Da arkitekturen tok til gatene (og laboratoriet)
Urbaniseringen pĂ„ 1900-tallet skapte mer kompliserte og omtvistede offentlige rom der bĂ„de fysiske og sosiale strukturer, nye oppfinnelser og moderne teknologi pĂ„virker hvordan vi beveger, oppfĂžrer og fĂžler oss. I dette essayet tar skribent og kritiker Victoria Bugge Ăye utgangspunkt i nĂ„tidens tendens til Ă„ skape «gangbare» byer og fokusere pĂ„ fotgjengere og fornĂžyelse i byplanleggingen. Hun sporer dette tankesettet tilbake til sammenblandingen mellom de europeiske kunst- og arkitekturfeltene pĂ„ slutten av 1960-tallet: Dette var en tid da Paris-situasjonistene lagde psykogeografiske kart og da Wien-arkitekter oppfordret byens fotgjengere til Ă„ leke med oppblĂ„sbare gigantfotballer i gatene, samtidig som de iscenesatte performanceverk som viste hvordan byens innbyggere ble fĂžlelsesmessig pĂ„virket av forurensning. Det som spesielt interesserer Ăye her, er arkitektoniske praksiser som ser pĂ„ arkitektur som noe utover det rent bygde, og mer som noe man kan flytte rundt pĂ„, sanse, leke rundt med og oppleve.
//
«GjĂžr bilen oss til slaver i stedet for Ă„ tjene oss?» Dette var det illevarslende spĂžrsmĂ„let som ble stilt i et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 1. juni 1968, skrevet av Venstre-politikeren Ăyvind Bjorvatn. Innlegget var en klagesang over kĂžene og stresset som den Ăžkende biltrafikken forĂ„rsaket, og Bjorvatn argumenterte for at Stavanger heller burde la seg inspirere av Europa, der stadig flere byer prĂžvde Ă„ gjĂžre noe med konsekvensene av at de ikke var lagt opp til biltrafikk. I Europa, forklarte Bjorvatn, ble sentrale bystrĂžk stengt for biltrafikk og Ă„pnet for fotgjengere, samtidig som offentlig transport ble brukt til Ă„ koble byen sammen. Var det ikke pĂ„ tide for Stavanger Ă„ gjĂžre noe lignende? Bjorvatn var ikke den eneste som foreslo Ă„ se mot Europa. Noen Ă„r senere trakk selv den amerikanske miljĂžvernetaten EPA frem den nye bilfrie sonen i Wien som et forbilde. Det var den 27. november 1971 at en gĂ„gate ble Ă„pnet i Wien, der den strakk seg over byens to viktigste handlegater foran den historiske Stefansdomen. Ă
pningen ble markert med installasjoner og performanceverk av to av byens mest eksperimentelle arkitektgrupper, fĂžr det hele endte i opptĂžyer. Men mer om akkurat det senere.
I dag har ideen om gangbare byer blitt et gjengs og viktig begrep for byplanleggere og arkitekter, og det Ä gi fotgjengere forrangen blir sett pÄ som fremtidsrettet og bÊrekraftig byutviklingspolitikk. I tiÄrene etter Bjorvatns innlegg har Stavanger innfÞrt flere bilfrie gater i sentrum, og nylig ble Pedersgata omgjort til en enveiskjÞrt gate i et forsÞk pÄ Ä dempe sentrumstrafikken. Stavanger gir til og med Þkonomisk stÞtte til offentlige og sentrumsnÊre kunstfestivaler, slik at byrom blir aktivert og fotgjengere kan oppleve byen pÄ en mer spontan og behagelig mÄte. Selv om slike tiltak virker Ä vÊre helt i trÄd med nÄtidens tanker og bekymringer, stammer faktisk de fleste av dem fra 1960-tallet. PÄ slutten av 1960-tallet hadde for eksempel ideen om Ä innfÞre bilfrie soner i sentrumsomrÄder blitt stadig mer populÊr, av mange grunner: Bykjernene var i ferd med Ä hules ut i takt med at forsteder kom til og de store kjÞpesentrene ble lagt der; bensinen ble alt dyrere (oljekrisen i 1973 kom snart til Ä gi skyhÞye priser og kvele biltrafikken); veier og bydeler opplevde stadig mer overbelastning etter hvert som flere og flere kunne kjÞpe sin egen bil, og til slutt representerte forurensningen en alvorlig helserisiko for mennesker som bodde i visse omrÄder, eler endog truet hele byer som Los Angeles.
Tanken om at en by burde vÊre noe mer enn et funksjonelt sentrum, og at den i tillegg burde stimulere folk og inspirere til kreativitet, var noe som mange av datidens kunstnere og arkitekter ogsÄ tok til orde for.
GÄgatenes voksende popularitet skyldtes ogsÄ delvis den ÞsterrikskfÞdte arkitekten Victor Gruen. Gruen, som var jÞde, hadde utvandret til New York i tiden rett fÞr andre verdenskrig brÞt ut, og i USA opplevde han stor suksess med Ä designe innendÞrskjÞpesentre, i den grad at han nÄ ses pÄ som selve oppfinneren av det moderne kjÞpesenteret. Senere kom han ogsÄ til Ä utvikle ideen om bilfrie gÄgater i bykjernene.
Ideene hans om bÄde kjÞpesentrene og gÄgatene var inspirert av hjembyen Wien, hvor stort anlagte parker og torg hadde sÞrget for hyggelige og varierte omrÄder der folk ikke bare kunne handle, men samles, spasere rundt, slappe av og gjÞre andre ting man typisk gjÞr i en by. Da Gruen vendte tilbake til Wien i 1968, var imidlertid ikke byen lenger den fotgjengervennlige metropolen han hadde flyttet fra i 1938. Biltrafikken holdt nÄ pÄ Ä kvele byen, forklarte han i et intervju pÄ slutten av 1960-tallet, og han foreslo derfor et totalt bilforbud i sentrum.
Tanken om at en by burde vĂŠre noe mer enn et funksjonelt sentrum, og at den i tillegg burde stimulere folk og inspirere til kreativitet, var noe som mange av datidens kunstnere og arkitekter ogsĂ„ tok til orde for. Bjorvatns bekymring for at biler ogsĂ„ skadet menneskets Ă„nd pĂ„ et eller annet vis (gjorde de oss til slaver?), var faktisk noe som mange europeiske avantgardekunstnere og âarkitekter delte. PĂ„ 1950- og 1960-tallet tegnet de franske situasjonistene psykogeografiske kart der de delte Paris inn i soner basert pĂ„ fĂžlelsestilstander fremfor aktiviteter eller funksjoner. De oppfant ogsĂ„ en taktisk og spontan mĂ„te Ă„ vandre rundt i byen pĂ„ som de kalte dĂ©rive, der tanken var at folk kunne oppleve byen uten Ă„ mĂ„tte fĂžlge de tilvante og «kapitalistiske» bruksmĂžnstrene.
Slik situasjonistene sÄ det, virket biler fordervende pÄ bymiljÞet ikke bare fordi de gjorde at bÄde veiene og forstedene utvidet seg, men ogsÄ fordi lukkede kjÞretÞy isolerte folk og hindret dem fra Ä oppleve byen pÄ en felles og sanselig mÄte. Dermed ble vektleggingen av fotgjengeren ogsÄ forstÄtt som en insistering pÄ at livet selv skulle vÊre mer sanselig og lystbetont.
Lekenhetens arkitektur
Radikale ideer, som for eksempel de som situasjonistene foreslo, gjorde seg ogsĂ„ gjeldende under den offisielle Ă„pningen av Wiens gĂ„gate. PĂ„ den tiden var Wien hjembyen til en rekke eksperimentelle arkitektgrupper, og to av dem, HausâRuckerâCo og Coop Himmelblau, hadde greid Ă„ bli en del av det offisielle Ă„pningsprogrammet. Det er verdt Ă„ merke seg her at hverken HausâRuckerâCo eller Coop Himmelblau skal forstĂ„s som arkitekter i ordets vanlige forstand. Selv om de alle hadde mĂžtt hverandre mens de studerte pĂ„ arkitekturhĂžgskolen, var de mer interessert i Ă„ lage installasjoner, oppblĂ„sbare ting og performanceverk enn bygninger. I det hele tatt bidrar den flyktige kvaliteten som kjennetegner verkene deres, til Ă„ undergrave selve forestillingen om arkitektur som «det bygde». I deres Ăžyne var arkitektur heller noe som kunne flyttes rundt, fremfĂžres, lekes med og erfares. Arkitektur var noe som kort og godt kunne fĂ„ deg til Ă„ fĂžle.
Installasjonene som de to arkitektgruppene presenterte pĂ„ gĂ„gatens Ă„pningsdag i 1971, dreide seg om fĂžtter, helt i trĂ„d med det tyske navnet for gĂ„gate, FuĂgĂ€ngerzone («fotgjengersone»). Den ene gruppen, HausâRuckerâCo, hadde laget en egen «gĂ„skole», som var en seksti meter lang hinderlĂžype der deltagerne kunne fĂ„ kontakt igjen med sitt tobeinte jeg. «Send din fot tilbake pĂ„ skolen!» lĂžd oppfordringen fra prosjektet, som inviterte fotgjengere til Ă„ oppleve «balanseforskyvninger» og «berĂžringsbasert gĂ„ing» for Ă„ trene opp «en slags utvidet bevissthet fra grunnen av».
FĂžttene vĂ„re tvinges som regel ned i sko som sĂ„ vandrer over hard og flat asfalt, men de kan ogsĂ„ vĂŠre svĂŠrt fĂžlsomme organer, og til og med erogene, hvis de bare gis litt oppmerksomhet. HausâRuckerâCos GĂ„skole var en mĂ„te Ă„ frigjĂžre noe av fotens potensial pĂ„ for dermed Ă„ Ăžke eierens glede og velbehag.
OgsĂ„ prosjektet til Coop Himmelblau, kalt Byfotball (StadtfuĂball), fokuserte pĂ„ fĂžtter. Fire oransje og oppblĂ„sbare gigantfotballer ble lagt ut i de aktuelle gatene for Ă„ fĂ„ byens innbyggere til Ă„ slippe seg lĂžs i spontan lek i bymiljĂžet ved bokstavelig talt Ă„ sparke fotballene rundt pĂ„ KĂ€rntner StraĂe. Fotballene var fire meter hĂžye og kunne sprette opp til hĂžyden av en toetasjes struktur. Med ti tusen besĂžkende pĂ„ Ă„pningsdagen ble installasjonene en stor suksess, selv om en lokalavis kunne rapportere at ballene ble stadig skitnere utover dagen.
En av professorene pÄ arkitekturhÞgskolen, en mangeÄrig arkitekturkritiker i Wien-avisen Kurier, oppsummerte Äpningsdagen pÄ fÞlgende mÄte: «Gaten er nÄ endelig i ferd med Ä bli gjenoppdaget som en arena for lek, som en frigjÞringsfestival.»
Arkitektur og det psykotrope
Hverken GĂ„skole eller Byfotball var de fĂžrste prosjektene til HausâRuckerâCo og Coop Himmelblau som fokuserte pĂ„ lek og sanselige opplevelser. Faktisk var de fleste av prosjektene deres fra denne tiden rettet mot Ă„ gi brukerne en fĂžlelse av glede og fellesskap. De to arkitektgruppene pleide Ă„ bruke alt fra taktile materialer til musikk og mat for Ă„ engasjere sĂ„ mange av brukernes sanser som mulig. I forbindelse med mĂ„nelandingen i 1969 lagde for eksempel Haus-Rucker-Co et performanceverk for Wiens historiske Am Hof-plass med et rĂždt oppblĂ„sbart hjerte, en tre meter lang mĂ„neformet marsipankake som veide 150 kilo, og en musikkorps som fremfĂžrte lokale folkesanger.
Men selv om disse installasjonene var sĂ„ kropps- og sansebaserte, var ikke alle utelukkende lagt opp som lek. Flere av prosjektene deres fjernet seg nemlig fra lekens typisk hĂžye energinivĂ„ og la heller opp til at brukeren kunne koble av, hvile og fĂ„ nye krefter. Coop Himmelblaus Insider-prosjekt besto for eksempel av en mobil og oppblĂ„sbar seng hvor brukeren kunne trekke seg tilbake og nyte beroligende musikk ledsaget av lysprojeksjoner. Haus-Rucker-Cos installasjon GrĂžnn lunge (GrĂŒne Lunge) pĂ„ Kunsthalle Hamburg i 1973 besto av en utvendig plattform med fire gjennomsiktige hjelmer, der brukerne kunne puste inn luft hentet fra kunsthallen selv. Selv om de to gruppenes ulike installasjoner fra den tiden ikke alltid brukte de samme strategiene og virkemidlene, hadde de alle det til felles at de syntes Ă„ vĂŠre rettet mot Ă„ endre pĂ„ brukerens humĂžr ved Ă„ legge opp til en frigjĂžring av dopamin eller oksytocin, hormonene som gjerne forbindes med fĂžlelser av nytelse, fellesskap, avslapning og tilknytning.
I boken Deep History and the Brain tar historikeren Daniel Lord Smail i bruk begrepet «psykotrope mekanismer» (psychotropic mechanisms ) for Ä konseptualisere former for sosial praksis og atferd som stimulerer kroppens og hjernens kjemiske prosesser. Ordet «psykotrop» viser mer eller mindre til alle de ulike tingene som mennesker gjÞr for Ä endre sin egen eller andres sinnsstemning, og som ofte er rettet mot Ä Þke nytelse ved Ä frigjÞre hormoner som oksytocin, dopamin, endorfiner eller serotonin.
I dag forbindes dette gjerne med inntaket av psykotrope eller psykoaktive stoffer, alt fra Xanor til hasj, men det Smail ville fÄ frem, var at det finnes en rekke sosiale eller miljÞmessige praksiser som kan utlÞse en lignende virkning. Ideen om slike psykotrope mekanismer kan brukes til Ä beskrive mange ulike former for atferd, alt fra Ä fÄ i seg kaffe, tobakk, sukker, sjokolade eller andre mildt vanedannende og humÞrendrende mat- og nytelsesvarer, til Ä holde pÄ med ulike lystbetonte aktiviteter som Ä ha sex, utveksle sladder, endre pÄ sine egne omgivelser eller leke med gigantfotballer.
Selv om selve begrepet «psykotrope mekanismer» ennĂ„ ikke var blitt oppfunnet pĂ„ 1960-tallet, hadde Coop Himmelblau og HausâRuckerâCo helt sikkert vĂŠrt veldig klar over selve de psykotrope effektene. Datidens motkulturelle eksperimenter med LSD og andre sinnsendrende stoffer hadde ogsĂ„ gitt utslag pĂ„ arkitekturfeltet: Med polemisk brodd hadde for eksempel den Ăžsterrikske arkitekten Hans Hollein lansert ideen om en «miljĂžpille» som en form for arkitektur, og flere av Coop Himmelblaus egne installasjoner var blitt lagt opp i den bestemte hensikt Ă„ etterligne virkningen av psykotrope stoffer.
En fĂžlelse av trĂžtthet?
Ved at de fikk ellers fremmede mennesker til Ă„ ta del i tĂžysete, lekne og sosiale aktiviteter midt i et bylandskap, fungerer HausâRucker-Cos hinderlĂžype og Coop Himmelblaus gigantfotballer som de perfekte eksemplene pĂ„ dette med psykotrope mekanismer. Fordi de to gruppene sĂ„ pĂ„ arkitektur som spesifikt urbane og romlige installasjoner som kunne fĂ„ brukerne til Ă„ engasjere seg pĂ„ en rekke ulike mĂ„ter, syntes installasjonene deres Ă„ vĂŠre bedre i stand enn en vanlig bygning til Ă„ fremkalle fĂžlelsesmessige virkninger. Men pĂ„ den novemberdagen i 1971 da de fotbaserte installasjonene skulle lansere Wiens nye gĂ„gate, var ikke den eksperimentelle arkitekturen deres den eneste miljĂžfaktoren som kunne ha en psykotrop virkning. For luftforurensningen i Wien lĂ„ ogsĂ„ pĂ„ et rekordhĂžyt nivĂ„. Og selv om luftforurensning ikke akkurat er psykotrop i seg selv, kan den likevel pĂ„virke mennesker kraftig.
I tillegg til at langvarig eksponering til karbonmonoksid kan vÊre kreftfremkallende, bidrar denne gassen umiddelbart til Ä begrense blodets oksygennivÄ, noe som fÞrer til trÞtthet og dÄrlig konsentrasjon.
SÊrlig Coop Himmelblau ville ha vÊrt veldig klar over luftforurensningens negative innvirkning pÄ kropp og sinn. I 1970 hadde gruppen utfÞrt en rekke forsÞk i samarbeid med det nystiftede instituttet for miljÞ og helse ved Universitetet i Wien. Som en del av forsÞkene hadde Coop Himmelblau laget en oppblÄsbar sylinderstruktur som ble beskrevet som et «pneumatisk prÞvekammer».
Airbox, som innretningen ble kalt, var «et pneumatisk testsett for Ä undersÞke hvordan skadelig luftforurensning pÄvirker menneskets atferd og ytelse». Kammeret var beregnet for Ä kunne brukes av én person om gangen. Under forsÞkene ble testpersonene bedt om Ä sitte inne i kammeret i rundt en time, samtidig som de skulle utfÞre visse oppgaver mens de ble utsatt for stadig hÞyere karbonmonoksidnivÄer. Resultatene viste med all tydelighet at testpersonene ble stadig mer trÞtte og ufokuserte etter hvert som karbonmonoksidnivÄene Þkte.
ForsĂžkene ble senere omtalt pĂ„ Ăsterrikes nasjonale kringkastingskanal ORF i forbindelse med en serie om miljĂžforurensing, kalt Ăberleben in der Verschmutzte Umwelt («Overlevelse i et forurenset miljÞ»), der landets Ăžkende bilisme ble tatt opp. Allerede pĂ„ slutten av 1960-tallet hadde Ăžsterrikerne begynt Ă„ fĂ„ oppleve konsekvensene av to tiĂ„r med Ăžkt urbanisering og industrialisering, samtidig som en fremvoksende internasjonal miljĂžbevegelse gjorde seg stadig mer gjeldende. Serien til ORF var et utslag av alt dette. Ă
pningslogoen var et illevarslende og flimrende bilde av et bladlĂžst tre med ordet «Ăberleben» («Overlevelse») rett under, etterfulgt av en montasje med eksosrĂžr som umiddelbart viser hvordan dagliglivet ble pĂ„virket av landets Ăžkende bileierskap.
Coop Himmelblaus arbeid ble omtalt i episoden som handlet om forurensing og stĂžy, og i begynnelsen av denne episoden kommer et underlig bilde til syne etter programmets innledning. To kroppslĂžse armer dukker nemlig opp fra utenfor skjermen for Ă„ trekke opp PVC-gardinene som leder inn til Airbox-kammeret, og de avslĂžrer gradvis en ung mann med hodesett og elektroder i pannen som sitter der og tygger tyggegummi.
En tekst vises sÄ: Institut f. Medizin. Physik Wien. StÄende foran Airbox-kammeret forklarer Dr. Johann Schedling hvordan forskergruppen hans har mÄlt karbonmonoksidnivÄene i trafikken og deres pÄvirkning pÄ menneskekroppen. Etter Ä ha forklart sammenhengen mellom karbonmonoksid og Þkt trÞtthet, forflytter programmet seg fra instituttets hvite frakker og sterile laboratoriemiljÞ og ut til gatene i Wien. «FÞler du noen gang at du blir sliten i trafikken?» hÞrer vi en medfÞlende journalist spÞrre ulike sjÄfÞrer. Og det er alle sjÄfÞrene helt enige i: «Ja, jeg fÞler meg faktisk sliten!»
Ordensforstyrrelser
Den Þkende biltrafikken reduserte altsÄ folks evne til og mulighet for lek. Dette var ikke bare fordi bilene selv var farlige og krevde mye plass, men ogsÄ fordi karbonmonoksidet de slapp ut, Þkte behovet for det motsatte av lek, nemlig hvile. Da er det ikke sÄ rart at prosjektene til Coop Himmelblau og Haus-Rucker-Co sÞkte blant annet Ä fÄ brukeren til Ä slappe av og lade batteriene sine. Etter luftforurensningsforsÞket gikk faktisk Coop Himmelblau og instituttet for miljÞ og helse ved Universitet i Wien sammen i et nytt prosjekt der de skulle undersÞke hvordan arkitektoniske miljÞer kunne brukes til Ä fremme avslapning.
NĂ„r det gjelder den ovennevnte gĂ„gaten som ble lansert i Wien i 1971, handlet den imidlertid ikke om avslapning, men om Ă„ ha det gĂžy. Men her ble det kanskje litt for mye av det gode. Flere av de lokale butikkeierne hadde motsatt seg at en gĂ„gate skulle etableres, og da sĂŠrlig med den slags eksperimentelle «fotfestival» som Coop Himmelblau og Haus-Rucker-Co hadde lagt opp til. «Kundene vĂ„re er vant med en viss ro, en viss stemning» klagde de, idet de fremfĂžrte sin bekymring om at arkitektgruppenes bidrag kom til Ă„ tiltrekke familier som sĂ„ etter «gratis» underholdning, og dermed fortrenge det mer velstĂ„ende middelklasseklientellet som vanligvis oppsĂžkte KĂ€rntner StraĂe. Wurstelprater, fornĂžyelsesparken pĂ„ andre siden av Donau som fĂžrst og fremst var arbeiderklassens lekestue, ble trukket frem som et skrekkeksempel pĂ„ hva de ikke Ăžnsket at sentrum skulle bli.
Kanskje hadde bedriftseierne rett i Ă„ anta at installasjonene til Coop Himmelblau og Haus-Rucker-Co ville vĂŠre mer enn befolkningen i Wien kunne hĂ„ndtere. Eller kanskje var det nettopp deres besteborgerlige bekymringer som kom i veien â eller kanskje var det som skjedde etterpĂ„, nettopp i trĂ„d med de to gruppenes uttrykkelige Ăžnske om en arkitektur som greier Ă„ fremkalle fĂžlelser. Uansett hva som var grunnen, begynte ting Ă„ utarte seg etter hvert som kvelden skred frem. PĂžbler angrep gigantfotballene med kniver, mens gĂ„skolens hinderlĂžype skapte sĂ„ mye brĂ„k og stĂ„k, og ble etter hvert sĂ„ utsatt for hĂŠrverk, at den til slutt mĂ„tte fjernes. Mennesker er uforutsigbare, og fĂžlelser er det i enda stĂžrre grad. SĂŠrlig nĂ„r arkitektur prĂžver Ă„ fĂ„ det beste ut av deg.