Da jeg første gang så Aurora Passero sine verker ble jeg dratt inn av de organiske formene, det tunge tekstilet som hang både massivt og raknende på samme tid, av fargespillet som lekte i vevteksturen. I hennes verker konsentreres og blandes en rekke historier, formelementer og detaljer fra alt fra kunsthistorien og naturen til industri, mote og etnologi. Passero har markert seg på den norske kunstscenen de siste årene, og har vært konsekvent i sin bruk av tekstil som materiale fra ung alder. Jeg har tatt en prat med henne om inspirasjon, tradisjon og teknikk. Deler av teksten er tatt fra et lengre intervju med Passero som vil bli publisert i en publikasjon om hennes arbeid, vinter 2016.
Du har gjennom de siste årene etablert deg som en tydelig, bevisst og produktiv kunstner med tekstil som hovedmateriale. Hvorfor jobber du med tekstil? Hvilke kvaliteter har tekstilet som gjør det til et ideelt medium for deg?
For meg handler det om materialet i seg selv og den informasjonen og mulighetene dette gir meg. Jeg kunne ha jobbet i betong for den saks skyld, men tekstil har alltid vært tilgjengelig opp gjennom oppveksten. Det kjentes så selvfølgelig.
Da jeg først startet å jobbe med nylon hadde jeg jobbet med veldig mange forskjellige materialer i en lengre periode. Jeg skapte forgjengelige installasjoner som besto av alt fra akryl, gips, plast, gummi, pigment og nylon. Etterhvert ble jeg lei av å alltid måtte destruere arbeidene etter en viss tid. Jeg ønsket å lage arbeider som var mer definerte, som kunne ferdigstilles og vises flere ganger. Jeg begynte å teste ut nylon. For det første likte jeg kvaliteten, et syntetisk, billig plastmateriale som ikke hadde samme iboende verdier som f.eks. silke, ull eller lin. For meg representerte det noe uromantisk og overfladisk, noe man leser sammen med masseproduksjon, industri, populærkultur. Det var veldig befriende.
Kan du fortelle litt om hva som inspirerer deg og hvordan du behandler denne inspirasjon videre til ferdige verker?
Jeg samler på visuelt materiale hele tiden, først og fremst gjennom kamera, og har et stadig voksende arkiv av foto og bilder. Jeg liker å tenke verden som et sted jeg umiddelbart kan plukke det jeg finner interessant for så å bruke dette som bakgrunnsmateriale for arbeidene. Det kan være alt fra et Munch-maleri til detaljer i en folkedrakt til en grushaug på gata. På denne måten skaper jeg meg nye konstellasjoner på kryss og tvers av all informasjonen jeg konsumerer. Disse danner igjen utgangspunkt for arbeidene mine og minner meg på hvor jeg skal ta neste steg.
Hva med teknikk? Hvordan jobber du med veven, med skulptering og farging?
Jeg jobber i en stor flatvev og vever med helt enkel lerretsbinding. Det som er fint når jeg vever er at jeg vet helt konkret hva jeg skal gjøre. Det er en repeterende, logisk handling fra start til slutt. Når jeg farger jobber jeg mer intuitivt med maleriske problemstillinger som fargebruk og komposisjon. Det er en ganske intens prosess hvor jeg presser meg frem til det resultatet jeg er ute etter over kort tid.
MDJ: Ja, det dannes en prosessuell kontrast i den systematiske vevemetoden og det uforutsigbare arbeidet med farge. Denne prosessen er ganske annerledes enn de to kunstnerne Frida Hansen og Hannah Ryggens metode – som begge vevde med egenfargede tråder, men som også jobbet med maleriske problemstillinger i sin billedvev. I år vises de to i hver sin omfattende solopresentasjon ved Stavanger Kunstmuseum og Nasjonalgalleriet i Oslo. Har disse kunstnerne betydd noe for deg og ditt kunstnerskap? Hvilke andre kunstnere har hatt innflytelse på deg?
AP: Jeg har faktisk ikke sett så mye på hverken Ryggen eller Hansen før de siste årene, og heller ikke da har de vært de mest sentrale kunstnerne for min egen praksis. Jeg ble presentert for begge da jeg studerte på Kunsthøgskolen, men det har i grunnen vært helt andre kunstnerskap jeg har vært opptatt av, som for eksempel Helen Frankenthaler, Franz West, Lynda Benglis og Sigmar Polke for å nevne noen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, jeg ser jo helt klart koblinger til begge, mulig jeg har måttet bevege meg litt bort fra min egen kulturelle historie for så å se den igjen nå.
MDJ: Hva er dine tanker rundt utstillingene og det fokus pĂĄ tekstil man ser i samtidskunsten i dag?
AP:Det har vært utrolig fint å få se begge to. Jeg er i grunnen veldig glad i retrospektive utstillinger; det er luksus å kunne gå å se så mange arbeider samlet. Siden jeg bor i Oslo har jeg kunnet stikke innom Nasjonalmuseet når jeg har vært i nærheten og studert Ryggens arbeider flere ganger. Det føles veldig privilegert.
Felles for begge kunstnerne er det å se hvor produktive de har vært, også sett i lys av deres samtid, der kvinner sjeldent fikk aksept på en mannsdominert kunstscene. De har begge insistert på arbeidet sitt, noe som er inspirerende og viktig og tenke på, også som kunstner i dag.
MDJ:Ikke bare jobbet de i en mannsdominert kunstscene, men også i et medium som var forbundet med såkalt brukskunst, understilt den frie og opphøyede billedkunsten. Både Hansen og Ryggen har vært historisk viktige for åpne forståelsen av tekstil som kunstnerisk medium. I dag ser vi en større interesse for å bruke tekstil i samtidskunsten, men opplever du at det fremdeles følger fordommer med mediet? Hvordan har det vært å utdanne og etablere seg som kunstner med tekstil som hovedmedium nå nesten hundre år etterpå?
Da jeg skjønte at jeg ville studere kunst og søkte meg inn på tekstil følte jeg at prosjektene mange jobbet med dreide seg om en slags nostalgisk holdning til tekstil som kulturbærer, det gikk mye i mormors duker og second-hand tøy. Det føltes litt støvete – snilt og søtt. I tillegg var debatten mellom kunsthåndverk og billedkunst veldig het her, man møtte hele tiden på holdninger som skulle beskytte tekstilen mot alt annet. De andre kunstfeltene ble nærmest sett på som en trussel og vice versa. Dette var jo det siste jeg tenkte på da jeg søkte meg inn og det opplevdes ganske kvelende til tider. Samtidig har det helt klart fungert som en positiv motstand. Jeg ville kanskje ikke jobbet med samme fokus om jeg ikke hadde opplevd like mye frustrasjon.
MDJ:Hva var det dere savnet med skolen? Hva slags posisjon var det dere hadde? Hvordan utnyttet dere den?
AP: Jeg tror jeg var veldig heldig som startet på tekstil da jeg gjorde fordi vi var en liten gjeng som fant hverandre. Jeg tror vi klikket så bra fordi vi hadde et felles syn på hva vi savnet ved skolen og hva vi ønsket å holde på med. I og med at tekstil hadde en slags underdog status var det veldig lite som skulle til før man fikk oppmerksomhet. Vi skjønte at vi hadde en posisjon der vi kunne gjøre akkurat som vi ville og utnyttet den. Det var liksom ikke forventet, noe som gjorde det desto mer tilfredsstillende å jobbe med. Vi gjorde flere samarbeid, både egne utstillinger og startet også galleriet Freddy Knox, hvor vi inviterte inn andre kunstnere vi likte og holdt flere fester.
Jeg husker jeg så på kunstnere som f eks Agathe Snow, Carla Black, Alexandra Bircken, Eva Rotschild og Caroline Achaintre. Jeg var nok hele tiden orientert mot en mer materialbasert scene, uten at jeg kan sette fingeren på hva som helt konkret styrte dette, det er vel resultat av mange forskjellige innflytelser. Det jeg vet sikkert er at jeg savnet å kunne jobbe uten å måtte forklare alt hele tiden. Kunstutdannelsen er jo i stor grad basert på at du skal skulle kunne reflektere rundt hvorfor du gjør ting- misforstå meg rett, det er jo veldig viktig- men det er ikke alltid like lett å gi tydelige svar på, spesielt ikke når du er i en fase der du eksperimenterer en hel del. Jeg tror de forskjellige kunstnerskapene jeg var opptatt av representerte en friere måte å jobbe på, noe jeg lengtet etter selv.
Under seminaret "Tråden i veven - fra Frida Hansen til samtidstekstil" som ble avholdt på Stavanger Kunstmuseum den 28.august 2015, holdt Widar Halén, avdelingsdirektør for kunsthåndverk og design ved Nasjonalmuseet et foredrag om japanismens påvirkning i Frida Hansens kunst. Foredraget gjengis her i sin helhet.
American artist Travis Boyer is currently artist in residence at Frida Hansens Hus in HillevĂĄg, Stavanger. In this piece, Boyer reflects on the similarities between two Fridas, Frida Hansen and Frida Kahlo, and their status, legacies, and art historical trajectories.
July 14, 2025 officially marks the 10th anniversary of the establishment of Contemporary Art Stavanger as an independent organization and online magazine offering insights into the art scene in Stavanger and Rogaland. To mark the occasion, current Director Sofie B. Ringstad gathered the original founders of CAS to discuss for the first time the organization’s founding years, looking back with pride and laughter (and a little bit of embarrassment) at the organization’s history.