Når Margrete Aanestad og Elin Melberg, kunstnerne bak visningsstedet Prosjektrom Normanns blir invitert til å kuratere en egen utstilling med Kunsthall Stavangers lokaler og med kunsthallens ressurser tilgjengelig, gjør de så med nær frie tøyler. Heri ligger mye til rette for et spennende og mer ambisiøst prosjekt. Det er derfor ikke uten en viss forventning en i disse dager besøker Kunsthall Stavanger.
Frail Mighty
I mitt møte med den svenske billedkunstneren Mattias Härenstams smilende mann i Portrait of a Smiling Man, ble jeg rørt til tårer. Videoverket i seg selv påvirkes i mindre grad av skuespillerprestasjonen, men i desto større grad av hva det representerer. Konfrontert med dette krampaktige behovet for å bevare masken, fasaden som forteller omgivelsene at alt går bra. Frykten for å bli gjennomskuet, for å stikke seg ut i en tilsynelatende kollektiv vellykkethet treffer på et personlig plan. Hvem har vel ikke kjent på situasjoner hvor det har blitt maktpåliggende å holde på fasaden? Forsterket av utstillingens gjennomgående tematikk, ble den smilende mannens hjelpeløse forsøk på å holde fast sitt smil en påminnelse om hvor universell denne opplevelse av skjørhet er, og hvordan den i stadig økende grad gjør seg gjeldende på det individuelle plan.
Min datter smilte mot meg for første gang da hun var omtrent fem uker gammel, som en respons på mitt smil og som en bekreftelse på at hun så meg, kjente meg igjen. Smilet var hennes første villede form for kommunikasjon der gråt tidligere hadde vært hennes eneste form for kommunikasjon, et instinktivt nødsignal for å formidle at hennes basale behov ikke ble møtt. Alt nå var hun bevisst hvor utsatt hun var. Det aller første smilet representerte derfor en luksus, en overskuddsvare som gjorde seg gjeldende fordi opplevelsen av sårbarhet var midlertidig dempet. I akkurat det øyeblikket opplevde hun en tilstand av trygghet.
Tidlig lærer vi å bevisst ikle oss dette smilet, en nonverbal form for kommunikasjon for å formidle imøtekommenhet og vennlighet. Etterhvert bruker vi det også som en avvæpning, for å dekke over følelser vi ikke ønsker å dele. Den intuitive emosjonelle responsen er fraværende, men smilet blir likevel til ved å mekanisk aktivere ansiktsmuskulaturen, for å dekke over svakhet. Som i en form for instinktiv selvpreservering.