🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Arne Garborg hvisker i veggene og i verkene

Det har gĂ„tt 100 Ă„r siden Arne Garborg gikk bort, og dette tematiseres i utstillingen G – sanning tvil, som vises pĂ„ JĂŠren meieri. I denne kritikken skriver Siren LĂžkaas om gruppeutstillingen i regi av Bryne kunstforening, som viser at Garborg er en levende del av Brynes og litteraturens historie – og en fruktbar kilde til inspirasjon for samtidskunstnere.

Elise Storsveen: "drĂžs drĂžset drĂžs drĂžsa" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.

Utstillingen G – sanning tvil finner sted i en samtidsruin. Kurator Jens Erland har invitert kunstnerne Elise Storsveen, Kine LillestrĂžm og Trond Hugo Haugen til Ă„ fylle bygget med kunst. I ystehallen i tredje etasje av denne rĂ„kalde mellomtingen mellom ruin og byggeplass, finner vi spennende og varierte kunstuttrykk fra kunstnere som viser interesse og nysgjerrighet for bĂ„de Garborgene og utstillingslokalets historie. JĂŠren meieri fra 1938 ligger midt i Brynebyen og har stĂ„tt tomt siden 1992, foruten utstillingen G! (G for Garborg 150-Ă„rs jubileum) i 2001, ogsĂ„ den kuratert av Jens Erland. Utenfra ser det ikke ut som noe jeg forbinder med et meieri. Assosiasjonene vekkes heller til anonyme, grĂ„-hvite skolebygninger de fleste av oss har trĂ„kket i. At vi er i Bryne, avslĂžres kun av den overdimensjonerte fotballspilleren malt pĂ„ veggen inn mot byen.

14. januar 2024 var det 100 Ă„r siden Arne Garborg dĂžde. I utstillingskatalogen kan vi lese utdrag fra Garborgs Knudaheibrev, hvor Arne Garborg skrev sin selvbiografi og skildret mennesker, natur og livsvilkĂ„r pĂ„ JĂŠren ut fra sitt perspektiv i huset pĂ„ Knudheio, 27. juli 1916: “Alt er «sant» og alt er «lygn», og sanning og lygn samanlagde er rĂžynda, tilvĂŠret, det som me kan seia alt om, og som me ikkje kan seia noko om.” Slik tilbys vi en inngang til utstillingen, som tar utgangspunkt i Garborgs tekstunivers sett gjennom verkene til tre meget forskjellige kunstnere – og en dyktig kurator. Nettopp kurator Jens Erlands engasjement for kunsthĂ„ndverk og kunnskap om Arne Garborg viser seg i valg av kunstnerne og i katalogens informasjon om Hulda og Arne Garborg. Han gir kunstnerne den friheten som skal til for fylle det gigantiske rommet med kunst, i Garborgs Ă„nd. I denne iskalde ruinen spĂžker Garborg i verkene og i veggene og hvisker deg i Ăžret mellom tekstiler og planter.

Elise Storsveen: "drĂžs drĂžset drĂžs drĂžsa" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
Elise Storsveen: "drĂžs drĂžset drĂžs drĂžsa" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
Elise Storsveen: "drĂžs drĂžset drĂžs drĂžsa" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
1 / 3

FART I BYGDEDYRET

Det fĂžrste som lokker til seg blikket mitt er Elise Storsveens enorme tekstilverk laget av og pĂ„ knallblĂ„ transparent stillasnetting. IfĂžlge katalogen er hver av de tre stoffverkene 50 meter lange. Diverse resirkulerte materialer tas ogsĂ„ i bruk sammen med vlieselin for Ă„ skape doble figurer. NĂ„r man kommer inn i rommet ser man mystiske og svarte skikkelser bevege seg i det blĂ„, som et skyggeteater av mennesker fra Brynes mange samfunnslag, i arbeid og i en hverdag fylt med interaksjoner og konflikter. Her ser vi bokstavelig talt en skyggeside ved relasjoner i et lite samfunn: sladder i en tilvĂŠrelse hvor “alle kjenner alle.”

Storsveens verk, med tittelen drÞs drÞset drÞs drÞsa, Äpner seg virkelig opp nÄr man kommer rundt til tekstilenes andre side. Her mÞter vi de samme figurene igjen, men nÄ i et fargespill som ligner alle mulige nyanser av arbeidsklÊr og verneutstyr. Dette er bekledning man kan finne bÄde pÄ BondeKompaniet et steinkast unna, og hvor som helst blant de i samfunnet som begynner pÄ jobb tidligst: For meg rettes tankene mot mine tidligere kolleger som anleggsgartnerne i bymiljÞetatene rundt om i hele Norge.

Her er det drĂžs mellom mennesker pĂ„ godt og vondt; det snakkes og sladres, lekes, danses, jobbes og krangles. Noen er festet sammen via tuber som slanger seg fra persons Ăžreregion til den neste, en annen har enorme oransje fingre. Noen er til og med festet sammen via skrittet, med armene utstrakt i glede over sitt kjĂžnnsorgan, ogsĂ„ denne formgitt som en fargerik tube. Det kommer virkelig til Ă„ sette fart i bygdedyret! Dette er et fantastisk og humoristisk verk som jeg ikke Ăžnsker Ă„ forlate. Det fargerike samspillet og de mange detaljene er vakre og finurlige, til og med litt mystiske. Like underfundig vakkert og gĂ„tefullt som Bryne er for meg – en bergenser oppvokst i blokk.

Kine LillestrĂžm: "Lampelys", "Terraine" og "Skitze" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
Kine LillestrĂžm: "Skitze" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
Kine LillestrĂžm: "Terraine" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
Kine LillestrĂžm: "Terraine" og "Skitze" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
1 / 4

BORGERLIG PLANTEFASCINASJON

Kine LillestrĂžm har fylt et hjĂžrne av det mer enn 1000 kvadratmeter store lokalet med grĂžnne planter som ikke hĂžrer hjemme i norsk natur – ei heller i et forlatt, jĂŠrsk meieri fra 1938. Plantelys virker livsnĂždvendige for disse tropiske plantene i det dunkle rommet. Installasjonen, titulert Lampelys, vises sammen maleriinsallasjonen Skitze og skulpturen Terrain. Terrain bestĂ„r av brukte belteplater i stĂ„l pĂ„ en sokkel i en nyanse av blĂ„ som henter opp samme nyanse som fra Storsveens tekstilinstallasjon. Disse belteplatene brukes vanligvis til gravemaskiner, og rommer potensialet til Ă„ forandre et landskap ved Ă„ brĂžyte det vekk eller grave det opp. En slik maskin kan Ăždelegge de sĂ„rbare grĂžnne plantene eller knuse en maleriinstallasjon pĂ„ fĂ„ minutter, men er samtidig en viktig del av landbruket utenfor utstillingens vegger. Slik sett minner LillestrĂžm oss om hvor vi er. Til hĂžyre for Terrain har hun mĂžysommelig satt sammen maleriinstallasjonen Skitze fra restmaterialer funnet i JĂŠren meieri og rundt omkring i Bryne, som hun sĂ„ har malt. Her mĂžter vi et maleri i militĂŠrt mĂžnster med lyse nyanser av grĂžnn, gul, brun og rosa, og en blĂ„ farge som ligner bĂ„de Terrain og Storsveens tekstiler, mens baksiden er uten maling og viser materialene hun har brukt.

De grĂžnne plantene og vakre fargene i maleriet stĂ„r i kontrast til meieriets golde framtoning: Denne delen av lokalet bestĂ„r av betonggulv fullt av arr, og store hull i taket blotter utstikkende rester av betongens rustne metallskjelett. Bruken av restmaterialer og brukte belteplater skaper samspill med den uferdige byggeplassen rundt. Men planteinstallasjonen refererer til helt andre omgivelser: I en artikkel om utstillingen i JĂŠrbladet fortalte LillestrĂžm at hun har hentet inspirasjon fra omgivelsene til Hulda og Arne Garborg, og har besĂžkt alle stedene de to bodde og arbeidet. I hans studio malte Kitty Kielland i sin tid et portrett av Arne Garborg, med en sentralt plassert grĂžnn plante i bakgrunnen. Her har den borgerlige fascinasjonen for eksotiske grĂžnnplanter (som fortsatt stĂ„r sterkt i nĂ„tidens Pinterest-generasjon) funnet veien inn i samtidsruinens dystopiske verden: Det har ikke lenger noe Ă„ si hvilken del av verden planten egentlig kom fra nĂ„r vi snart treffer to varmegrader – og planter vil trenge vĂ„r hjelp for Ă„ overleve uansett.

Trond Hugo Haugen: "Upp endelaust" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
Trond Hugo Haugen: "Upp endelaust" og "Historiefortelling (film)" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
Trond Hugo Haugen: "Upp endelaust" (2024). Foto: Erik SĂŠter JĂžrgensen.
1 / 3

DEN EVENTYRLIGE BRYNE-HELTEN

Den av de tre kunstnerne som viser helt Äpenbare referanser til Hulda og Arne Garborg er Trond Hugo Haugen. Han har spent opp et 4 x 49 meter stort tekstil med tegninger og ord i kullstift i utstillingens innerste rom. Teksten er en blanding av bruddstykker fra Arne Garborgs tekster sammen med Haugens egne. Han har ogsÄ framstilt deler av Garborgs liv og ettermÊle gjennom frottage, en teknikk hvor man stryker kullstift over lerret. Lerret er lagt oppÄ fysiske monumenter, som byster og skulpturer, til Êre for forfatteren og Hulda Garborg, samt mÞbler de har hatt i sine hjem. Blant annet mÞter vi et skrivebord, en jÊrstol, en skulptur av Arne Garborg fra Bryne og en portrettbyste av Hulda Garborg fra Det Norske Teater i Oslo. Denne metoden Ä tegne pÄ gir et rufsete og eventyraktig preg. Dette kunne vÊrt Theodor Kittelsen, hvis han tegnet under et jordskjelv i middels styrke.

I slÄende motsetning til PÞbels gigantiske, banale hyllest til den feirende Erling Braut Haaland utenpÄ meieriets vegg, presenterer Haugen en mystisk og eventyraktig versjon av en annen Bryne-helt: Arne Garborg og hans ord pÄ de hvite lerretene i Upp endelaust og Arne Garborgs ansikter av Trond Hugo Haugen.

To mindre lerreter med Hulda og Arne Garborgs rufset tegnede ansikt med tittel Hulda Garborg vises ogsĂ„ i meieriets fĂžrste rom, sammen med videoverket Hulda Garborgs vei 1952-1954 – hvor den smĂ„tt absurde historien rundt Arne Garborgs vei i Oslo fortelles. Veien skiftet nemlig navn til Hulda Garborgs vei i 1952, og tilbake til Arne Garborgs vei i 1954, hvilket nĂžstes opp i og fortelles “live” via opptak fra skjermen til en MacBook. Dette grepet gjĂžr historien bĂ„de gjennkjennelig og humoristisk: Det er som et slikt uendelig internett-scrolle-hull, hvor informasjon er tilgjengelig og uendelig. FĂžr man vet ord av det er klokken tre om natten!

En av mine venner mente det mÄtte vÊre aggressive smÄ hunder som var framstilt pÄ det mindre lerretet Hulda Garborg, heller enn de viktige historiske skikkelsene. Denne observasjonen viser det humoristiske som ligger i bÄde Haugen og Storsveens verk. Haugen viser en forstyrret versjon av Hulda og Arne Garborg. BÄde Garborgs tekster og person vises i forvrengt og oppstykket versjon.

STORT FORFATTERSKAP MARKERES MED UKLAR AVSLUTNING

G – sannig tvil markerer sin avslutning med Haugens korte videoverk Historiefortelling. Man fĂ„r anta at ogsĂ„ dette verket har en tilknytning til Garborg, men i sĂ„ fall forstĂ„r jeg ikke hva den er. Her mĂžter vi maskerte barn med banner, faner og alvorlige ansiktsuttrykk. PĂ„ banneret stĂ„r det: “Min far var den siste oljearbeider.” Videoverket et lydsatt som en middelmĂ„dig action-film fra Hollywood, og som utstillingens siste, men mest hĂžylytte verk, rekker jeg Ă„ irritere meg over lydens innvirkning pĂ„ resten av utstillingen fĂžr jeg kommer til det. Her savner jeg en tydeligere kontekst.

Garborg skrev i sine dagbĂžker at han var ensom og at han ville bli glemt etter sin dĂžd, noe som Hulda ifĂžlge utstillingskatalogen kalte “innbildning og koketteri og forkjĂŠlenhet og en av naturen formĂžrket forstands villfarelser.” Denne utstillingen viser at bĂ„de Hulda og Arne Garborgs liv og virke er meget aktuelle for dagens kunstnere, lesere og oss i publikum. G – sannig tvil byr pĂ„ en spennende inngang til et liv og forfatterskap jeg (og mange dertil) dessverre ikke kjenner godt nok – enda.

Siren LÞkaas er freelance journalist i tillegg til Ä vÊre museumspedagog og formidler ved Stavanger kunstmuseum. Hun har en bachelorgrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, og i tekst og skribent fra Westerdals Act. LÞkaas har ogsÄ mastergrad i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen.