🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Anselig notis i stor diskurs

CAS-redaktÞr Sofie B. Ringstad har besÞkt Signe Christine Urdals utstilling PUST pÄ HÄ Gamle Prestegard. Gjennom intim behandling av nÞye utvalgte motiv skaper hun et meditativt rom med stram regi. Kunstnerens mange innganger til prosjektets tematikk gjÞr at utstillingen lykkes som helhet, tross enkelte ubesluttsomme verk.

Installasjonsbilde fra Signe Christine Urdals utstilling. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad

Som et blaff mellom alt det meningslĂžse i min Instagram-feed, sĂ„ jeg nylig en sak en dame som fikk behandlet brannsĂ„r med materiale fra en morkake. Det fikk meg til Ă„ stoppe opp. Dette organet er sĂ„ underlig, sĂ„ livgivende, sĂ„ rart – og noe vi sĂ„ sjelden tenker pĂ„ i hverdagen vĂ„r, pĂ„ samme mĂ„te som vi ikke dveler ved luften vi trekker inn og ut av lungene vĂ„re. Heldigvis kan man reflektere over begge disse livgivende elementene i Stavanger-kunstner Signe Christine Urdal sin utstilling PUST pĂ„ HĂ„ Gamle Prestegard.

Urdals utstilling bestÄr av flere deler, og hun erklÊrer ogsÄ i utstillingsteksten at bÄde foto, video, lyd, installasjon og katalog er likeverdige deler av prosjektet. Selve utstillingsrommet har fem tydelig definerte satser: Et videoverk ved inngangen, fire bilder pÄ bomullspapir montert med magnet rett pÄ et hjÞrne like ved, et skulpturelt verk sentralt i rommet, tre store fotografier i ramme pÄ endeveggen, samt et lydverk som spilles over hÞyttalere. Samtlige visuelle elementer har en dyp rÞdfiolett fargeskala, med unntak av videoverket som tidvis gir oss glimt av blader i forskjellige livsfaser; grÞnn, gull, rÞd.

Installasjonsbilde fra Signe Christine Urdals utstilling. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad

Utstillingsrommet i det nye fjÞset pÄ HÄ, hvor det Äpne, luftige jÊrlandskapet flyter utenfor vinduene, er helt riktig sted for Urdals prosjekt. Det virker som om rommet nettopp puster, og verkene er lekkert og luftig montert. Gjennom lydverket som akkompagnerer utstillingen, komponert av Arne Hiorth i samarbeid med Urdal, hÞres det tidvis ut som vi befinner oss under vann. Kanskje i fostervannet, hvor hikkingens viljelÞse inn- og utpust ikke differensierer mellom vÊske og luft. NÄr jeg ser ut pÄ bÞlgene er det ikke tvil om at ogsÄ havet bruser med en Änderettslig rytme. Det er en rent meditativ opplevelse Ä vÊre i Urdals utstillingsrom.

Det nesten Ätte minutter lange videoverket PULS er et naturlig startpunkt for besÞkende. Videoen viser blader som klamrer seg fast til treet sitt i sterk vind, filmet fra bakken i menneskelig siktlinje og akkompagnert av vÄre soniske liv; fragmenterte stemmer og lyder fra trafikk hÞres over bladenes raslende sang. Filmen minner meg om et intervju med Elicura Chihualiaf, en poet fra Mapuche-folket i Chile. Alle trÊr snakker, sier han, bare se pÄ hvordan de beveger seg. Hver har sin karakter, sin samtale med vinden. Urdal snakker ogsÄ med naturen rundt seg, og inviterer oss til Ä hÞre pÄ hva bladene vil si.

Situasjonen med foto av morkake i 30 x 45 cm format, som er montert i samme ende av rommet som videoen, opplever jeg som noe repeterende og derfor litt vanskelig Ä engasjere seg i. Men det er selvsagt besnÊrende Ä kunne betrakte det eneste organet som menneskekroppen gror frem og stÞter ut sÄ tett pÄ. Hvem kan med hÄnden pÄ hjertet si at de virkelig har studert en morkake fÞr? Ofte forsvinner dette underverket i overrumplingen av barnet som fÞlger med. De jeg selv har grodd frem eksisterer bare som blÞte minner av rÞd masse som holdes opp foran meg.

Installasjonsbilde fra Signe Christine Urdals utstilling. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad
Installasjonsbilde fra Signe Christine Urdals utstilling. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad
Installasjonsbilde fra Signe Christine Urdals utstilling. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad
Installasjonsbilde fra Signe Christine Urdals utstilling. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad
Installasjonsbilde fra Signe Christine Urdals utstilling. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad
1 / 5

NĂŠrbildene er likevel mer interessante enn den skulpturelle fotomontasjen som binder sammen rommet. I oppblĂ„st stĂžrrelse, stablet pĂ„ ben av kliniske rĂžr – som for meg vekker assosiasjoner til reagensrĂžr og den medisinske konteksten morkaken ofte behandles i – ser vi en morkake ovenfra. Jammen fungerer installasjonen godt som en samlende kraft i utstillingen, men ellers er jeg usikker pĂ„ motivasjonen bak verket. Hvorfor har den en form som minner om et bord? Hva gir det meg Ă„ se en forstĂžrret morkake ogsĂ„ ovenfra, nĂ„r de andre fotoverkene er sterkere og mer poetiske?

Urdals presise blikk henter seg heldigvis opp igjen i de store fotoverkene som troner utstillingen pĂ„ bakerste vegg. StĂ„ende montert og i 100 x 150 cm format ser vi to motiver av morkakens blanke overflate, hengt sammen med ett motiv av et visnende blad i tĂžrr krumbĂžydhet. Visuelt sett er dette de sterkeste og mest interessante verkene i utstillingen, fordi de gjĂžr det lille stort, og er mindre dokumenterende enn de smĂ„ fotoverkene. Her fĂ„r heller spekulasjon og undring komme til sin rett. Jeg tenker pĂ„ det dypt kjĂždelige Ăžyeblikket i en vaginal fĂždsel nĂ„r barnet er ute, men morkaken fortsatt er inne i kroppen; nĂ„r man har blitt til to, men likevel er fysisk forbundet. Den rĂ„ fysikaliteten denne korte stunden involverer. Og sĂ„ bladet, som snart skal falle av sitt tre – er det et tap eller en befrielse? Jeg dveler.

Installasjonsbilde fra Signe Christine Urdals utstilling. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad

Linjen Urdal trekker mellom pust, vind, blader og morkake er virkelig godt estetisk og tematisk sammenfĂžyd. Hun har gjort det kunstnere heldigvis for oss andre ofte gjĂžr: Hun har gĂ„tt dypt inn i sitt materiale, og skapt noen nye forbindelser som ikke har blitt fletter sammen fra fĂžr. Og vi som skal oppleve kunsten, fĂ„r gleden av Ă„ se noe et annet menneske – Urdal – har sett (fritt sitert etter Kjetil RĂžeds Fra punktum til kolon: Et essay om kjĂŠrlighet).

De mange inngangene som Urdal har til tematikken, kombinert med hennes stramme regi pÄ selve utstillingen, gjÞr at PUST fÞles variert og talende. Det gjÞr ogsÄ at jeg fÄr fÞlelsen av at hun har deler tanken jeg har mens jeg tar inn utstillingen: At pust som tematikk er et altomsluttende og stort tema, som det er umulig Ä si noe helt eller endelig om uten at det vil virke banalt. Denne fellen gÄr ikke Urdal i. PUST er et prosjekt som er seg selv bevisst: En anselig notis i en mye, mye stÞrre diskurs. Og derfor lykkes utstillingen som helhet.

Sofie B. Ringstad (f. 1992) er redaktĂžr og daglig leder for CAS. Hun har mastergrad i Spatial Strategies (under Dr. Bonaventure Ndikung) ved Weißensee Kunsthochschule i Berlin, og er ved siden av CAS engasjert som kurator for KORO, blant annet pĂ„ Nye SUS.