Intervju med Elle Sofe Sara

Jeg vokste opp i Guovdageaidnu (Kautokeino), et sted uten så mange fritidsaktiviteter. Jeg var veldig sjenert når jeg var ung. Jeg turte nesten ikke å snakke, langt mindre danse. Men i løpet av ungdomstiden min begynte jeg å danse på en ungdomsklubb i Kautokeino. Da opplevde jeg dans som en annen måte å uttrykke seg på. På ungdomsskolen var det en ung kvinne som fortalte til klassen min at hun skulle starte opp en teatergruppe. Vi var en veldig spenstig gjeng ungdom og mer en halvparten av oss ble med i teatergruppen. Dette var grunnen til at jeg valgte musikk, dans, drama på den videregående skolen i Alta. På den videregående skolen i Alta – hvor jeg gikk på dramalinja – møtte jeg en danselærer som nettopp var utdannet fra London. Hun returnerte hjem til Alta for å undervise i et år. Vi ble godt kjent og hun inkluderte meg i noen av prosjektene sine. Blant annet var jeg med i en stedsspesifikk performance utenfor Alta Museum. Hun lagde til og med en egen koreografi for meg.

Jeg husker hun sa: «Elle, du må jo danse, du må søke danselinja i Tromsø». Det kjentes helt riktig, så det gjorde jeg, og jeg fullførte de siste to årene av videregående skole på danselinja i Tromsø. Når jeg nå ser tilbake er det litt vanskelig å sette ord på hvordan det ble sånn som det ble, men da jeg oppdaga dans var det ingen tvil om hva jeg skulle gjøre. I Tromsø var det en lærer som oppfordra meg til å søke på LABAN (Trinity Laban Conservatoire for Music and Dance, London). Når jeg kom inn der føltes det også helt naturlig å skulle flytte til London. Under utdanningen kjente jeg alltid et behov for å fortelle mine egne historier. Jeg vil ikke danse for noen andre. De gangene jeg har vært utøver har jeg ofte fått helt andre ideer og begynt å tenke hvordan det kunne vært gjort annerledes. Den kreative stemmen har alltid vært i meg og jeg ville få den ut. Slik var altså starten for meg. Etter det har jeg bare fulgt de mulighetene jeg har fått.

Jeg begynte med film samtidig som jeg begynte med dans egentlig. På ungdomsskolen i Kautokeino hadde noen elever film som valgfag, og vi laga en kortfilm. Vi vant til og med en pris for den under Amandus UNG – en filmpris for ungdom. Jeg fortsatte å lage kortfilmer når jeg gikk på videregående. Jeg gjennomførte et kurs i kortfilm som fikk høy prioritet, til og med over russetiden. Jeg har alltid blitt veldig engasjert i ting, og føler ofte at tingene jeg begir meg ut på er det viktigste i hele verden. Jeg har altså holdt på med film parallelt med dans, men jeg har ikke filmutdannelse.

Når jeg arbeidet med den siste oppgaven på LABAN i London valgte jeg å lage en dansefilm. Da jobbet jeg med en fotograf, som også var fra Kautokeino, og studerte i Kabelvåg. Vi fikk litt økonomisk støtte og filmen ble veldig bra. Også den vant flere priser og turnert i hele verden, noe som var veldig overraskende! Det er mange som spør meg om film og scenekunst, men jeg føler at jeg jobber litt likt med de to formatene. Prosessen starter på gulvet, og er sterkt preget av å prøve ulike ting. Nå når jeg er her i Bergen og jobber med forestillingen BIRGET, så føler jeg meg veldig lik rollen som regissør. Jeg har med meg koreografens blikk når det gjelder lys og timing, musikk, bevegelse og retning i rommet. Det er jo disse elementene jeg liker å jobbe med for å skape en historie, så jeg gjør det både i film og på scenen. Jeg ser altså ikke på rollene koreograf og regissør som spesielt forskjellige. Men, både formatet og kulturen rundt er jo veldig forskjellig. Bare ordene som betegner feltene sier mye: Scenekunst og filmindustri. I filmindustrien, for eksempel, finnes det helt andre markedskanaler, og man er kanskje mer opptatt av økonomi, inntekt og salg. Arbeidsprosessene er også noe som skiller film og scenekunst. Hva man skal gjøre og ikke gjøre. De kunstneriske valgene i film avhenger ofte av det neste steget – som er økonomi. Dette trenger ikke være negativt. Jeg bare kjenner at det er annerledes. I scenekunst, og spesielt samtidsdans, er det mer fokus på det utforskende og på selve prosessen.

Jeg har hatt lyst til å lage musikal i mange år. Tidligere hadde jeg solgt inn ideen for to teatre, uten at det gikk gjennom. Det var først når jeg fortalte filmprodusenten min Elisa Pirir om prosjektet at jeg ble møtt med begeistring. Så nå skjer det endelig, bare i form av en spillefilm. Musikal som genre føles veldig naturlig da jeg jobber mye med joik. Joiken finnes i hjertet mitt, og det er den musikken jeg klarer å forstå med hele meg. Jeg har utrolig lyst til å jobbe mer med den, med den kraften og innvirkningen den har på folk. Jeg opplever også at joik og dans er veldig tett knyttet sammen. De er begge ordløse språk som lar lytteren eller betrakteren oppleve fremføringen med hele seg. Det er rett og slett en form som er veldig meg, det kommer innenfra. Og – dette blir absolutt ikke en Broadway oppsetting eller Hollywood musikal, men en musikal på min måte, med det danse– og joikespråket jeg har med meg.

Jeg føler at hvert prosjekt er veldig forskjellig, hver gang er det noe helt nytt som inspirerer meg, og jeg må finne en ny oppskrift for å utvikle det. Det neste prosjektet kan ikke ligne på det jeg gjorde forrige gang. Inspirasjonen kommer ofte fra livet. Jeg får mange ideer hele tiden og snakker om ideene mine med venner som også driver med kunst. Slik utvikles ideene. Noen ideer blir det jo ingenting av, men så hender det vi tar noe videre.

Jeg har ikke ett sånn forbilde, men en periode var jeg veldig opptatt av immaterielle tradisjoner i samisk kultur. Storhet i den samiske kulturen markeres på en annen måte enn gjennom store bygninger og monumenter. Storhet er i menneskene og i fortellingene, i kroppene våre og i joiken. Det samiske forskningsmiljøet på Samisk høgskole i Kautokeino har inspirert meg. Det er veldig mye i den samiske kulturen som har verdi for meg – ikke bare fordi det er noe jeg har vokst opp med, men fordi det er noen større linjer der, noen tenkemåter og en filosofi om hvordan ting henger sammen, som resonnerer i meg. Dette er inspirerende å finne fordype seg i. Det er mange i det samiske miljøet, både kunstnere og forskere som snakker om og jobber med disse tradisjonene. Mamma er veldig viktig for meg, hun har alltid hatt veldig troen på meg og vi har snakket mye sammen om hvert prosjekt. Hun er en tradisjonsbærer, og et veldig kreativt og åpent menneske. Derfor synes jeg det er veldig inspirerende å diskutere med henne.

ESS: Jeg opplever scenekunst som den type kunst hvor publikums opplevelse er det det betydningsfulle, at det er selve poenget med verket. Derfor vil jeg aldri gi «det rette» svaret på «hva det betyr». I den nevnte forestillingen er både dans og joik likestilt som bærende elementer. Kunstverket handler om Samenes rett til å selv bestemme over egne landområder, og foreslår en sidestilling av natur og menneske basert på respekt. Tittelen på stykket, Vàstàdus eana / The answer is land, er lånt fra et dikt som tilhører kunstverket Kiss from the border laget av Niillas Holmberg, Jenni Laiti and Outi Pieski. Åpningslinjen i diktet er:” land is the question, the answer is land” Jeg synes verket så godt beskriver den situasjonen som jeg står i, som vi alle står i, når det gjelder vår tilknytning til land og til jorden. Det tar også opp den brutte tilknytningen til land. For meg som same har jeg også en annen tilknytning til dette, gjennom reindriften og generasjoner med bruk av land på den måten. Det å joike jorda, eller joike landet, er en sterk ting jeg kjenner til gjennom barndommen og samisk kultur. Jeg kom frem til at jeg ville lage en flerstemt joik, og da engasjerte jeg Frode Fjellheim i prosjektet. Joiken vekker en type følelse – en følelse av at vi hører sammen, av fellesskapet og tilknytningen til naturen – at det ligger i oss alle, uansett kultur. Jeg tror det er dette som vekker assosiasjoner til massebevegelser og samhold, som du nevner. Det er også helt klart en type sorg i dette. Sorgen har sin plass, men vi står sammen i det. Tematikken i seg selv kan være veldig overveldende, det er jo nærliggende å tenke på klimakrisen. Det er ikke noe vi kan «løse», og da må vi stå i det sammen. Hele prosessen med teamet til denne forestillingen har vært veldig fin og helbredende. Det har blitt en veldig fin forestilling og vi har fått turnere mye med den, noe som er veldig kjekt.

Jeg er veldig opptatt av det å skape et bra team i hvert prosjekt. Som nevnt er sparring en viktig del av prosessen min. Derfor bygger jeg det teamet jeg mener passer til det spesifikke prosjektet. Den første i teamet til Vàstàdus eana var Frode Fjellheim, fordi han jobber med flerstemt joik. Så har jeg på jobbet videre ut i fra det. Jeg så Elin Melberg sin kunst første gang på Årsutstillingen i Tromsø, og følte en tilknytning til det på grunn av håndverket og bruken av strikking. Det var så flott! Jeg følte det hørte veldig naturlig til prosjektet, at det knyttet seg til kvinnene i ensemblet og det samiske håndverket. Jeg tok kontakt med henne for å starte en dialog om potensielt samarbeid. Det har vært et overraskende godt samarbeid. Vi kjente ikke hverandre fra før av, og da er det ingen selvfølge at det går så bra. Det tar jo vanligvis litt tid å bli godt kjent og komme på samme bølgelengde, men med Elin var det veldig lett. Hun var veldig god til å inkludere meg i hennes prosess. Det var veldig bra – rett og slett. Det er jo et kunstverk vi har på scenen, ikke direkte scenografi, noe som er veldig spennende.

Jeg ønsket helt fra starten av prosjektet at det skulle være en forestilling man lett kan turnere med. Det har derfor også vært en faktor tidlig i prosessen — at det skal være noe vi kan ta med oss. Det er en del av en veldig fin tankegang at vi bare bærer med oss det vi kan klare å bære selv. Så scenografien og alt vi reiser med er lett å frakte, vi kan ta en ekstra koffert hver så har vi det.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si om min arbeidsmetode, fordi den skapes på ny til hvert prosjekt. Det å ha en overordnet ide å utvikle et konsept ut fra, er sentralt for meg. Utviklingen av konseptet skjer før man egentlig har begynt, men er også dynamisk og utvikles videre når prosessen er mer formelt i gang. For eksempel i produksjonen vi jobber med nå, BIRGET, har vi startet med et konsept som ble til for lenge siden, men under arbeidsprosessen har vi kommet oss gjennom mange lag. Vi har også gått i en litt annen retning enn det vi først tenkte, noe jeg synes er veldig herlig. Man må ikke låse seg til det man trodde prosjektet først skulle være. Det er viktig at det er rom for endring. I denne prosessen har det skjedd mye med oss, med tankene og følelsene våre rundt tematikken, og da må vi gå i en annen retning. Det er hele poenget med kunst, å lage noe nytt, noe man kanskje selv ikke kunne tenke seg til på forhånd. Men fordi man har jobbet med det, knadd på det, og prøvd og feilet, så har man kommet litt videre. Det er ikke nødvendigvis den første tingen man tenkte på – men den femte, sjette eller syvende tingen – som blir selve kjernen i verket. Det er utrolig viktig for meg å ha sparrepartnere rundt meg i det kunstneriske teamet. Så kanskje det er min metode: å hele tiden ha en dialog gående og et kritisk blikk på det jeg gjør underveis. Det kritiske blikket på egne ting kan være veldig tøft, men er også veldig viktig.

Dette er et prosjekt som Carte Blanche har engasjert meg og Joar Nango til. Konseptet og ideene kommer fra Nango og meg. Vi jobber veldig tett sammen. Jeg har koreografi og regi, og Nango har scenografi. Ideen kom til oss under et møte som Sannhets- og forsoningskommisjonen ved Universitetet i Tromsø avholdt. Kommisjon skal granske fornorskingspolitikk og urett begått overfor samer, kvener og norskfinner. Deres møter er åpne for alle, så det var veldig mange personer som tok ordet og delte historier som handler om den norske stats overgrep på deres liv. Det var sterk opplevelse, og mange var kritiske til den delen som handler om forsoning. Hvordan kan vi snakke om forsoning når det fremdeles skjer overtramp på samisk kultur i dag? Det var her arbeidet med forestillingen BIRGET startet. Jeg og Nango intervjuet personer som har kjent disse overtrampene på kroppen, for eksempel mennesker som ble sendt på internat, eller blitt tatt fra foreldrene sine og sendt på fosterhjem som en del av fornorskingspolitikken. Det har vært veldig viktig for meg at vi ikke reproduserer eller rekonstruerer disse historiene – for det trenger vi ikke. Det vi trenger å vite er hva som skjer etterpå. Hva skjer når Sannhets- og forsoningskommisjonen leverer sin rapport? Blir det et oppgjør i det norske samfunnet? Jeg opplever at de fleste norske personer ikke vet om dette arbeidet, at denne kommisjonen finnes eller hvilke funn de har kommet over. Det er i alle fall ingen offentlig debatt om dette. Jeg kjenner på en type berøringsangst i dette prosjektet. Det er veldig sårbart, og veldig aktuelt. Vi har vært nødt til å gå videre fra historiene vi startet med, og heller konsentrert oss om hvordan vi som kunstnere kan jobbe med dette, og hvordan kan Carte Blanche som dansekompani kan belyse det. Vi jobber fra vårt perspektiv. Vi skal ikke «spille» eller late som vi er personene vi har intervjuet. Prosessen har altså vært preget av å finne den rette måten å jobbe med dette på. Jeg vil si at forestillingen BIRGET er veldig preget av dette, også i sin form. Den tar opp forskjellige måter å takle denne delen av vår historie på. Den hinter mot det helbredende aspektet, hvordan vi beveger oss videre – eller rettere sagt: hvordan stå i det. Det finnes ikke noen «quick fix» eller en løsning som sådan, men det er en prosess vi prøver å ta publikum med på. Det er en veldig kompleks forestilling, og ganske annerledes en Vàstàdus eana, vil jeg påstå.

Ja, jeg har nye prosjekter på gang, men ikke noe jeg vil snakke om enda da det er så tidlig i prosessen. Jeg har fått kunstnerskapsstøtte for mitt kompani i fire år fra og med 2023, så vi har mange planer for de neste årene. Gjennom støtten har vi mulighet til å ha en mer kontinuerlig utvikling. Og så har vi endelig en produsent med oss, det føles veldig bra.