Følelsen av et liv i konstant bevegelse

Utstillingen Livet stormar og strøymer på Bryne Kunstforening utgjør en underfundig dialog mellom Stavanger-kunstner Ingrid Toogoods kunst og Jær-poet Arne Garborgs litterære univers. Garborgs diktstrofe fra Haugtussa (1895) har gitt utstillingen sin tittel og ramme, og binder sammen store refleksjoner rundt selve livet og individets plass i det, som både Garborg og Toogood utforsker med 130 års mellomrom. Koblingen til litteraturfestivalen Garborgdagene 2025 og utstillingsstedet – Bryne Mølle fra 1877 – har gitt utstillingen en ytterligere historisk og lokal forankring.

Utstillingen er altså ikke bare en hyllest til Garborg, men også en refleksjon over vår egen tid. Temaer som fremmedgjøring, tro og tvil, og forholdet mellom individ og samfunn er like aktuelle i dag som de var på Garborgs tid. Toogoods kunst inviterer oss til å reflektere over disse spørsmålene, og til å se oss selv i et annet lys.

Som hun har gjort i tidligere utstillinger viser Toogood også her en serie verk hvor den kunstneriske prosessen i seg selv – eller snarere forholdet mellom maling og lerret – danner ett av kjernepunktene. Her kan man finne paralleller til den amerikanske kunstneren Laura Owens, kanskje særlig i Toogoods tekniske utførelse, når hun på særegent vis påfører den pastellfargede malingen i partier med lette, men tydelige penselstrøk.Owens er også gjenkjennelig i de naivistiske formene og figurene. Kombinert med lagvise skyggevirkninger skaper Toogood nivåer som synes å sveve over hverandre i lerretet. I sentrum av hvert maleri står en optisk illusjon av en uthuling i bildet. Maleriets tradisjonelle oppdeling i forgrunn, bakgrunn og mellomgrunn løses opp og hovedmotivet i verkene synes å bli nettopp dette tomrommet.

Toogood er en kunstner som i de senere år har blitt kjent for å utfordre det tradisjonelle maleriet. Hennes arbeider ofte seg ofte i skjæringspunktet mellom maleri og skulptur, og stadig med disse lagvise skyggevirkninger og optiske illusjonene som virkemiddel. Det er kanskje fristende å avfeie Toogoods malerier som "dekorative", men det vil i så fall være en overfladisk betraktning. For bak de lekne, tidvis naive motivene og den nesten barnlige fargebruken kan man finne melankoli, lengsel, eller sågar et foruroligende ubehag.

Forrige gang jeg opplevde Toogoods kunst på nært hold var i 2020, da gjennom utstillingen Brother and Sister på KINOKINO Kunstsal i Sandnes, som også inkluderte den skulpturelle installasjonen og performanceverket L longed for it. Den gang var det det retnings- eller meningsløse mennesket, lengsel og savn som utgjorde tematikken. I dag er det altså Arne Garborgs tekster som har lagt grunnlag for utstillingen. Og selv om teknikken og virkemidlene er gjenkjennbare fra tidligere Toogood-prosjekt, er det likevel flere grep som karakteriserer Livet stormar og strøymer som kunstopplevelse.

På gulvet i utstillingssalen i den gamle mølla står det 6 store malerier. Sammen framstår de som ulike elementer i et større landskap. De er plassert i en formasjon som lokker betrakteren stadig innover i rommet, og inn i dette underfundige landskapet.

Et effektfullt Toogood-grep i denne utstillingen er nettopp at verkene på gulvet befinner seg i skjæringspunktet mellom maleri og skulptur. Billedflaten er malt med hennes kjente trompel’oeil-effekt1https://snl.no/trompe-l'oeil. De illusoriske motivene preges av grove penselstrøk, som for å understreke at kunstneren ikke er ute etter å forlede betrakteren. I tillegg har Toogood gitt flere av verkene en intrikat utskåret speilkarm, som en forlengelse av maleriene. Denne enkle, men distinkte detaljen forsterker en utflytning av grensene mellom det to- og tredimensjonale. Her i det organiske mønsteret i speilflatene møter betrakteren seg selv, eller snarere fragmenter av seg selv, flettet inn i det delikate, underfundige landskapet som omslutter hen. Slik de store lerrettene er plassert på gulvet, suger de betrakteren innover i rommet, og stadig møter man seg selv som en del av Toogoods landskap i refleksjonene fra speilene. Men opplevelsen av behag og tilhørighet endres etter hvert som jeg beveger meg innover i rommet, da det går opp for meg at lerretene fungerer som kulisser eller teaterrekvisitter. For snur jeg meg og ser meg tilbake, befinner jeg meg bak maleriene, og kan kun se de rå ubehandlede lerretene. Det før gjenkjennbare og kjente framstår med ett som en illusjon, uekte og fremmed.

Garborgs forfatterskap kretser ofte rundt eksistensielle spørsmål som tro og tvil, individualitet og samfunn, og menneskets forhold til naturen. I romanen Fred (1892) møter vi Enok Hove, en karakter plaget av indre uro og en sterk opplevelse av fremmedgjøring. Han strever med å forene sin dype religiøsitet med rasjonaliteten og de store samfunnsendringene som foregår rundt ham. I denne utstillingen møter Toogood Garborg og i særlig grad Enok Hoves opplevelser i sin versjon av en fremmed verden. Garborg beskrev et samfunn i endring, hvor modernisering og industrialisering førte til en stadig sterkere opplevelse av fremmedgjøring. Dette og Enoks indre strid er på mange vis overførbart til dagens samfunn. Og kanskje er det nettopp denne uroen man kan kjenne på, i forvirringen der man står bak lerretene og ser landskapet endret på alle kanter.

Garborg brukte malende beskrivelser av den jærske naturen til å speile Enoks indre liv. Skildringer av det stormfulle havet kunne symbolisere hans indre uro, mens et rolig landskap ga tilsvarende uttrykk for øyeblikk av fred. Dette er symbolikk man også kan lese i Toogoods landskap, fra rullende jærhei under blågrå tåkedyne til nærmest insisterende, irrgrønn flora. Ved nærmere ettersyn dukker det også opp biter fra forvridde ansikter gjemt mellom vårblomster og lekenhet, og sår et første frø av uro.

Sitatet som har gitt utstillingens tittel er en kraftfull og poetisk beskrivelse av tilværelsens dynamikk og ustabilitet. Det er beskrivende for følelsen av et liv i konstant bevegelse, stadig turbulent og uforutsigbart, som en strøm av hendelser og erfaringer som oppstår utenfor vår kontroll. Toogood har fanget opp disse temaene i sine verk. Bruken av speil og refleksjoner synes å forsterke den underliggende følelsen av fremmedhet, og på finurlig vis synes den å understreke hvordan vi ofte ser oss selv gjennom andres øyne. De store lerrettene gir opplevelsen av å bevege seg inn i et landskap. Men det er et landskap som er fragmentert og ustabilt, og som utfordrer vår oppfatning av virkelighet. I et drøyt fire minutter langt videoverk som akkompagnerer maleriene i utstillingen sitter en ung mann midt inne blant dette tidvis volatile landskapet og fremfører de fortvilte strofene; “Eg får aldri fred. Eg er sjølv denne uro som aldri stillnar. Livet stormer og strøymer”. Ordene henger i luften som en perfekt oppsummering av hele utstillingens nerve.