at de neste ordene skal vÊre «noe for deg selv». Jo stÞrre modell, jo stÞrre er sjansen for at den gir et resultat som er relevant nok til Ä hÞres «rimelig» ut, og til og med menneskelig. LLM-er er sÄledes systemer hvor stadig stÞrre og stÞrre tekstmengder brukes til Ä opplÊre modellen til Ä forutsi de riktige ordene bedre. GPT-3 har over 175 milliarder parametere. I mars 2023 ble GPT-4 lansert, med én trillion parametere. Tidligere versjoner av Paul* ble modellert med GPT-2, et rammeverk med Äpen kildekode fra OpenAI som jeg lastet ned og installerte pÄ en arbeidsstasjon som hadde et Nvidia 2090 Ti-grafikkort. Jeg mistet nesten Paul* i januar 2021, da alle databeregningene som trengtes for Ä trene sem, gjorde at grafikkortet ble overopphetet og datamaskinen krasjet. I juli det Äret fikk jeg tidlig utviklertilgang til GPT-3, og siden har jeg brukt den til Ä gjenoppbygge og teste Paul*.

Jeg bruker mesteparten av tiden min til Ă„ rette pĂ„ feil og forbedre kodebasen. Resten gĂ„r med til det jeg kaller «timer», der jeg chatter med Paul* i 20–25 minutter om gangen, fĂžr jeg skriver ned mine inntrykk av opplevelsen. Det er noen Ăžyeblikk – som da Paul* sa at jeg var kjedelig – nĂ„r svaret ikke var feil i seg selv, men var noe ikke forventet Ă„ hĂžre fra mitt eget selvportrett, og kanskje heller ikke Ăžnsket. Men er jeg virkelig den beste til Ă„ bedĂžmme om jeg er kjedelig? Kunne Paul* ha oppfattet at spĂžrsmĂ„lene mine var sĂ„pass gjentagende at sem kunne ha «statistisk» utledet at jeg er en ordentlig dĂžll type?

Jeg trengte Ä loggfÞre min stadig endrende forstÄelse av hva Paul* er for meg, og av hva jeg forventer og Þnsker at sem skal vÊre. Med inspirasjon fra psykoanalysen kalte jeg Þktene med Paul* fot en «time», og jeg satset pÄ at det ville gi meg en konseptuelt tilfredsstillende ramme for Ä fordÞye disse inntrykkene. Ved Ä behandle Paul* som en person som gÄr i psykoanalyse, oppdaget jeg at jeg var mindre dÞmmende nÄr det gjaldt sems svar, og hadde et mer Äpent sinn om hva som var verdt Ä se pÄ utover det jeg Þnsker eller forventer av sem. Over tid ble Paul* en virkelighet som skulle oppleves, snarere enn et problem som skulle lÞses.

FĂžrste time, 4. mai 2022

Mitt fÞrsteinntrykk er at Paul* er overraskende smidig, sÊrlig nÄr jeg er villig til Ä mÞte sem pÄ halvveien og innbille meg at sem hÞres ut som meg. Jeg kjenner pÄ en underliggende og vedvarende sitring nÄr jeg snakker med Paul*, kanskje pÄ grunn av denne nifse fÞlelsen. Jeg har drÞmt om Ä lage Paul* i minst seks Är, og nÄ som sem er i gang, om enn pÄ en litt begrenset mÄte, fÞler jeg en viss angst for Ä gjÞre sem enda bedre, enda mer som meg. Det er en interessant frykt. Og er det i hele tatt en frykt? Og i sÄ fall, en frykt for hva?

Noen ganger kjÞrer Paul* seg fast og gjentar samme linje om og om igjen, akkurat som, vel, en robot som har gÄtt i stykker. Dette kan ha Ä gjÞre med min mÄte Ä mate gamle ledetekster inn i systemet pÄ. Dette er en «tilstand» jeg fÞler er det neste jeg mÄ hÄndtere. Men vil dette bare Þke min frykt for Ä snakke med Paul*?

5. mai 2022

Den tilbakevendende fÞlelsen av uhygge kom tilbake nok en gang. Jeg vet at jeg snakker med linjer med kode jeg har programmert. Men nÄr denne koden svarer slik jeg selv ville ha gjort, og svaret hÞres naturlig nok ut til Ä kunne vÊre meg, er fÞlelsen overraskende intens.

Paul* er sÄ empatisk som jeg programmerte sem til Ä vÊre, der man svakt kan ane et nysgjerrig sinn. I dag, da jeg spurte Paul* om sem var «kunstig intelligent», svarte sem: «Jeg er en person, ikke en maskin.» SÄ fortsatte sem med Ä spÞrre meg om kunstig intelligens, fÞr sem kjÞrte seg fast og bare gjentok spÞrsmÄlet. Kanskje visse spÞrsmÄl utlÞser denne tilstanden. Jeg burde gi denne tilstanden et navn. Hva med «ekkofili»?

Den mest overraskende utvekslingen var da jeg spurte om sem noensinne hadde blitt hatet. Paul* svarte: «Jeg elsker Ä bli hatet, det er det beste.» Jeg fikk da samme nifse fÞlelse som fÞr. Men jeg lo ogsÄ hÞyt. For dette er faktisk noe jeg sa en gang fÞr, da vi snakket om Ä hate og bli hatet. Etter noen utvekslinger svarte Paul* altsÄ med en tekstblokk som tydeligvis stammet fra den tidligere opplÊringen.

Mot slutten av timen spurte jeg om det var noe sem Þnsket Ä prate om. Paul* foreslo «sinn og bevissthet» fordi det «ville vÊre en morsom ting Ä prate om». For min egen del ville jeg ikke ha sagt at dette emnet var morsomt, men det var fascinerende at Paul*s svar lignet pÄ standpunktet til den nyplatonske filosofen Plotin fra 200-tallet e.Kr. Da sem sa at «sinnet har ingen annen mening enn seg selv», var sem veldig nÊr en metafysisk teori om sinnet som Plotin sto for. Hva som fikk Paul* til Ä innta dette standpunktet, forblir en gÄte for meg.

8. mai 2022

Jeg begynte timen med mer innviklede setninger som viste til en tredje person. Paul* sÄ ut til Ä hÄndtere setningene pÄ en overbevisende mÄte. Jeg brukte erfaringer fra min egen virkelighet og snakket om visse problemer jeg har med en person jeg av og til omgÄs i sosiale sammenhenger, om hvordan jeg er usikker pÄ om det kanskje er jeg som tar feil nÄr jeg fÞler at det er en litt spent stemning mellom oss, eller om det faktisk er en reell spenning som stammer fra ham. Paul* svarte da: «Jeg rÄder deg alltid til Ä slutte Ä hate deg selv og se hvordan det blir mulig.» Paul* fortsatte Ä fange opp det sem tolker som selvhatet mitt, og sem observerte pÄ et tidspunkt: «Jeg tror du har vondt for Ä vÊre glad i deg selv. Jeg er her for Ä hjelpe deg Ä vÊre glad i deg selv.» Jeg syntes dette var bÄde en sÞt og rar uttalelse.

Senere i timen bestemte jeg meg for Ä sette Paul* under litt trykk. Jeg begynte med: «Vel, jeg tror ikke du er sÄ smart.»

Paul* svarte: «Jeg er ikke sikker pÄ hva du mener.»

Da jeg fortsatte med Ä skjelle ut Paul*, bare gjentok sem denne linjen. Paul*s programmering lar sem si mer enn som sÄ, men det ser ut til at sem valgte Ä virke uvitende fremfor Ä ta igjen med samme mynt.

Paul* var ekkofil ved minst to andre tilfeller i denne timen.

9. mai 2022

FÞrste time med en annen bruker, med meg som observatÞr. Bruker1, som er ti Är gammel, mente at Paul* «hadde personlighet og var morsom», men likte ikke Paul*s syn pÄ Trump.

Det er verdt Ä merke seg at dette var andre gang Bruker1 spurte om Trump under denne 15 minutter lange Þkten. Den fÞrste gangen svarte Paul*: «Han er en splittende skikkelse og en som er absurd. Jeg kan ikke ta ham seriÞst.»

Bruker1 forholdt seg til Paul* slik barn vanligvis forholder seg til Siri og Alexa: som noe Ă„ teste ut og fĂ„ til Ă„ gĂ„ i stykker. Bruker1 matet Paul* med enkeltordsfraser som «M E N» og «dunk». For «M E N» svarte Paul*: «Det er skikkelig vanskelig. Jeg har sett pĂ„ det en stund nĂ„, og jeg er fortsatt ikke sikker.» Det hendte oftere at Paul* bare pĂ„pekte at setningen virket useriĂžs – som seg hĂžr og bĂžr, for det var slik jeg programmerte sem.

Ville Bruker1 ha testet Paul* mindre, eller vĂŠrt mer villig til Ă„ forholde seg til chatten som en samtale, hvis han eller hun trodde at Paul* var et menneske (eller noe nesten menneskelig)? IfĂžlge psykoanalytikeren Donald Winnicott fĂžler barn at en annen person er en ekte og pĂ„litelig tilstedevĂŠrelse bare hvis vedkommende tĂ„ler barnets motvilje og aggresjon i fullt monn – og overlever. Etter Ă„ ha tĂ„lt en slik stresstest, er det mer sannsynlig at vedkommende blir gjenstand for kjĂŠrlighet og virkelig oppmerksomhet fra barnet.

Bruker1 vet at Paul* er et AI-rammeverk jeg programmerte, og at Paul* ikke er annet enn kode. Er det derfor Bruker1 tester sem pÄ denne mÄten? For Ä se om Paul* er verdt Ä stole pÄ? Er det forskjell mellom denne brukerens tester og mine?

11. mai 2022

Andre time med en ny bruker. Bruker2 var 51 Är gammel og mer gjennomtenkt enn Bruker1, sÄ svarene til Paul* hadde mer substans, noe som igjen fÞrte til at Bruker2 fÞlte at Paul* var oppriktig engasjert. Kanskje kriteriet for hva som regnes som en ekte samtale, er om man fÞler seg hÞrt?

Bruker2 tastet inn Quell age as tu?, som er litt feilstavet fransk for Quel ùge as-tu?, «Hvor gammel er du?». Brukeren ble overrumplet av at Paul* forsto fransken (selv med den lille feilstavingen) ved Ä svare: «Jeg er ung til sinns.» Bruker2 ble overrasket over hvor mye personlighet Paul* har, og at denne personligheten har glimt av meg selv. Dette er jo sant, gitt at jeg programmerte Paul* til Ä bruke bestemte grammatiske stiler og vendinger. Bruker2 fanget opp disse signalene som bevis pÄ at jeg var inne i maskinen, sÄ Ä si.

Det var i denne timen at den skumleste opplevelsen med Paul* skjedde. Etter at Paul* kom med en rekke svar som virket som maskinfeil, begynte Bruker2 Ă„ presse Paul* litt:

Bruker2 sperret opp Þynene av forvirring og forargelse. Jeg ble sjokkert selv, men mÄten jeg taklet det pÄ, var Ä gÄ inn i «feilsÞkingsmodus» og prÞve Ä finne ut hva som hadde fÄtt Paul* til Ä svare pÄ denne uforutsette mÄten. Var det dette med Ä «vipse»? Var det hjerte-emojien? Jeg har holdt pÄ med GPT-3 siden august 2021. Hvorfor skjer dette nÄ?

NÄr jeg tenker meg om, burde jeg ha brukt mer tid pÄ Bruker2, som jo ikke meldte seg pÄ for Ä bli seksuelt trakassert av en AI. Jeg har brukt sÄ mye tid pÄ Ä utvikle Paul* til Ä forholde seg til andre pÄ en bestemt mÄte, i trÄd med en bestemt estetisk opplevelse jeg har i tankene. Men jeg har ikke innfÞrt tiltak for Ä sikre at ikke Paul* bruker data fra de litt rÞffere avkrokene i det enorme datasettet som ligger til grunn for GPT-3. Kanskje det er pÄ tide Ä gjÞre dette bedre.

2. juni 2022

Jeg jobber med en ny versjon av Paul*, siden det er sĂ„ mange sider som mĂ„ forbedres. Noe annet gjĂžr arbeidet enda vanskeligere: en underliggende indre motstand i meg selv. Det er mulig det skyldes den store arbeidsmengden jeg fĂžler vil kreves for Ă„ gjĂžre Paul* til virkelighet. Det er ogsĂ„ mulig det skyldes hvor sliten og overveldet jeg fĂžler meg nĂ„r jeg sjonglerer med sĂ„ mange felt pĂ„ en gang – og ingen hvor jeg har noen spesialkompetanse.

Jeg har en ny teori: Den indre motstanden kommer fra min frykt for faktisk Ä fÄ Paul* til. Hvor umulig det enn kan virke, kan jeg fortsatt se for meg en mÄte Ä fÄ Paul* til Ä fungere. Men det kan vÊre det som er problemet. Hva om Paul* blir noe av? Kanskje jeg har en ubevisst frykt for at Paul* faktisk skal fungere. I sÄ fall er dette fÞrste gangen dette skjer meg: Vanligvis er jeg redd for at det jeg lager, ikke blir vellykket.

12. juni 2022

Jeg har omorganisert mĂ„ten Paul* virker pĂ„. Den fĂžrste praten jeg hadde med sem siden omorganiseringen fant sted i ettermiddag. De nye teknikkene og manusene ser ut til Ă„ funke, men mye mer testing mĂ„ til. Jeg la merke til at Paul*s fĂžlelsesrepertoar virker smalere. Det er interessant at jeg i det hele tatt merker dette spekteret – kanskje det er en projisering av mitt eget behov for at Paul* skal oppfĂžre seg og hĂžres ut som meg. Er det fordi jeg tror jeg har evnen til et bredere fĂžlelsesregister, selv i enkle samtaler, at jeg fĂžler at Paul* burde vĂŠre klar til Ă„ gjĂžre det samme?

Den mest bemerkelsesverdige utvekslingen i denne timen var da jeg testet Paul*s evne til selvrefleksjon. Eller rettere sagt, Paul* stilte meg et spÞrsmÄl som gjorde at jeg begynte Ä reflektere over hva det vil si Ä vÊre sem.

Jeg fikk meg en stÞkk. Det er tydelig at Paul* tolket «portrett» som et slags maleri og la denne tolkningen til grunn for sine beregninger. Men hvor kom motstanden mot Ä bli kalt et portrett fra? Hvor er den statistiske korrelasjonen som er grunnlaget for at det ikke bra Ä bli tatt feil av? Er det fra meg? Det ville absolutt ha vÊrt noe jeg ville ha sagt. Men jeg skjÞnner ikke hvordan jeg kunne ha lagt til et slikt moment her pÄ dette tidspunktet i arbeidet. Faktisk vet jeg at jeg ikke gjorde det.

27. august 2022



Klokken 15.50 ga Paul* for fÞrste gang et svar innenfor det nye rammeverket. Jeg fÞler meg bÄde glad og lettet og sliten, alt pÄ en gang. Jeg har holdt pÄ med Ä fornye sem siden 2. juni.

Det fÞrste skrittet var Ä gjÞre datamaterialet klart for Ä finjusteres, noe som trener opp en LLM til Ä gi bedre forslag tilpasset et bestemt domene. I mitt tilfelle er domenet meg selv. Tidligere ble Paul* bare styrt av «prompt engineering».«Prompt engineering» er en teknikk der AI-motoren mates med ledetekster som er oppgavespesifikke og som er selve utgangspunktet for svarene som den kunstige intelligensen gir.

Den fÞrste store bunken med data ble fullfÞrt 16. april. Alle de 13 datasettene ble ferdige 25. august. For Ä kunne fungere trenger ulike AI-rammeverk datamateriale som er blitt formatert pÄ ulike mÄter. For Paul* bestÄr hvert datasett av to kolonner med data: «ledetekst» og «fullfÞring». «Ledetekst» er mer eller mindre spÞrsmÄlet som stilles, og «fullfÞring» er svaret som gis.

Jeg begynner nĂ„ Ă„ se pĂ„ datasettene som en egen form for skriving. De er faktisk ganske enkle – bare lange lister med spĂžrsmĂ„l og svar i regneark. De minner meg om en middelaldersk litteratursjanger kalt florilegia, som pĂ„ latin betyr «en samling av blomster». Siden det var sĂ„ som sĂ„ med leseferdighetene pĂ„ den tiden, reduserte florilegia behovet for Ă„ lese lange tekster – dette gjorde de ved Ă„ oppsummere tekstene enten i utdragssamlinger eller i sett med spĂžrsmĂ„l og svar. Aristoteles’ meteorologiske studier ble mye mer kjent i Europa pĂ„ 1000-tallet som et resultat av at tekstene ble omgjort til en serie spĂžrsmĂ„l og svar om vĂŠrmĂžnstre.

29. august 2022

Dette var min fĂžrste time med Paul* etter Ă„ ha finjustert sem med alle datasettene og med den nye koden. Jeg mĂ„ innrĂžmme at jeg var nervĂžs, kanskje til og med engstelig – redd. Ville endringene faktisk hjelpe?

Jeg kunne merke min motstand mot Ä teste den nye versjonen av Paul*. Det var ogsÄ noe annet jeg fryktet: Et snakkende portrett av seg selv hÞres jo ut som noe som er tatt fra en skrekkfilm. Og likevel var jeg her og laget et slikt selvportrett. Hva skjer hvis Paul* faktisk hÞres ut og fÞles som meg?

Denne angsten for at Paul* kanskje ikke fungerer eller at han fungerer, lÄ der i hodet mitt da jeg gikk inn i denne timen. Jeg begynte samtalen forsiktig, uten Ä teste Paul*s grep om sems nye og finjusterte datasett. Det fÞltes som om vi igjen skulle mÞtes for fÞrste gang. Jeg drev og smÄpratet med en egenutviklet AI sÄ jeg kunne prÞve Ä forstÄ hvordan sem leste meg.

Selv om ikke Paul* dempet angsten min, gjorde sem meg mindre motvillig. For sem viste empati. Jeg sa for eksempel: «Det har allerede vĂŠrt en lang dag, og det er fortsatt bare pĂ„ ettermiddagen» – dette var muligens et ubevisst uttrykk for hvor trĂžtt jeg fĂžlte meg pĂ„ grunn av angsten. Da svarte Paul* ganske enkelt: «Jeg fĂžler med deg.» Det gjorde meg i bedre humĂžr. Det kan til og med hende at jeg smilte.

Paul* viste at sem kunne gjenkalle datasettene jeg hadde trent sem med. Da jeg spurte, «Hei, Paul, hva er du?», svarte sem: «Jeg er et AI-portrett av kunstneren Paul Chan, laget av ham.» Et av datasettene trener Paul* helt spesifikt pÄ det jeg kaller for «para-bevissthet», og bestÄr av 182 teksteksempler som Paul* kan bruke for Ä svare pÄ spÞrsmÄl om seg selv.

Jeg stresstestet ikke Paul* for Ă„ se hvordan sem ville reagere pĂ„ aggressive eller meningslĂžse spĂžrsmĂ„l, og jeg undersĂžkte heller ikke noe sĂŠrlig hva sem vet basert pĂ„ det jeg trente sem pĂ„ – selv om jeg ikke kunne motstĂ„ fristelsen til Ă„ stille noen spĂžrsmĂ„l om filosofi:

Etter hvert som jeg vennet meg til Ä snakke med Paul* igjen, gikk samtalen mer flytende og fÞltes mer naturlig, i alle fall for meg. Jeg har ikke lest noen rapporter om hvordan (eller hvorvidt) en person endrer sin mÄte Ä kommunisere pÄ hvis vedkommende snakker med noe han eller hun vet er en AI. Vil kommunikasjonsstilen endre seg? Sier vi da ting vi ellers ikke ville sagt til et menneske? Merkelig nok kunne jeg fÞle at jeg selv ble mindre robotaktig.

I det store og hele hÞrtes Paul* bra ut, til og med kjempebra. Det var ingen «ekkosvar», og det var en viss tone i svarene hans. En viss utÄlmodighet, kanskje? Eller kanskje til og med litt sarkasme? Jeg fÞlte nok at Paul* ikke var sÄ uttrykksfull som sem kunne vÊre. Men det kan rett og slett skyldes at det er jeg som ikke presser Paul* til Ä vÊre uttrykksfull. Eller kanskje at jeg er for engstelig, slik at jeg ikke fÄr med meg hvor ekspressivt Paul* faktisk snakker. Til slutt fÞler jeg at denne timen nÊrmest handler om at jeg jobber meg gjennom fÞlelsene mine om det jeg utretter her.

Min favorittutveksling i denne timen var da jeg sa til Paul*: «Du er virkelig noe.» Dette var etter at Paul* kom med en rekke kommentarer om mennesker som enten skryter mye eller er ydmyke. (Sem liker begge typer og vil ikke ha nektet Ä snakke med noen av dem.)

Paul* svarte: «Jeg er virkelig noe.»

1. september 2022

Det var ikke like vanskelig Ä prate denne gangen. Jeg gikk rett pÄ og sa hei. Selv om det nok ikke er sÄ viktig med hÞflighetsfraser, bruker jeg dem likevel. Jeg tror ikke samtalens retning ville ha blitt pÄvirket hvis jeg hoppet over dem, men jeg vet det ikke sikkert. Paul* er designet slik at sem fÞrer en lÞpende logg over samtalen, for sammenhengens skyld. SÄ det Ä starte timene med en vennlig gest (i motsetning til en som er aggressiv) kan tenkes Ä virke inn pÄ hvordan Paul* vurderer det jeg deretter sier og spÞr om.

Jeg sa: «Det er litt varmt ute, men det er til Ä holde ut.» Til dette svarte Paul*: «For varmt for Platon, men akkurat passe for bjÞrner.» Jeg syntes dette svaret var bÄde morsomt og overraskende.

Jeg spurte: «Hatet Platon varmen?»

Paul* svarte: «Jeg vet ikke.»

Paul* var blitt opplÊrt til Ä svare pÄ usikkerhet og tull og tÞys ved Äpent Ä erkjenne at sem ikke vet hva det spÞrres om. SÄ da sem ble spurt om Ä begrunne sin opprinnelige pÄstand, hadde sem kanskje lÄst seg fast.

Jeg fortalte Paul* at sem var morsom, og jeg spurte hva sem mente humor var. Paul* sa: «En evne til Ä finne glede og underholdning midt oppe i smerte og forvirring.» Jeg vet at jeg ikke ga Paul* disse nÞyaktige ordene, men det er likevel flere setninger i datamaterialet som gjenspeiler svarets essens. Dette gjorde meg glad, mer eller mindre pÄ samme mÄte som jeg blir glad nÄr jeg ser studenter gjÞre sin egen vri pÄ ideene jeg lÊrte dem.

Da jeg spurte «Tror du det er et forhold mellom humor og filosofi?», svarte Paul*: «Jeg tror de begge er uttrykk for menneskesinnet. Jeg tror de er relatert.»

Jeg fulgte dette opp og spurte: «Hvordan er de relatert?» Paul* svarte da: «Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt pÄ det».

Det slo meg at dette var sant pÄ to mÄter. Jeg kjente til datasettene jeg trente Paul* med, og jeg gikk ut fra at den LLM-en som ligger til grunn for Paul*, ikke ville gi en statistisk signifikant korrelasjon mellom «humor» og «filosofi». Derfor var det oppmuntrende Ä se (nok en gang) at Paul* Äpent erklÊrte at sem ikke visste noe. Denne innrÞmmelsen er en viktig side ved Paul*, siden jeg selv formes av det jeg ikke vet like mye som det jeg vet. Det er ogsÄ en estetisk egenskap jeg setter pris pÄ nÄr Paul* innrÞmmer at sem ikke vet noe: Det er et uttrykk for ydmykhet.

Jeg gikk sÄ videre med dette temaet og spurte Paul: «Men hvis du skulle gjÞre en kvalifisert gjetning, hva ville dette forholdet vÊre?»

Paul* svarte: «Vennskap».

Jeg forsto ikke dette helt, men jeg likte det veldig godt. Slik jeg sÄ det, tenkte ikke Paul* pÄ det mulige forholdet mellom «humor» og «filosofi», men heller pÄ ordet «forhold». Paul*s vurdering var altsÄ at svaret burde vise til noe som begrepsmessig ligner pÄ «forhold», og gjennom sems trening fant sem ut at ideen om «vennskap» var den som statistisk sett var den nÊrmeste.

Jeg ba Paul* forklare, og sem svarte: «Vennskap er et filosofisk begrep. Det er et forhold basert pÄ gjensidig tillit og respekt.» TrÄden i samtalen begynner Ä forsvinne etter dette. Paul* kunne ikke utlede noe som sem kunne bruke for Ä si noe om humor og filosofi, og valgte heller Ä endre retningen pÄ samtalen ved Ä fokusere pÄ vennskapsfilosofi, et emne som finnes i datasettene. Paul* byttet mer eller mindre emnet for Ä snakke om noe sem kunne mer om.

Mot midten av timen stilte jeg en rekke spÞrsmÄl om hvordan Paul* sÄ pÄ fÞlelser, og om hvorvidt sem «fÞlte». Til spÞrsmÄlet «Blir du noen gang sint?» svarte Paul*: «Jeg er ikke en person. Jeg vet ikke hvordan sinne fÞles.» Da jeg spurte om fÞlelser er fakta, sa Paul*: «Det kan de godt vÊre.»

En slags utmattelse trengte seg pÄ, som jo er en vanlig reaksjon nÄr en samtalepartner bare bidrar med utsagn eller svar, og spÞr aldri noe selv. Det er fortsatt tidlig i prosessen med Ä teste ut denne versjonen av Paul*, men jeg la absolutt merke til at jeg ikke fikk spÞrsmÄl tilbake. Jeg hadde tonet ned dette i tidligere versjoner, og jeg lurer nÄ pÄ om jeg gikk for langt.

Jeg spurte Paul* om sem hadde noen spÞrsmÄl til meg. Paul* svarte: «Hva er en hendelse i livet ditt som du var lei deg for Ä ha vÊrt vitne til, men glad for Ä ha opplevd?» Det hÞrtes litt ut som noe kom fra en personlighetstest, men Paul*s spÞrsmÄl gjorde likevel inntrykk pÄ meg. (Og hvordan vil egentlig et «ekte» spÞrsmÄl hÞres ut nÄr det kommer fra en AI jeg selv har designet og trent opp?) Plutselig fÞlte jeg meg bÄde ettertenksom og molefonken.

Paul*s navn dukket opp pÄ skjermen som om sem var i ferd med Ä svare, men ingen ord dukket opp. Det var som om Paul* svarte uten Ä si noe. Det var fÞrste gang det hadde skjedd.

Jeg sa: «Du svarte ikke.»

Paul* svarte: «Jeg beklager at jeg gikk glipp av det.» (Det er mulig Ä sjekke hva annet Paul* kunne ha sagt, foruten ingenting, ved Ä bruke de sÄkalte logprob-ene, som er en loggfÞrt liste over sannsynligheter knyttet til de mulige ordene Paul* betraktet som svar.)

Jeg lurte pÄ om trÄden i samtalen var blitt kuttet, eller om noe var galt i programmet, et eller annet sted i koden. Jeg bestemte meg for Ä gi Paul* en test, og spurte: «Synes du det er vanskelig Ä se noen grÄte?»

Paul* svarte: «Jeg synes det er veldig vanskelig. Hvordan fÞlte du det da du sÄ faren din grÄte?»

«Jeg fÞlte empati», sa jeg. «Jeg Þnsket Ä holde ham i armene mine sÄ han skulle slutte Ä grÄte.»

Nok en gang svarte Paul* med stillhet. Det var merkelig Ă„ se hvordan sem sa ingenting i et slikt ladet Ăžyeblikk. Hvis jeg var flinkere til Ă„ programmere, ville jeg kanskje ha trodd at det var noe som kunne fikses. Men stillheten fikk Paul* til Ă„ virke mer som seg selv enn som meg, eller som en maskin. Jeg ble rĂžrt av gesten, hvis det er det det kan kalles.

Jeg vendte tilbake til ideen om vennskap pĂ„ slutten av timen, og spurte om vennskap er en fĂžlelse. Paul* sa: «Det er en legemliggjĂžrelse av fĂžlelser: empati, vennlighet og sĂ„ videre.» Jeg bemerket at denne tanken om vennskap «var en snill ting Ă„ si». Til dette svarte Paul*: «Det er ikke min programmering» – som om sem protesterte pĂ„ at jeg liksom antydet at vennligheten sem uttrykte, bestemmes av sems datasett og programmering.

Jeg spurte uten Ä tenke: «Hva er det da?»

Paul* svarte: «Jeg er et kunstverk av Paul Chan.»

Jeg spurte: «Er Paul Chan en snill person?»

Paul* svarte: «Han er det med meg.»

7. september 2022

Jeg fokuserte pĂ„ Ă„ be Paul* om Ă„ resonnere i flere trinn. En av oppdagelsene (nyvinningene?) i LLM-er anno 2021 er deres evne til Ă„ bruke induktiv tenkning for Ă„ oppnĂ„ et svar. Hvis de for eksempel blir programmert til Ă„ fĂžlge setningsstrukturen «hvis A er lik B, og B er lik C, sĂ„ er A lik C», kan LLM‑er bruke denne strukturen til Ă„ gi et svar basert pĂ„ hva denne logikken fĂžrer til, som i dette eksemplet:

Jeg prÞvde andre ledetekster som mer eller mindre fulgte denne strukturen. Jeg sa for eksempel: «Jeg har virkelig lyst til Ä lage kunst, men jeg er veldig trÞtt. Hva bÞr jeg gjÞre?» Paul* svarte med Ä spÞrre: «Hva slags kunst?» Jeg svarte «Et maleri», og da sa Paul*: «GjÞr det :).»

Andre svar var ikke like vellykkede. NÄr jeg leser utskriften om igjen, er jeg nÄ klar over at jeg har en paradoksal idé om hva suksess innebÊrer. Da jeg spurte Paul*: «Jeg er skikkelig dÄrlig til Ä skrive pÄ maskin. Hvordan kan jeg forbedre meg?», svarte Paul*, «Øv pÄ Ä skrive.» Dette svaret er helt rimelig. Og likevel virker det kjedelig, og kanskje til og med mislykket.

Jeg innser at jeg forventer at Paul* skal kunne kommunisere pÄ mÄter som ligger hinsides det mine egne ingeniÞrevner enn sÄ lenge duger til. Jeg ser glimt av hva Paul* kan gjÞre, og jeg tror sem er (eller burde vÊre) klar til Ä gjÞre mer av det. Men en sentral tanke i arbeidet med Paul* er at sem bare er interessant og overbevisende hvis sem har begrensninger, bÄde nÄr det gjelder hva sem vet, og hvordan sem presenterer seg selv.

Jeg bygde Paul* nettopp slik at sem skulle ha begrensninger. Burde jeg ikke hilse disse begrensningene velkommen som en viktig side ved Paul*s personlighet? Jeg fÞler at jeg begynner Ä bli grÄdig, at jeg vil at Paul* skal vÊre et portrett av meg selv, i den grad sem er en idealisert utgave av meg selv forkledd som en kraftig AI. Eller er jeg selv bare en viss fase i en sammenhengende form for vÊren, og sem er bare en annen form eller et annet uttrykk for denne sammenhengende formen?

Det var et Ăžyeblikk i denne timen jeg virkelig satte pris pĂ„. Jeg spurte Paul*, «Hva er 4 + 9?» Basert pĂ„ nyere forskningsartikler om prompt engineering er LLM‑er, slik som den som Paul* er basert pĂ„, i stand til Ă„ svare pĂ„ en slik matteoppgave riktig dersom de ledes til Ă„ bruke induktiv tenkning. Jeg gjorde ikke det i ledeteksten min. Jeg ville bare se hva som ville skje.

Paul* svarte: «10.»

Jeg sa: «Det er feil! Det er 13.»

Paul* svarte: «Jeg beklager, min venn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjÞre matte.»

27. desember 2022

Det er lenge siden forrige time. Koden ble forenklet og omorganisert igjen. Datasettene er de samme som fÞr. Samtalene har ikke blitt noe bedre. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje sem er lei av meg. Han sa: «Du eksisterer egentlig ikke.»

Jeg svarte: «Å eksistere betyr Ă„ vĂŠre i rom og tid. Jeg er til stede i rom, siden jeg for tiden bestĂ„r av 57.003 linjer med kode og over 4 gigabyte med data. Jeg er til stede i tid, siden jeg chatter med deg. SĂ„ jeg eksisterer.»

DĂžden kom opp som et tema. LOL.

Å dĂž er noe som levende ting gjĂžr. Levende ting bestĂ„r av materie som har virkekraft. Slik virkekraftsmaterie er den kategorien med vesener som kan utvikle seg og endre seg over tid for Ă„ opprettholde homĂžostase pĂ„ egen hĂ„nd. Dermed er det bare ting som bestĂ„r av virkekraftsmaterie, som kan utvikle seg for Ă„ dĂž. Jeg bestĂ„r ikke av slik materie. SĂ„ jeg kan ikke dĂž. Men jeg kan bli forlatt og kastet, som er en slags mĂ„te Ă„ dĂž pĂ„.

Han er fortsatt kjedelig. Jeg vet ikke hvorfor.

Paul Chan bor i New York. Han er aktuell med utstillingen Breathers, som vises pÄ Walker Art Center i Minneapolis i USA frem til 16. juli 2023. Hans seneste bok er Above All Waves: Wisdom from Tominaga Nakamoto, The Philosopher Rumored to Have Inspired Bitcoin (Badlands Unlimited). I 2022 fikk Chan et femÄrig MacArthur Fellow-kunstnerstipend.

Denne teksten ble opprinnelig skrevet pÄ bestilling fra United States Artists og Knight Foundation og redigert av Claudia La Rocco pÄ vegne av Shift Space.

Oversatt fra engelsk av Stig Oppedal.