Intervju: Aurora Passero

For meg handler det om materialet i seg selv og den informasjonen og mulighetene dette gir meg. Jeg kunne ha jobbet i betong for den saks skyld, men tekstil har alltid vært tilgjengelig opp gjennom oppveksten. Det kjentes så selvfølgelig.

Da jeg først startet å jobbe med nylon hadde jeg jobbet med veldig mange forskjellige materialer i en lengre periode. Jeg skapte forgjengelige installasjoner som besto av alt fra akryl, gips, plast, gummi, pigment og nylon. Etterhvert ble jeg lei av å alltid måtte destruere arbeidene etter en viss tid. Jeg ønsket å lage arbeider som var mer definerte, som kunne ferdigstilles og vises flere ganger. Jeg begynte å teste ut nylon. For det første likte jeg kvaliteten, et syntetisk, billig plastmateriale som ikke hadde samme iboende verdier som f.eks. silke, ull eller lin. For meg representerte det noe uromantisk og overfladisk, noe man leser sammen med masseproduksjon, industri, populærkultur. Det var veldig befriende.

Jeg samler på visuelt materiale hele tiden, først og fremst gjennom kamera, og har et stadig voksende arkiv av foto og bilder. Jeg liker å tenke verden som et sted jeg umiddelbart kan plukke det jeg finner interessant for så å bruke dette som bakgrunnsmateriale for arbeidene. Det kan være alt fra et Munch-maleri til detaljer i en folkedrakt til en grushaug på gata. På denne måten skaper jeg meg nye konstellasjoner på kryss og tvers av all informasjonen jeg konsumerer. Disse danner igjen utgangspunkt for arbeidene mine og minner meg på hvor jeg skal ta neste steg.

Jeg jobber i en stor flatvev og vever med helt enkel lerretsbinding. Det som er fint når jeg vever er at jeg vet helt konkret hva jeg skal gjøre. Det er en repeterende, logisk handling fra start til slutt. Når jeg farger jobber jeg mer intuitivt med maleriske problemstillinger som fargebruk og komposisjon. Det er en ganske intens prosess hvor jeg presser meg frem til det resultatet jeg er ute etter over kort tid.

AP: Jeg har faktisk ikke sett så mye på hverken Ryggen eller Hansen før de siste årene, og heller ikke da har de vært de mest sentrale kunstnerne for min egen praksis. Jeg ble presentert for begge da jeg studerte på Kunsthøgskolen, men det har i grunnen vært helt andre kunstnerskap jeg har vært opptatt av, som for eksempel Helen Frankenthaler, Franz West, Lynda Benglis og Sigmar Polke for å nevne noen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, jeg ser jo helt klart koblinger til begge, mulig jeg har måttet bevege meg litt bort fra min egen kulturelle historie for så å se den igjen nå.

AP:Det har vært utrolig fint å få se begge to. Jeg er i grunnen veldig glad i retrospektive utstillinger; det er luksus å kunne gå å se så mange arbeider samlet. Siden jeg bor i Oslo har jeg kunnet stikke innom Nasjonalmuseet når jeg har vært i nærheten og studert Ryggens arbeider flere ganger. Det føles veldig privilegert.

Felles for begge kunstnerne er det å se hvor produktive de har vært, også sett i lys av deres samtid, der kvinner sjeldent fikk aksept på en mannsdominert kunstscene. De har begge insistert på arbeidet sitt, noe som er inspirerende og viktig og tenke på, også som kunstner i dag.

Da jeg skjønte at jeg ville studere kunst og søkte meg inn på tekstil følte jeg at prosjektene mange jobbet med dreide seg om en slags nostalgisk holdning til tekstil som kulturbærer, det gikk mye i mormors duker og second-hand tøy. Det føltes litt støvete – snilt og søtt. I tillegg var debatten mellom kunsthåndverk og billedkunst veldig het her, man møtte hele tiden på holdninger som skulle beskytte tekstilen mot alt annet. De andre kunstfeltene ble nærmest sett på som en trussel og vice versa. Dette var jo det siste jeg tenkte på da jeg søkte meg inn og det opplevdes ganske kvelende til tider. Samtidig har det helt klart fungert som en positiv motstand. Jeg ville kanskje ikke jobbet med samme fokus om jeg ikke hadde opplevd like mye frustrasjon.

AP: Jeg tror jeg var veldig heldig som startet på tekstil da jeg gjorde fordi vi var en liten gjeng som fant hverandre. Jeg tror vi klikket så bra fordi vi hadde et felles syn på hva vi savnet ved skolen og hva vi ønsket å holde på med. I og med at tekstil hadde en slags underdog status var det veldig lite som skulle til før man fikk oppmerksomhet. Vi skjønte at vi hadde en posisjon der vi kunne gjøre akkurat som vi ville og utnyttet den. Det var liksom ikke forventet, noe som gjorde det desto mer tilfredsstillende å jobbe med. Vi gjorde flere samarbeid, både egne utstillinger og startet også galleriet Freddy Knox, hvor vi inviterte inn andre kunstnere vi likte og holdt flere fester.

Jeg husker jeg så på kunstnere som f eks Agathe Snow, Carla Black, Alexandra Bircken, Eva Rotschild og Caroline Achaintre. Jeg var nok hele tiden orientert mot en mer materialbasert scene, uten at jeg kan sette fingeren på hva som helt konkret styrte dette, det er vel resultat av mange forskjellige innflytelser. Det jeg vet sikkert er at jeg savnet å kunne jobbe uten å måtte forklare alt hele tiden. Kunstutdannelsen er jo i stor grad basert på at du skal skulle kunne reflektere rundt hvorfor du gjør ting- misforstå meg rett, det er jo veldig viktig- men det er ikke alltid like lett å gi tydelige svar på, spesielt ikke når du er i en fase der du eksperimenterer en hel del. Jeg tror de forskjellige kunstnerskapene jeg var opptatt av representerte en friere måte å jobbe på, noe jeg lengtet etter selv.