🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

When Architecture took to the Streets (and the Laboratory)

The urbanization of the 20th century has led to more complicated and contested public spaces in which physical and social structures, new inventions and technology affect our movements, behavior and well-being. In this essay, writer and critic Victoria Bugge Øye takes as her starting point the current trend of creating “walkable” cities and emphasizing the centrality of pedestrians and pleasure in urban planning. She traces this lineage back to the intermingling art-and-architecture scene in Europe in the late 1960s; from the Paris Situationists’ creation of psychogeographic maps, to Viennese architecture groups’ invitations to pedestrians to play with gigantic inflatable soccer balls in the streets, and performances that coupled scientific research on pollution and its emotional effects on the city’s inhabitants. Øye delves into architectural practices that move beyond the idea of architecture as something "built", and rather view architecture as something to be moved around, sensed, played with, and experienced. ∗ Bla nedover for norsk

Coop Himmelblau, City Soccer (Stadtfußball), Vienna, 1971. Photo by Gert Winkler. As published in Christiane Feuerstein and Angelika Fitz, Wann begann temporĂ€r? (New York; Wien: Springer, 2009).

“Does the car turn us into slaves?” This was the ominous question plastered across the Opinions page of Stavanger Aftenblad on June 1, 1968. In his op-ed piece, liberal politician Øyvind Bjorvatn complained about congestion and stress from increased car traffic, and argued that Stavanger should look towards Europe, “where more and more cities are dealing with the consequences of not being designed for car traffic.” “Ute i Europa kan en se hvordan flere og flere byer tar konsekvenser av at de ikke er anlagt for biltraffikk. Bydeler blir avsperret for privatbiler, eller reservert for gĂ„ende trafikk.” Øyvind Bjorvatn, “GjĂžr bilen oss til slaver i stedet for a tjene oss?,” Stavanger Aftenblad, June 1, 1968, 6. In Europe, Bjorvatn explained, neighborhoods were being closed off for cars and opened up for pedestrians, connecting the city through public transportation instead. Wasn’t it time for Stavanger to follow suit? Bjorvatn was not the only one who suggested looking towards Europe. A few years later, even the United States Environmental Protection Agency quoted the newly opened car-free zone of Vienna as models to follow. “Progress in the Implementation of Motor Vehicle Emission Standards Through June 1974,” Report to Congress (United States Environmental Protection Agency, 1974). Stretching across the two main shopping streets in front of the cityÂŽs historical St. Stephan’s cathedral, a fussgangerzone opened in Vienna on November 27, 1971 to performances by two of the cityÂŽs most experimental architecture groups, and, eventually, riots. The pedestrian zone was a temporary project that became permanent in 1974. But more on that later.

Today, the notion of “walkable” cities has become a habitual and important term for urban planners and architects, and prioritizing pedestrians is seen as progressive and sustainable policy for urban development. In the time since Bjorvatn®s op-ed, Stavanger has introduced several car-free streets downtown, and more recently Pedersgata was converted into a one-way street in an effort to curb traffic. Stavanger even funds public and urban art festivals to activate urban spaces and to make the pedestrian experience of the city more spontaneous and pleasurable. While all of these practices might seem very in tune with contemporary interests and concerns, most of them actually have their origin in the 1960s. By the late 1960s, the idea of introducing car-free zones in downtown areas, for example, was becoming increasingly popular for many reasons. Urban centers were hollowing out due to suburbanization and the construction of shopping malls, gas was getting more expensive (the 1973 oil crisis would force prices to sky rocket and leave traffic at a standstill), roads and neighborhoods were getting more congested as more and more people could afford cars, and pollution was becoming a serious health risk for people living in certain areas and threatened entire cities like Los Angeles.

The idea that the city should be more than a functional center, but also provide stimulation and creative inspiration, was also an issue raised by many artists and architects of the time.

The spread of designated pedestrian zones was in part also due to the Austrian-born architect Victor Gruen. Hailed as the inventor of the modern shopping mall, Gruen, who was Jewish, had immigrated to New York right before the onset of the Second World War. In the United States he made a career designing indoor malls. Later he would also develop the idea of downtown pedestrian zones or so-called pedestrian malls. For an entertaining podcast episode on Victor Gruen and the legacy of the American mall see Avery Trufelman, “The Gruen Effect,” 99 Percent Invisible, Episode 163, May 5, 2015, https://99percentinvisible.org/episode/the-gruen-effect/. Both his ideas for the shopping mall and the pedestrian mall were inspired by his native city of Vienna, whose ample parks and plazas made for pleasant and varied areas not only for people to shop, but to gather, promenade, rest and partake in other urban activities. When Gruen returned to Vienna in 1968, however, the city was not exactly the pedestrian haven he had left in 1938. Automobile traffic was choking the city, he explained in an interview in the late 1960s, and he suggested a total car ban in the downtown area. Christiane Feuerstein and Angelika Fitz, Wann Begann TemporĂ€r?: FrĂŒhe Stadtinterventionen und Sanfte Stadterneuering in Wien (Wien; New York: Springer, 2009), 83.

The idea that the city should be more than a functional center, but also provide stimulation and creative inspiration, was also an issue raised by many artists and architects of the time. BjorvatnÂŽs suggestion that cars were also somehow detrimental to the human spirit (Did they turn us into slaves?) was in fact a sentiment shared by many European avant-garde artists and architects of the time. In the 1950s and 60s, the French Situationists drew psychogeographic maps to divide Paris into zones of emotional affect rather than activity or function. They also invented a tactical and spontaneous mode of wandering that they named dĂ©rive, intended as a way to experience the city outside of regular and “capitalist” patterns of use. See for example Guy Debord, “Situationist Theses on Traffic,” Internationale Situationniste #3 (November 1959), Translated by Ken Knabb, available from https://www.cddc.vt.edu/sionline/si/traffic.html According to the situationists, automobiles did not only ruin the urban fabric because of the road expansion and suburbanization they caused, but because the isolation of enclosed vehicles also hindered communal and sensuous experiences of the urban environment. Thus, the centrality of the pedestrian was also understood to be the insistence on a more pleasurable and sensuous life.

An Architecture of Play

Radical ideas like the ones outlined by the Situationists were also in play at the official opening of ViennaÂŽs fussgangerzone. At the time, Vienna was a hub for several experimental architecture groups, and two of them, Haus Rucker-Co and Coop Himmelblau, had managed to get on the bill for the official opening. It is worth noting here that neither Haus Rucker-Co nor Coop Himmelblau should be understood as architects in any conventional sense of the term. While they had all met in architecture school, they were more interested in creating installations, inflatables, and performances than buildings. In fact, the ephemeral quality of their works seems to undermine the very idea of architecture as something "built" all together. Architecture, instead, was something to be moved around, performed, played with, and experienced. Architecture was something to make you feel.

The installations that the two architecture groups had devised for the opening day were all about feet (it was, after all, a fussgangerzone, literally meaning “foot” in German). Haus Rucker-Co had designed a “Walking School,” a sixty-meter long obstacle course that would allow participants to connect with their bipedal selves. “Send your foot back to school!” the project exclaimed, and invited pedestrians to experience “balance shifts” and “haptic walking” in order to train “a form of expansion of consciousness at the very bottom.” “Kunst,” Der Spiegel, December 13, 1971. Feet, usually imprisoned in shoes traversing hard and flat asphalt, can be very sensitive and even erogenous organs, if only given some attention. Haus-Rucker Co®s Walking School was one way of unleashing some of the foot®s potential to give its owner pleasure and joy.

Coop Himmelblau also focused on feet in their project, City Soccer, or Stadtfussball. Four giant orange inflatable soccer balls were introduced to the streets, intended to engage city dwellers in spontaneous urban play by literally kicking the balls around on Kantnerstrasse. The balls were four meters tall and rose to the height of two-story structures as they were bounced around. With ten thousand visitors on opening day, the installations were a great success, even as the balls became increasingly dirtier throughout the day, as one local newspaper reported. Walfrid Reismann, “Zehntausende StĂŒrmten Die Wiener Innenstadt,” Kurier, November 28, 1971, Sunday edition. One of the professors from the architecture school, a long-time architecture critic in the Austrian newspaper Kurier, summed up the event in the following: "The street is finally being rediscovered as a space of play, a festival of liberation..." GĂŒnther Feuerstein, “Hilfe, Die Proleten!,” Kurier, December 16, 1971.

Haus-Rucker-Co, Walking School (Geschule), Vienna, 1971. Photo by Gert Winkler. As published in Christiane Feuerstein and Angelika Fitz, Wann begann temporÀr? (New York; Wien: Springer, 2009).
Coop Himmelblau, City Soccer (Stadtfußball), Vienna, 1971. Photo by Gert Winkler. As published in Christiane Feuerstein and Angelika Fitz, Wann begann temporĂ€r? (New York; Wien: Springer, 2009).
“Does the Car turn us into slaves?” Asked the Norwegian politician Øyvind Bjorvatn, mirroring concerns that were also common among European avant-garde artists and architects. Stavanger Aftenblad, June 1, 1968.
Coop Himmelblau, City Soccer (Stadtfußball), Vienna, 1971. Courtesy of COOP HIMMELB(L)AU.
1 / 4

Architecture and Psychotropy

Walking School and City Soccer were not the first projects that Haus-Rucker Co and Coop Himmelblau had done that focused on play and sensuous experiences. In fact, a majority of their projects from this period were geared towards producing feelings of enjoyment and sociality in the user. Coop Himmelblau and Haus-Rucker-Co would include everything from tactile materials, music, and food to engage as many of the userÂŽs senses as possible. On the occasion of the 1969 moon landing, for example, Haus-Rucker-Co devised a performance at ViennaÂŽs historical Am Hof Square, which included a red heart-shaped inflatable, a three-meter long moon-shaped marzipan cake weighing 150 kilos, and a musical troupe performing Viennese folk songs. GĂŒnther Feuerstein, “Mondstrudel,” Kurier, July 22, 1969, GĂŒnther Feuerstein Archive.

But while all of Haus-Rucker-Co and Coop HimmelblauÂŽs installations were intensely preoccupied with multisensory and bodily experiences, they were not all exclusively centered around play. Several of their projects actually focused on playÂŽs opposite in terms of energy level: downtime, relaxation and rejuvenation. Coop HimmelblauÂŽs Insider project, for example, consisted of a transportable and inflatable bed-pod where the user could retreat and enjoy soothing music accompanied by light projections. Haus-Rucker-CoÂŽs installation GrĂŒne Lunge (Green Lung) at the Kunsthalle Hamburg in 1973 consisted of an exterior platform with four transparent helmets where users could breathe air sourced from inside the Kunsthalle. Although Haus-Rucker-Co and Coop HimmelblauÂŽs various installations from the late 1960s and early 1970s differed in some of their strategies and means, what characterized them all was that they seemed intent on manipulating the userÂŽs mood by encouraging the release of dopamine or oxytocin, the hormones most commonly associated with feelings of pleasure, bonding, relaxation, and connection.

In his book Deep History and the Brain, historian Daniel Lord Smail proposes the term psychotropic mechanisms as a way to conceptualize social practices and behaviors that alter body-brain chemistry. Psychotropy basically refers to all the different things humans do in order to alter the mood of self or others, and are often geared towards increasing pleasure through the release of hormones such as oxytocin, dopamine, endorphins, or serotonin. Daniel Lord Smail, On Deep History and The Brain (University of California Press, 2008), 157–89. Today, this often means ingesting psychotropic or psychoactive drugs ranging from Xanax to marijuana, but what Smail pointed to is that a range of social or environmental practices can achieve similar effects. The notion of psychotropic mechanisms can be used to describe a wide range of behaviors, including everything from consuming mildly addictive and mood-altering foods such as coffee, tobacco, sugar, or chocolate, or engaging in behaviors like having sex, gossiping, modifying one®s environment, or playing with giant footballs. Benjamin Campbell, “On Deep History and Psychotropy,” Culture, Medicine and Psychiatry 38, no. 2 (June 2014): 171.

Even though Smail®s concept was not yet invented in the 1960s, Coop Himmelblau and Haus-Rucker Co would certainly have been very well aware of psychotropic effects. Countercultural experiments with LSD and other mind altering substances had also influenced the field of architecture: Austrian architect Hans Hollein had polemically suggested an “environmental pill” as a form of architecture, and several of Coop Himmelblau’s own installations had been designed with the specific intention of mimicking the effects of psychotropic drugs. Wolf Prix, Interview, January 31, 2017, Vienna.

Haus-Rucker-Co, Grüne Lunge (Green Lung), Kunsthalle Hamburg, 1973. Photo: Haus-Rucker-Co. Courtesy Archive Zamp Kelp.

Feeling Tired?

Performed in the city, making strangers engage in silly, playful and social activities, Haus-Rucker-Co®s walking school and Coop Himmelblau®s giant balls seems like the perfect examples of psychotropic mechanisms. Because Coop Himmelblau and Haus-Rucker-Co reimagined architecture as specific urban and spatial installations that could engage the user in multiple ways, their installations also seemed better able to provoke emotional effects than a conventional building might have been able to. On the November day that their foot-centric installations were presented, however, experimental architecture was not the only environmental factor with a potentially psychotropic effect. Air pollution was also at a record high in Vienna. While air pollution is not exactly psychotropic, it can still have a very strong effect on humans. Psychotropic substances can, however, be found in air pollution. See Mark Wasuita, ”Ecstatic Air,” E-Flux Architecture, March 24, 2018, https://www.e-flux.com/architecture/superhumanity/179221/ecstatic-purification/. Aside from the potentially carcinogenic effect of long-term exposure, carbon monoxide immediately limits the level of oxygen the blood, resulting in fatigue and poor concentration.

Coop Himmeblau in particular would have been very aware of the negative effects of pollution on the human body and brain. In 1970 the group had conducted experiments in collaboration with the newly founded Institute of Environmental Health at the University of Vienna. As part of the experiments, Coop Himmelblau had designed a cylindrical inflatable structure described as a “pneumatic test chamber.” Manfred Haider, “UmwelteinflĂŒsse Im Wohnbereich,” Wohnbauforschung in Österreich, no. Heft 1/2 (1972): 1–7. The Airbox, as it was called, was “a pneumatic test kit for the investigation of the impact of harmful air pollution on human behavior/performance” that could comfortably fit one person. Prix, Holzer, and Swi, “Coop.Himmelblau Zur Ausstellung in Basel, Galerie Stampa Und ‘offener Saal’, Kunsthalle,” Kunst Nachrichten 7, no. 10 (June 1971). For the experiments, test subjects had been asked to sit inside the Airbox for around an hour. While seated inside of the inflatable, they would do specific tasks while being exposed to increasing levels of carbon monoxide. The test results clearly showed the subjects getting increasingly tired and unfocused as carbon monoxide levels rose.

The experiments were later featured on the national broadcasting channel in Austria as part of a series called Surviving in the Polluted Environment that addressed the increasing car use in the country. Towards the end of the 1960s, Austrians were beginning to experience the ramifications of two decades of increased urbanization and industrialization, as well as the influence of an emerging international environmental movement, and Surviving in the Polluted Environment was symptomatic of all of this. The opening logo was an ominous flickering image of a leafless tree with the word “Überleben” (Surviving) spelled out beneath, followed by a series of jump cuts of automobile exhaust pipes, conveying at once the country’s increased automobile ownership and its consequences for Austrian everyday life.

For the episode that featured Coop HimmelblauÂŽs work, titled Pollution and Noise, a curious image materializes after the showÂŽs intro: two disembodied arms emerge from off-screen to part the PVC curtains leading in to the Air Box, revealing a seated young man chewing gum and equipped with a headset and forehead electrodes. 'Abgase und LĂ€rm,' Aktion Überleben in der Verschmutzte Umwelt (Vienna: ORF, May 5, 1970), ORF Archiv, Wien. A text appears: Institut f. Medizin. Physik Wien. Standing in front of the Air Box, Dr. Johann Schedling explains how his research team has been measuring levels of carbon monoxide in traffic and its effects on the human body. After having explained the correlation between carbon monoxide and increased fatigue, the program cuts from the white lab coat environment of the institute to the streets of Vienna. “Do you ever feel tired in traffic?” we hear an empathetic journalist ask different drivers. To which all of the drivers emphatically concur: “Yes, indeed, I do feel tired!”

Breach of the Peace

The car then, not only reduced people®s capacity and potential for play because they were dangerous and took up a lot of space, but also because the carbon monoxide they excreted produced the need for the opposite: rest. No wonder then, that Coop Himmelblau and Haus-Rucker-Co®s projects were always accompanied by projects to rejuvenate and relax the user. In fact, after the experiment on air pollution, Coop Himmelblau and the Institute for Environmental Health would collaborate on another experiment on how to create architectural environments intended for relaxation. Victoria Bugge Øye, “On Astroballoons and Personal Bubbles,” E-Flux Architecture, April 17, 2018, https://www.e-flux.com/architecture/positions/194841/on-astroballoons-and-personal-bubbles/.

Returning to the fussgangerzone, however, which was not about relaxation but all about fun. Perhaps too much fun. Several of the local shop owners had been resistant to the idea of a pedestrian zone, especially the kind of experimental foot-festival that was proposed by Coop Himmelblau and Haus-Rucker-Co. "We have an audience that is used to having a certain peace, a certain atmosphere," the complaint went as business owners expressed concerns that the spectacle would attract families looking for “free” entertainment, displacing the more affluent middle class clientele usually found on Kantnerstrasse. Feuerstein and Fitz, Wann Begann TemporĂ€r?, 84. The Wurstelprater, the amusement park on the other side of the Danube River primarily frequented by the working class, was brought up as an example of what they did not want downtown to become. Ibid.

Perhaps the business owners were correct in assuming that Coop Himmelblau and Haus-Rucker-CoÂŽs installations would be more than the Viennese could handle, perhaps their own bourgeois anxieties got in the way, or perhaps what happened next was exactly in line with Coop Himmelblau and Haus-Rucker-CoÂŽs desire for an architecture that could rouse emotions. Either way, as the evening progressed, things began to get out of hand. Vandals attacked the giant soccer balls with knives; the foot school caused so much commotion and became so vandalized that it eventually had to be removed. People are unpredictable beings, feelings even more so. Especially when architecture tries to get the best of you.

Victoria Bugge Øye is a PhD candidate in the History and Theory of Architecture at Princeton University. Her field of research includes American and European architecture post-1945. She is a graduate from M.S. Critical, Curatorial & Conceptual Practices in Architecture at Columbia University, where she was awarded the prize for best thesis. Her writing has been featured in Domus, E-Flux and Los Angeles Review of Books, and she has participated in curatorial projects for the Buell Center, Storefront for Art and Architecture, The Lisbon Architecture Triennale, and the Canadian Center for Architecture.

Da arkitekturen tok til gatene (og laboratoriet)

Urbaniseringen pÄ 1900-tallet skapte mer kompliserte og omtvistede offentlige rom der bÄde fysiske og sosiale strukturer, nye oppfinnelser og moderne teknologi pÄvirker hvordan vi beveger, oppfÞrer og fÞler oss. I dette essayet tar skribent og kritiker Victoria Bugge Øye utgangspunkt i nÄtidens tendens til Ä skape «gangbare» byer og fokusere pÄ fotgjengere og fornÞyelse i byplanleggingen. Hun sporer dette tankesettet tilbake til sammenblandingen mellom de europeiske kunst- og arkitekturfeltene pÄ slutten av 1960-tallet: Dette var en tid da Paris-situasjonistene lagde psykogeografiske kart og da Wien-arkitekter oppfordret byens fotgjengere til Ä leke med oppblÄsbare gigantfotballer i gatene, samtidig som de iscenesatte performanceverk som viste hvordan byens innbyggere ble fÞlelsesmessig pÄvirket av forurensning. Det som spesielt interesserer Øye her, er arkitektoniske praksiser som ser pÄ arkitektur som noe utover det rent bygde, og mer som noe man kan flytte rundt pÄ, sanse, leke rundt med og oppleve.

//

«GjĂžr bilen oss til slaver i stedet for Ă„ tjene oss?» Dette var det illevarslende spĂžrsmĂ„let som ble stilt i et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 1. juni 1968, skrevet av Venstre-politikeren Øyvind Bjorvatn. Innlegget var en klagesang over kĂžene og stresset som den Ăžkende biltrafikken forĂ„rsaket, og Bjorvatn argumenterte for at Stavanger heller burde la seg inspirere av Europa, der stadig flere byer prĂžvde Ă„ gjĂžre noe med konsekvensene av at de ikke var lagt opp til biltrafikk. I Europa, forklarte Bjorvatn, ble sentrale bystrĂžk stengt for biltrafikk og Ă„pnet for fotgjengere, samtidig som offentlig transport ble brukt til Ă„ koble byen sammen. Var det ikke pĂ„ tide for Stavanger Ă„ gjĂžre noe lignende? Bjorvatn var ikke den eneste som foreslo Ă„ se mot Europa. Noen Ă„r senere trakk selv den amerikanske miljĂžvernetaten EPA frem den nye bilfrie sonen i Wien som et forbilde. Det var den 27. november 1971 at en gĂ„gate ble Ă„pnet i Wien, der den strakk seg over byens to viktigste handlegater foran den historiske Stefansdomen. Åpningen ble markert med installasjoner og performanceverk av to av byens mest eksperimentelle arkitektgrupper, fĂžr det hele endte i opptĂžyer. Men mer om akkurat det senere.

I dag har ideen om gangbare byer blitt et gjengs og viktig begrep for byplanleggere og arkitekter, og det Ä gi fotgjengere forrangen blir sett pÄ som fremtidsrettet og bÊrekraftig byutviklingspolitikk. I tiÄrene etter Bjorvatns innlegg har Stavanger innfÞrt flere bilfrie gater i sentrum, og nylig ble Pedersgata omgjort til en enveiskjÞrt gate i et forsÞk pÄ Ä dempe sentrumstrafikken. Stavanger gir til og med Þkonomisk stÞtte til offentlige og sentrumsnÊre kunstfestivaler, slik at byrom blir aktivert og fotgjengere kan oppleve byen pÄ en mer spontan og behagelig mÄte. Selv om slike tiltak virker Ä vÊre helt i trÄd med nÄtidens tanker og bekymringer, stammer faktisk de fleste av dem fra 1960-tallet. PÄ slutten av 1960-tallet hadde for eksempel ideen om Ä innfÞre bilfrie soner i sentrumsomrÄder blitt stadig mer populÊr, av mange grunner: Bykjernene var i ferd med Ä hules ut i takt med at forsteder kom til og de store kjÞpesentrene ble lagt der; bensinen ble alt dyrere (oljekrisen i 1973 kom snart til Ä gi skyhÞye priser og kvele biltrafikken); veier og bydeler opplevde stadig mer overbelastning etter hvert som flere og flere kunne kjÞpe sin egen bil, og til slutt representerte forurensningen en alvorlig helserisiko for mennesker som bodde i visse omrÄder, eler endog truet hele byer som Los Angeles.

Tanken om at en by burde vÊre noe mer enn et funksjonelt sentrum, og at den i tillegg burde stimulere folk og inspirere til kreativitet, var noe som mange av datidens kunstnere og arkitekter ogsÄ tok til orde for.





GÄgatenes voksende popularitet skyldtes ogsÄ delvis den ÞsterrikskfÞdte arkitekten Victor Gruen. Gruen, som var jÞde, hadde utvandret til New York i tiden rett fÞr andre verdenskrig brÞt ut, og i USA opplevde han stor suksess med Ä designe innendÞrskjÞpesentre, i den grad at han nÄ ses pÄ som selve oppfinneren av det moderne kjÞpesenteret. Senere kom han ogsÄ til Ä utvikle ideen om bilfrie gÄgater i bykjernene.

Ideene hans om bÄde kjÞpesentrene og gÄgatene var inspirert av hjembyen Wien, hvor stort anlagte parker og torg hadde sÞrget for hyggelige og varierte omrÄder der folk ikke bare kunne handle, men samles, spasere rundt, slappe av og gjÞre andre ting man typisk gjÞr i en by. Da Gruen vendte tilbake til Wien i 1968, var imidlertid ikke byen lenger den fotgjengervennlige metropolen han hadde flyttet fra i 1938. Biltrafikken holdt nÄ pÄ Ä kvele byen, forklarte han i et intervju pÄ slutten av 1960-tallet, og han foreslo derfor et totalt bilforbud i sentrum.

Tanken om at en by burde vĂŠre noe mer enn et funksjonelt sentrum, og at den i tillegg burde stimulere folk og inspirere til kreativitet, var noe som mange av datidens kunstnere og arkitekter ogsĂ„ tok til orde for. Bjorvatns bekymring for at biler ogsĂ„ skadet menneskets Ă„nd pĂ„ et eller annet vis (gjorde de oss til slaver?), var faktisk noe som mange europeiske avantgardekunstnere og ‑arkitekter delte. PĂ„ 1950- og 1960-tallet tegnet de franske situasjonistene psykogeografiske kart der de delte Paris inn i soner basert pĂ„ fĂžlelsestilstander fremfor aktiviteter eller funksjoner. De oppfant ogsĂ„ en taktisk og spontan mĂ„te Ă„ vandre rundt i byen pĂ„ som de kalte dĂ©rive, der tanken var at folk kunne oppleve byen uten Ă„ mĂ„tte fĂžlge de tilvante og «kapitalistiske» bruksmĂžnstrene.

Slik situasjonistene sÄ det, virket biler fordervende pÄ bymiljÞet ikke bare fordi de gjorde at bÄde veiene og forstedene utvidet seg, men ogsÄ fordi lukkede kjÞretÞy isolerte folk og hindret dem fra Ä oppleve byen pÄ en felles og sanselig mÄte. Dermed ble vektleggingen av fotgjengeren ogsÄ forstÄtt som en insistering pÄ at livet selv skulle vÊre mer sanselig og lystbetont.

Lekenhetens arkitektur

Radikale ideer, som for eksempel de som situasjonistene foreslo, gjorde seg ogsĂ„ gjeldende under den offisielle Ă„pningen av Wiens gĂ„gate. PĂ„ den tiden var Wien hjembyen til en rekke eksperimentelle arkitektgrupper, og to av dem, Haus‑Rucker‑Co og Coop Himmelblau, hadde greid Ă„ bli en del av det offisielle Ă„pningsprogrammet. Det er verdt Ă„ merke seg her at hverken Haus‑Rucker‑Co eller Coop Himmelblau skal forstĂ„s som arkitekter i ordets vanlige forstand. Selv om de alle hadde mĂžtt hverandre mens de studerte pĂ„ arkitekturhĂžgskolen, var de mer interessert i Ă„ lage installasjoner, oppblĂ„sbare ting og performanceverk enn bygninger. I det hele tatt bidrar den flyktige kvaliteten som kjennetegner verkene deres, til Ă„ undergrave selve forestillingen om arkitektur som «det bygde». I deres Ăžyne var arkitektur heller noe som kunne flyttes rundt, fremfĂžres, lekes med og erfares. Arkitektur var noe som kort og godt kunne fĂ„ deg til Ă„ fĂžle.

Installasjonene som de to arkitektgruppene presenterte pĂ„ gĂ„gatens Ă„pningsdag i 1971, dreide seg om fĂžtter, helt i trĂ„d med det tyske navnet for gĂ„gate, FußgĂ€ngerzone («fotgjengersone»). Den ene gruppen, Haus‑Rucker‑Co, hadde laget en egen «gĂ„skole», som var en seksti meter lang hinderlĂžype der deltagerne kunne fĂ„ kontakt igjen med sitt tobeinte jeg. «Send din fot tilbake pĂ„ skolen!» lĂžd oppfordringen fra prosjektet, som inviterte fotgjengere til Ă„ oppleve «balanseforskyvninger» og «berĂžringsbasert gĂ„ing» for Ă„ trene opp «en slags utvidet bevissthet fra grunnen av».

FĂžttene vĂ„re tvinges som regel ned i sko som sĂ„ vandrer over hard og flat asfalt, men de kan ogsĂ„ vĂŠre svĂŠrt fĂžlsomme organer, og til og med erogene, hvis de bare gis litt oppmerksomhet. Haus‑Rucker‑Cos GĂ„skole var en mĂ„te Ă„ frigjĂžre noe av fotens potensial pĂ„ for dermed Ă„ Ăžke eierens glede og velbehag.

OgsĂ„ prosjektet til Coop Himmelblau, kalt Byfotball (Stadtfußball), fokuserte pĂ„ fĂžtter. Fire oransje og oppblĂ„sbare gigantfotballer ble lagt ut i de aktuelle gatene for Ă„ fĂ„ byens innbyggere til Ă„ slippe seg lĂžs i spontan lek i bymiljĂžet ved bokstavelig talt Ă„ sparke fotballene rundt pĂ„ KĂ€rntner Straße. Fotballene var fire meter hĂžye og kunne sprette opp til hĂžyden av en toetasjes struktur. Med ti tusen besĂžkende pĂ„ Ă„pningsdagen ble installasjonene en stor suksess, selv om en lokalavis kunne rapportere at ballene ble stadig skitnere utover dagen.

En av professorene pÄ arkitekturhÞgskolen, en mangeÄrig arkitekturkritiker i Wien-avisen Kurier, oppsummerte Äpningsdagen pÄ fÞlgende mÄte: «Gaten er nÄ endelig i ferd med Ä bli gjenoppdaget som en arena for lek, som en frigjÞringsfestival.»

Arkitektur og det psykotrope

Hverken GĂ„skole eller Byfotball var de fĂžrste prosjektene til Haus‑Rucker‑Co og Coop Himmelblau som fokuserte pĂ„ lek og sanselige opplevelser. Faktisk var de fleste av prosjektene deres fra denne tiden rettet mot Ă„ gi brukerne en fĂžlelse av glede og fellesskap. De to arkitektgruppene pleide Ă„ bruke alt fra taktile materialer til musikk og mat for Ă„ engasjere sĂ„ mange av brukernes sanser som mulig. I forbindelse med mĂ„nelandingen i 1969 lagde for eksempel Haus-Rucker-Co et performanceverk for Wiens historiske Am Hof-plass med et rĂždt oppblĂ„sbart hjerte, en tre meter lang mĂ„neformet marsipankake som veide 150 kilo, og en musikkorps som fremfĂžrte lokale folkesanger.

Men selv om disse installasjonene var sĂ„ kropps- og sansebaserte, var ikke alle utelukkende lagt opp som lek. Flere av prosjektene deres fjernet seg nemlig fra lekens typisk hĂžye energinivĂ„ og la heller opp til at brukeren kunne koble av, hvile og fĂ„ nye krefter. Coop Himmelblaus Insider-prosjekt besto for eksempel av en mobil og oppblĂ„sbar seng hvor brukeren kunne trekke seg tilbake og nyte beroligende musikk ledsaget av lysprojeksjoner. Haus-Rucker-Cos installasjon GrĂžnn lunge (GrĂŒne Lunge) pĂ„ Kunsthalle Hamburg i 1973 besto av en utvendig plattform med fire gjennomsiktige hjelmer, der brukerne kunne puste inn luft hentet fra kunsthallen selv. Selv om de to gruppenes ulike installasjoner fra den tiden ikke alltid brukte de samme strategiene og virkemidlene, hadde de alle det til felles at de syntes Ă„ vĂŠre rettet mot Ă„ endre pĂ„ brukerens humĂžr ved Ă„ legge opp til en frigjĂžring av dopamin eller oksytocin, hormonene som gjerne forbindes med fĂžlelser av nytelse, fellesskap, avslapning og tilknytning.

I boken Deep History and the Brain tar historikeren Daniel Lord Smail i bruk begrepet «psykotrope mekanismer» (psychotropic mechanisms ) for Ä konseptualisere former for sosial praksis og atferd som stimulerer kroppens og hjernens kjemiske prosesser. Ordet «psykotrop» viser mer eller mindre til alle de ulike tingene som mennesker gjÞr for Ä endre sin egen eller andres sinnsstemning, og som ofte er rettet mot Ä Þke nytelse ved Ä frigjÞre hormoner som oksytocin, dopamin, endorfiner eller serotonin.

I dag forbindes dette gjerne med inntaket av psykotrope eller psykoaktive stoffer, alt fra Xanor til hasj, men det Smail ville fÄ frem, var at det finnes en rekke sosiale eller miljÞmessige praksiser som kan utlÞse en lignende virkning. Ideen om slike psykotrope mekanismer kan brukes til Ä beskrive mange ulike former for atferd, alt fra Ä fÄ i seg kaffe, tobakk, sukker, sjokolade eller andre mildt vanedannende og humÞrendrende mat- og nytelsesvarer, til Ä holde pÄ med ulike lystbetonte aktiviteter som Ä ha sex, utveksle sladder, endre pÄ sine egne omgivelser eller leke med gigantfotballer.

Selv om selve begrepet «psykotrope mekanismer» ennĂ„ ikke var blitt oppfunnet pĂ„ 1960-tallet, hadde Coop Himmelblau og Haus‑Rucker‑Co helt sikkert vĂŠrt veldig klar over selve de psykotrope effektene. Datidens motkulturelle eksperimenter med LSD og andre sinnsendrende stoffer hadde ogsĂ„ gitt utslag pĂ„ arkitekturfeltet: Med polemisk brodd hadde for eksempel den Ăžsterrikske arkitekten Hans Hollein lansert ideen om en «miljĂžpille» som en form for arkitektur, og flere av Coop Himmelblaus egne installasjoner var blitt lagt opp i den bestemte hensikt Ă„ etterligne virkningen av psykotrope stoffer.

En fĂžlelse av trĂžtthet?

Ved at de fikk ellers fremmede mennesker til Ă„ ta del i tĂžysete, lekne og sosiale aktiviteter midt i et bylandskap, fungerer Haus‑Rucker-Cos hinderlĂžype og Coop Himmelblaus gigantfotballer som de perfekte eksemplene pĂ„ dette med psykotrope mekanismer. Fordi de to gruppene sĂ„ pĂ„ arkitektur som spesifikt urbane og romlige installasjoner som kunne fĂ„ brukerne til Ă„ engasjere seg pĂ„ en rekke ulike mĂ„ter, syntes installasjonene deres Ă„ vĂŠre bedre i stand enn en vanlig bygning til Ă„ fremkalle fĂžlelsesmessige virkninger. Men pĂ„ den novemberdagen i 1971 da de fotbaserte installasjonene skulle lansere Wiens nye gĂ„gate, var ikke den eksperimentelle arkitekturen deres den eneste miljĂžfaktoren som kunne ha en psykotrop virkning. For luftforurensningen i Wien lĂ„ ogsĂ„ pĂ„ et rekordhĂžyt nivĂ„. Og selv om luftforurensning ikke akkurat er psykotrop i seg selv, kan den likevel pĂ„virke mennesker kraftig.

I tillegg til at langvarig eksponering til karbonmonoksid kan vÊre kreftfremkallende, bidrar denne gassen umiddelbart til Ä begrense blodets oksygennivÄ, noe som fÞrer til trÞtthet og dÄrlig konsentrasjon.

SÊrlig Coop Himmelblau ville ha vÊrt veldig klar over luftforurensningens negative innvirkning pÄ kropp og sinn. I 1970 hadde gruppen utfÞrt en rekke forsÞk i samarbeid med det nystiftede instituttet for miljÞ og helse ved Universitetet i Wien. Som en del av forsÞkene hadde Coop Himmelblau laget en oppblÄsbar sylinderstruktur som ble beskrevet som et «pneumatisk prÞvekammer».

Airbox, som innretningen ble kalt, var «et pneumatisk testsett for Ä undersÞke hvordan skadelig luftforurensning pÄvirker menneskets atferd og ytelse». Kammeret var beregnet for Ä kunne brukes av én person om gangen. Under forsÞkene ble testpersonene bedt om Ä sitte inne i kammeret i rundt en time, samtidig som de skulle utfÞre visse oppgaver mens de ble utsatt for stadig hÞyere karbonmonoksidnivÄer. Resultatene viste med all tydelighet at testpersonene ble stadig mer trÞtte og ufokuserte etter hvert som karbonmonoksidnivÄene Þkte.

ForsĂžkene ble senere omtalt pĂ„ Østerrikes nasjonale kringkastingskanal ORF i forbindelse med en serie om miljĂžforurensing, kalt Überleben in der Verschmutzte Umwelt («Overlevelse i et forurenset miljÞ»), der landets Ăžkende bilisme ble tatt opp. Allerede pĂ„ slutten av 1960-tallet hadde Ăžsterrikerne begynt Ă„ fĂ„ oppleve konsekvensene av to tiĂ„r med Ăžkt urbanisering og industrialisering, samtidig som en fremvoksende internasjonal miljĂžbevegelse gjorde seg stadig mer gjeldende. Serien til ORF var et utslag av alt dette. Åpningslogoen var et illevarslende og flimrende bilde av et bladlĂžst tre med ordet Â«Ăœberleben» («Overlevelse») rett under, etterfulgt av en montasje med eksosrĂžr som umiddelbart viser hvordan dagliglivet ble pĂ„virket av landets Ăžkende bileierskap.

Coop Himmelblaus arbeid ble omtalt i episoden som handlet om forurensing og stĂžy, og i begynnelsen av denne episoden kommer et underlig bilde til syne etter programmets innledning. To kroppslĂžse armer dukker nemlig opp fra utenfor skjermen for Ă„ trekke opp PVC-gardinene som leder inn til Airbox-kammeret, og de avslĂžrer gradvis en ung mann med hodesett og elektroder i pannen som sitter der og tygger tyggegummi.

En tekst vises sÄ: Institut f. Medizin. Physik Wien. StÄende foran Airbox-kammeret forklarer Dr. Johann Schedling hvordan forskergruppen hans har mÄlt karbonmonoksidnivÄene i trafikken og deres pÄvirkning pÄ menneskekroppen. Etter Ä ha forklart sammenhengen mellom karbonmonoksid og Þkt trÞtthet, forflytter programmet seg fra instituttets hvite frakker og sterile laboratoriemiljÞ og ut til gatene i Wien. «FÞler du noen gang at du blir sliten i trafikken?» hÞrer vi en medfÞlende journalist spÞrre ulike sjÄfÞrer. Og det er alle sjÄfÞrene helt enige i: «Ja, jeg fÞler meg faktisk sliten!»

Ordensforstyrrelser

Den Þkende biltrafikken reduserte altsÄ folks evne til og mulighet for lek. Dette var ikke bare fordi bilene selv var farlige og krevde mye plass, men ogsÄ fordi karbonmonoksidet de slapp ut, Þkte behovet for det motsatte av lek, nemlig hvile. Da er det ikke sÄ rart at prosjektene til Coop Himmelblau og Haus-Rucker-Co sÞkte blant annet Ä fÄ brukeren til Ä slappe av og lade batteriene sine. Etter luftforurensningsforsÞket gikk faktisk Coop Himmelblau og instituttet for miljÞ og helse ved Universitet i Wien sammen i et nytt prosjekt der de skulle undersÞke hvordan arkitektoniske miljÞer kunne brukes til Ä fremme avslapning.

NĂ„r det gjelder den ovennevnte gĂ„gaten som ble lansert i Wien i 1971, handlet den imidlertid ikke om avslapning, men om Ă„ ha det gĂžy. Men her ble det kanskje litt for mye av det gode. Flere av de lokale butikkeierne hadde motsatt seg at en gĂ„gate skulle etableres, og da sĂŠrlig med den slags eksperimentelle «fotfestival» som Coop Himmelblau og Haus-Rucker-Co hadde lagt opp til. «Kundene vĂ„re er vant med en viss ro, en viss stemning» klagde de, idet de fremfĂžrte sin bekymring om at arkitektgruppenes bidrag kom til Ă„ tiltrekke familier som sĂ„ etter «gratis» underholdning, og dermed fortrenge det mer velstĂ„ende middelklasseklientellet som vanligvis oppsĂžkte KĂ€rntner Straße. Wurstelprater, fornĂžyelsesparken pĂ„ andre siden av Donau som fĂžrst og fremst var arbeiderklassens lekestue, ble trukket frem som et skrekkeksempel pĂ„ hva de ikke Ăžnsket at sentrum skulle bli.

Kanskje hadde bedriftseierne rett i Ă„ anta at installasjonene til Coop Himmelblau og Haus-Rucker-Co ville vĂŠre mer enn befolkningen i Wien kunne hĂ„ndtere. Eller kanskje var det nettopp deres besteborgerlige bekymringer som kom i veien – eller kanskje var det som skjedde etterpĂ„, nettopp i trĂ„d med de to gruppenes uttrykkelige Ăžnske om en arkitektur som greier Ă„ fremkalle fĂžlelser. Uansett hva som var grunnen, begynte ting Ă„ utarte seg etter hvert som kvelden skred frem. PĂžbler angrep gigantfotballene med kniver, mens gĂ„skolens hinderlĂžype skapte sĂ„ mye brĂ„k og stĂ„k, og ble etter hvert sĂ„ utsatt for hĂŠrverk, at den til slutt mĂ„tte fjernes. Mennesker er uforutsigbare, og fĂžlelser er det i enda stĂžrre grad. SĂŠrlig nĂ„r arkitektur prĂžver Ă„ fĂ„ det beste ut av deg.

*Oversettelsen av denne teksten er gjort i samarbeid med Stavanger kommunes prosjekt NEBSTAR — New European Bahaus Stavanger. CAS og NEBSTAR har inngĂ„tt et samarbeid om en samling tekster som er en del av CAS’ pĂ„gĂ„ende tekstserier «Bygde miljĂžer». Serien presenterer ulike tilnĂŠrminger til byutvikling og forskjellige meninger om utformingen av urbane landskap. CAS har redaksjonell frihet og redaktĂžransvar i dette samarbeidet. Teksten er oversatt til norsk av Stig Oppedal.

Victoria Bugge Øye er doktorgradskandidat i arkitekturhistorie og ‑teori ved Princeton University. Forskningsfeltet hennes inkluderer amerikansk og europeisk arkitektur etter 1945. Hun har en mastergrad i kritiske, kuratoriske og konseptuelle praksiser innen arkitekturfeltet fra Columbia University, hvor hun ble tildelt prisen for den beste avhandlingen. Hun har skrevet for blant andre Domus, E-Flux og Los Angeles Review of Books, og hun har deltatt i kuratoriske prosjekter for Buell Center, Storefront for Art and Architecture, Trienal de Arquitectura de Lisboa og Canadian Centre for Architecture.