"Ut av venterommet"

I utstillingen Ut av venterommet viser jeg to videoverk: «Lucid» fra 2021 og Passage» fra 2021. «Lucid» er en bearbeidet versjon av en video jeg lagde i 2017 når jeg studerte på Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Arbeidet utforsker universelle tanker omkring selvsikkerhet, usikkerhet og følelsen av å ikke klare å leve opp til egne forventninger. Arbeidet «Passage» viser flere klipp av en tunnel jeg filmet fra en bil i bevegelse. I lydsporet høres en monolog som setter tunnelen i sammenheng med et personlig mørke. Bilturen blir en death drive — en dødsdrift, som ifølge Sigmund Freuds psykoanalytiske teori er en dragning mot død og ødeleggelse, ofte uttrykt gjennom blant annet repetisjonstvang og selvdestruktivitet. Lysene i tunnelen flakker repeterende forbi mens monologen fortsetter. Videoen veksler mellom flere klipp i en systematisk repetisjon. I min kunstpraksis jobber jeg tematisk med å tolke ulike sinnstilstander gjennom et kroppslig uttrykk. Kroppens tilstedeværelse — dens dysfunksjoner og lidelser, dens lyster og begjær, og dens reaksjoner og reflekser er utgangspunktet for dette uttrykket. Jeg utforsker dette i et atmosfærisk, minimalistisk og abstrakt språk som ofte er preget av melankoli. Arbeidene jeg viser i utstillingen er representativt for dette uttrykket.

I utstillingen Ut av venterommet viste jeg verket «Cruise», fra 2021. Maleriets grenser har interessert meg siden studietiden. Forholdet mellom rammeverk og overflate er utgangspunktet for en serie verk hvor jeg også eksperimenter med forholdet mellom rom og kropp. Jeg undersøker hvordan menneskekroppens romlige posisjonering og størrelse kan ta del i skapelsen av verket. I denne utforskingen blir jeg svært inspirert av byggeplasser og urbane landskaper. Verket «Cruise» er laget spesielt med utgangspunkt i de romlige egenskapene til utstillingslokalet. Verket består av ett sett med håndfargede tekstiler montert på et bygningsstillas. Stillaset er plassert midt i en lang gang som flankerer de omgjorte ølhallene. Tekstilene henger løst over, rundt og gjennom stillaset. De har striper i ulike farger. Fargene i samspill med tekstilmaterialets forskjellige lengder gir ulike komposisjoner. Besøkende må bevege seg gjennom de hengende tekstilene for å gå innover i utstillingslokalet og se resten av utstillingen. Når de skal forlate utstillingen må de igjen passere verket, og får gjenoppleve det fra en ny vinkel. Dette er første gang jeg har tatt i bruk en readymade — altså̊ stillaset. Jeg har arbeidet mye med støttestrukturer før, men dette er første gang jeg har brukt en struktur som faktisk hører hjemme på en byggeplass. Jeg vil si at dette arbeidet skiller seg litt ut fra mine foregående arbeider. Grunnen til det tror jeg var at vi fikk muligheten til å arbeide i ølhallene en måneds tid før utstillingen. Jeg fikk derfor mulighet til å utvikle verket på stedet. Jeg tror arbeidet ble mer lekent på grunn av dette. Det føltes trygt å utforske nye ting så nært atelieret mitt, så jeg tok også litt mer sjanser.

I fellesutstilling til Tou Atelierhus viser jeg verket «Tapt og funne minne». Det er et skulpturelt maleri bestående av fire takhengte, malte og håndklippede lerretsformer som sammen skaper en opplevelse av en romlig organisk form. Flere av arbeidene jeg har laget i løpet av det siste året har handlet om fortiden min og hendelser jeg husker mer eller mindre klart. Utgangspunktet for verket «Tapt og funne minne» er opplevelsen av å miste en person man står nær. For meg personlig handler verket om tomrommet som oppsto da min bestemor utviklet demens og senere døde. Tematisk er jeg opptatt av psykologiske prosesser knyttet til identitet, kropp og kjønn. Jeg arbeider intuitivt og forsøker å visualisere det jeg ikke finner ord for. Min kunstneriske praksis ser jeg som et verktøy i arbeidet med å forstå meg selv og andre. Naturen, som jeg har et nært forhold til, har etterhvert vokst seg inn i, og blitt en viktig del av mitt kunstuttrykk. Jeg ser «Tapt og funne minne» som en fortsettelse og kanskje også, som en begynnelse på noe nytt.

De to maleriene i denne utstillingen har tittelen «En tematisk vinkling er å ta utgangspunkt i arkitekturen, II og III» og var opprinnelig en del av utstillingen Skisser til veggarbeid som jeg viste ved Sandnes kunstforening i 2019. De har en tilsynelatende stram komposisjon med konstruktivistiske elementer, men de er malt med frihånd på upreparert lerret og det er ingen helt rette linjer i maleriene, dessuten har malingen fått renne fritt. Jeg må svare både ja og nei på spørsmålet om det er representativt for min generelle kunstnerisk praksis. Det er representativt for hvordan jeg har arbeidet med maleriet i flere år — forenklet med en til to farger på upreparert lerret. De siste årene har jeg fått en interesse for å arbeide romlig med maleri og kombinere maleri med skulpturelle objekt. Jeg er mer interessert i hvordan arbeidene spiller sammen i rommet, enn i enkelt verk.

I utstillingen har jeg ett maleri med tittelen «Ut i skogen, opp i trærne og se utover» som er laget i år. Det har barndommens minner som utgangspunkt — når noe var vanskelig kunne jeg klatre opp i et tre. Der oppe var jeg skjult, men kunne samtidig se utover. Pandemien har fått meg til å minnes dette fra barndommen. Jeg er opptatt av hvordan vi ser og hva som lagres i minnet vårt. Slik tar arbeidet mitt utgangspunkt i en undersøkelse av persepsjon og hukommelse, og hvordan dette kan uttrykkes i maleriets vokabular. I arbeidet med maleriets virkemidler transformeres minnene til et mer abstrakt uttrykk. Arbeidsprosessen gir impulser som blir en viktig drivkraft videre. Verkets arkitektur, fargenes gjensidige forhold og form, og strøkenes retninger er dominerende problemstillinger i arbeidet. Bruk av tempera og de franske formater er gjennomgående. Med temperaen oppnås en matt og tørr overflate som gir fargene en egen lysende virkning. De franske formatene gir ikke bare ulike størrelser og form, men kan være med på å understreke bildets klanglige uttrykk.

Til utstillingen laget jeg en sammenstilling av elementer og objekter i ulike materialer. Tittelen på verket er «Eg tyr til magi II / Samanhengskraft». Jeg ønsket meg et hjørne hvor jeg kunne samle tingene mine til ett verk. Materialene jeg har brukt er treplater, spikkede trepinner, papirmasjé, silke og to store ringer laget av jern. Noe henger i tau fra taket ned mot golvet og noe ligger på golvet. På denne måten forholder delene seg til hverandre og påvirker hverandre. Noen av elementene har jeg funnet og noen har vært brukt før i andre sammenstillinger. Jeg liker tanken på at jeg tar vare på ting, resirkulerer, bearbeider og finner nye måter å bruke objektene i samlingen min. Tanker rundt magi vises igjen objektene. De kan referere til sirkus, akrobatikk og trylling. Ringer som henger sammen; kan de trylles fra hverandre? Det kan være tørkler som kommer ut av ingenting, eller som forsvinner. En bunke spikkede trepinner viser til ritualer der lyd og bevegelse er et viktig element i forståelsen av forandringer i naturen, helbredelse og historiefortelling. I utstillingen var det mulig å riste på disse trepinnene. Jeg arbeider ofte med ulike medier. I tillegg til skulpturelle objekter lager jeg grafikk, da helst monotrykk. Ofte trykker jeg ting jeg finner, for eksempel treplater eller metallplater, bare de er flate nok til å gå gjennom grafikkpressen. I mange tilfeller bruker jeg både skulpturer og grafikk sammen i utstillinger.

Når Tou skulle feire 20-års jubileum og jubileumsutstillingen med kunstnerne på atelierhuset kom på banen ønsket jeg å lage et nytt verk. Det ble flere silketrykk med slagord. Jeg ville lage et verk som både var et slagord for kunsten samtidig som jeg ønsket å rette dette mot stortingsvalget 2021. Det hele minnet meg om Tous 10-års jubileum — den gangen laget jeg også et politisk verk. Slagordet «Kunsten = samfunnets drømmer» kommer fra boken min Definisjonsmakt utgitt i 2015. På bestilling fra meg skrev Ingrid S. Straume om kunst som samfunnets drømmer med filosofen Cornelius Castoriadis sosialteoretiske perspektiv om det imaginære. I denne utstillingen har jeg en stor parole i tekstil festet i mellom to trestokker som er støpt i en rund betong sylinder, med innsmeltet plast. I tillegg har jeg to grafiske verk med det samme slagordet. Et tredje grafisk verk har slagordet «en armlengdes avstand mellom politikk og kunst». Jeg har også brukt parolen «Kunsten = samfunnets drømmer» under 1. mai toget i regi av Bildende Kunstneres Forening Rogaland (BKRF) for noen år tilbake. Disse verkene er kanskje representativt for min praksis. Jeg vil si tja. Jeg er dedikert til det kunstneriske arbeidet og ser arbeidsprosessen som en kontemplativ gestus sammen med materialet. Improvisasjon, intuisjon eller plutselige påfunn er ofte lekne spor som oppstår i en ellers planlagt og kontrollert arbeidsprosess med ulike metoder og materialer. Jeg arbeider ofte med prosjekter over flere år, men jeg har også alltid ulike materielle undersøkelser gående i atelieret. Disse er ikke alltid direkte knyttet til det prosjektet jeg holder på med. For tiden har jeg skikkelig kick på betong, og det å kombinere det med smeltede plast biter kommer jeg til å gå videre med. Personlig så føler jeg at jeg veksler frem og tilbake mellom det formale og det konseptuelle, det er en viktig prosess for meg. Det formale gir en god følelse, men følelse er ikke alltid nok for meg. Kunst er også en måte å tenke på — både emosjonelt og intellektuelt. Det er kombinasjonen av improvisasjon og den kontrollerte arbeidsprosessen som gir verkene mine den autonomien og den nerven jeg søker. Når jeg arbeidet med silketrykkene til denne utstillingen hørte jeg på musikk fra punkbandet Sex pistols. Det har jeg ikke gjort siden jeg så ut som et av medlemmene i bandet, Sid Vicious, på håret. Det var som en sommer flørt, og jeg kjente meg skikkelig punket. Det var deilig. Det er så ekstremt mye makt som finnes i kunstfeltet og jeg oppfatter at man må oppføre seg «riktig». Det snakkes om at vi kunstnere er så lite rause. Vi er kollegaer og rivaler i et ganske kynisk system som ikke har nok midler, og det er temmelig slitsomt. Som drømmene er heller ikke kunsten demokratisk, men forvaltningen av resursene bør være det.

Verket «Inn/utpakking» i utstillingen er annerledes enn det jeg vanligvis er kjent for. Mitt hovedmedium er grafikk. Gjennom maleriet og ulike grafiske teknikker undersøker jeg farger og hvordan farger påvirker vår persepsjon. Det å aldri helt ha kontroll over hvordan fargen blir, tiltaler meg. Det åpner opp for det uforutsigbare underveis i arbeidet slik at selve prosessen blir en motor i prosjektene. Innimellom trenger jeg derimot kontroll. Ad Infinitum — det uendelige/uavsluttede er et rammeverk jeg jobber innenfor. Jeg har laget meg et regelverk med kvadratet som utgangspunkt. Kvadratet blir gjentatt 9 ganger i hvert bilde og settes sammen på nye måter og med ulike farger. De siste to årene har jeg vært lite mobil. Jeg hadde to knær som ikke fungerte. For meg som er en rastløs og hyperaktiv person var dette en prøvelse. To nye kneledd gav meg et bedre liv, men sykemeldingen varte i 2 måneder. Ofte når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, tar jeg symaskinen fatt. Jeg hadde lerret-rester, og avkapp fra maleri liggende, så jeg begynt å sy tilfeldige biter sammen uten en plan. Tanken var at alt skulle sys sammen til store paneler som igjen skulle males. Men da jeg kom tilbake til atelieret hengte jeg opp tekstilene og så at de allerede levde sitt eget liv. Formene var nok i seg selv. I utstillingen fikk jeg tildelt en stor vegg og fikk dermed muligheten til å vise de sammensydde restene av lerret. Jeg valgte å lage et veggmaleri på 3,5 x 3,5 meter som underlag. Det bestod av 9 flater der et kvadrat ble brutt og malt med ganske andre farger enn dem jeg vanligvis bruker. Jeg opplevde det som problematisk å henge lerretene oppå veggmaleriet fordi det fungerte så bra i rommet alene. Men likevel, her prøvde jeg å kombinere det kontrollerbare med det uforutsigbare. Jeg visste ikke hvordan det kom til å bli. De sydde formene ble komponert rytmisk i forhold til hverandre og festet på maleriet. For meg er verket sterkt knyttet til hud og det kroppslige.

Jeg føler meg heldig som får være med på å feire 20-års jubileet til Tou sammen med atelierhuset i denne utstillingen, selv om jeg er relativt ny på huset. Utstillingen ble satt sammen av en arbeidsgruppe bestående av kunstnere fra atelierhuset. De har gjort en fantastisk jobb med å koordinere og montere arbeidene. De har klart å skape en god atmosfære i hver av hallene der de forskjellige uttrykkene snakker godt sammen og skaper forbindelser. Mine arbeid ble satt sammen med Anna Ihles videoinstallasjon og Ida Kluge Windingstads animasjonsvideo i en av ølhallene innerst i lokalet. Det mørklagte rommet og en nedslitt umalt vegg skapte en emosjonell nærhet som jeg syntes var passende til temaene i arbeidene våre. I en variert og spennende utstilling vil jeg gjerne nevne Kari Kalstøs fotografier. De subtile situasjonene observert fra forskjellige vinduer på en ferge gjorde inntrykk på meg. Observatørens omgivelser mørklegges og oppmerksomheten rettes mot små, ubetydelige bevegelser utenfor vinduet. Som om man tar seg selv i å stirre på noe uten å helt registrere hva man stirrer på.

For meg som er en relativt nyetablert kunstner er det en stor fordel å vise arbeidet mitt i samme utstilling som kollegaer med mye mer erfaring. Det gir et innblikk og umiddelbar kjennskap til hvordan det er mulig å arbeide i en slik setting. En styrke ved å involvere så mange lokale kunstnere er også et stort antall besøkende. Dette var spesielt gledelig i forhold til situasjonen vi har opplevd under covid-19 pandemien og det ga mange fine samtaler og diskusjoner rundt verkene under arbeidet med utstillingen. Utfordringene med en slik utstilling er det nok arbeidsgruppen som organiserte utstillingen som har kjent mest på. Det er ingen lett jobb å samle og sette sammen så mange uttrykk til en helhetlig utstilling, men Helene Espedal-Selvåg, Ingeborg Kvam, Nils Eger og Evy Horpestad Tjåland gjorde en kjempejobb med dette. Jeg likte Marit Aanestad sine verk veldig godt. Hun fant frem to skulpturer som hun har oppbevart på garasjetaket i mange år, og dro disse inn i utstillingen. Jeg likte godt at man kunne se spor av at verkene har blitt eksponert for vær og tid.

Å stille ut sammen med andre utløser alltid en viss engstelse for hvordan man vil bli plassert, og med hvem. Det er ikke alltid at kurator har tenkt på alt, og noen ganger krasjer det i forhold til både form, innhold og farge. Jeg synes mine kolleger i arbeidsgruppen gjorde en fantastisk jobb med planlegging og plassering. Utstillingen endte opp med å bli både interessant og vakker. Den synliggjorde atelierhusets profesjonelle kunstnere på en måte som de fortjener. Det var mange fine og tankevekkende verk i utstillingen Ut av Venterommet, men for meg var det Mara Solas malerier som gjorde størst inntrykk. Jeg synes også verkene til de jeg delte ølhall med var sterke. Anita Tjemslands vakre skog-serie, Markus Strandjord Bråtens imponerende treskulpturer og Solveig Landas rare og fine installasjon.

Fordelen her var åpenbart at det var en arbeidsgruppe med kunstnere på huset som dro lasset for oss andre. De gjorde et solid stykke arbeid og kuraterte/organiserte alt. Min utfordring i denne utstillingen var en tidsutfordring som besto i at jeg arbeidet med en separatutstilling i Trondheim som skulle åpne omtrent samme tid. Generelt så kan det være krevende å kuratere så mange ulike verk, og få det til å fungere og finne en sammenheng. Det er vanskelig å få det til slik at alle blir fornøyd med plasseringen sin, men det var kanskje det som var mest overraskende med utstillingen — at alt fungerte så godt sammen. Når det gjelder andre kunstverk har jeg faktisk valgets kvaler fordi det var mange verk jeg ble glad for å se i denne utstillingen. Jeg ble glad av å se utstillingen! Men hvis jeg skal vektlegge «overrasket» i positiv forstand så kan jeg trekke fram to verk. Det første er Åse Andas store veggmaleri/tekstilarbeid ved inngangen som er en videreutvikling av et arbeid hun viste tidligere i år ved Sandnes Kunstforening. Det er noe kompromissløst over verket synes jeg. Det andre er Mari Kolbeinsons arbeid som er bygget opp over et stillas. Det synes jeg er en smart måte å bruke materialer på og har noe massivt og samtidig forlokkende lett ved seg. Ellers synes jeg utstillingen holdt et høyt nivå.

Ut av venterommet var en utstilling alle ville være med på. Derfor var det gledelig, men også utfordrerne å være del av arbeidsgruppen som organiserte utstillingen. Med en slik rolle kunne jeg påvirke hvordan mitt eget arbeid skulle vises, samtidig er det mange utfordringer med en slik type utstilling hvor hver enkelt kunstner skulle vise det de selv ønsket. Det mest positive er at det blir et mangfold av utrykk. Fordi ølhallene består av mange rom kunne arbeider som fungerte sammen og støttet hverandre samles. Slik er jeg fornøyd med hvordan mitt verk fungerte i en så stor utstilling. Jeg vil også trekke frem Ingeborg Kvames arbeid i samme rom — disse florlette og transparente trykkene hun utviklet videre i 3D.

For min del har det kun vært fordeler med å delta på utstillingen i ølhallene. Vi hadde en kuratorgruppe som la til rette, og plasserte kunstnere sammen i de ulike hallene. Dette gjorde at det meste, ja egentlig alt, ble veldig greit. Utstillingen var svært godt besøkt, kanskje nettopp fordi det var en gruppeutstilling. Jeg er imponert av kvaliteten på den kunsten som ble vist og er stolt av å være en av denne sammenhengen. Jeg vil spesielt nevne Marit Victoria Wulff Andreassen som hadde et tredimensjonalt verk, noe som var nytt fra henne og en positiv overraskelse. Jeg likte også videoverket til Helene Espedal-Selvåg. Det var vakkert og et aktuelt tema i forhold til matproduksjon. Mari Kolbeinson sitt fargerike tekstildraperier over et stillas, som man måtte passere gjennom i gangen, var også et friskt pust og en overraskelse.

Det var fint å se våre kunstnerskap og arbeider sammen. Jeg opplevde ingen utfordringer egentlig. Bare veldig god stemning og glede over at alle ble samlet om prosjektet. Det var ekstra spennende å se arbeidene til de kunstnere som hadde laget nye verk for utstillingen. Samtidig var det hyggelig å jobbe med monteringen i ølhalene. Det er fint å synse litt og diskutere når man jobber på stede. Jeg har lyst å trekke frem flere verk, men først og fremst Mari Kolbeisons verk. Det var fint å se prosessen med monteringen — Mari, Markus Bråten og jeg, var i ølhallene samtidig en ukes tid i sommer, når været var på det beste. Det var godt og kjølig for de av oss som er arbeids-narkomane (snakker kun for meg selv). Det var også fint å se videoverket til Ida Kluge Windingstad. Vi har snakket en del om film sammen, men jeg har aldri sett hennes arbeider tidligere. Helene Selvågs montering med teppe og puta foran videoverket sitt, med den svaiende åkeren, var nydelig. Jeg kunne trukket frem flere også. Kuratorisk synes jeg det var stramt og klassisk, og det kan virke som trenden er å ha stort mellomrom mellom billedserier. Jeg ser frem til februar 2022, da skal jeg tilbake til ølhallene. Vi er fem kunstnere som åpner opp vår egen praksis for hverandres kritiske blikk og diskusjon. Prosjektet har fått tittelen Atelierbesøk/Studio visits og det er Christine Hansen, Helene Selvåg, Kristin Welle-Georg, Mona Orstad Hansen og meg selv. Det blir utrolig spennende å montere i alle hallene.

Det var fint at vi kolleger på atelierhuset sammen fikk vise hva vi står for. Arbeidsgruppa/kuratorene gjorde en strålende jobb med monteringen. Å lage et så stort veggmaleri så jeg på som en ny mulighet i denne sammenheng. Det er første gang at jeg har skapt et verk som jeg synes har et så tydelig budskap. Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det om jeg ikke fikk tildelt den store veggen i utstillingslokalet. Det er vanskelig å fremheve enkeltverk i utstillingen. Det var så mye bra. Men filmene til Helene Espedal-Selvåg og Ananda Sernè er utsøkte. De sier alt om den verden vi lever i og som det er så viktig å ta vare på.

Jeg er så heldig å ha fått ett av to etableringsatelier på Tou Atelierhus i år. Etableringsatelierene tilbys lokale kunstnere i etableringsfasen gjennom en åpen utlysning annethvert år. Siden jeg er nokså fersk fra kunststudier i Bergen, der jeg var vant til å dele arbeidsrom med andre, er dette første gang jeg har et eget atelier der jeg kan trekke meg tilbake å jobbe konsentrert. Utenfor døren til atelieret er det et spennende fellesskap som har tatt meg godt imot, og som jeg ser vil være nyttig for meg å være en del av fremover.

Jeg har hatt studio på Tou Atelierhus siden 2017. Da ble jeg tildelt et etableringsatelier for to år, og flyttet derfor hjem til Stavanger fra London. I dag har jeg det samme rommet, men har gått over til en 5-årig fast leiekontrakt. Dette arbeidsrommet har vært supert for mitt kunstnerskap. I London leide jeg et lite atelier som jeg delte med andre kunstnere, uten varmekilde og som til tider hadde vannlekkasje. Atelieret mitt på Tou derimot har svært gode arbeidsforhold. Det har gitt meg muligheten til å arbeide i et større format. Når jeg har hatt behov for enda større plass har jeg brukt ett av prosjektrommene vi har tilgjengelig. Fellesskapet er allikevel det beste med å leie studio på Tou. Det er inspirerende å arbeide i samme bygg som så mange erfarne, profesjonelle kunstnere, og det gir en yrkesstolthet og følelse av tilhørighet. I løpet av de første årene mine på Tou Atelierhus har jeg lært utrolig mye. Da tenker jeg ikke bare på arbeidet med kunsten min, men alt fra søknadsskriving, prosedyrer rundt styremøter, verv og annen administrasjon — altså alt det som kan muliggjøre bæredyktig praksis. Å ha atelier på Tou har også åpnet for samarbeidsmuligheter med andre kunstnere på huset. Det siste året har jeg vært med i kuratorgruppen til visningsrommet Bruksrommet på Tou Atelierhus, og jeg har kommet i kontakt med flere spennende kunstnere utenfor Tou sitt kunstnermiljø.

Jeg flyttet inn i et 12 kvadratmeter stort atelier i den gamle atelierfløyen på Tou i 2005 og er en av Tou-veteranene. Å flytte inn i nytt og stort atelier i det nye atelierhuset i 2015 var, og er fremdeles, fantastisk. Det beste med å ha bedre plass, lys og luft er at man kan jobbe med flere verk samtidig, og at man kan jobbe større. Hele situasjonen gjør planleggingen av utstillinger og utsmykking mye enklere. Jeg elsker atelieret mitt. Å være en del av et større felleskap er også kjekt. Jeg setter stor pris på nærheten til mine kunnskapsrike og erfarne kolleger. Det er alltid noen som kan svare om man lurer på noe, og muligheten til en sosial lunsj er alltid til stede.

Jeg har hatt studio på Tou siden atelierhuset sto ferdig i 2015. Atelieret har alltid vært viktig for meg. Jeg er på en måte en typisk atelierkunstner og bruker mye tid på å se og jobbe fysisk. Det er viktig at rommet er funksjonelt, av en viss størrelse og at det gir arbeidsro. Det siste var en bekymring i starten med så mange kunstnere samlet på ett sted, men det har aldri vært et problem. Felleskapet er viktig sosialt og ikke minst faglig. Jeg har hatt stor glede og nytte av å kunne rådføre meg med kollegaer. Terskelen for å kunne be om innspill og synsing har vært liten. Opp igjennom årene har jeg også hatt ulike samarbeid med andre på huset og er involvert i et nytt samarbeid som treffende nok heter «Atelierbesøk». Det skal munne ut i en utstilling til neste år. Kunstnerpraksisen min har kanskje ikke blitt grunnleggende påvirket etter at jeg fikk atelier her, men at enkelt prosjekter har blitt påvirket det tror jeg.

Jeg flyttet inn som den første kunstneren i atelierhuset i januar 2015. Jeg kom fra et atelierfelleskap i Paradis hvor jeg var blitt en varm tilhenger av et fellesskap. I tillegg til fellesskap representerer atelierhuset også en sikkerhet — et mer stabilt leieforhold i en kjent periode. At lokalene er i god stand og at det i tillegg er et felles spiserom, et prosjektrom, et galleri og en kunstbutikk, samt et treverksted og grafisk verksted gjør det ytterligere attraktivt. Et slikt fellesskap med disse fasiliteter og et mangfold av uttrykk og teknikker gjør det svært berikende å være her. For meg, som er en eldre kunstner, er det også svært givende å ha kontakt med flere generasjoner. Jeg blir rådspurt i mange sammenhenger, samtidig kan også jeg få andre synspunkter og ideer gjennom fellesskapet. Og ikke minst, når jeg ser andres arbeider og gir dem innspill, kan jeg tilsvarende få innspill fra unge friske øyne til mine arbeider.

Jeg har arbeidet på Tou Atelierhus i nesten 6 år, og var med i den første gruppen som flyttet inn da bygget åpnet. Mitt virke som kunstner har endret seg mye siden jeg flyttet inn her. Jeg finner veldig roen på rommet mitt og får konsentrert meg om kunsten. Jeg arbeider med temaer som er tidskrevende, og større prosjekt som går over tid. Det er da viktig å ha dette rommet og forutsigbarheten det gir. Både temamessig og i utforskning av materialer og teknikker har disse årene på Tou Atelierhus vært med på å utvikle arbeidet mitt. Felleskapet med kolleger er også svært viktig, både når det gjelder praktiske ting og som samtalepartnere når det trengs. Det er nemlig mange gode inspiratorer på huset.

Jeg har hatt atelier på Tou siden starten, ca 6 år. Når 2.-etasje sto ferdig flyttet jeg ned på grunn av at jeg hadde behov for å åpne opp vinduene da jeg arbeider med så mye ulike materialer som kan påvirke inneklimaet. Jeg elsker atelieret mitt og det å kunne lukke døren er svært viktig. Men felleskapet betyr også mye for meg. Jeg har tatt initiativet til en del ulike tiltak på atelierhuset, blant annet en diskusjonsgruppe der vi presenterer prosjekter og ideer for å få tilbakemeldinger underveis i arbeidsprosessen. Det er lenge siden vi har møtes i den gruppen nå, men den må vi få i gang igjen. Den var bra. Utstillingsrommet Bruksrommet var en viktig sak for meg. Det var Mona Orstad Hansen, Anna Ihle, Ingrid Toogood og jeg som formet Bruksrommet slik det er nå. Noen av oss har også hatt flere lesegrupper der vi leser fagteori. I 2.-etasje spiser vi felles lunsj kl. 11.30 og i 3. -etasje starter lunsjen kl. 12.00. Deltar man i lunsjen kan du alltid møte noen å drøse med. Noen kjekke fester har vi også hatt, men jeg opplever at det er de faglige diskusjonene og i de nære relasjonene at det er plass til åpenheten som bygger felleskapet. Det oppstår noe underliggende stemninger i ulike perioder, som vi også snakker om sammen. Vi kan le litt av oss selv til tross for at det kan være dypt alvorlig, spesielt når stipendene offentliggjøres. Det fine med det er at vi hjelper hverandre. Både med framsnakking og om man er nedenfor. For meg er Tou Atelierhus en trygg base. Da jeg hadde atelier i Sandvigå sto det plutselig en mann inne i atelieret mitt en dag. Han var så påtrengende forviten at han til og med lukket døren etter seg. Det skjer ikke på Atelierhuset og det er jeg glad for. Jeg opplever også at daglig leder Per Arne Alstad og staben i administrasjonen er tilstedeværende og vi kan komme med ideer som oftest blir positivt mottatt. Jeg vet ikke om det skyldes atelierfelleskapet eller bare alderen, men jeg kjenner at jeg er trygg i mitt formspråk, selv om jeg rystes av både nervøsitet og glede når verkene skal vises for publikum. Det er så kjekt å stille ut. Jeg bare elsker det.

Jeg har hatt atelier på Tou siden atelierhuset ble innviet for 6,5 år siden. Det er fint å være en del av dette fellesskapet. Arbeidet mitt har endret seg mye siden jeg startet å arbeide her, men jeg opplever ikke at det har med plassen å gjøre. Det er min innstilling til arbeidet som betyr noe. Jeg har alltid utfordret meg selv til å gå videre, lære nye teknikker, prøve ut nye farger og medier. For eksempel så liker jeg å utforske grensene for hva som kan regnes som grafikk. Å være i et atelier som fungerer er kjempeviktig — det å kunne gå dit hver dag, konsentrere seg i ensomhet, eller søke kontakt med kolleger når det trengs. Gjennom kontakt med dem holder jeg meg oppdatert i forhold til hva som skjer utenfor min lille verden.