Haugesunds nye visningsrom: Dannelse gjennom vennlighet

Både jeg og Kamilla har drevet visningssteder tidligere, samt tatt initiativ til og drevet kunstneriske verksted og den type ting.

Så etter å ha samarbeidet over flere år begynte vi på et tidspunkt å tenke mer på distriktet vi bor i, hvilke tilbud vi har her, og det faktum at det faktisk ikke fantes et kunstnerdrevet visningsrom mellom Stavanger og Bergen. Da kom tanken om at vi kanskje skulle prøve å gjøre noe med det. Så vi satte oss på biblioteket og begynte å lage et navn. Det var faktisk det første som skjedde.

Vi hadde en slags ord- og begrepslek. På engelsk bruker man jo «exchange», både i forhold til valuta, utdanning og selvsagt kunnskap. Og dette med å være «in transit»... Før i tiden var jo Haugesund et handelssted og en havn i ly, som ble mye brukt for handel i skipsfart mellom Hansabyene, Holland, Bergen og Storbritannia. Dette relaterer seg til den gamle Linjegodsterminalen i Karmsundsgate, hvor V E K S L E finnes midlertidig nå. Vi får være der som en del av Haugesund kommunes Kunst i byutvikling-prosjekt.

Vi vil gjerne finne et permanent sted etter dette, og leter etter riktig partner og utleier. Men bygget må være i god nok forfatning, kunsten trenger skikkelige rammer. Der vi er nå er det begrenset hva vi kan vise på grunn av tilstanden, rett og slett. Vi har valgt ut de første kunstnerne basert på forholdene i rommet. Verkene som vises må nesten tåle å stå utendørs.

Vi stilte ut vår egen kunst først, og da viste det seg at det kom inn en del vann. Så det var bra at vi var de første! [latter]

Ja, intensjonen vår er det, men det er en utfordring å formidle.

Vi står på en måte midt mellom vår intensjon på den ene siden og forestillingen om kunst hos lokalbefolkningen på den andre. Jeg tror ikke denne spenningen er unik i dette distriktet, men handler kanskje litt om at det visuelle kunstfeltet er et storbyfenomen, på samme måte som scenekunst og opera.

Det er ingen stor tradisjon for å erfare disse kunstformene i provins-Norge, og av den grunn har mange publikummere ikke språk til å bearbeide kunstopplevelser. Musikk og litteratur er litt annerledes, fordi du kan ta det med deg hjem og ta det innover deg over tid. Men visuell kunst må oppsøkes og oppleves fysisk. Vår intensjon med V E K S L E i møte med den lokale allmennhetens forestilling av kunst utgjør derfor et stort sprik, selv om vår intensjon er genuin. Vi ønsker faktisk å være venn med landskapet, men den intensjonen spiller nesten ingen rolle i møte med en lite elastisk forståelse av kunstbegrepet.

Kanskje begge deler. Men det er jo dette vi ønsker å utfordre med et visningssted i nettopp Haugesund.

Siste utgave av magasinet Billedkunst handlet om kunst i krisetid, og knyttet seg til den potensielle nedleggelsen av Nord-norsk kunstsenter. På Møre og Romsdal skjer noe lignende. Det kuttes i det profesjonelle kunstfeltet over alt utenfor de store byene, og dette handler blant annet om at det ikke er noen felles tradisjon eller språk om slike felt i periferiene. Men dette angår faktisk alle! At det bedrives profesjonell, visuell kultur i distriktene er sunt og viktig for den kognitive bevisstheten hos de som bor der. Det betyr mye å bli eksponert for noe som tilbyr et annet språk.

Dannelse! Langsom eksponering for samtidskunst. At man får muligheten til å erfare ting man ellers måtte reist til en storby for å oppleve.

Tenk for eksempel på de som går på kunstlinjen på videregående i Haugesund nå. De har ingen andre steder å oppleve prosessbasert kunst. Byen har jo Haugesund Billedgalleri, som er flott, men det er mange hull å fylle likevel.

Også når det kommer til voksne. Hva med foreldrene til de som studerer kunst på videregående? Hva er deres forestilling av kunst? Blir det oppsnakket eller nedsnakket hjemme? Derfor vil vi bygge gode erfaringer rundt det visuelle kunstfeltet.

Vi hadde veldig god erfaring med vår egen utstilling på V E K S L E i forhold til publikum og de samtalene som oppsto rundt Bekken-prosjektet. Det var mange som uttrykte å selv blir overrasket over tankene som utstillingen satte i gang hos dem.

Og denne utstillingen var midt på vinteren i et iskaldt, fuktig lokale! I løpet av fire-fem utstillingsdager var det over 100 besøkende, i et helt nytt visningsrom. Det var gøy, rett og slett. Da er det vi holder på med meningsfylt. Det har nedslagsfelt langt ut over vårt eget nettverk.

Vi er på Facebook og sender ut epost. Men vi sendte også masse private meldinger, med en ordlyd som tok det for gitt at folk kom. «Vi gleder oss til å se deg!» [latter]

Absolutt. Men når man er veldig fremoverlent vennlig, kan man av og til glemme å være vennlig med seg selv. At prosjektet liksom kommer foran alt uten at man trekker pusten.

Nja, det er kanskje mer for meg personlig. At jeg ønsker så dypt at folk skal føle seg velkommen at jeg kan glemme å ta vare på meg selv i prosessen. Jeg har kjent på det både rundt V E K S L E og Bekkens Bestanddeler, at jeg noen ganger ...

Det blir så inderlig at det nesten kan misforstås.

Altså, hvordan vil man selv bli tatt imot når man kommer til et sted? Når man er ny til et sted, ønsker man jo også å lytte til stedet, og få tid til å skjønne hvordan det henger sammen. Så besøkende trenger også å få rom til det.

Ja, men dersom vi ser med et utvidet perspektiv på næring, så er jo også næring føde for kropp og sjel.

Det er det. Kunstnerne velger selv hva de stiller ut, men vi kjenner selvsagt til deres praksiser.

En førende faktor var at vi ønsket kunstnere med tilknytning til Rogaland. Vi tenkte også på kunstnere som vi selv ville se i det rommet, som vi ønsket å gi plass til.

Ja, det stemmer, hun stiller ut i april. Og så er det duoutstilling med Mari Kolbeinson og Markus Bråthen etter det, i juni.

Vi kan si at vi er i tett kontakt med Haugesund kommune. Så holder vi samtidig øynene åpne for mer permanente løsninger.

Det som er positivt der vi er nå er at det er tett på sentrum, og rommet har flott overlys med fine betongvegger. Det føles som et godt, beskyttet rom. Det gir en god følelse. Det skal være et treffpunkt.

Dette er kulturpolitikk også, for vi ønsker oss jo flere kunstnere til byen. Vi vil skape et større miljø av profesjonelle kunstnere her.

Det er så viktig med sirkulasjon og fagkompetanse. Dersom man har en stor andel autodidakte kunstnere, hvor høyeste kunstfaglige utdannelse er videregående, så er det begrenset.

Så vi håper at et kunstnerdrevet visningssted kan skape noen ringvirkninger. Derfor er vi kjempetakknemlige for oppstartsstøtten vi har mottatt til V E K S LE fra både Kulturrådet, Rogaland fylkeskommune og Haugesund kommune. Slik kan vi honorere kunstnerne, noe som er virkelig viktig for oss. Vi ønsker å være et godt eksempel for andre som driver visningssteder for profesjonelle.

Men hvis det skal ha en effekt, må man også ha utholdenhet. Det må drives lenger enn et halvt år – det må kanskje drives i fem år for å få uttelling. Så når offentlig støtte slutter etter ett år, kollapser prosjektet på seg selv. Vi etterlyser derfor lengre perspektiv i tildelinger, både lokalt og nasjonalt. Det vi gjør er en motsats til søppel-tv og storpolitikk.

Vi skaper små håpsøyer, selv om det er fåfengt, selv om det er et Sisyfos-prosjekt. Men man må bare insistere på det, dersom det skal være verdt å stå opp om morgenen. Hadde det ikke vært for Kamilla – eller, hadde ikke vi vært her for hverandre – så ville det vært tungt å drive Bekkens Bestanddeler og V E K S L E. Sammen språkliggjør vi hvordan vi kan gripe tingene an og hvordan vi kan rydde opp, så det vi gjør blir begripelig for andre.