Atelierbesøk hos Odd Sama på Jæren

Det var litt tilfeldig for egentlig var planen å finne et sted på Østlandet.

OS: Det var en tid med store omveltninger i samfunnet. Det ble blant annet satt fram krav om å løse opp i strikte autoritetsstyrte regler og rammer. Det var lite inngripen fra lærerne ved keramikerlinjen. Vi styrte mye selv og gikk i de retningene vi selv ønsket, og vi var flere som også tenderte mot billedkunst. Men det er keramikeren som har underholdt kunstneren i alle disse årene. Det har vært lite salg på andre deler av produksjonen min.

Det har jeg sluttet med nå, men jeg arbeider fortsatt med fotografi og skulpturer. Selv om jeg nå er 78 år har jeg ikke tenkt å pensjonere meg.

Ja, samlet og sablet (he,he). Jeg fikk invitasjon til å delta på utstillingen flere år i forkant – men så ble jo også åpningen av Nasjonalmuseet utsatt i flere omganger. Jeg hadde altså god tid på meg. Utstillingen samlet absolutt mye interessant. Det var et slags varehuspreg over måten det ble stilt ut på, men helt greit syntes jeg. Du må jo renonsere på noen krav når du stiller ut på den måten, og blant fordelene er at det blir litt mindre høytidelig. En kan gå rundt å se og ta stilling til mange forskjellige ting i stede for å komme til et veldig presentensiøst rom og se noe verk som du ikke kan forholde deg til, og ender opp med å få en fattig opplevelse. Her i denne åpningsutstillingen fikk du en overdose kunst – og dersom det var noe du ikke syntes var interessant kunne du gå videre. Det tror jeg folk likte det så i alle fall slik ut.

Teksten som var i utstillingskatalogen dreide seg spesielt om de koppene som jeg lager, der jeg har inkludert ord og tekstlinjer. Lite og ingenting var skrevet om skulpturene. Det var noe – de tre skulpturene mine var blitt satt på hver sin bordlignende sokkel med avstand mellomrom hver. For min del ville jeg hatt alle på en base fordi de tre skulpturene hørte sammen. Det er ett arbeid.

Ja, det er en treenighet..der har du noe igjen,.. kirkemøtet i IKEA. (hehe)

Jeg skal fortelle litt om hver av skulpturene. Den første er «Trumpeter blow the retreat», og denne hornblåserfiguren har nettopp mistet trompeten sin og er i ferd med å falle bakover. Den andre «Min arm min tarm» er en halvdel av en kropp som står på en enorm fot og er ellers skåret i to slik at kanalen fra munnen til endetarmen er synlig. Den tredje skulpturen har jeg kalt «Noe fra Slaraffenland». Det er en firbeint merkelig kropp med bare ett hull der hodet skulle ha vært. Den flamske kunstneren Pieter Bruegel den eldre malte Slaraffenland - et land der du ikke behøver å anstrenge deg. Jeg valgt å inkludere denne Bruegel inspirerte figuren i sammen med de to andre, som i et triptyk. Jeg er engasjert og nysgjerrig og prøver å orientere meg om hvordan ting henger sammen. Jeg laget de tre skulpturene ut ifra noe som jeg trodde var passende i dagens situasjon. Hornblåseren en slags alarmgreie og noe fra Slaraffenland minner om at dette kan være et paradis eller det kan gå til helvete. Kanskje «Konsumet» er en passende tittel på figuren hvor tarmen er synt, og i et nøtteskall så er vel er konsumet oss selv? Da kommer vi plutselig over til for eksempel det å slutte å brenne kull og olje – men det ser ut til å være vanskelig. Hvordan kan vi bli mere nøysomme? Jeg må jo kunne prate om kunsten min som åpenbart ligger innenfor det som er logisk å assosiere. Det har hendt at folk har satt meg på ting som jeg ikke selv har tenkt på. Felles referanser er noe av grunnlaget for å lage kunst i et samfunn. Hvis det bare skal være mine ting og mine drømmer — hva skal andre med det? De kommer ikke til å skjønne noe – og det er vel ikke så interessant? Grunnlaget for å oppleve kunst må jo være knyttet til at vi greier å komme til en felles sannsynlig tolkning av noe. Du kan jo være helt privat også – det er jo greit - men vi lever jo i et samfunn. Hele måten å gjøre åpningsutstillingen i Nasjonalmuseet på synes jeg var veldig positiv. Den viste vilje til å løse litt kraftig opp. Hvorfor skal ikke det gå an?

Jeg har laget meg to definisjoner av kunst og alt imellom: Jeg liker alt, det er en del av kulturen og jeg kan ikke kritiserer det. Og i motsatt ende: Jeg liker fint lite, og jeg må kritisere det meste. Slik kan man prøve å holde begge mulighetene åpne og alt imellom når en ser på kunst. Jeg synes det er lettere, i stedefor å snevre det inn og si det er bare kvalitet jeg vi ha. Men hva er kvalitet? Jeg tror ikke det er så lett å definere kvalitet i kunst. Jeg husker en gang vi var flere personer som skulle plukke ut den mest estetiske av åtte figurer. Vi var rykende uenig med forskjellig begrunnelser av hva som var vakkert eller estetisk bra. Det var ikke forenlig under ett begrep for vakkert eller estetisk riktig. På lignende vis fungerer også kvalitetsbegrepet, det er forskjellig for folk — løselig sagt.

Kanskje vi kan snakke om orden som et parallelt eksempel til kvalitet; noen kaller det orden at alt ligger fint og ordentlig, for eksempel at papir, blyanter og penner ligger helt på linje og at alt er orientert i samme lengderetning. Det er synlig orden i sakene. Dersom en ser mitt verksted, der hvor jeg har sveiseapparat og andre ting jeg tenger, vil mange hevde at det er kaotisk og uorden. Mens for meg er det orden fordi jeg vet omtrent hvor det jeg trenger ligger. Forskjellen er at kartoteket for hvor ting ligger på verkstedet er inne i hode mitt, mens kartoteket med blyantene er synlig også for andre. Dersom ting-mengden er større må du ha et kartotek, slik at du på en eller annen måte vet hvor det ligger. På lignende vis kan vi også kanskje se på kvalitet. Kvalitet er kanskje heller ikke enten eller.

Ja, men du så jo hva som var hva.

Ja, det syntes jeg var helt greit. Det er jo slik varehandelen er. Vi får en oversikt og det var jo fint. Vi kunne selv gå rundt å forholde oss til det.

Kanskje det er så enkelt at samtidskunsten må evne å engasjere på bakgrunn av emner og verdier som er i spill nå.

Jeg har gitt den arbeidstittelen «Åsgårdsreia». Tittelen på min forrige utstilling ved Fotland mølle var «Sikt». I lokalene er det blitt malt korn, klinten skilles fra hveten og seinere siktes melet. Jeg tenkte å fortsette i dette sporet fra den gamle bygdekulturen med min utstilling. Her var det jo slik at man må ha gjort tingene ferdig til riktig tid, ellers vil du ikke være klar når våronna bør startes. Dette gjelder også i dag. Det må være ordnings i huset. Jeg lager skulpturer til utstillingen Åsgårdsreia og skulpturer av politikere, ministere og sentralbanksjefen, og prøve å få fram noe om hvordan de ordlegger seg via kroppsspråk, signal og tegn. I tillegg vil det urovekkende som er i ferd med å skje i den redaktørstyrte pressen kommenteres. Og kanskje får personer som Elon Musk også en rolle i denne settingen. Fotografier vil også sannsynligvis bli inkludert i utstillingen, men ikke presentert på den måten en vanligvis presenterer foto.

Fotland mølle er spesiell i og med at det er finnes vegger av naturstein og det er lavt under taket. Slik jeg ser det for meg vil det være en fordel om de besøkende får utdelt både hjelm og hodelykt før de på eget ansvar stiger ned trappen i utstillingslokalet. Det kan bli litt som å gå inn i dovregubbens hall. Litt løselig har jeg tenkt slik, og siden det er en utstilling under utvikling må vi kanskje holde det litt svevende.