«Less» er noen ganger «more»

Utstillingen «Over natten» er tematisk gjennomarbeidet og stort sett romlig balansert. Laila Kongevold jobber ofte stedsspesifikt med kunstverkene sine, og de mange installasjonene på Kinokino er ingen unntak. Hun viser et stort spenn av kunstneriske medier i denne utstillingen. Totalinstallasjonen består av skulptur, installasjon, video, grafikk, funnede objekter og fotografier, som samlet sett stiller spørsmål ved vår kategorisering – og forståelse – av verden rundt oss. Kongevold tar i bruk lokale og regionale fortellinger. Galleriets historie som tidligere folkebibliotek er en av disse referansene som får være med, gjennom en hel vegg fylt med bøker.

Jeg er grunnleggende positivt innstilt til stedsspesifikke installasjoner. En kunstners evne til å gå i dialog med lokal historie og med utstillingsrommet er alltid spennende å se. Men, utstillingen mister meg ved at den favner vel bredt. Referansene og analogiene som er tatt i bruk spenner i mange retninger og den blir intertekstuelt veldig tung. Ønsket om å skape et rom for refleksjon drukner i en mengde inntrykk og objekter, som i enkelte tilfeller tar oppmerksomheten bort fra hverandre uten at de enkelte bestanddelene får hevde seg. Dette avløses dog av enkelte veldig fine øyeblikk, spesielt gjennom flere fotografier og malerier, eller «maleriske improvisasjoner av titanhvitt pulver» som beskrevet i utstillingsteksten.

Flere av Kongevolds installasjoner er bygget opp rundt ansamlinger av ulike pulver og masser, som jernsulfat, titanpulver, og ilmenitt. Disse er forankret i regionale referanser. Verket Alter uten ord er en installasjon med knust ilmenitt som base. Ilmenitt er et svart, metallisk mineral. Opp av den glitrende svarte haugen vokser en formasjon av mørkebrune tremøbler stablet oppå hverandre. Norge er i verdenstoppen hva angår ilmenitt reservoar. Her i Rogaland brytes det seks millioner ilmenitt årlig, som videreforedles til titandioksid i Fredrikstad. Kunstnerens fokus på lokal historie speiler hennes egen bakgrunn; Kongevold bodde i Sandnes i barndommen, men er nå basert i Fredrikstad. Titanoksid er et annet navn på det hvite pulveret i installasjonen Ingen er så trygg i fare, og med denne lokale kunnskapen etableres en tydelig sammenheng mellom kunstverkene.

Det er to verk som spesielt vekker interesse hos meg — Kelo / Lost memory og Atterljom. Kelo er en billedserie med grafikk og fotogravure som setter gamle furutrær og minnekort fra datamaskiner ved siden av hverandre. Det typisk romantiske landskapet som vi lokalt forbinder med Lars Hertervig sine skogmalerier, står i en fin kontrast til minnekortene. Minnekortenes tekniske utforming eksponert og fotografert så nært at de ligner dystopiske byer. Atterljom er to fotografier av henholdsvis en tåkelagt dal med gamle furutrær, og et nærbilde av et rotsystem med frodig skog omkring. Disse trolske bildene trekker meg inn og tankene flyter uanstrengt i retning av eventyr og overtro; altså alternative forklaringsmodeller for verden og fenomener rundt oss.

Verket Over natten, som har gitt utstillingen sin tittel, er veggmalerier i titanpulver. De gir assosiasjoner til ulike former for natur. Etter mitt første besøk i utstillingen husket jeg dem som skog, som lange, smale trær som bredde seg langs den mørke veggen. Ved mitt andre besøk fotograferte jeg dem, og mobilkameraet mitt kjente dem igjen som «foss», og stilte seg inn deretter. Uavhengig om maleriene forestiller skog eller foss, eller noe helt annet, tilfører bevegelsen og livet i maleriet en ramme for utstillingen som er forankret i naturen, både billedlig og gjennom materialbruk. Følelsen som vekkes i meg — av å befinne meg i en ukjent skog — er egentlig et godt utgangspunkt for den invitasjonen som Kongevold utsteder til sitt publikum: Å bruke rommet til undring og refleksjon.

Installasjonen En sjanse i havet befinner seg i et eget, nesten lukket rom i utstillingslokalene, og beskrives i utstillingsteksten som «den mørke delen av utstillingen». Verket inneholder to videoer, lyd, hauger med knust marmor, og enorme mengder funnede, kjøpte og selvlagde objekter på hyller og i glasskap. Objektene spenner fra bøker til krystaller, fra nips og pynt til vitenskapelige instrumenter. Det minner meg om kjelleren hos min farfar, hvor objekter fra et helt liv er samlet og tatt vare på. Disse tingene var alltid til stor glede for oss barnebarn som følte at vi var på skattejakt i en svunnen tid. På samme måte som skattene i kjelleren til min farfar gav oss et innblikk i en annen tid, kan objektene i installasjonen være verktøy i mulige forklaringsmodeller om verden rundt oss. Ikke på en bastant eller belærende måte, men på en utfordrende og reflekterende måte. Her kan man plukke og mikse fra åndelige impulser, fra «Bibelen» for eksempel, til mer vitenskapelige bilder av amøber sett gjennom et mikroskop. Et nærbilde fra et mikroskop som prosjekteres på veggene i to videoer, blir en kontrast til de store, overhengende temaene som kunstneren stadig peker på: Tid, sannhet, og mening.

Den knuste marmoren i verket En sjanse i havet er signifikant. Materialet er mange millioner år gammelt, og en av flere tekster som følger utstillingen, «Det største kretsløpet», skisserer en kontekst for materialet. Forsker og geolog Henrik H. Svensen skriver at det fremdeles er spørsmål knyttet til ulike mineralers tilblivelse. Teksten er et vitenskapelig bidrag til utstillingens overordnede tema, og det åpner opp for ideen om at selv vitenskapelige metoder ikke alltid fører til absolutte sannheter. Vi oppfordres til å reflektere rundt gjenstandene og verkene i utstillingen, snarere enn å lese dem som et dokumentariske og uforanderlige bidrag til fortellingen om verden. Verket som helhet, med alle dets bestanddeler, blir likevel en noe kaotisk installasjon for meg. Det er rett og slett for mye som skjer i det lille rommet. Alt som skal betraktes kjemper om oppmerksomheten min, og rommet for refleksjon, som kunstneren selv uttaler at hun ønsker å skape, blir forkludret av visuell støy.

Det er helt klart enkelte verdifulle og givende øyeblikk i utstillingen «Over natten», men som helhet mister den meg. Kurator Karin Sunderø sammenligner utstillingen med «ideen om hva et leksikon skal være; En samling mulige beskrivelser av mennesker, objekter, fenomen, hendelser…». Store ord på et prosjekt som er vanskelig å avvikle. På tross av en visuelt fin og – stort sett – godt balansert tilstedeværelse i rommet, blir mitt engasjement tidvis avløst av frustrasjon over mengden objekter og referanser som kastes mot meg. Flere av installasjonene hadde stått bedre i mer sparsommelig selskap.

Marie Midttun Skretting (f.1996) har bakgrunn som kunstformidler med BA i estetiske studier fra Universitetet i Oslo. I dag jobber hun som museumspedagog ved Stavanger Kunstmuseum, i tillegg til å frilanse som kunstformidler, -skribent og -produsent. Skretting er styreleder i Studio17, og medskaper og kunstnerisk ansvarlig for initiativet Hot House.