LIAF 2024 går seg vill i egen lokalhistorie

Svolvær: Lysets By forkynnes fra et skilt på vei inn i Skandinavias lengstlevende biennale: Lofoten International Arts Festival (LIAF). Årets kurator er påtroppende direktør ved Bergen Kunsthall, Kjersti Solbakken. Med tittelen Gnistsambandet har hun har tatt utgangspunkt i den såkalte Lofotlinjen, verdens nest eldste trådløse telegraflinje, som så tidlig som 1906 kunne varsle sjøfolk om vær og fiskeforhold. Hvem som helst kan bli rørt – for ikke å si misunnelig! – av scenene som Solbakken beskriver i sin kuratoriske tekst, om mannen som rodde 60 værharde kilometer kun for å si «Vi hørte dere!» da kommunikasjonen bare gikk én vei. Teknologioptimismen er til å ta og føle på.

Men så er det nettopp i oppsluktheten av gammel teknologihistorie at LIAF 2024 møter seg selv i døren. Når Sigrid Høyforsslett Bjørbæk, leder av LIAFs kunstneriske råd, trekker frem personsøkerangrepet i Jordan i sin åpningstale, er det eneste gang i Lofoten at teknologien føles farlig. Forstå meg rett: Ingen forventer at et forlengst kuratert program skal kunne svare på nyhetshendelser, men den samlede utvelgelsen av verk føles påfallende passiv. I møte med live-streamet folkemord og begreper som P(doom), som svirrer i undertegnedes sinn, legger de stadig tilbakevendende historiske referansene til Lofotlinjen et dempet slør over festivalen.

Som i selve tematikken er det mange historiske referanser i det kunstneriske programmet. Den amerikansk-norske maleren Ilija Wyller har laget et enkeltstående verk til Svolværs nedlagte Metodistkirke, med referanse til den lange tradisjonen for besøkende landskapsmalere i Lofoten. Selv om maleriet – som måler 200 x 300 cm – tåler å henge for seg selv, savner jeg andre verk i samtale med fargene og penselstrøkene som nesten virker å ha blåst seg fast til lerretet. Et slags svar får jeg på Svolvær kunstforening, hvor det vises en tradisjonell soloutstilling av tekstilkunstner Birgit Hagen (1912–2004). Hagen arbeidet i perioder i Lofoten, og hennes researchmateriale fra disse reisene er på utstilling i gjenkjennelige glassmontre, i tillegg til seks vevde verk. I likhet med Wyller står Hagens seksjon litt for seg selv, men veven hentes opp igjen flere steder i programmet. Dessuten er forløperen til dagens datamaskiner som kjent en vev, så for oss som er opptatt av denne forbindelsen virker de vevde innslagene tematisk ekstra godt forankret.

AMBISIØS GJENSKAPELSE

Det kollektive kunstprosjektet Island Eye Island Ear er et av biennalens hovedverk. Prosjektet bærer med seg fem tiårs historikk, og er presentert gjennom video, kart, bildedokumentasjon, tekst og sitater i hovedutstillingen på Nordnorsk Kunstsenter. I korte trekk handler verket om å bruke en hel øy som instrument, gjennom høyttalere, men også gjennom visuelle element som røyk og drager (kunstnere som Fujiko Makaya og Jackie Matisse har vært med i de flere utprøvingene). Den amerikanske komponisten David Tudor (1926–96), som initierte verket, sier selv i et sitat på utstillingsveggen: «Hvis [prosjektet] ikke skjer, kommer det til å bli et hull i astralkroppen min.» Det er altså ingen lettvekteroppgave LIAF har tatt på seg.

Etter gjentatte forsøk gjennom femti år er det Svinøya, Svolværs opprinnelige lokasjon og nå en del av byen, som blir motiv for lydverket. Høyttalere kaster ut lyder i nøye gjennomtenkte vinkler. Noen ganger virker lydene til å møte hverandre, andre ganger står de mer for seg selv. Når undertegnede besøker verket bader Svinøya i strålende sol, og Jackie Matisses drager ligger drapert over busker og kratt, ettersom vinden ikke lar dem fly som intendert. Lyden tar derfor mest oppmerksomhet, riktignok i samtale med små, organisk formede speil av Margaretha Åsberg, som hviler i og reflekterer Lofotlandskapet rundt seg.

En generøs og vakker gest som i sin enkelhet sier høyt og tydelig: Denne opplevelsen deler vi sammen.

Lydene vi hører er tatt opp på øya gjennom forskjellige årstider, og representerer slik poetiske forskyvninger i tid og rom. Som for eksempel blir det over – eller kanskje med – småpraten blant de besøkende jevnlig utbasunert en vinterlig tåkelur. Noen lyder som David Tudor tok opp i 1974 er også å høre, et anerkjennende nikk til hans astrale tilstedeværelse. Faktisk har alle høyttalerne, der de støtt står og gjør sitt, påskrevet navn etter viktige aktører i Island Eye Island Ear sin lange historie. En heter «Jackie» (Matisse), en annen «David» (Tudor). Da jeg tok turen opp til en avsidesliggende høyttaler som knirket omtenksomt i retning verkets opplevde sentrum, oppdaget jeg påskriften «You» (deg). Meg! En generøs og vakker gest som i sin enkelhet sier høyt og tydelig: Denne opplevelsen deler vi sammen.

Den samlede intensjonen bak elementene er å «intensify our being in this place». Slik formulerer Jackie Matisses sønn Robert det, der han står foran et tett klynget pressekorps i Svolvær. Verket skaper en lagvis opplevelse av tid, der vi lytter til et helt års lydlandskap (og mer til!) på én og samme tid. Island Eye Island Ear er en underfundig, omtumlende og søkende – men absolutt stor – kunstopplevelse. For LIAF er dette helt riktig programmering, både i tematikk og ambisjon.

LYDENS FLYKTIGHET

Nettopp lyd – av den typen vi søker etter, leter etter, ikke helt får fatt i – går igjen i programmet under LIAF. Dette er stedet hvor den snevre tematikken kommer til sin rett. Den har rot i en lyd vi får tenke at datidens mennesker har lett etter, uten å vite helt hvordan den ville høres ut. Som festivalens stjerne, New York-poeten Eileen Myles, uttrykker det gjennom tittelen på sitt LIAF-verk: Considers the poem to be a tiny institution. Hva med de små lydene som kastet seg over havet rundt forrige århundreskifte? Hvor viktige disse små, soniske institusjonene må ha vært: I telegrafiske meldinger fant enkelte en hel verden.

På Nordnorsk Kunstsenter vises et utvalg verk av Hans Ragnar Mathisen, også kjent som Elle-Hánsa eller Keviseile, hvorav flere tematiserer møtet mellom samisk kultur og teknologi. I tresnittet Nordnorsk rullegardin (1993) er perspektivet fra en norsk stue, hvor rullegardinen er trukket ned foran en forbipasserende same. I forgrunnen sees en radio. «Blindhet for det rett foran en selv», sier kunstneren i en presentasjon under festivalen. Det er som om vi kan høre joiken som overdøves av radioens stadig økende volum. I likhet med Keviseile leter også den ugandiske kunstneren Ayo, utstilt på Kraftholmen, etter lyder som har blitt tonet ut. Gjennom en utforskende prosess har hun fått laget en versjon av Luo-folkets historiske blåseinstrument Abu i glass. Med hverken originalinstrument eller opptak å gå ut fra, leter Ayo etter en lyd som ikke finnes lenger. Både hennes videoverk og de skulpturelle glassinstrumentene som er montert i utstillingen er interessante tilskudd i programmet.

Lyd er også et sentralt element i det 18 minutter lange filmessayet Big Tech Blues av Elisabeth Brun, som også er et av festivalens viktigste verk. Filmen, hvis kortversjon vi får se under LIAF, tar for seg det lille bygdesamfunnet Strengelvåg i Vesterålen. Her, i det som for et utrent øye kan se ut som en obskur, ubeboelig periferi, kjøpte Elon Musks SpaceX Star Link-program Bruns nedlagte barneskole. En summende, potensielt strålebefengt parabolpark skulle plasseres der bak høye gjerder. Bygda tar til motmæle og på tomten, som i påvente av parabolbyggingen forfaller, klippes gresset som protestaksjon.

Historien, som er vakkert og dyktig dokumentert, fanger den prekære spenningen mellom periferi og globalisme. De fleste vil jo være bedre forbundet, raskere i kontakt, men til hvilken pris? Filmens sterkeste scene er fra et kommunemøte, hvor selve kommunikasjonen kollapser over en digital plattform, takket være en spesielt udugelig oversetter og – ironisk nok – dårlig nettforbindelse. På effektiv måte klarer Big Tech Blues å kommentere kompleksiteten i menneskelige møter med moderne teknologi(bransje), som jeg savner ellers i programmet.

Historien, som er vakkert og dyktig dokumentert, fanger den prekære spenningen mellom periferi og globalisme. De fleste vil jo være bedre forbundet, raskere i kontakt, men til hvilken pris?

Noe annet jeg savner er (teknologiske) grep for å tilgjengeliggjøre festivalen for flere. De approprierte utstillingsarenaene tematiserer med hele sin bygningsmasse aktuelle spørsmål om infrastruktur, turisme og nedlagt industri i regionen. På Kraftholmen har LIAF-teamet klart å ta i bruk en industriell arena hvor både kunsten og det utstillingstekniske likevel holder høyt nivå, hvilket er sjelden i norsk sammenheng. Høye kanter uten varslingstape og trapper uten rekkverk føles herlig punk. Men det er overraskende at universell utforming for publikum er adressert i så liten grad, når nettopp teknologiske løsninger kunne løst en del av situasjonen, samt når det er et så aktuelt anliggende i internasjonal kunstscene. Den manglende henvisningen til universell utforming i LIAFs program og arenaer styrker dermed opplevelsen av å være i utkanten av dagsaktuelle diskurser.

MISTER TRÅDEN I DE SMÅ FORBINDELSENE

De små forholdene i nord blir tema for mye undring og kuratorisk rettferdiggjøring i programmet. For ikke å si harselas, som i Dávvet Bruun-Solbakk sin lattervekkende videoserie Portrett, som vises på Kraftholmen og kjøpesenteret Alti. I den ene videoen er temaet hvordan det er å være kunstner i Svolvær. I skakk intervjuform kommer det frem at Bruun-Solbakks tilsynelatende ufrivillige intervjuobjekt Trygve Luktvasslimo sine foreldre ble mer skuffet da han «kom ut» som kunstner enn da han kom ut som homofil. Som Dávvet Bruun-Solbakk konkluderer i verket: «Det har vært kunstnere her lenge, og kommer sannsynligvis til å være det i fremtiden også». Så sant som det er sagt.

Med så mye behandling av det lille og nære på årets LIAF, er det forfriskende når det zambiske kollektivet Livingstone Office for Contemporary Art (LOCA) makter å trekke Lofoten ut i verden og omvendt. I deres audiovisuelle installasjon Memories of the unbridled river kritiseres hydro-kolonialitet på en måte som vi kjenner igjen fra Alta-konflikten. Kollektivet belyser felles utfordringer mellom Nord-Norge og Livingstone, tross den lange avstanden, akkurat 14,644.47 km får vi vite: Turisme, høy grad av gjennomtrekk av mennesker, stadig innskrenket areal for omfartende dyr (henholdsvis elefanter og reinsdyr) og understrykkelse av urfolkskultur er noen av temaene.

Selv en optimistisk behandling av dette temaet ville vært velkomment!

Dessverre er LOCA et av unntakene som bekrefter regelen: På grunn av det påståelige fokuset på Lofotlinjen er det i det lille og lokalhistoriske hovedvekten av LIAF befinner seg. Med noen få unntak klarer ikke programmet å si noe relevant om de høy-aktuelle teknologiske diskursene vi står overfor i dag. At en festival med teknologi som sentral tematikk ikke berører KI gjennom hverken program eller verk, kan kanskje være forfriskende for noen, men for meg oppleves det sløvt. Selv en optimistisk behandling av dette temaet ville vært velkomment! Tross mange gode enkeltverk på LIAF, gir programmet et helhetsinntrykk av å være en intellektualiserende potpurri i en tid hvor det burde være mye konkret å si: Akkurat litt for perifert og ufokusert til å uttrykke noe relevant om omveltningene vi lever gjennom.

LIAF – Lofoten International Art Festival finner sted 20.09. – 20.10.2024 i Svolvær. Tema er Gnistsambandet, kurator er Kjersti Solbakken.

Sofie B. Ringstad (f. 1992) er en Stavanger-basert kurator og skribent. Hun har lang fartstid som manager i musikkfeltet, og konsulterer kunstnere og institusjoner i skjæringspunktet mellom visuell og tidsbasert kunst. Sofie tok mastergrad i Spatial Strategies under Dr. Bonaventure Ndikung ved Weißensee Kunsthochschule i Berlin, og er for tiden engasjert som kurator for KORO, blant annet på Nye SUS. Hun er også vikarierende redaktør og daglig leder for CAS.