Hva tjener kritikken til?

Dette er også to spørsmål jeg ble tvunget til å stille meg selv regelmessig i 2017. Årsaken var at jeg i desember 2016 ble tilbudt rollen som kunstkritiker i Bergens Tidende.* Jeg hadde aldri før laget kunstkritikk og var ikke forberedt på det fra universitetet. Jeg var også nyutdannet og desperat etter å få bruke utdannelsen min i lønnet arbeid innen kunst og kultur. For meg var det spesielt én ting som var viktig når jeg gikk inn i en kritikk: min kritikk skulle både begeistre og informere, men fremfor alt, engasjere. Og det uten å gå på bekostning av kvalitet. I tillegg foreslo jeg å lage kritikken som video og med et litt enklere språk. Jeg hadde aldri laget videoer av noe slag tidligere, men jeg tok utfordringen. Fordi min kritikk skulle hjelpe BT til å få en visuell kunstkritikk som var bedre tilpasset digitale flater og som fikk inn nye lesere. BT hadde et åpent sinn, de falt for ideen og vi kjørte på.

Hvorfor var det viktig for meg å lage kritikk på denne måten for dem? Svaret for meg er åpenbart: Bergens Tidende er en allmennavis og er ment for den generelle befolkningen på Vestlandet. Det gav ingen mening for meg å lage noen annen form for kritikk enn den typen kritikk som var tilpasset en leser som ikke nødvendigvis var en del av kunstbransjen eller som nødvendigvis hadde kunstfaglig bakgrunn. For hva er kritikken verdt hvis den ender opp som et stille pip i en evig informasjonsflyt, fristelser og barnebilder på sosiale medier? I mine øyne mister kritikken mye av sin verdi uten en leser. Eller i dette tilfellet, en seer. Første steg for enhver god kritiker, etter min mening, bør derfor være å gjøre kritikken interessant for leseren.

Her er en merkelig, men gøy metafor. Du vet når foreldre prøver å få barn til å spise fisk? De tar en bit av maten og sier “mmm!”, med høy og lys tone etterfulgt av et stort smil. Kunst kan i likhet med fisk være litt vanskelig å svelge, kunst kan være forvirrende, komplisert og til tider provoserende. Men kunst kan også være fantastisk, og ikke minst, sunt for deg. Akkurat som fisk. Du vil kanskje ha noe annet, noe mer lettspiselig, enkelt og hurtig, som for eksempel McDonalds. De lager tross alt et produkt som er skreddersydd for dine biologiske instinkter for salt, fet og energirik føde. McDonalds er også et produkt med konkurransedyktig pris og med et markedsføringsapparat i ryggen kanskje større enn NATO. Hvordan skal du da få folk til å spise fisk? Eller overført til kunsten: hvordan skal du engasjere et publikum til å bli mer interessert i kunst og kunstkritikk?

Vi lever i 2018, med internett og et hav av interessante teknologiske løsninger. Valget falt på videoformatet fordi jeg mener dette er et format som passer kunsten utmerket. Ikke bare kan publikum (leseren/seeren) se kunsten det er snakk om, men de kan også se og føle på engasjementet til menneskene som jobber i feltet – mitt engasjement, for dem. “Mmmm!”, etterfulgt av et stort smil.

Tilbake til Baudelaire sitt essay. Her skriver han blant annet: “Jeg tror ærlig og oppriktig at den beste kritikk er den som er underholdende og poetisk; ikke den som er kald og matematisk og vil forklare alt, men som hverken rommer hat eller kjærlighet, fordi den har gitt avkall på ethvert temperament. [...] for om man er kritiker, så er man ikke derfor mindre menneske, og lidenskapen bringer like temperamenter nærmere hverandre og hever fornuften til nye høyder.” ** Jeg tror Baudelaire mente med dette at den beste kritikken er den som våger å være personlig. Ikke bare skulle jeg bruke videoformatet og et enklere språk. Jeg skulle også bruke meg selv aktivt i kamera og vise min lidenskap for kunsten.

Å kjøre en visuell og personlig stil førte til økende seertall, engasjement og abonnentsalg på kunstkritikk for avisen. Sommeren 2017 ville derfor Aftenposten prøve det samme (kunstkritikk i videoformat). Også her var tallene gode. Høsten 2017 vant jeg også prestisjetunge Arne Hestenes Journalistpris for “nyskapende og engasjerende kunstformidling”. Juryens begrunnelse lød som følger: “I ei tid der flere frykter at internett er i ferd med å ødelegge kulturjournalistikken, der det ropes om at alt var så mye bedre før, har Sigurdsen i stedet omfavnet nettets muligheter for alt det er verdt.”

Det finnes i dag mange andre som omfavner nettets muligheter for alt det er verdt. Det skrives utallige kritikker og tekster om kritikkens rolle på nett. Disse tekstene er kanskje også skrevet av skribenter og akademikere med mer arbeidserfaring og innsikt i kritikkens posisjon enn meg. Jeg er nyutdannet og ingen ekspert, men for meg handlet det ikke om at jeg skulle briljere med begrep og metodikk. Med andre ord: At kritikken er personlig, lidenskapelig og engasjerende er innenfor, men mitt ego og streben etter anerkjennelse fra bransjen selv skulle holdes langt utenfor. Min kritikk skulle heller bidra til å fornye og sikre kritikken en plass i andre (og flere) mennesker sine hjerter. Og den skulle oppnå dette gjennom et reelt, fysisk produkt – en manifestasjon, med et godt temperament og med en enkelhet og underholdning så god at folk ikke kunne se vekk.

Om videoformatet ene og alene er redningen for mediehus i krise er jeg usikker på. Men hvis kritikken når ut bredere og engasjerer flere, så kan det ikke annet enn å være positivt for både kritikken og mediehusene. Om kritikken i seg selv blir bedre i et visuelt format kan diskuteres, men hovedpoengene i kritikken kan i det minste forsterkes ved hjelp av video og slik hjelpe dem utenfor kunstbransjen til å forstå både kunsten og kunstneren bedre. Det visuelle formatet bidrar til å påpeke, trekke frem eksempler og poeng, og belyse deler ved en utstilling, et verk eller en problemstilling kanskje mer effektivt enn tekst. Den yngre gruppen av lesere foretrekker også å få nyheter og informasjon digitalt og i lyd- og/eller et visuelt format fremfor mer tradisjonelle medier som for eksempel papiravisen.

Som menneske og kritiker kunne jeg ikke ta på meg noen andre sitt temperament og lidenskap enn min egen. Så hvem er jeg? Jeg er ung, jeg er kvinne og jeg lever i år 2018. Jeg er et barn av det frie internett, oppvokst i en digital og evig informasjonsflyt, med en nedbrytning av hierarkier og et utviklet ambivalent forhold til definisjonsmakt og spikrede ideer om verden. Dette er kombinert med en lett tilgang til smarte og billige teknologiske løsninger, som er lette å bruke og som kan gi et visuelt resultat med lyd.

Baudelaire kom som sagt ikke med et tydelig svar på spørsmålet “hva tjener kritikken til?” i essayet fra 1846. Men han hintet i hvert fall frem sine meninger om hva som kan gjøre en kritikk god: lidenskap og temperament – her forstått som det personlige. Baudelaire har også oppfordret meg til å stille spørsmål ved etablerte sannheter og tiden vi selv er en del av. I dag gleder jeg meg hver dag til å gå på jobb og jeg har aldri følt meg friere i faget. Å jobbe med et visuelt format har ikke bare bidratt til økt engasjement for kunstkritikk og avissalg i to av Norges største aviser. Det har også gitt meg tilbake noe av den barnlige gleden ved kunst – min lidenskap og mitt temperament, gjort på min måte. Jeg vil med denne teksten oppfordre andre til å tenke nytt og bredere om faget de er en del av. Spesielt vil jeg oppfordre nyutdannede til å tenke selv, finne feil eller mangler ved faget de studerte, og gjøre det til sin livsoppgave å endre det til det bedre. Bare da kan verden gå videre.

* Silje Sigurdsen arbeider i dag ikke lengre som kunstkritiker for BT og AP. Hun valgte å satse fullt på formidlingsprosjektet og videobloggen KUNZT, som ble startet omtrent samtidig med at hun begynte som kunstkritiker desember 2016. Et år senere har KUNZT i snitt samme seertall som videoene hun laget for Aftenposten. I dag jobber Sigurdsen også tett med bransjen for å hjelpe dem med å nå ut til flere gjennom videoformatet.

** Charles Baudelaire, «Hva tjener kritikken til?» i Kunsten og det moderne liv (2000), Solum forlag, s.13-14.

Sigurdsen (f.1989, Bergen) er utdannet kunsthistoriker ved Universitetet i Bergen og København Universitet. Har tidligere arbeidet i galleri og rammeverksted, vært aktiv i Studentersamfunnet i Bergen og laget innhold til en rekke medier i Norge, blant annet tidligere som kunstanmelder for Bergens Tidende og Aftenposten.