Intervju med Nils-Thomas Økland

Interessen min for kunst har nok alltid vært der. Så lenge jeg kan huske har visuelle uttrykk interessert meg, og jeg har alltid hatt en dragning mot det å skape og å være kreativ. Det startet nok mest med tegning. Det var noe jeg behersket både teknisk og uttrykksmessig, og det ble tidlig en del av identiteten min. Lenge hadde jeg en oppfattelse av at jeg burde kanalisere denne interessen min i en mer stabil jobb. Det var nok mer i retning grafisk design og illustrasjon jeg jobbet mot når jeg gikk Forus videregående skole. Samtidig fant jeg meg ikke helt til rette dette feltet og så alltid til kunst og kunstnere for inspirasjon. Det var opplevelsen av kunstutstillinger som engasjerte meg mest. Susanne Christensen - som sikkert flere i kunstmiljøet i regionen her kjenner - var nok ganske instrumentell i min dragning mot kunsten. I tillegg til å nå være en god kollega, er hun moren til en av mine beste venner, arkitekten Jakob Christensen. Hun jobbet med ting som var annerledes enn den klassiske kunsten og de visuelle uttrykkene jeg opp til da hadde opplevd, og dette tiltalte meg veldig. Det viste for meg noen muligheter kunsten har. Jeg husker også at hun introduserte meg for mer utfordrende samtidskunst ved å ta Jakob og meg med på utstillinger og performance events som lå utenfor det jeg vanligvis ville blitt eksponert for. Det var i en god samtale med nettopp Jakob at jeg til slutt valgte å bare gå for å studere kunst. Vi hadde nettopp hatt en liten avslutningsfest på bakrommet på Rogaland Kunstsenter for en annen venn av oss som hadde sin siste arbeidsdag i siviltjenesten der. På vei hjem snakket Jakob og jeg om søknadene til skoler jeg vurderte å søke på. I samtalen lettet jeg på min usikkerhet rundt å søke mot grafisk design. Det føltes alt for mye ut som et kompromiss. I løpet av denne samtalen ble det klart for meg at det jo selvfølgelig var kunst det måtte bli.

Jeg anser meg selv først og fremst som skulptør, og har alltid en skulpturell tilnærming til å lage kunst. Uavhengig av hva jeg jobber med er skulptur ankerpunktet mitt. Det er nok også der dragningen mot det taktile kommer inn. Jeg liker at det jeg lager har en tydelig fysikalitet ved seg. Uansett om jeg jobber med et todimensjonalt uttrykk som trykk eller tegning, er det noe ved det å erkjenne papiret, trykksverten eller tegnemediet og eventuelt til slutt rammen, som skulpturelle. De har en egen tilstedeværelse som er vel så viktig som hva bildet viser til. De ulike grafiske teknikkene som eksempelvis silketrykk og tresnitt har alle interessante aspekter ved seg. Det er vanskelig å si hvilken jeg setter mest pris på. Felles for dem alle er nok det fysiske arbeidet ved billedmaking på denne måten. Det står i en fin kontrast til det umiddelbare ved ‘snap-shot’-fotografiet som er bakgrunnen for arbeidene. Både skulpturene fra #accidentallycomposed og de grafiske arbeidene i Formal Vase, Retta Sement har et fotografisk utgangspunkt. Fotografiene er tatt på samme måte, men der skulpturene ser på tingene og hvordan vi forholder oss til dem, så dreier trykkene seg rundt, og har sitt opphav i, teksturene og overflatene vi omgir oss med.

Et veldig viktig og givende arbeid for meg var skulpturen (eller kanskje heller installasjonen) Joey Footit som jeg gjorde første året under studiene mine i England. Skulpturen var en tre-og-en-halv-meter høy fargerik klovn som poserte likt den type skilt som viser hvor høy man må være for å få adgang til attraksjonen som man typisk finner på omreisende tivoli eller i fornøyelsesparker. Skulpturen ble plassert ute på en liten høyde på campus, og viste og eksponerte tydelig den byggtekniske konstruksjonen som holdt silhouetten til den tegneserieaktige klovnen. En av de tingene som fascinerte meg med å jobbe skulpturelt med dette verket var den enorme tilstedeværelsen til det fysiske objektet. Det var noe som eksisterte der i samme rom som betrakteren. Det var ikke noe som bare viste til - eller ideen om - noe annet et annet sted. Det var et definerende arbeid for meg der jeg utforsket og lekte med flere av skulpturens muligheter som f.eks materialitet, stedsspesifisitet, et bevisst forhold til skala og skalaforskyvninger, og ikke minst det at en skulptur har en 3-dimensjonalitet som gjør at den kan være flere ting på en og samme tid. En skulptur kan forandre seg alt etter hvor du møter den fra; at f.eks baksiden kan fortelle noe annet enn forsiden og at objektet på den måten kan inneholde sin egen dramaturgi på et vis. Det å oppdage dette ‘performative' potensialet i skulpturen føltes grensesprengende og var nok en veldig viktig faktor i det å forme meg som kunstner. Samtidig staket det ut en retning for meg der skulptur kom til å være svært toneangivende for meg, og har stort sett på et eller annet vis informert alt jeg har gjort siden.

#accidentallycomposed er fotografier jeg samler. Det er som du sier av tilsynelatende tilfeldige komposisjoner jeg møter på i hverdagen og en type bilder jeg har samlet på lenge. Bildene er en slags ‘hverdags-snapshots’ av scener eller tablåer ‘gjemt i det åpenbare’. De har i utgangspunktet stort sett fungert som referanser og inspirasjon for meg selv der de har informert kunsten min med måter å sette sammen ting på uventede måter. Bildene har ofte bare havnet i en eller annen anonym billedmappe på en eller annen hard-disk og så glemt. På et eller annet tidspunkt ble jeg mer og mer interessert i hvordan disse små referatene av virkeligheten fremstår som små komposisjoner der intensjon er uavklart. Jeg tiltrekkes og ønsker å forstå verden gjennom tingene vi lager. Hvordan mennesket former, konstruerer og konsumerer sine omgivelser. Så for å enklere ta vare på noen av disse bildene for meg selv, samtidig som jeg syntes de hadde en egenverdi, tenkte jeg de kanskje kunne få en type arkiv og forum på Instagram. Ved å aktivt legge dem ut med hashtaggen #accidentallycomposed, gjorde tilstedeværelsen deres der at jeg ble mer bevisst på disse små stille situasjonene. Det resulterte i at jeg som rene ateliereksperimenter begynte å gjenskape noen av disse motivene som frittstående skulpturer - eller modeller - i varierende skala som Accidentally Composed Blocks eller Accidentally Composed Helmet Leaves. Etter flere år på atelieret føler jeg nå dette som et eget prosjekt, og er nå endelig klar til visning. Disse arbeidene har sakte men sikkert definert en ny retning i kunstnerskapet mitt som på mange måter dreier seg rundt det hverdagslige. Denne tilnærmingsmetoden tok jeg også med meg inn i arbeidet ved et gjestekunstneropphold jeg ble invitert til ved Tou Trykk i slutten av 2020 og begynnelsen av 2021. Dette oppholdet resulterte i de grafiske trykkarbeidene i utstillingen Formal Vase, Retta Sement ved visningsrommet Arkivet ved Tou Trykk.

Som alle de andre trykkene i utstillingen har også dette arbeidet et fotografisk utgangspunkt. Til denne serien med arbeider var jeg veldig interessert i å utforske flere teknikker innen det grafiske mediet, og gjerne leke litt med de ulike mulighetene og forventningene man har til de ulike teknikkene. For meg handlet det også på sett og vis om å være en billedmaker, og dermed finne ‘riktig’ teknikk til hvert motiv. Det var forskjellige ting som kunne bestemme dette, men for meg var det noe med å få med noe jeg kanskje følte var essensielt i det originale bildet eller i det originale møtet. I tilfellet med Ga lystig fasit var det noe med den støyen som gjennomsyret bildet. Jeg hadde tidligere gjort en serie med lasergraverte tresnitt der jeg hadde trykket med bitumen (bindestoffet i asfalt) og så satt det inn med steinstøv fra bergarten ilmenitt. Jeg brukte da OSB treplater, og var fascinert av hvordan motivet både ble klart og tydelig på samme tid som det inneholdt ‘støyende’ spor av trestrukturen på en annen måte enn det ofte gjør om man trykker tresnitt med eksempelvis finérplater. Jeg var tidlig klar over at Ga lystig fasit ellers behøvde å være et av de mer tydelig fotografiske motivene for ikke å forsvinne helt. Jeg synes teknikken på mange måter ble en fin mellomting mellom det forfinede men kanskje litt flate uttrykket til silketrykket og det litt grovere men desto mer levende uttrykket til tresnittet. Jeg liker det tilsynelatende uttrykket dette arbeidet har, men som kanskje delvis avslører seg eller forvirrer om man ettergår arbeidet nærmere.

Dette arbeidet er faktisk en av mine egne favoritter fra utstillingen. Verket er en blanding av monotrykk og silketrykk gjort på det samme papiret som resten av utstillingen. For å imitere brunpappen ble det trykket i flere lag med en enkel nyanseforskjell mellom den flate silketrykkbakgrunnen og så det litt lysere monotrykket som fremhever pappens tekstur over. Det ble trykket ved å sette inn en faktisk papplate med akryl for så å trykke teksturen over på papiret. Over dette er den avskårede gule og sorte skriften trykket ved silketrykk. Jeg liker godt enkelheten i monotrykk-teknikken og hvor effektfullt et sånt grep kan være til å skape en illusjon av å være noe annet enn det egentlig er. Motivet kommer fra et fotografi av en avrevet bit av en større pappeske som mest sannsynlig hadde blåst avgårde fra søppelet hvor det nok var kastet. Jeg kom over den liggende henslengt midt ute på en åpen plass ved et kjøpesenter. Bildet i seg selv er bare en liten detalj av selve pappbiten.

Å jobbe med barn er alltid veldig givende. Jeg var ‘Årets Barnas-By’-kunstner sammen med Hans Edward Hammonds, og jeg tror vi begge lærte og ble påminnet en hel del gjennom dette samarbeidet. Barn har en tendens til å tenke og tilnærme seg ting på en mye friere måte enn oss voksne. De er flinke til å alltid ta med seg sine egne interesser inn i det de gjør (og foreslår), og er ikke redde til å nærme seg både store og små spørsmål på en intuitiv og leken måte. Situasjonen med pandemien gjorde at vi måtte revurdere hvordan vi kunne gjennomføre kunstprosjektet. Det resulterte i at vi skapte en YouTube-kanal kalt På Atelier med Nilsi og Hansi. Alt i alt laget vi i løpet av kunstprosjektet 11 ordinære episoder i tillegg til en invitasjon-/introduksjonsvideo og en bonusvideo. Videoene ble lastet opp relativt regelmessig; ca en video annen hver uke vil jeg anslå. Hver episode tok for seg en slags utfordring der Hans Edward og jeg reagerte og skulle lage kunst på bakgrunn av innspill som barna sendte inn til oss. Her forsøkte vi å snu voksen/barn-dynamikken litt på hodet ved å la barna gi oss voksne oppgaver, og ikke motsatt som ofte er tilfellet. Prosjektene vi gjennomførte kunne variere fra å lage malerier og skulpturer til lydkunst, musikk og performativ dans. Å gi fra seg en del av kontrollen i en kunstnerisk prosess er veldig frigjørende. Det tillater at en lar kunstverkets ‘eget’ liv føre ting i nye og uante retninger. Jeg synes det ligger et voldsomt potensial og kunstnerisk kreativ kraft i det.

Det er nok litt av begge deler. Det finnes en fascinasjon der, samtidig som det finnes en form for implisert kritikk i disse arbeidene. I utgangspunktet kom disse motivene og billedbruken fra et mer metaforisk ståsted hvor motorkultur generelt, og kanskje spesielt den amerikanske muskelbilen Dodge Challenger, ble satt opp mot materialforholdet mellom ilmenitt og titaniumhvit. Titaniumhvit er et av de hviteste og mest forfinede fargepigmentene, og har en klar kobling til kunst og estetisk kultur. Det er et materiale som har begrenset nytteverdi utover den rent estetiske bruken. Samtidig har pigmentet et opphav i noe utrolig mektig i den veldig sorte bergarten ilmenitt. I det åpne dagbruddet hos Titania i Sokndal blir det knust tusenvis av tonn med fjell for å prosessere dette pigmentet ut av bergarten. Det er noe nesten alkymistisk ved denne transformasjonen fra det veldig sorte til det veldig hvite jeg syntes var veldig tiltrekkende. Jeg er interessert i dette dualistiske forholdet mellom råheten og det estetiske potensialet som kan ligge der. Blant en hel del andre interessante aspekter fant jeg en slags fellesnevner mellom disse posisjonene i motorkulturen som omgir disse muskelbilene. Jeg har selv aldri vært spesielt interessert i bil, og fikk ikke engang sertifikatet før jeg var 30, men gjennom arbeidet med disse verkene har jeg helt klart utviklet en form for fascinasjon for disse bilene og den billedbruken og estetikken som kommer med denne kulturen.

Akkurat nå jobber jeg hovedsakelig med å ferdigstille flere skulpturer i serien som kommer fra fotografiene #accidentallycomposed. Jeg har en hel del nesten ferdige skulpturer, og enda flere i startgropen. I tillegg planlegger jeg flere trykk som vil følge utstillingen på Arkivet. Nå nærmer sommerferien seg også, og jeg har en liten plan om et lite ferieprosjekt som jeg lett kan ta med meg i en skissebok og kose meg med om jeg får anledning.