🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Kunst fra veggene

Kunstutstillingen Huset – resultatet av sytten kunstneres arbeid i et ubebodd bolighus fra 1875 pĂ„ Nytorget – er alt Stavanger trenger. Men i enkelte av de individuelle verkene tar nostalgien overhĂ„nd. Kunstkritiker Sofie B. Ringstad skriver her om det temporĂŠre kunstprosjektet som hadde visingsperiode fra 1. september til 1. oktober 2023.

Huset Fellesbilder

Det virker som byrommet i Stavanger utrettelig pusses opp, poleres og bebygges. Det ropes nÄ varsko om tap av lokal identitet, og vedtaket fra bystyret om rivning av den arkitektoniske perlen til det gamle Politikammeret sitter fortsatt friskt i minnet. Parallelt med dette bidro kunstprosjektet med arbeidstittelen Husets Hukommelse i Nedre Dalgate 2 med rom (sic) for refleksjon om bygg, identitet og historie.

Kunstprosjektet okkuperte to etasjer i et av Nytorgets foreldrelĂžse bygg – kjent som «Norvinahuset» da undertegnede vokste opp. Deler av prosjektet var ogsĂ„ synlig fra utsiden flere steder pĂ„ bygget. Ved ankomst fra sentrum bulte Elin KjĂžsnes’ skulpturelle verk Innsikt og utsikt ut fra husets hvite panel. I en by sĂ„ preget av gatekunstens pĂ„malte flathet er det forfriskende Ă„ se et veggverk med volum, selv om formen – som fikk gjenspill pĂ„ innsiden av veggen i andreetasje – i seg selv er uinteressant for meg.

Som besÞkende i Huset er man ikke bare vitne til den visuelle kunsten, men ogsÄ resultatet av husmÞter, komitéer, dugnadsÄnd og utforskende arkivarbeid. Det utilslÞrte og energiske engasjementet er i Stavanger-sammenheng etterlengtet, for ikke Ä si etterspurt. De som vil kapitalisere pÄ kunstnerisk kompetanse (ingen nevnt, ingen glemt) mÄ misunne vitaliteten som dirrer etter de sytten kunstnernes ni mÄneder i huset. Men byggets egenskaper byr pÄ noen feller for disse kunstnerne.

Evy Horpestad Tjåland. Foto: Eivind Egeland
Kari Ann Lending Kleiveland. Foto: OddbjĂžrn Erland Aarstad
Elin Gabrielsen. Foto: Eivind Egeland
VeslemĂžy Flotve. Foto: Eivind Egeland
Anna Kristin Ferking: Foto: Eivind Egeland
Kjerstin Barkved. Foto: Kjerstin Barkved
Anita Tjemsland. Foto: Eivind Egeland
1 / 7

TAPETTRETTHET

Da utstillingen har blitt til uten kurator, hviler utformingen av prosjektet pĂ„ den enkelte kunstner og eventuelle kritiske blikk de har tilbudt hverandre. Her mistenker jeg at det har rĂ„dd en (typisk norsk) konsensus. Dette kan vĂŠre grunnen til at tematikkene som gĂ„r igjen i utstillingen fungerer med varierende hell: for eksempel tapet. Huset har bokstavelig talt lagvis med historie som sitter i og pĂ„ veggene, og enkelte kunstnere har falt for fristelsen Ă„ bruke de mange – unektelig nydelige og historisk interessante – tapetvariasjonene som materiale for sitt prosjekt. Mest pĂ„trengende er dette i det lyse sĂžrĂžstlige hjĂžrnerommet i fĂžrste etasje. Her har Anita Tjemsland dekket veggene fra gulv til tak med silketrykk, med motiv basert pĂ„ husets tapetfragmenter. Trykkene har sterke farger i rĂždtoneovervekt, og enkelte fotografier av selve huset skinner gjennom trykket – grafiske blad i forskjellige format henger pĂ„ veggen, lag pĂ„ lag. Her savner jeg bĂ„de plass til Ă„ ta inn enkeltverk (som isolert sett ser ut til Ă„ fungere godt) og underfundighet. Det eneste bruddet med Tjemslands heldekkende tapetgrep er et banalt krater av eksponerte tapet- og pusslag i veggen.

VeslemĂžy Flotve – som i likhet med Tjemsland oppgir i utstillingens trykte oversikt at hun har latt seg inspirere av tapet i prosessen – har en langt mer virkningsfull tolkning av veggenes historie. To rektangulĂŠre rammer som tenderer rommets romhĂžyden i lengde henger loddrett i rommet i dynamiske vinkler. Her kommer vi bak, rundt og inn i Flotves tolkning av tapeten. Verkene har blitt forlĂžst fra papirformatet og fĂ„tt nytt liv gjennom lag med hvite blonder og tekstiler som er heklet og strikket. Dette gjĂžr at rammenes innhold er delvis transparent, og mens man beveger seg i rommet kommer tapetlagenes fragmenterte samspill til i sin fulle rett. Her spiller verkene sammen med veggen og omvendt, uten at det fĂžles overtydelig.

Markus Bråten. Foto: Eivind Egeland
Markus Bråten. Foto: Eivind Egeland
Helene Espedal-Selvåg. Foto: Eivind Egeland
Yumiko Ashley. Foto: Eivind Egeland
Helle Mellemstrand. Foto: Eivind Egeland
Nils-Thomas Økland. Foto: Eivind Egeland.
1 / 6

DET VAR EN GANG ET MENNESKE

For det er nettopp de kunstnerne som klarer Ä Äpne materialet, og som fÄr oss til Ä forstÄ det i sammenheng med livets utilgivelige marsj mot forgjengelighet, som lykkes best i Huset. Stjerneeksempelet er Nils-Thomas Økland, som har et eget rom i andreetasjen. I tillegg dukker verkene hans opp som statister blant annet i Markus BrÄtens dekonstruerte uthus. Økland tar husets materialer pÄ dypeste alvor og gÄr i dialog med dem gjennom en detaljert arkiveringsprosess som blir vist i fÞrste etasje. Her har objekter fra huset («hÞnsenetting», «ovnspanne», «slangetrommel») blitt katalogisert og deretter ansamlet i tankevekkende verk. Øklands rom i andre etasje er en studioleilighet komplett med kjÞkkenhjÞrne og bad, og i den bor hans vesener: Gjenkjennbare objekter fra nitid arkivarbeid, preparert i stramme skulpturelle konstellasjoner bak en spÞkelsesaktig fasade av stearin. At skulpturene deretter er spent sammen av tekniske tau, forsterker fÞlelsen av at noe holdes pÄ plass, at dette noe ville vridd seg lÞs herfra om det kunne.

Liggende pÄ kjÞkkenbenken, liksom glemt, finner jeg Øklands minste verk som mÄler mindre ca ti centimeter langt. Gjennom stearinen skimtes en sigarettstump, en lommekniv, en stripsbit, og noen centimeter av en blÄ ledning i signalgul forbinding. Etter Ä ha vadet gjennom de mange forsÞkene pÄ Ä kondensere det faktum at utallige individer har kalt dette huset sitt hjem, er det fÞrst i mÞte med dette verket at det slÄr meg: Her har det vÊrt et menneske.

HUSET SOM ØKOSYSTEM

Over til et annet tema; denne gangen sopp. Romkombinasjonen til Espen Pedersen og Camilla LÞken Hill, som refererer til henholdsvis 80-talls sci-fi og sopp, er et av husets minneverdige opplevelser. Her trer man inn i et mÞrke sÄ totalt at selv det mest finjusterte nattesyn ikke vil hjelpe, og jeg kjenner pÄ en barnslig glede over at ingen myndige nÞdutgangskilt lyser fra over dÞrkarmen.

Rommet til LÞken Hill lar besÞkende reflektere over sopp som allestedsnÊrvÊrende faktum, men lar oss lete godt etter kunsten som formidler dette. I det forstummende mÞrket nÄr jeg til slutt en vakker, luftig krans i det som ser ut som messing, komplett med knappelignende hatter som jeg antar skal vekke assosiasjoner til skogssopp. Dessverre blir verket litt for yndig til Ä formidle sopprikets omfangsrike, og nedbrytende, rolle i Þkosystemet.

I tilstĂžtende trappeoppgang har derimot Solveig Landa en underfundig og konseptuelt interessant tilnĂŠrming til samme tema. Sentralt i Landas verk er kjuker – hyllelignende sopp – som i en organisk form danner en bugnende, plantefylt blomsterkasse i en avsidesliggende vinduskarm. Flere sopper henger pĂ„ veggene rundt i asymmetriske intervaller, og synet av de organiske materialene innendĂžrs vekker min nysgjerrighet. Fordi Landa generĂžst har inkludert en lengre beskrivelse av verket, forstĂ„r vi som besĂžkende at dette er en invitasjon adressert soppen: NĂ„ kan huset brytes ned, og gĂ„ inn i byens overordnede Ăžkosystem. Med denne poetiske tvisten gjĂžr Landa Husets Hukommelse til noe stĂžrre enn et forbigĂ„ende prosjekt: Hun gir stafettpinnen videre til naturen som neste aktĂžr i omformingen av bygningsmassen.

Camilla LĂžken. Foto: Camilla LĂžken
Camilla LĂžken. Foto: Camilla LĂžken
Espen Pedersen. Foto: Espen Pedersen
Solveig Landa. Foto: Eivind Egeland
Elin KjĂžsnes. Foto: Eivind Egeland
Espen Pedersen. Foto: Espen Pedersen
1 / 6

MÅTTE DETTE BLI STARTEN

Prosjektet Husets Hukommelse illustrerer flere utfordringer knyttet til kunstproduksjon i bygg som ikke er tilrettelagt det formÄlet. Omgivelser og tildelte materialer kan bli en felle for stedspesifikke verk, og balansegangen mellom bygget som kunstnerisk materiale og verkets kvalitet isolert sett er hÄrfin. Det faktum at mange av de involverte kunstnerne har veletablerte praksiser og en stabil ateliersituasjon i andre lokaler, sier noe om forutsetningene for Ä skape en god og energisk utstillingsopplevelse som denne. MÄtte dette sementeres i bevisstheten hos byens beslutningstakere: Kontinuitet for kunstnere skaper tiltrengte initiativ, og gode idéer skaper verdifulle opplevelser for innbyggerne. Og det gjÞr faktisk Stavanger til en bedre by Ä leve i.

Sofie B. Ringstad (f. 1992) er en Stavanger-basert kurator og skribent. Hun har lang fartstid som manager i musikkfeltet, og konsulterer kunstnere og institusjoner i skjĂŠringspunktet mellom visuell og tidsbasert kunst. Sofie tok mastergrad i Spatial Strategies under Dr. Bonaventure Ndikung ved Weißensee Kunsthochschule i Berlin, og er for tiden engasjert som kurator for KORO, blant annet pĂ„ Nye SUS.