Utstillingsrommet i det nye fjÞset pÄ HÄ, hvor det Äpne, luftige jÊrlandskapet flyter utenfor vinduene, er helt riktig sted for Urdals prosjekt. Det virker som om rommet nettopp puster, og verkene er lekkert og luftig montert. Gjennom lydverket som akkompagnerer utstillingen, komponert av Arne Hiorth i samarbeid med Urdal, hÞres det tidvis ut som vi befinner oss under vann. Kanskje i fostervannet, hvor hikkingens viljelÞse inn- og utpust ikke differensierer mellom vÊske og luft. NÄr jeg ser ut pÄ bÞlgene er det ikke tvil om at ogsÄ havet bruser med en Änderettslig rytme. Det er en rent meditativ opplevelse Ä vÊre i Urdals utstillingsrom.
Det nesten Ätte minutter lange videoverket PULS er et naturlig startpunkt for besÞkende. Videoen viser blader som klamrer seg fast til treet sitt i sterk vind, filmet fra bakken i menneskelig siktlinje og akkompagnert av vÄre soniske liv; fragmenterte stemmer og lyder fra trafikk hÞres over bladenes raslende sang. Filmen minner meg om et intervju med Elicura Chihualiaf, en poet fra Mapuche-folket i Chile. Alle trÊr snakker, sier han, bare se pÄ hvordan de beveger seg. Hver har sin karakter, sin samtale med vinden. Urdal snakker ogsÄ med naturen rundt seg, og inviterer oss til Ä hÞre pÄ hva bladene vil si.
Situasjonen med foto av morkake i 30 x 45 cm format, som er montert i samme ende av rommet som videoen, opplever jeg som noe repeterende og derfor litt vanskelig Ä engasjere seg i. Men det er selvsagt besnÊrende Ä kunne betrakte det eneste organet som menneskekroppen gror frem og stÞter ut sÄ tett pÄ. Hvem kan med hÄnden pÄ hjertet si at de virkelig har studert en morkake fÞr? Ofte forsvinner dette underverket i overrumplingen av barnet som fÞlger med. De jeg selv har grodd frem eksisterer bare som blÞte minner av rÞd masse som holdes opp foran meg.