Å forstå de døde

For 17 år siden så jeg en oppsetting av Jon Fosses romaner Melancholia I og II på Rogaland teater. Romanene er et sentralt verk i hans forfatterskap og handler om rogalandskunstneren Lars Hertervig (1830-1902). Teaterforestillingen var i mine unge øyne langtrukken og noe som har vært grunnen til at jeg siden har følt på en blanding av ærefrykt og avvisning rettet mot Fosses tekster. Jeg opplevde teksten som lite tilgjengelig, full av repetisjoner og at det skulle handle om Hertervig var meg den gang et mysterium. Det var derfor stor spenning knyttet til hva som ventet meg av Ymist sin Melancholia II. Scenekunstduoen Ymist består av skuespiller Morten Espeland og regissør og koreograf Erlend Samnøen og prosjektet deres har hittil vært monologdrevet scenekunst basert på ikke-dramatiske tekster.

Den nye produksjonen til Ymist er basert på Fosses roman Melancholia II (1996). Bind to er skrevet fra synsvinkelen til en fiktiv søster, Oline, og foregår en høstdag i 1902. I Ymist sin fremstilling blir publikum dermed tolkere av et tredje lag: vi tolker utøverens blikk på forfatteren Fosse, som ser på Oline som ser på sin bror Lars, maleren. Dette er en spennende vinkling, spesielt fordi det finnes lite skriftlig materiale om Hertervigs liv. Det som belyses om Hertervig i forestillingen er derfor mer basert på fiktive forestillinger Fosse har om ham.

I den nyoppussede Scene 1 er vi omkranset av rommets svarte gardiner og en andektig stillhet, og det som ser ut som et stort hvitt lerret utgjør sceneteppet. Det er påmalt grå, hvite, beige og rosaaktige toner i et slags impresjonistisk uttrykk, men fargene svinner hen ettersom det hvite lerretet forlenges langs gulvet. Sceneteppe og – gulv oppleves slik som ett stykke. Med sine lyse og mørke partier viklet inn i hverandre, kunne sceneteppets motiv vært et forstørret utsnitt fra ett av Hertervigs malerier. På sceneteppet står en godt brukt malerkrakk, og dermed setter scenografien rammen for at forestillingen, tross sine mange lag, handler om en maler. En maler som i sin levetid ble umyndiggjort grunnet ”uhelbredelig” psykisk sykdom etter to års behandling på Gaustad sykehus. Hertervig ble avhengig av fattigkassen i Stavanger, bodde sammen med sin far og glemt som maler. Det er først i nyere tid at han er blitt anerkjent som en begavet. Hertervig hadde en personlig tilnærming til sine landskapsmalerier som tidvis kommer frem i forestillingen gjennom Olines minner om broren.

Tankenes kraft

Forestillingen starter med at skuespiller Espeland kommer barbent ut på scenen ikledd en romslig ulldress og setter seg ned på knær. Han inntar først rollen som forteller, og setter oss saklig inn i situasjonen: Oline har hentet fisk på kaien og skal nå komme seg hjem med stokk i den ene hånda og fiskene i den andre. Hun har hatt et langt, innholdsrikt liv og er nå sliten og livstrøtt. Hennes bror Lars gikk bort for ikke lenge siden, og nå får vi vite gjennom svigerinnen Synne at hennes andre bror, Sivert, ligger for døden og vil gjerne snakke med henne. Umerkelig glir fortellerstemmen inn i kroppen og hodet til Oline, og forestillingen fortsetter med å presentere handlingen for publikum fra Olines perspektiv.

Det er Olines indre kamper som utgjør handlingsforløpet i forestillingen, og disse fremprovoseres av hennes kroppslige kamper. Hun går fra å være saklig og fornøyd med sitt hvite hus, spesielt den rødmalte døren, til å virke desperat etter å slippe og leve lenger. Mest fremtredende er sorgen over at verken hun eller familien deres helt forstod Lars. De kroppslige kampene, derimot, handler om at hun må komme seg hjem opp den bratte stien med sin verkende kropp; hun prøver stadig på grunn av alderdom å holde inne urin og avføring til hun kommer til veslehuset; hun vil unngå svigerinnen; når hun først kommer frem til enten veslehuset eller potta, bruker hun lang tid. Gjennom hennes minner om Lars, som kommer som omsorgsfulle drypp i løpet av forestillingen, får jeg følelsen av at Oline heller ville hatt muligheten til å få snakke med Lars en siste gang enn å si farvel til Sivert. Det er de kroppslige kampene som utgjør stykkets repeterende handlingsramme, og derfra får vi innblikk i de kvernende tankene til Oline.

Espelands tilstedeværelse i Melancholia II er en bragd. Ikke nok med at han tidvis pøser ut ord og setninger (er det kanskje litt for mye tekst som skal fremsies?), men han bruker også kroppen på imponerende vis mens han leverer monologen sin. Mot slutten ser vi Olines trøtthet i Espelands fjes, vi kjenner på vår egen kropp hvor sliten Oline er. Det at han starter forestillingen i dress men avslutter i ullstakk og kortermet overdel kan kanskje ses på hvordan utøveren har gått fra å være tilskuer i 3. ledd til å tre inn i Olines kropp og hode – med hud og hår, så å si.

Effektfulle synergier

Bevegelsesmaterialet er som scenografien, enkelt men stilfullt. Med en grasiøs og stillferdig utførelse speiler bevegelsene de indre og kroppslige kampene på en svært vellykket måte. I store deler av forestillingen er det enten overkropp eller ben som beveges stilisert, kun mot slutten vris hele kroppen på underlig vis langs gulvet. De stiliserte bevegelsessekvensene, i motsetning til de hverdagslige bevegelsene som når hun går opp og ned stien og toalettbesøkene, blir gjenspeilinger av tekstens stemning.

Det er spesielt tre tydelige koreografiske virkemidler som går igjen i forestillingen, som at den så vidt synlige gnissingen av fingertuppene mot hverandre på nydelig vis fremhever tvilen og fortvilelsen Oline bærer i seg. I sekvensene hvor hun får voldsomme tankestrømmer, enten at hun insisterende ber Gud om å dø, eller detaljert beskriver tingenes tilstand, går hun rundt det hvite scenegulvet og hamrer hendene raskt i luften som på en skrivemaskin i takt med hver stavelse i teksten. En annen sekvens jeg har lyst til å trekke frem er når det ene benet som ut av ingenting løftes bestemt opp med en stram overkropp, kneet bøyes, benet holdes et øyeblikk før det deiser ned i gulvet med et tramp. Så gjentas det på den andre benet. Denne bevegelsen bryter med det ellers stillferdige, og gir en aggressivitet til Oline når hun stresser, kaver og maser på seg selv.

Lydbildet underbygger også de skiftende stemningene Oline opplever. En knitrende lyd kommer for eksempel i sekvensene hvor hun tenker og gnisser fingertuppene sammen. Da vokser knitringen i styrke, fra så vidt hørbar til veldig insisterende i takt med Olines fortvilelse. Ved forløsende, gode tilbakeblikk er det strykere som dominerer, som når Oline tenker tilbake på hvordan hun prøvde å hjelpe Lars i konfrontasjoner mellom ham og faren deres.

Magien viser seg

Måten sceneteppet tas i bruk på er allikevel, sammen med bevegelsesmaterialet, det som gjør forestillingen vakker og komplett. Fra å være et bakteppe som ikke uttrykker særlig mer enn et impresjonistisk utsnitt, viser det midtveis i stykket et magisk potensial og jeg blir slått av hvordan noe tilsynelatende enkelt, som lys bak et lerret, kan transformere stemningen fra vondt via håpefullt til fredfullt. I forestillingens altfor lange sluttsekvens lykkes ensemblet virkelig med å samkjøre elementene; Espelands nydelige bevegelser, lys og lyd. De får frem det mystiske og trolske i Hertervigs bilder ved hjelp av lyset og fargene, og med ett handler stykket om hans kunst allikevel. Det tekstlige kunne her vært kortet ned da vi gjennom nettopp lysets spill med sceneteppet forstår hva som er i ferd med å skje.

Ymist fremfører en sterk iscenesettelse av et menneskesinn på slutten av livet. Tekstlig blir Olines kvaler i nåtiden balansert fint med tilbakeblikk på broren, og de til tider uverdige kroppslige kampene hennes bindes opp til verdige minner om broren. Til tross for en fengslende tekstlig bearbeidelse er det allikevel det visuelle i Melancholia II som løfter opplevelsen og skinner et stemningsfullt lys på hvordan Hertervigs dager kunne ha vært.

Medvirkende:

Skuespiller: Morten Espeland

Koreografi og regi: Erlend Samnøen

Dramaturgi: Oda Radoor

Scenografi og kostymedesign: Maja Nilsen

Lydbilde: Gaute Storsveen

Lysdesign: Ingeborg Straxrud Olerud

Teknikk: Alf Erik Fylkesnes

Produsent: Ida Willassen

Produksjonsassistent: Jon Wereide Hope

Søm: Line Jeanette Antonsen

Magda Hognestad har studert dansehistorie og estetikk ved Københavns Universitet, og har en Cand.mag i kunsthistorie og MA i engelsk fra Universitetet i Bergen. Hun har tidligere skrevet for Norsk Shakespearetidsskrift.