DEN EVENTYRLIGE BRYNE-HELTEN
Den av de tre kunstnerne som viser helt Äpenbare referanser til Hulda og Arne Garborg er Trond Hugo Haugen. Han har spent opp et 4 x 49 meter stort tekstil med tegninger og ord i kullstift i utstillingens innerste rom. Teksten er en blanding av bruddstykker fra Arne Garborgs tekster sammen med Haugens egne. Han har ogsÄ framstilt deler av Garborgs liv og ettermÊle gjennom frottage, en teknikk hvor man stryker kullstift over lerret. Lerret er lagt oppÄ fysiske monumenter, som byster og skulpturer, til Êre for forfatteren og Hulda Garborg, samt mÞbler de har hatt i sine hjem. Blant annet mÞter vi et skrivebord, en jÊrstol, en skulptur av Arne Garborg fra Bryne og en portrettbyste av Hulda Garborg fra Det Norske Teater i Oslo. Denne metoden Ä tegne pÄ gir et rufsete og eventyraktig preg. Dette kunne vÊrt Theodor Kittelsen, hvis han tegnet under et jordskjelv i middels styrke.
I slÄende motsetning til PÞbels gigantiske, banale hyllest til den feirende Erling Braut Haaland utenpÄ meieriets vegg, presenterer Haugen en mystisk og eventyraktig versjon av en annen Bryne-helt: Arne Garborg og hans ord pÄ de hvite lerretene i Upp endelaust og Arne Garborgs ansikter av Trond Hugo Haugen.
To mindre lerreter med Hulda og Arne Garborgs rufset tegnede ansikt med tittel Hulda Garborg vises ogsĂ„ i meieriets fĂžrste rom, sammen med videoverket Hulda Garborgs vei 1952-1954 â hvor den smĂ„tt absurde historien rundt Arne Garborgs vei i Oslo fortelles. Veien skiftet nemlig navn til Hulda Garborgs vei i 1952, og tilbake til Arne Garborgs vei i 1954, hvilket nĂžstes opp i og fortelles âliveâ via opptak fra skjermen til en MacBook. Dette grepet gjĂžr historien bĂ„de gjennkjennelig og humoristisk: Det er som et slikt uendelig internett-scrolle-hull, hvor informasjon er tilgjengelig og uendelig. FĂžr man vet ord av det er klokken tre om natten!
En av mine venner mente det mÄtte vÊre aggressive smÄ hunder som var framstilt pÄ det mindre lerretet Hulda Garborg, heller enn de viktige historiske skikkelsene. Denne observasjonen viser det humoristiske som ligger i bÄde Haugen og Storsveens verk. Haugen viser en forstyrret versjon av Hulda og Arne Garborg. BÄde Garborgs tekster og person vises i forvrengt og oppstykket versjon.
STORT FORFATTERSKAP MARKERES MED UKLAR AVSLUTNING
G â sannig tvil markerer sin avslutning med Haugens korte videoverk Historiefortelling. Man fĂ„r anta at ogsĂ„ dette verket har en tilknytning til Garborg, men i sĂ„ fall forstĂ„r jeg ikke hva den er. Her mĂžter vi maskerte barn med banner, faner og alvorlige ansiktsuttrykk. PĂ„ banneret stĂ„r det: âMin far var den siste oljearbeider.â Videoverket et lydsatt som en middelmĂ„dig action-film fra Hollywood, og som utstillingens siste, men mest hĂžylytte verk, rekker jeg Ă„ irritere meg over lydens innvirkning pĂ„ resten av utstillingen fĂžr jeg kommer til det. Her savner jeg en tydeligere kontekst.
Garborg skrev i sine dagbĂžker at han var ensom og at han ville bli glemt etter sin dĂžd, noe som Hulda ifĂžlge utstillingskatalogen kalte âinnbildning og koketteri og forkjĂŠlenhet og en av naturen formĂžrket forstands villfarelser.â Denne utstillingen viser at bĂ„de Hulda og Arne Garborgs liv og virke er meget aktuelle for dagens kunstnere, lesere og oss i publikum. G â sannig tvil byr pĂ„ en spennende inngang til et liv og forfatterskap jeg (og mange dertil) dessverre ikke kjenner godt nok â enda.