I kampens hete

I kampens hete

Jeg får umiddelbart lyst å bevege meg når jeg hører lyden av det jeg forbinder med latinamerikanske rytmer i det jeg ankommer Kunsthall Stavanger for å se utstillingen Swinguerra. En stor tokanals videoinstallasjonen av Bárbara Wagner og Benjamin de Burca utgjør hele utstillingen, og jeg hører den før jeg ser den. «Swinguerra» er et ordspill på den populære dansebevegelsen Swingueira i det nordøstlige Brasil. Verket er et bestillingsverk til den brasilianske paviljongen på Veneziabiennalen i 2019, og er en kryssingen av dokumentarfilm, performancekunst og dansefilm. Det har svært høy bilde- og lydkvalitet som skaper et polert og sofistikert utrykk, og det står i kontrast til dansens og musikkens mer direkte popkulturelle utrykk. Samtidig gjør den høye kvaliteten at man føler man kommer tett på de dansende kroppene. Jeg vil si kropper i flere betydninger fordi det her er snakk om kroppene på lerretet og min egen kropp i utstillingsrommet.

Min kropp er allerede aktivert av lyden før jeg er inne i selve installasjonen som består av to storformatskjermer vendt mot hverandre og viser rivaliserende dansecrew i en iscenesatt gateduell. Den blir ytterlige vekket av at det finnes en gummimatte, av typen vi brukte i gymtimen på skolen, mellom skjermene. Dette minne dukker opp i det jeg tar av meg skoene og inntar matten for å se den 21 minutter lange filmen som går i loop, og ikke har en markert begynnelse eller slutt. Rommet er mørkt og det er plassert ut bokser i tre man kan sitte på, slik at man kan veksle mellom å observere de to skjermene. Det viser seg å bli viktig fordi begge skjermene viser samme film, men innimellom med forskjellige kameravinkler, tagninger og scener. Dette er et visuelt grep i filmen som forsterker variasjonen av ulike kropper og derav forskjellige perspektiv på det som skjer. I tillegg må jeg fysisk bevege kroppen min for å få med meg dette grepet.

Swinguerra ble filmet i utkanten av den brasilianske havnebyen Recife. Her arrangeres det Swingueira dansekonkurranser. Ordet guerra som er en del av tittelen på verket betyr krig og den speiler handlingen i filmen. Kampen i danseduellene kommer til utrykk i uforskammede og granskende blikk, bevegelser som er selvsikre, sensuelle, potensielt provoserende og de prøver hele tiden å overgå hverandre i teknikk og fortelling. Dansestilen wingueira har sitt utspring i samba reggae, knyttet til Brasils afrobrasilianske sosiale bevegelser mot slutten av det forrige århundret. Dansen er derfor ofte koreografert som en historie med utgangspunkt i sosiopolitiske spørsmål. Danseren er i hovedsak BIPOC (Black Indigenous People of Color) og flere av dem indentifiserer seg som LGBTQ (lesbian, gay, bisexual, transgender og queer) eller ikke-binære. De er hovedsakelig unge, som Aline Linhares, en transseksuell svart frisør. Det er deres historier som speiles i dansen. Dette et sterkt popkulturelt utrykk som, i likhet med danserene, ikke er særlig akseptert i tradisjonell brasiliansk kultur. Spesielt hovedpersonen Clara er inspirerende da vi får innblikk i hennes kamp om å finne sin plass i en av dansegruppene. Hun inntar på ingen måte en offerrolle. Hun viser sterk indre styrke, individualitet og ikke minst kunstnerisk kompetanse når hun finner sin rettmessige plass i gruppen. Det tvinger oss til å reflektere over våre fordommer knyttet til seksualitet, etnisitet og kjønn.

Dette får meg til å tenke på Édouard Manets maleri Olympia fra året 1868 vakte oppsikt hos sitt samtidspublikum. Det var ikke det faktum det var en hvit naken kvinne som var sjokkerende, ei heller tilstedeværelsen av hennes fullt påkledde svarte hushjelp, men hennes konfronterende blikk og en rekke detaljer som identifiserte henne som en prostituert. Nå har ikke Swinguerra vakt oppsikt på samme måte som Manets «Olympia», men effekten av de konfronterende blikkene i begge verkene er den samme — de skammer seg ikke over hvem de er og det skal vi som betraktere vite.

Overfall og drap er en del av hverdagen til BIPOC og mennesker som identifiserer seg som LGBTQ og ikke-binære, i et land som Brasil preget av høyreradikal politikk. Utøveren i filmen utrykker denne volden i dansen med overdrevne, til tider vulgære bevegelser, holdninger og blikk. Dette skaper et tragisk-komisk preg i filmen. Nesten som de gjør narr av oss publikum.

Utstillingen er inspirerende. Selv om situasjonen i Norge ikke er så tilspisset som i Brasil, betyr ikke det at den sosial politiske problematikken knyttet til dette ikke finnes i vårt samfunn. Vi har ingen problem med å adoptere popkulturelle uttrykk, men har ikke samme engasjementet for menneskene og tilstandene de lever under. Dette er et viktig verk i den sammenhengen, og den andre utstillingen til Kunsthall Stavanger det siste året som har konfrontert sine besøkende med mangfoldige kulturelle og kreative uttrykk. Det er enda et skritt mot å utvide den generelle forståelsen av kunst og menneskeheten som helhet.

Astrid Helen Windingstad er kunsthistoriker, kritiker og medstifter av CAS – Contemporary Art Stavanger hvor hun er redaktør og daglig leder.