Utstillingen Lean, som ble vist på Kunsthall Stavanger fra 4. mars til 25. april 2021, finner jeg frustrerende i best mulig forstand. Det er umulig å trekke en klar konklusjon om utstillingen – noe som uten tvil er et overlagt kuratorisk grep. Utstillingen ble opprinnelig kuratert av Legacy Russell til Performas Radical Broadcast og viser åtte kunstnere hvor de utstilte verkene sammen utgjør et «black vernacular and queer poetic proposition», for å anvende Russells egne ord.

Fremfor å være vidtfavnende, viser utstillingen et sylskarpt utvalg av kunstverk. Russell mestrer å kuratere en samling som er intellektuelt skarp, følelsesmessig rik og sosialt utfordrende, og som samtidig unngår de vanligste fallgruvene ved en gruppeutstilling. Ved å sentrere utstillingskonseptet rundt ordet ‘lean’ (å lene seg) – som definert i leksikon, som en kulturell og kunsthistorisk referanse, eller som fysisk plassering – har kuratoren skapt et rom for kunstneriske og narrative nyanser. I denne versjonen av Lean, på Kunsthall Stavanger, har Russell samlet elleve videoverk av kunstnerne Justin Allen, Jen Everett, Krista Gay, Devin Kenny, Kalup Linzy, Rene Matić, Sadé Mica, og Leilah Weinraub. Når verkene ses i sammenheng med hverandre oppstår det en intimitet og et samhold mellom dem, samtidig som de insisterer på sin egen individualitet.

Den fysiske presentasjonen av den opprinnelig digitale utstillingen krever nærmere refleksjon. Det har blitt lagt ned en innsats i det å få utstillingen til å overskride gallerisalenes grenser, og den starter virkelig så snart man har tredd innenfor bygningens dører. Til venstre for inngangsdøren blir Jen Everetts Happy New Year (2018) presentert på en skjerm av middel størrelse. Videoverket er uten lyd, 54 sekunder langt, og presenterer subtilt bearbeidede opptak i sort/hvit fra en nyttårsfest i Everetts barndomshjem i Detroit, MI, filmet av kunstnerens far. Som et av de mest både visuelt og lydmessig stille verkene er plasseringen ubeleilig da det potensielt kan overses. Det har likevel en sterk tilstedeværelse, og tilbyr et intimt portrett av fire svarte kvinner på et bestemt tidspunkt, samtidig som det gir en kompleks kommentar til det mannlige blikk ved å fange deres spontane respons – engasjement og avslag – til kameralinsen.

Litt lenger inne i foajeen blir Explain Totality (version 3) (2018) av Justin Allen presentert på tilsvarende vis vist på en skjerm ved inngangen til hovedsalen. Det er vanskelig å forstille seg at dette videoverket fungerer i dette rommet; lysene er skarpe, det er ekko i foajeen og stolene som man kan sitte på og se verket er plassert nært resepsjonen. Likevel, videoens dokumentariske natur – et 11 minutters opptak av Allens atletiske kommentar på rase og den amerikanske forstaden, fremført som del av Movement Research ved Judson Church – minner betrakteren forsiktig på at performancen ble skapt for å bli vist til en stor gruppe samtidig, og i den forstand er plasseringen ved Kunsthallens inngang mer passende enn uheldig.

Ved inngangen til kunsthallens hovedsal avslører tunge doble dører store asymmetriske vegger plassert inne i hovedsalen. Installasjonen er ingen tilfeldighet. Utstillingsteksten siterer professor Kemi Adeyemi om den “distinctly gendered and racialized” justeringen av 90 graders vinkel, og det er kun logisk og passende at utstillingens fysiske format trosser dette. Det er i dette galleriet at det fysiske formatet til utstillingen begynner å gi mening. Betrakteren møtes av Sadé Micas videoer With me Mam in Malham (2019) og Posturin (2018) som er projisert til venstre, og Devin Kennys (hovedsakelige) lydverk Lean (20Hz ‘dando repeat barline rmx), (2020) til høyre.Kennys bidrag er det eneste verket i galleriet med projisert lyd som høres i hele rommet. Sammen med kunstnerens brokete samling av referanser som inkluderer Addy Borneman, Neil deGrasse Tyson og Gil Scott-Heron, og med eksempler fra populære hip-hop-sanger, endrer det perspektivet vårt på det kollektive narrativet om svarthet på en omfattende måte. Alle andre verk i utstillingen krever hodetelefoner som tilbys i resepsjonen. Det er ingen tvil om at dette er koronavirusforebygging, men likevel utgjør det en passende metafor. Besøkende må bevisst velge å sitte på de strategisk plasserte Fatboys og bokstavelig talt koble seg til kunstverkene.

Til venstre i salen finner vi begge verkene til Mica. With me Mam i Malham trekker umiddelbart til seg blikket og tar opp tema som frigjøringen og begrensningen som ligger i det å unngå tradisjonelle kjønnsforventninger, til fordel for bekreftelse av ikke-binær selvforståelse. Mens filmen Posturin avslører spenningen mellom identitet og kroppslig virkelighet gjennom en poetisk utforskning av brystbinding, snakker With me Mam i Malham kroppens politikk i forhold til et landskap og til andre – i dette tilfellet kunstnerens mor.

Helt til venstre og vendt mot bakveggen i dette lange gallerirommet, er Rene Matićs arbeid Brown Girl in the Art World III (2019) plassert. Videoen portretterer kunstneren som danser energisk foran en lukket pub på dagtid, overlappet med lyden av henne som diskuterer arbeidet sitt under en kunstskolekritikk. Hun snakker om spenningen i det å eksistere i verden og det å prøve å lage kunstverk som en raseblandet, skeiv, britisk kvinne, og konkluderer med at det å skape et bilde av hennes egen følelse av hvordan hun føler hun ser ut når hun er fri, er nok: “to create an image that is my own sense of what I feel I look like when I am free is enough.”

I motsatt ende av rommet, går Kalup Linzys Art Jobs and Lullabies (2015) og KK Queens Survey (2005), i loop etter hverandre, hvor han anvender sin velkjente tilegnelse av popkultur og melodrama for å kritisere rase, kjønn, seksualitet og kunstverdenen selv.

Her i enden av rommet fører noen trapper ned til et visningsrom, hvor Leila Weinraubs sterke dokumentar SHAKEDOWN (2018) spilles av med planlagte intervaller. I løpet av 71 minutter følger Weinraub personlighetene og hendelsene rundt en Los Angeles-basert strippeklubb med samme navn som dokumentaren og som henvender seg hovedsakelig til svarte lesbiske. SHAKEDOWN er en engasjerende og intim skildring av et bestemt svart, lesbisk samfunn og det stedet de skaper for seg selv, fortalt av dem selv.

Krista Gays videoer BLACK PUSSY (2020) og BLKPussy_error (2021) er et tillegg til den opprinnelige utstillingen på nett som presenteres utelukkende på Kunsthall Stavangers nettsted. Ikke bare er kunstverkene passende i en nettkontekst med kildemateriale utvunnet fra cyberspace, nettpresentasjonen hyller også online-formatet til den opprinnelige utstillingen.

Kunstverkene er provoserende i varierende grad, både i innhold og form. Et godt grep er den lille utvidelsen av gallerirommet til foajé og nettsted. Presentasjonen er ryddig og tillater at all oppmerksomhet går til kunstverkene som står sterkt i seg selv. Det som er mest interessant er at verkene i det hele tatt stilles ut i et fysisk rom. Ved å trekke utstillingen fra en digital kontekst til en fysisk, tillates bokstavelig talt kunstnernes kropper, historier og praksis å ta opp mer plass. Slik «snakker» kunstverkene med arkitekturen, og dermed de fysiske og sosiopolitiske strukturene som bestemmer og begrenser opplevelsen. På den måten skaper arkitekturen, som en aktiv enhet og deltaker, en sterk resonans til spesielt Weinraubs arbeid. Som i sin kjærlige dokumentasjon av et (strippe)rom spesielt dedikert til lesbisk kvinnelig nytelse, gjør at den nå nedlagte klubben kan reinkarnere her i gallerirommet, i alle fall midlertidig.

I tillegg til å vurdere effekten av å flytte den opprinnelig digitale utstillingen til et fysisk rom, er det også viktig å tilkjennegi den spesifikke plasseringen / situasjonen til utstillingen geografisk. Stavanger ligger på sørvestkysten av Norge og beliggenheten fungerer som et knutepunkt for oljevirksomhet i Nordsjøen. Selv om jeg finner streng stereotypifisering problematisk, defineres byen i stor grad av en velstående, hvit, sosialt konservativ øvre middelklasse. Selve Kunsthallen ligger på Eiganes, en attraktiv bydel som er kjent for sine historiske hjem og umiddelbare nærhet til den kongelige residensen Ledaal når kongeparet er i Stavanger.

I denne sammenhengen virker presentasjonen av Lean først upassende. Denne samlingen av kunstverk er så langt fra en skandinavisk, hvit, kulturell elite som overhodet mulig. Kunstverkene er absolutt provoserende, men er budskapene overhodet aktuelle her? Etter å ha reflektert over det, vil jeg si at presentasjonen av disse verkene i Stavanger er mer nødvendig enn mange utstillinger som har vært å se i byen de siste årene. Det ser ut til å eksistere en ubegrunnet stolthet over at spørsmål om rase, klasse og diskriminering ikke eksisterer i Norge. Dette kunne selvfølgelig ikke ha vært mer feilaktig. Presentasjonen av Lean i Kunsthall Stavanger reiser tabu-spørsmål og løfter frem undertrykte og ekte opplevelser som også er gjeldene for denne byen og landet. Ikke bare er disse spørsmålene om identitet og makt aktuelle i Norge; de er langt mindre åpent diskutert. Når den amerikanske popkulturen – musikk, filmer, fjernsyn, mote, kunst, språk – spres og adopteres i hele verden, overføres automatisk de undertrykkende, diskriminerende strukturene som støtter den kulturen. Således er kritikken av disse strukturene ikke bare relevant, men også etisk viktig.

Det er uendelig mye å ta med seg fra hvert kunstverk presentert i Lean, så vel som kurateringen av utstillingen som helhet. Russells egne ord om Lean er håpefulle – a performative and political proposal for new worlds to be dreamt up and built, and new ways of reading, listening, becoming, being.”

Likevel, som en hvit ciskvinne som ser på disse verkene, er det øyeblikkene av utmattelse og avslag som er til stede i mange av videoene som blir hos meg lengst. Dager senere tenker jeg på Allens tunge pust mot slutten av forestillingen med kroppen skinnende av svette. Jeg husker den avslørende himlingen med øynene til den sittende svarte kvinnen i Everetts arkivopptak fra en nyttårsaften. Den utrolig ubehagelige videoen Go With The Flow (“Enough” and “Dream”) plager meg spesielt. Linzys videosuite der vi ser kunstneren kjempe i vann med sterke strømninger mens tilskuerne snakker høyt om hvorvidt de skal hjelpe. Jeg blir slått av kraften når Gays nekter å engasjere seg i det dominerende narrative mens en datastyrt stemme lyder: “Jeg vil ikke fores med propagandaen din. Jeg vil ikke. I stedet vil jeg spise deg levende.” I SHAKEDOWN er vi vitne til flere arrestasjoner (en hvor én helt naken, svart kvinne blir arrestert av flere hvite mannlige politibetjenter) og påfølgende stenging av klubben. Sist, men ikke minst, Matics verk, etter 9 minutter og 30 sekunder med heftig dansing, lener kunstneren seg fremover med hendene på knærne, puster tungt mens hen løst oversatt sier:

Jeg har nettopp snakket i omtrent 10 minutter om svarthet og hvithet, og dere hører sannsynligvis ikke etter lenger […] Jeg har ikke snakket om hvorfor jeg valgte puben eller vinkelen til det jævla kameraet eller hvordan det forholder seg til denne teorien eller, dere vet, all denne dritten som hvite kunstnere får snakke om i denne typen presentasjoner.

Det er en evig tilstedeværende spenning mellom det å forsøke å kommunisere sin opplevelse og erfaringer, og utmattelsen som ligger i det å prøve å fremme en likeverdig eksistens i en eksisterende diskriminerende verdensorden. Ja, det finnes absolutt feiring i denne utstillingen også: av selvskapt identitet, av fellesskap, av overlevelse. Og det ligger et budskap til cis-hvite betraktere – dette ble ikke laget for deg. Jeg blir minnet på dette i et øyeblikk i filmen SHAKEDOWN under et av showene hvor Dallas kunngjør: “If you’re straight, you don’t need to be in the front.”
Med andre ord, du er velkommen her, men din eksistens, din komfort, er ikke det viktigste i denne utstillingen. For de som har en nedarvet selvfølelse av å være opplyst vil dette kunne virke frustrerende. Og i så måte ligger det en effektiv kuratorisk nøyaktighet.

This text was translated by Maiken Winum. To read this review in its original English, please visit Texte zur Kunst.

Heather Jones is an American curator and writer currently working between Sweden and Norway. She is the Curator of Art at Sigtuna Museum & Art, and is a Founding Editor of the online arts journal and residency program Contemporary Art Stavanger (CAS), Norway. She previously served as Assistant Curator at Kunsthall Stavanger and Exhibitions Coordinator at Independent Curators International, New York. She is a member of the Norsk Kuratorforening (Norwegian Association of Curators).