Åretak som assosiativ igangsetter

I Vigå båthavn ved Oljemuseet venter en spent forsamling på båten Mariell, som skal ta oss over til Natvigs Minde, den gamle karanteneholmen for kolera i hjertet av Stavangers havnebasseng. Himmelen er høy og blå, og i solskinnet blendes vi av skrogene til cruiseskipene som ligger til kai denne dagen. Vi skal besøke Langs kysten, en vandreutstilling som over tre år skal besøke fire ulike havner i Rogaland. Kunstnerne Christine Hansen, Kristen Rønnevik, Kamilla Skrinde og Signe Marie Andersen har sammen initiert, organisert og produsert utstillingen. De har valgt hver sin havn i Rogaland og spør med utstillingen hvilken rolle havnen skal spille i samtiden og fremtiden, hvordan havnen kan være et møtested i kroppslig skala, og hvordan vi kan ta vare på og gi omsorg til disse stedene.

Helt fra øyeblikket vi stiger ned i Mariell, som skysser oss over til den gamle karanteneholmen, har kunstnerne skapt en scene hvor fortid og nåtid kan møtes. Kystidentiteten vekkes til live i sinnet mitt: Litt som når man ror: Baugen skyter fremover mens blikket er vendt bakover, og jeg føler at jeg intuitivt forstår hvor jeg kommer fra.

Karantene

Christine Hansen åpner dagen med kunstverket Karantene. Gjennom tykke bomullsark som er saturert i blått av cyanotypi1Cyanotypi er en fotografisk trykkemetode hvor sollyset brenner ut motivet., viser hun til protokollene fra 1800-tallet, da holmen var karantenestasjon for skip man fryktet bar med seg kolera. Arkene har tørket i sola uten å bli presset flate, de bølger og bukter seg. Samlingen av verk, som bærer utdrag fra de historiske protokollene, har en dypblå farge som vannspeilet på en fin dag. Ordene fra protokollene, som Hansen har lagt ut som sjablonger over arkene, skaper hvite og nøkterne avtrykk, og er alt annet enn det KI-genererte språket som vi for tiden druknes i: KOLERA, BALLAST, MATROS OLES ETTERLATENSKAPER, MYSTISKE RUSSISKE HAVNER, TRANGE KÅR I…

I nyere tid har skipstrafikken i Stavangers havnebasseng brakt med seg fremmedarter, og gjennom store svarte og hvite silketrykk undersøker Hansen også denne tematikken: Forestillinger om fremmedhet og kontroll, og hva som oppstår i overgangene mellom natur og menneskesyn. Hun har blåst opp bilder av fremmedartene – bakterien vibrio cholerae, havnespy og sjødyret kammanet – hvorav den siste ble oppdaget utenfor holmen av henne selv.

Siste verk i Christine Hansens del er et gult karanteneflagg, som heises til topps og stryker flott mot sør for å markere at dagen er i gang. Fargen på bomullslerretet er tett og rik. Forfatter og tekstilkunstner Emily L. Halvorsen, som på oppdrag fra Hansen trakk fargen til flagget fra plantene i egen hage, forteller at fargereseda var planten som ga den sterkeste fargen for 200 år siden. Hun nikker til joggeskoene mine og sier at fargen kan bli syrlig og nesten selvlysende som dem. På vei til neste kunstverk lurer jeg på om det gule flagget fortsatt er et internasjonalt symbol for sykdom. Hva vil mannskapet på de nærliggende cruiseskipene MSC Preziosa og Viking Vela tro om de ser at det vaier kun et steinkast unna?

Vind til stille åretak

Kunstner Kristen Rønnevik har balansert over planken i et naust og tar steget opp i en gammel Ryfylke-robåt, suspendert fra tverrbjelkene i taket i et naust. Performancen Ro – å sveva over fjorden begynner, og Rønnevik holder hele forsamlingens oppmerksomhet, uten at det oppleves krevende. Han har på seg blå flytevest, de besøkende balanserer på ringmuren langs veggene i naustet, og det er stille. Han ror med årer som bryter vannet, men baugen er tørr. Lyden av årene som tar tak i vannoverflaten sklir inn i lydbildet fra Stavanger sentrum, måker og det maritime livet som gasser forbi i glassfiber. Gulvet mellom oss og Rønneviks fartøy er sjøvannet som båten ikke engang tangerer.

For noen sammenfaller nok roingen med fotball-VM. Det er drøyt et døgn til Norge spiller mot Brasil. Men selv om fotballen virker til å ha tatt patent på roing akkurat denne sommeren, preger det ikke opplevelsen min i naustet, hvor kunstneren iscenesetter sin egen svevende reise over fjorden. Jeg svever med ham. Jeg er på fjorden – jeg er i barndommen på sommerferie i tresnekka – jeg fylles av nostalgi og tilknytning til landskapet. Rønneviks oppriktighet og uredde fremtoning minner meg om figuren Espen Askeladden, og sammen tar de meg med på en reise som farer like godt til lands som til vanns (og i luften). Men det er Ragnar Hovlands kultroman Sveve over vatna fra 1982 som er det reelle utgangspunktet for verkets tittel. Det er et bilde for en mulig forestilling: noe å strekke seg etter, og som befinner seg i det hinsidige.

I åpningen av naustet henger kunstnerkollega Kamilla Skrindes verk Råseil. Det kjærtegnes av luftdragene under Rønneviks performance. Bærekraft og kroppslig tilstedeværelse er gjennomgående premisser i de sosiale og relasjonelle prosjektene som Kamilla Skrinde og Kristen Rønnevik ofte utvikler sammen. Prosjektet Råseil springer på sin side ut fra Kopervik, hvor Skrindes oldefar arbeidet som los. Gjennom opphold i byen, møter med slektninger og arvet seilmakerutstyr har hun begynt å lære seg seilsøm: Et langsomt, fysisk krevende håndverk med dype røtter i lokal sjøfartstradisjon. I arbeidene syr hun sammen fragmenter av tidligere oljemalerier som hun har malt ute på øya Utsira, hvor hun bor, sammen med gamle seil hun har fått og materialer hentet fra Kopervik. Slik sys historiske håndverkspraksiser inn i hennes egen kunstneriske undersøkelse.

Senere forteller hun meg hvordan selv oljemaleriene, lenge før de ble til råseil, allerede var bearbeidet av vær, vind og sjøsprøyt på øya Røst i Lofoten. Materialene bærer spor av stedet de kommer fra. Når hun snakker om arbeidet, er det nesten mulig å kjenne havsaltet på huden og sjøluften i lungene. Råseilet, som henger i åpningen mot havnen og beveger seg i trekkene gjennom naustet, blir mer enn et objekt. Det fremstår som et levende nærvær, som om det fyller rommet med vind og setter bevegelse i Rønneviks stille reise over fjorden.

Signe Marie Andersen er fjerde kunstner i prosjektet. Hun undersøker hvilken betydning havnen på et lite sted som Kvitsøy har hatt for levesett, tilhørighet og fellesskap. Hun er opptatt av de menneskelige erfaringene som utspiller seg i møtet med kaia, som ankomststed, avskjedssted og sosialt tyngdepunkt. I en arkivbasert fotocollage blir Gamlekaien i Ydstebøhavn en scene hvor mennesker fra ulike tider får tre frem samtidig. De som lever der i dag møter de som levde der før. Havnen blir et minnearkiv, men også et rom hvor stedets sosiale liv fortsatt kan anes. Verket virker spesielt presserende med tanke på forandringen beboerne på Kvitsøy står overfor når Rogfast, verdens lengste og dypeste undersjøiske tunnel, åpner i 2033 og skal forbinde øysamfunnet til fastlandet.

Skyggespill

Kunstverkene i Langs kysten er lavmælte, men fulle av resonans. Hansen bruker historiske kilder med en undersøkende sensibilitet, samtidig som hun lar pigmenter, tekstiler og historiske trykketeknikker gi materialene en kroppslig og sanselig dimensjon. Rønnevik ror med langsomme, kontemplative tak. Skrinde vender tilbake til eget opphav og lar håndverk, slektshistorie og materialer fra kystlandskapet inngå i en pågående kunstnerisk praksis. Andersen peker mot de små tapene som oppstår når fastlandsforbindelser etableres og havnene gradvis mister sin betydning som møtesteder.

Det er som om kunstnerne i Langs kysten går inn i materialene slik de lokale båtbyggerne gjorde før dem: De leser vær, vind, tradisjoner og steder, og gjør sine egne fortolkninger. For min egen del blir kunstverkene litt som fragmenter kastet inn i åpne gruppesamtaler, som jeg kjenner så godt fra min jobb som kunstpsykoterapeut og gruppeanalytiker. Symboler settes i omløp mellom oss: Et karanteneflagg. En trebåt. Et råseil. En kai. Gamle fotografier. De kaller frem forestillinger om hvem vi har vært, hvem vi er og hvem vi kan velge å bli gjennom våre handlinger.

Fra overfarten til Natvigs Minde og gjennom dagen berøres noe i meg. Det settes i gang en pendelbevegelse mellom fortid og nåtid, mellom personlige minner og kollektive forestillinger. De små havnene langs kysten står plutselig i dialog med cruiseskipene som i dag dominerer Stavanger havn, og som et skyggespill glir historiske fortellinger inn i samtiden.