DET VAR EN GANG ET MENNESKE
For det er nettopp de kunstnerne som klarer Ă„ Ă„pne materialet, og som fĂ„r oss til Ă„ forstĂ„ det i sammenheng med livets utilgivelige marsj mot forgjengelighet, som lykkes best i Huset. Stjerneeksempelet er Nils-Thomas Ăkland, som har et eget rom i andreetasjen. I tillegg dukker verkene hans opp som statister blant annet i Markus BrĂ„tens dekonstruerte uthus. Ăkland tar husets materialer pĂ„ dypeste alvor og gĂ„r i dialog med dem gjennom en detaljert arkiveringsprosess som blir vist i fĂžrste etasje. Her har objekter fra huset («hĂžnsenetting», «ovnspanne», «slangetrommel») blitt katalogisert og deretter ansamlet i tankevekkende verk. Ăklands rom i andre etasje er en studioleilighet komplett med kjĂžkkenhjĂžrne og bad, og i den bor hans vesener: Gjenkjennbare objekter fra nitid arkivarbeid, preparert i stramme skulpturelle konstellasjoner bak en spĂžkelsesaktig fasade av stearin. At skulpturene deretter er spent sammen av tekniske tau, forsterker fĂžlelsen av at noe holdes pĂ„ plass, at dette noe ville vridd seg lĂžs herfra om det kunne.
Liggende pĂ„ kjĂžkkenbenken, liksom glemt, finner jeg Ăklands minste verk som mĂ„ler mindre ca ti centimeter langt. Gjennom stearinen skimtes en sigarettstump, en lommekniv, en stripsbit, og noen centimeter av en blĂ„ ledning i signalgul forbinding. Etter Ă„ ha vadet gjennom de mange forsĂžkene pĂ„ Ă„ kondensere det faktum at utallige individer har kalt dette huset sitt hjem, er det fĂžrst i mĂžte med dette verket at det slĂ„r meg: Her har det vĂŠrt et menneske.
HUSET SOM ĂKOSYSTEM
Over til et annet tema; denne gangen sopp. Romkombinasjonen til Espen Pedersen og Camilla LÞken Hill, som refererer til henholdsvis 80-talls sci-fi og sopp, er et av husets minneverdige opplevelser. Her trer man inn i et mÞrke sÄ totalt at selv det mest finjusterte nattesyn ikke vil hjelpe, og jeg kjenner pÄ en barnslig glede over at ingen myndige nÞdutgangskilt lyser fra over dÞrkarmen.
Rommet til LÞken Hill lar besÞkende reflektere over sopp som allestedsnÊrvÊrende faktum, men lar oss lete godt etter kunsten som formidler dette. I det forstummende mÞrket nÄr jeg til slutt en vakker, luftig krans i det som ser ut som messing, komplett med knappelignende hatter som jeg antar skal vekke assosiasjoner til skogssopp. Dessverre blir verket litt for yndig til Ä formidle sopprikets omfangsrike, og nedbrytende, rolle i Þkosystemet.
I tilstĂžtende trappeoppgang har derimot Solveig Landa en underfundig og konseptuelt interessant tilnĂŠrming til samme tema. Sentralt i Landas verk er kjuker â hyllelignende sopp â som i en organisk form danner en bugnende, plantefylt blomsterkasse i en avsidesliggende vinduskarm. Flere sopper henger pĂ„ veggene rundt i asymmetriske intervaller, og synet av de organiske materialene innendĂžrs vekker min nysgjerrighet. Fordi Landa generĂžst har inkludert en lengre beskrivelse av verket, forstĂ„r vi som besĂžkende at dette er en invitasjon adressert soppen: NĂ„ kan huset brytes ned, og gĂ„ inn i byens overordnede Ăžkosystem. Med denne poetiske tvisten gjĂžr Landa Husets Hukommelse til noe stĂžrre enn et forbigĂ„ende prosjekt: Hun gir stafettpinnen videre til naturen som neste aktĂžr i omformingen av bygningsmassen.