Intervju: Hans Edward Hammonds

Jeg er veldig opptatt av menneskelig oppførsel og liker å reflektere over hvem jeg er som menneske. Hvorfor begår for eksempel vi mennesker de handlingene som vi gjør og tar de valgene som vi tar? Eksisterer det virkelig en fri vilje? Dette er temaer som jeg også på et personlig plan finner interessant og derfor bruker jeg en del tid på å utforske nevrovitenskapen. Denne forskningen påvirker i stor grad hvordan jeg produserer kunst. Jeg reflekterer for eksempel mye over mine egne handlinger, hvorfor jeg velger de materialene eller teknikkene som jeg gjør, og hvordan jeg selv uttrykker meg gjennom kunsten min. Hvor kommer for eksempel tankene og følelsene mine fra? Dette er spørsmål som jeg ikke bare reflekterer over fra et vitenskapelig og filosofisk perspektiv, men også ut i fra mytologiske, overtroiske og historiske perspektiv. Det er viktig for meg og min kunst å ha en forståelse av disse disiplinene ettersom de bygger på menneskets intuitive og rasjonelle være- og tenkemåter. Det er i denne spenningen mellom det intuitive og det som bryter med det intuitive at jeg henter grunnlaget for flere av mine kunstneriske ideer. Jeg er også veldig fascinert av mystiske krefter i naturen som spøkelser og troll, magi og symbolisme, og dette er elementer som ofte dukker opp i kunsten min.

Det jeg vet er at når jeg arbeider med slike problemstillinger og temaer så popper det opp assosiasjoner i hodet mitt hele tiden. Det er så rikt og kan sammenlignes med det å gå igjennom en skog eller besøke en utstilling. Man blir hele tiden møtt med ulike uttrykk og nye input som maner frem dine egne ideer og følelser. Disse tankene og følelsene er utgangspunktet mitt og det som blir omgjort til kunstverk. Et eksempel er verket mitt ”For vinden i trærne” (2017) som oppstod mens jeg deltok på Hildelund Kunstfestival i Västra Ämtervik i Sverige. Det første jeg gjorde da jeg kom dit var å sette meg ned i skogen for å meditere over hva som var det mest attraktive med den. Det første som slo meg var alle disse tynne høye trærne som skogen bestod av. Så begynte jeg å tenke over hvor vakre disse trærne var, noe som resulterte i at det føltes rett å bruke dem som materiale. Ganske enkelt fordi det var det som kom til meg som et resultat av min frie vilje resonnering. I tillegg likte jeg godt lyden vinden laget i skogen. Jeg har også tidligere jobbet litt med vind som i verket mitt ”Making a sense” fra 2016. Vinden er et fenomen som jeg liker veldig godt og jeg pleier å tenke på den som en ånd som beveger seg gjennom landskapet. Av alle elementer så er vinden det du kan leke mest med. Jeg har tidligere prøvd å gjøre noe med havet, men det er veldig utilgivelig og mektig. Vinden derimot er nesten alltid med på leken. Og for å komme tilbake til dette med valg og fri vilje så tenkte jeg at vinden, i hvert fall i måten den beveger seg gjennom et landskap på er veldig tilfeldig. Så jeg tenkte at jeg ville lage et kunstverk for vinden og at den selv burde interagere med dette kunstverket. Før jeg dro til Sverige hadde jeg bestilt 500 bjeller over internett som jeg også ønsket å bruke. I tillegg hadde jeg tatt med meg fiskeutstyr fordi jeg visste at det var mye innsjøer i området. Dette endte jeg opp med å bruke for å feste bjellene og lage den mekanismen som tillater vinden å trekke disse trådene frem og tilbake. Jeg tok også i bruk speiderteknikker som faren min har lært meg. Flere aspekter ved verket ble dermed veldig personlige og til gjennom mine refleksjoner som oppstod under mitt møte med skogen.

Stavanger er en veldig travel by å være i for meg. Det er sjeldent jeg klarer å slappe helt av der. Grunnen til dette er fordi jeg er aktiv i både Studio 17 og i styret til Tou Scene i tillegg til jobben min på Stavanger kunstmuseum. Jeg hadde ganske enkelt behov for å få arbeidsro og muligheten til å fokusere på en del mindre prosjekter som jeg skulle ha gjort ferdig for lenge siden. I tillegg ønsket jeg å komme meg litt bort fra Stavanger for å skrive søknader og helt enkelt planlegge og strukturere fremtiden min på best mulig måte. Derfor søkte jeg meg til et opphold her i Berlin. Det er som en stor pause fra virkeligheten som virkelig har gitt meg muligheten til å fokusere på de tingene som jeg aldri finner tid til hjemme i Stavanger.

Jeg tror jeg trengte sjelefred for å få ferdig den søknaden om arbeidsstipend. Men det er nok en kombinasjon av at jeg hjemme i Stavanger føler en ansvarsfølelse ovenfor å møte opp på og støtte opp om ulike arrangementer. Det er ikke slik at noen maser på meg, men jeg får likevel aldri helt ro. Her i Berlin er jeg helt maktesløs; jeg kan ikke ordne opp i problemer hjemme og så er det kun noen få personer som kjenner meg her i byen. Ingen forventer noe av meg her. Tro det eller ei, men mine to første dager i byen brukte jeg på å sove! Jeg trengte virkelig et avbrekk og det var som en helbredelse å komme hit rett og slett.

Ja i år har det vært veldig hektisk og det er derfor jeg er nødt til å få dette arbeidsstipendet som jeg har søkt på for å kunne fortsette i samme tempo. Jeg blir ikke betalt for mye av det du nevner, men jeg føler at det er helt nødvendig for Stavanger at folk tar ansvar utenfor sin personlige sfære for å skape et godt kunstmiljø for hele fellesskapet. Særlig nå som Stavanger har blitt så bra som det har blitt er det viktig at vi har litt stå-på vilje for å få ulike ting til å skje og for å drive frem dette momentumet for å skape noe stabilt. Vi er flere som er med på det og som er veldig bevisste på nettopp det å bygge opp noe. For eksempel i Studio 17 og Tou Scene, der finner du folk som virkelig bryr seg om Stavanger som by og som brenner for å lage tilbud som tjener hele byen.

Det er en helt ny virkelighet! Jeg ble veldig skuffet over kulturbyåret for å være ærlig, men nå 10 år etterpå, er det virkelig bra. Det er nesten helt sykt når man ser tilbake på den utviklingen som har vært. Energien i byen er utrolig bra nå både fra grasrota og opp til politisk nivå.

Det er en kombinasjon av flere ting, men en av grunnene er at det ble gjort en del utskiftninger i løpet av en to-årsperiode innenfor flere av de store kulturinstitusjonene i byen. Du kan si at de nye lederne som kom inn børstet vekk litt av det spindelvevet som var igjen etter kulturbyåret og man så ting i et nytt lys. Kulturbyåret var rett og slett et slag i trynet som førte til en viktig oppvåkning for mange. Flere innså nok at hvis vi vil at noe skal skje så må vi mobilisere oss for å realisere det selv. Og etterhvert som kunstmiljøet i byen blomstret opp så er mitt inntrykk at flere begynte å vende hjem. Nå står miljøet veldig sterkt. Det er en god kommunikasjon blant dem som jobber innenfor feltet og flere tiltak som har blitt iverksatt. Tou Scenes atelierhus er et eksempel som har vært veldig interessant. Og det at de også har begynt å dele ut etableringsplasser har også vært veldig fint for å få litt yngre folk inn med nye impulser, noe som er helt essensielt. Men Stavangers akilleshæl er helt klart at det mangler et større publikum. For å vedlikeholde et så stort kunstmiljø som byen har nå så trenger du flere som er interessert i kunst, som engasjerer seg og som møter opp til ulike arrangementer. For å kunne overleve økonomisk og politisk så er man ganske enkelt helt avhengig av å ha et publikum som spiller på lag.

Det er hardt arbeid å være kunstner i Stavanger. Det er jo alltid en pågående kamp om ressursene fordi det ikke er så mye av dem. Hadde jeg blitt en Berliner så hadde jeg nok ikke trengt å gjøre så mye av det jeg gjør i Stavanger og jeg ville nok fått mer tid til å fokusere på kunsten min. Her hadde jeg ikke hatt det samme behovet for å hele tiden bidra og jobbe for kunstmiljøet fordi det allerede er veldig etablert og mange som engasjerer seg. Du trenger jo ikke gå langt før du møter på noen som jobber med noe kreativt. Jeg kunne nok sett for meg å oppholde meg her til tider for å drive research, men det å skulle bo her virker veldig intenst for meg. Det er så mye her og hvor mye oppmerksomhet klarer liksom folk å gi til forskjellige ting?

Ja, det tror jeg nok. Men jeg vet ikke om det nødvendigvis ville vært bedre av den grunn, men det ville nok helt garantert sett annerledes ut. Berlin byr på helt andre impulser og man har en helt annen tilgang på materialer her. Mer urbane materialer. Mens bor man på enden av jorden som jo Stavanger er, så har du tilgang på litt by og litt natur. Byenes paletter er helt annerledes.

Jeg har jobbet med flere prosjekter. Det ene er en utstilling som jeg planlegger sammen med Sara Rönnbäck og Daniel Slåttnes som skal stilles ut på Kurant i Tromsø i april 2018. I tillegg har jeg jobbet med et samarbeidsprosjekt med Anna Ihle, gjennom Studio17, hvor vi har kombinert hver våre ambisjoner. Jeg hadde lyst til å gjøre et prosjekt med fokus på formidling hvor målet er å nå ut, og ikke minst få et mer bevisst publikum i Stavanger, ved å bruke det offentlige rom til å stille ut samtidskunst. Samtidig drev Anna Ihle med et prosjekt hvor hun ville ta for seg arbeidsliv i regionen, og ta i bruk næringslokaler og uterom i byen for å vise frem kunst av lokale og internasjonale kunstnere. Vi bestemte oss derfor for å kombinere ideene våre og jobbe sammen. Kuratorisk sett er prosjektet tilknyttet Anna og hennes praksis hvor hun jobber mye med arbeid, og jeg kommer til å ta tak i formidlingen og lokale samarbeid. Utgangspunktet hennes var å se på nedgangsperioden og arbeidsledighet i Stavanger. og vi har så videreutviklet prosjektet. ”Arbeidsverk”, som er tittelen på prosjektet, vil bli en serie utstillinger og arrangement i mars/ april 2018. Det er bare å glede seg for jeg tror det kommer til å bli veldig kult!